[Om en litt tidlig halloween

Det begynte som en spøk. To av de utenlandske studentene hadde bursdag, og vi syntes det var dumt at det var så lenge igjen til halloween. Det kom opp at et av de to bursdagsbarna har en greie for maidkafeer.

Det ene førte til det andre og plutselig skjedde dette med Shogo.

Som resulterte i dette. Introducing Shoga, som betyr ingefær, eller Ginger om du vil, på japansk.

Og det var egentlig da det gikk virkelig galt. For maiden skulle pakkes inn i en stor eske og plasseres utenfor bygningen vår. Men de andre som skulle hjelpe oss var opptatt med å ordne kostymer, så i mellomtiden måtte jeg underholde japaneren. Jeg gjorde som enhver annen i min situasjon ville gjort, jeg ga han en øl, en grønn te-kjærlighet på pinne, og lot han skype med Modern mens jeg tok på meg et lag med mascara.

Grunnen til at det tok så fordømt lang tid var at det var flere av de andre guttene som kledde seg ut som skolepiker. Alle vet jo at en japansk skolepike aldri ville hatt et hår på beina, og når man tilfeldigvis er endt opp med både tyske og norske aner, da tar det gjerne litt lenger tid å ordne seg før man kan ta på seg finstasen. Ikke for det, Modern syntes at Ginger var både en både søt og... ung pike, av jeg velger å anta var mangel på andre adjektiver.

Midt oppi det hele hadde vi også Gud. Det var etter at Gud kom inn i lokalet at vi egentlig skjønte nøyaktig hvor konservativ den konservative amerikaneren som bor her egentlig er. Dette er derfor en secret photoshoot fra et hjørne i lokalet.

Vi ble ganske fine da. Fra venstre: Stich, Cat, Pikachu og Sailor Moon.

Det fine med å være vestlig i Asia, er at de alle synes vi ser helt like ut. En av de ungarske jentene klarte derfor å lure halve festen til å tro at hun var kledd ut som hennes verdenskjente modelllillesøster. Ginger var spesielt fascinert.

Gruppebilde samtidig som vi prøvde holde jentene i sjakk.

Klokken ti om kvelden stenger fellesarealene der jeg bor, og vi bestemte oss for å dra på byen. Det var nok ganske lurt, for de fleste av jentene hadde løpt ut på parkeringsplassen.

På vei til bargaten møtte vi mange tøffe folk jeg ga high five til. Aller tøffest var den mannen som er utrolig dårlig til å stå rolig når han ikke får betalt. Her prøver jeg å få alle til å stå i skistartposisjon. Det stemmer at jeg var den eneste som hadde stått på ski av oss før.

[Om bordskikker.]

Vi var ute og spiste på en izakaya, som er en slags kombinert restaurant og bar. Egentlig mest som en japansk tapasrestaurant. Vi hadde bestilt kylling, som kom i form av noen få, men ganske store stykker. Da alle bortsett fra en annen japaner og jeg hadde forsynt oss, var det bare en kyllingbit igjen. Hun slet en stund med å få delt kyllingen i to med spisepinnene, og ga til slutt opp, tok en stor bit, og holdt så kyllingbiten mot meg. For å unngå å legge meg over hele bordet, tok jeg tak i den med spisepinnene mine. Det gikk et søkk blant de øvrige vi spiste med. "Å faen," tenkte jeg, uten å helt fatte hva jeg hadde gjort galt. Jeg ble raskt informert om at slikt kunne man ikke gjøre i Japan. I begravelser er det nemlig et buddhistisk rituale som går ut på å sende ben mellom seg med spisepinner. Eller noe sånt.

Jeg beklaget så mye og unnskyldte meg med at jeg tross alt bare er en dum utlending. De andre nikket, kniste veldig mye, og sa seg enige i det. Spiseetikette er like viktig å kunne i Asia, som det er hjemme. Problemet er bare at det er masse regler, og de kan ofte være ganske forskjellige i de ulike landene. Det er en dårlig unnskyldning at jeg har gjort det i Kina før.

Da det verste sjokket hadde lagt seg, spurte jeg Kanskje-Japaneren om dette. Jeg har nemlig aldri hørt om fenomenet ellers i Asia, og den koreanske kameraten min bekreftet også at det var helt ok å gjøre det i Korea.

Tine: Seriøst, sender dere bein rundt i japanske begravelser?
Kanskje: Jeg vet ikke. Kanskje? Jeg har aldri vært i en begravelse.
Tine: Men du synes det høres fornuftig ut?
Kanskje: Ja, hvorfor ikke?

Så ristet hun på hodet og fortsatte å spise nudlene sine. Dette var jo på ingen måte noe hun så for seg at hun måtte ta stilling til.

[Om et lite mysterium XVII.]

Jeg har fått et nytt postkort. Det er som vanlig sendt fra Miami. Selve postkortet er fra Ikea.

Denne uken har avsenderen virkelig kost seg, tror jeg.

Dette er alt det sto. Lenken leder til en side med denne filmen:

Hvilket ikke akkurat gjorde meg noe klokere.

Jeg har dessuten fått postkort fra en taiwansk venninne:

Det er fra Alishan, som er muligens det fineste stedet i Taiwan. Det vet jeg, fordi jeg har vært der selv.

[Om å ro med store årer.]

Vi hadde nettopp sett Hush! på skolen, en filmvisning presentert av en lærer vi har som er åpent homofil. Etter filmen hadde vi en diskusjon om ulike syn på homofile. Koreanerne og kineserne satt og kniste hver eneste gang ordet gay kom opp, men ellers kom det ikke så mye fra dem. Jeg bemerket det, for i vesten er i grunn ikke homofili spesielt morsomt lenger. Det er klart, en svært feminin homo mann er fortsatt morsomt, men det holder ikke å bare si at man er homo for å få folk til å le.

Senere den dagen sto jeg og lagde mat med koreaneren vi kaller Frankly. Kirken i Korea har en enorm makt, noe som gjør at Korea fortsatt er svært konservativt på en del områder. Kameraten min går jevnlig i kirken, og jeg var interessert i å vite hva han synes om homofile.

Frankly: De er freaks, alle sammen.
Tine: Å ja? Jeg har en del homofile venner. Det er egentlig jeg som er den rare av oss størsteparten av tiden.
Frankly: Har du? Jeg har aldri møtt en som er homo.
Tine: Men du synes de er freaks?
Frankly: Vel, siden du spør, så kan jeg innrømme at jeg har sett en del på Modern Family i det siste. Der er det jo et homofilt par. Etter at jeg begynte å se på den serien oppdaget jeg at homofile er ganske vennlige, så nå liker jeg dem.
Tine: Det er flott! Fremgang, kan man si.
Frankly: Ja. Det har virkelig åpnet øynene mine for noe nytt.

Nå har det seg sånn at denne koreaneren har studert japansk ganske lenge. Man blir litt miljøskadd av å studere et språk i en kultur hvor det blir så vektlagt at man skal opprettholde harmonien til enhver tid. Jeg er ganske sikker på at han hadde gått hjem, hadde jeg sagt at min lesbiske venninne skulle komme og spise med oss. Allikevel, han skal ha poeng for hvordan han rodde seg ut.

[Om japanske menn.]

Vi snakker mye om kulturforskjeller i timene våre, naturligvis. Japan er så langt borte fra alt annet at det meste er forventet å bli mottatt som noe fullstendig spinnvillt. Lærerne våre har som regel rett. Temaet for denne uken har vært kjønnsroller.

I Japan er det blitt vanlig å dele menn inn i to grupper. Det er planteetere og kjøttetere. En planteeter er en mann som er beskjeden og stille. Han snakker når han blir tilsnakket, gjør det han blir bedt om, og man merker sjeldent noe til han. Aller helst skal han opptre som om han var usynlig. En kjøtteter blir ofte snakket om i vendinger hvor det er underforstått at han er en skikkelig drittsekk. I japansk kultur er det mye som skal være usnakket. Man skal "lese luften" for å virkelig forstå hva som skjer. Kjøtteteren er han som poengterer når noe er upassende. Han er høylydt, sjefete og brasende. Planteeteren er idealmannen, og mine japanske venninner sier gjerne med stolthet i stemmen at ja, deres kjærester, de er planteetere. Kjærestene sitter da gjerne ved siden av og gjør stille nikk det kan være vanskelig å merke seg med mindre man virkelig ser godt etter.

Jeg kunne aldri tenkt meg en planteeter som kjæreste. I Norge ville guttene som satt i klasserommet og hevdet at de var per definisjon en planteeter blitt ledd av. I verste fall ville de fått juling. Jeg trenger en mann som er utfordrende. Han må kunne sette meg på plass når det trengs, og si at "Hallo Tine, nå tar du fullstendig feil," om det virkelig skulle være tilfellet, naturligvis. Dette sa jeg også i timen. Læreren min var helt sjokkert. Ønsket jeg virkelig ikke å være den dominerende parten i et forhold?

Det er her kulturforskjellene kommer inn. De koreanske jentene og jeg pratet om konseptet videre etter at timen var slutt. De var helt enige med japanerne. En dominerende mann var fullstendig uønsket for oss alle, men de så altså for seg drømmeforholdet som det hvor hun var sjef og han fungerte som en lakei man ikke merket så mye til. Jeg prøvde å forklare at i Norge var det fortsatt slik at tøffelhelter ble litt ledd av. Norske jenter liker å kunne bli tatt for å være likeverdige. For å få det til må man kunne være litt tøffe, men ikke nok til at det skal skremme han.

Problemet ligger kanskje i hvordan det var lovfestet inntil 1945 i Japan at mannen skulle være familiens overhode. Det er en kjentsak at kvinner i Japan tjener mindre enn menn, og at de ofte får høre i rent Dukkehjem-stil at dette skal de ikke bry de søte hodene sine med. Den moderne kvinnen i dag etterstreber å bli vedkjent hennes attributter at hun selv ønsker å dytte mannen ned. Vesten ligger ikke alltid foran på alt, men på akkurat dette området er det godt å vite at selv om noe er Big in Japan, så selger det ikke like godt hjemme.

[Om Kanskje.]

Jeg har fått utdelt en japaner fra skolen som skal hjelpe meg med praktiske ting, i tillegg med japansken. Enkelte ville kalt henne en støttekontakt. Jeg kaller henne Kanskje. Grunnen er at hun har et stort forbruk av ordet "Kanskje." Det stemmer at jeg er i Japan, landet uten noen direkte svar, hvor ingen sier det de egentlig mener, og vaghet er en dyd. Gruppementaliteten er sterkere enn blant en gjeng fjorten år gamle jenter, og ordtaket "Spikeren som står opp skal hamres ned" er så hardt spikret fast i hodene deres, at det av og til kan være helt umulig å få noe fornuftig ut av dem.

Kanskje-japaneren min er muligens det verste tilfellet jeg har vært borti til dags dato. Det kan gjøre leksehjelpen litt tungvint til tider:

Kanskje: Kanskje du har skrevet こんにちは feil.
Tine: Skrev jeg det feil eller ikke?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Vel, dette er jo ditt språk, er det stavet feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kan du velge stavingen?
Kanskje: Kanskje ikke.
Tine: Så det er feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kanskje ja?
Kanskje: Ja, kanskje.
Tine: Definitivt ja, eller definitivt nei?
Kanskje: Kanskje definitivt ja. Tror jeg.

Det er jo bare ment godt, det vet jeg, men da vi skulle skrive oppgave om ting ved den japansken kulturen vi fant litt vanskelig, valgte jeg å allikevel gi dette som et eksempel. Læreren min ga meg en fantastisk, og veldig japansk kommentar:

"I'm sorry for that you had this kind of situation a lot."

På typisk japansk vis beklaget hun på vegne av sin gruppe. Det er ikke lett å være en dum utlending i Japan, altså.

[Om ting som kommer min vei.]

En tyfon har herjet Okinawa og Taiwan i helgen. Den har vært ganske heftig. Nå er den på vei inn til byen min, vi regner med at den kommer i kveld, så vi blir anbefalt å holde oss inne, da det kan blåse ting i hodet på oss og det kan være ganske farlig. Jeg fikk beskjed om å kjøpe mat så det ville holde noen dager av japaneren som har ansvar for meg. Jeg gikk i butikken i kjent stil: skrubbsulten, noe som resulterte i urovekkende mye thailandsk curry. For en sjelden gangs skyld vil jeg påstå at et omtrentlig anslag på 40 posjoner ikke ville være en overdrivelse. Tyfonfast kan jeg godt være, men jeg skal ihvertfall ikke sulte.

Til tross for den strenge beskjeden jeg fikk, gjelder den tydeligvis ikke alle. Et postbud ringte nettopp på døren for å avlevere en pakke. En klassevenninne fra da jeg studerte i Taiwan har laget verdens fineste flipflops. De er så fine at det ville vært en skam å bruke de, så nå må jeg bare finne en smart måte å henge de opp på.

[Om helgens samtale.]

Amerikanere ass.

Amerikaner: Er du norsk?
Tine: Ja.
Amerikaner: Jeg tok et kurs i sosiolekter da jeg studerte. I Norge snakker de kebabnorsk og bokmål. Dessuten spiser dere lutefish.
Tine: Herregud, det er som om du har vært der allerede.
Amerikaner: Det føles litt sånn, ja. Har dere noe annet å tilby?
Tine: Nei, det er vel det hele vil jeg påstå. Studerte du bare lingvistikk på universitetet eller?
Amerikaner: Nei, det var bare et kurs. Egentlig var jeg mest opptatt av matte.
Tine: Pussig det der.

[Om kinesiske komplimenter.]

Kinesere er ikke viden kjent for å være gode på komplimenter. Kan du si "Ni hao," blir de forbløffet over hvor flytende du er, har du en nese du synes er krokete, er det den høyeste (og dermed vakreste) nesen de har sett, og om du har en dårlig dag, er det bare å dra ned bukselinningen såpass at de får se en flik av huden på rompa di. Ingenting selger seg så godt som melkehvit hud i midtens rike.

Allikevel, komplimenter og kinesere altså. Med fare for å virke selvmotsigende, det er dessuten kinesisk kultur å kommentere det opplagte. Har du på deg en grønn kjole, sier de "Å, for en grønn kjole," og har du tiårets verste kviseutbrudd i ansiktet, sier de gjerne noe om det også. Det er kanskje historiens hendelser som har gjort det slik, men helt ærlig, dette er ikke noe som gjør det mindre greit for min del.

Jeg snakket med min kinesiske nabo:

Kinesiske nabo: Så tynn du har blitt.
Tine: Å takk. Jeg sykler jo til skolen hver dag, da vettu.
Kinesisk nabo: Ja, men jeg kan virkelig se at du har gått ned i vekt. Det er bra.
Tine: Jo, det er vel kanskje det.
Kinesisk nabo: Jeg kan fortsatt se at det er mye igjen her [Her klappet hun meg på magen], men ja, du har såvisst fått en smalere midje.

Så slapp hun i det minste å brenne inne med det.

Om noen skulle lure er forresten idealvekten i Japan 45 kilo for damer.

[Om den ytterste fattigdom.]

Jeg har en koreansk kamerat vi kaller for Free Google Translate (FGT), rett og slett fordi det er sånn han snakker engelsk. Litt hakkete, av og til kommer det helt riv ruskende gale ord, oen ganger kommer det ikke ord i det hele tatt, og grammatikken er praktisk talt ikke eksisterende. Jeg synes det er kjempestas å diskutere Nord- og Sør-Koreakonflikten med han, og han synes det er en unik mulighet for å øve seg på engelsken hans. Det tar ofte litt tid, for det er ganske mange ord som må slåes opp, men noen ganger er vi helt på bølgelengde. Her om dagen fortalte han om hvordan det hadde vært i militæret.

FGT: Tine, du aner ikke hvor hardt det var enkelte dager. Vi var så fattige.
Tine: I militæret? Hvor mye fikk dere som dagpenger?
FGT: Nesten ingenting. Jeg hadde kun råd til sjampo og sjokoladekjeks.

Det er viktig å ha prioriteringene i orden når man lever på budsjett.

[Om et lite mysterium XVI.]

Ukens mystiske postkort har virkelig latt vente på seg. Fordi jeg har skjønt såpass at vedkommende nok kjenner meg ganske godt, har jeg derfor vært en anelse bekymret- og det ikke bare for om dette var slutten på postkortene, men også fordi, vel, har jeg en bekjent som det har skjedd noe ille med som gjør at den ikke er i stand til å sende postkort, da burde jeg jo vite om det. Derfor: Kjære avsender, det er godt å vite at det står bra til!

"さっきまでの雨はもう上がっ
て アスファルト漂う街の匂い
ねぇそっちももう晴れて
るよね 西から回復するって
朝は苦手な君だからねぇ
毎日ちゃんと起きられてるか
い？そんなこと未だに心配してるよ"

Ukens tekst likte jeg godt. Det er det første verset av en Bigbangs "声をきかせて," hvor de synger på japansk.

Engelsk oversettelse:

"The rain just now has stopped
The smell of asphalt is floating around the city
Hey, over there too, the weather is fine already right?
For the weather has cleared up from the west
Since you’re not a morning person
Everyday, will you be able to wake up properly?
I’m still worried about things like that

The spreading sky, the freedom
Although neither of them has changed
Right now, just that… it’s only just that you are not by my side."

Skulle veldig gjerne sagt at jeg skjønte det med en gang. Det er jo en av mine personlige favoritter, men jeg måtte søke den opp. Jeg har lagt ut denne før, men her er altså "声をきかせて" til glede for nye (Bigbang-) fans:

Jeg har også mottatt to andre postkort. Dette er fra min kusine Andrea, som har omtrent vært i hele Asia de siste månedene, før hun endte opp i Australia.

Dessuten har jeg fått postkort fra hun med rødt hår som bor i Beijing. Det er en sann stjerne i samlingen: Nord Koreans propaganda. "Ris er sosialisme!" står det. Resten kunne ikke koreaneren jeg spurte oversette.

[Om mine planer for Grand Prix '11.]

Dear International Office,

This coming Saturday, May 14th, the biggest musical happening of the year will take place in Europe. We are talking about Eurovision Song Contest. For more information, see this link: (http://en.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest). Of artists that has gotten famous through the Eurovision, you may have heard of the Swedish band ABBA or the Norwegian artist Jahn Teigen. All the European countries participate, and it’s broadcasted all over Europe. One can also watch it online. For this renowned event, we would like to invite all the international students, as it is an important part of our culture back home. For us as Europeans, we feel this would be a fun thing to share with the rest of the group.

However, it is broadcasted on European time, in other words, it starts four o’clock in the morning. This is therefore hereby a request to keep the lobby open all night from Saturday to Sunday. Of course, the security guy and all of you at the International Office, in addition to the teachers, are more than welcome to join us for this fun event. It will definitely be an exotic and international event for everyone.

For any further questions, please do not hesitate to ask.

Best regards,

Tine


Det er i det minste verdt et forsøk.

[Om Universal Studioes i Japan.]

Skal du gjøre noe som helst i den japanske fellesferien i Japan, har jeg et godt tips til deg: tenk nøye gjennom ditt forhold til køståing. Er du glad i å stå i kø, kommer du til å ha en strålende dag. Er du mindre glad i å stå to timer i kø, ville jeg heller prioritert rydding av kjøkkenskap eller lignende. Japanere er veldig glade i å stå i kø, og bestemte seg derfor for å gå mann av huse dagen jeg også bestemte meg for å dra til Universal Studioes. Vi hadde en fin dag allikevel, altså.

Da vi kom inn, etter en drøy halvannen time i kø, gikk vi til den attraksjonen med minst kø. Etter en halvtime fikk vi tatt dette bildet her, mot at vi lot som at vi var dinosaurer. Dinosauregg på fanget til hun til venstre.

Som premie for at vi hadde vært flinke dinosaurer, fikk vi lov å gå inn i suvenirbutikken, hvor vi kjørte konkurranse om hvem som fant den teiteste hatten. Jeg vil gi meg selv bonus for fineste lommebokfunn.

Kakemonsteret. Du ser det ikke på dette bildet, men han står på foten min og er sekunder fra å ta venninnen min på puppene. Grisegutten.

Hakke Hakkespett var egentlig ganske kul. Kona i bakgrunnen. Hun ble forbannet etter at dette bildet ble tatt, fordi jeg var jente.

Japansk Marilyn Monroe lookalike.

Våre nye beste venner i Osaka. Image is everything. Noen ganger.

I køen til berg-og-dalbanen møtte jeg dette kule kjæresteparet her.

Og de var mye hyggeligere enn orginalen. Dette bildet måtte jeg slå ned fire jenter i skoleuniform for å få til. Neida. Men det var ikke langt i fra, for de ble jo aldri ferdige med å ta bilder med Elmo.

Wall of Fame i Japan var ikke like gøy for meg som jeg vil anta det er andre steder i verden. Her er håndavtrykkene til en gjeng koreanske skuespillere. Asiatere har små hender at jeg lot være å legge hånden min over. Bildet er selvsagt størrelse 1:1.

Hattene jeg egentlig er glad for at vi lot være å kjøpe.

Hello Kitty-paraden. Vurderte litt å løpe inn for å ta del, men jentene i blomsterskjørtene var veldig flinke til å dytte unna folk, så jeg holdt meg for god. I ettertid er jeg vel egentlig også ganske takknemlig for det.

Vi gikk til Hello Kitty-butikken i stedet. Den var så sukkersøt at selv jeg nesten kunne fått diabetes av mindre.

Men plantene de hadde utenfor var ganske kule da.

Popcorn med soyasaus og smørsmak. Noen ganger er det ganske langt hjem.

Dette er en bil som skal ha blitt tråkket i stykker av en dinosaur. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på det.

Disse japanerne har stått en halvtime i kø for å få bilde av seg selv med en haien fra Jaws tredd over hodene sine. Det gadd ikke jeg.

Bryggehuset fra Jaws. Sikkert litt kulere for de som har sett Jaws, men det var i det minste ingen kø for å ta det. Mulig det er bryggehuset fra en annen film jeg ikke har sett også, for så vidt.

Etter en svært lang dag som stort sett hadde bestått av køståing, dro vi til en bar som het Pizza Ball House, hovedsaklig på grunn av navnet.

Her kunne vi lage våre egne takoyakier (blekksprutboller), som blant annet er svært typisk fyllemat i Japan.

Etter svært mye strev konkluderte vi med at vi ikke var spesielt flinke. Det er mye pirk med en nål. Resultatet hadde nok vært mye bedre for vårt vedkommende om vi hadde fått utdelt gaffler til dette formålet. Jeg satt hele tiden med halsen 180 grader vendt mot bordet bakenfor, lykkelig i troen om at de nok sikkert ikke lot merke til det. Det gjorde de tre japanerne bak oss, for like etter at vi (heldigvis) hadde konsumert disse, kom de bort med sine egne, som et slags tegn på at vi skulle bli venner. De kunne ikke noe engelsk, men jeg kan jo litt japansk nå, og dessuten kunne både jeg, hun svenske og Ikeapiken nok kanji (kinesiske og japanske tegn som har stort sett samme betydning) til at det ble en riktig så hyggelig kveld allikevel.

[Om Osaka.]

Jeg har vært på tur til Kansai. Det er der hvor Osaka, Kyoto og Kobe ligger. Det høres ut som en helt sinnsyk stressende tur, men sannheten er at byene tar omtrent et kvarter å reise mellom med hurtigtog, så det var i det minste ikke avstandene som slet oss ut. Fra skolen ble hun svenske som egentlig er kinesisk og hun australske som egentlig er britisk med. Globaliseringen i dagens samfunn ass. I tillegg kom Ikeapiken på besøk helt fra Kina og det var stas, for jeg kunne i det minste briljere med japansken min for henne.

Fra Oita tok vi nattfergen. Vi var litt usikre på hva vi hadde i vente, men vi hadde ihvertfall ikke forutsett dette. Fjorten japanere inne på et rom og oss. Koselig nok, men det var ganske fint at de hadde ølmaskin på båten også.

I motsetning til i resten av Asia, er det 2o års aldersgrense på kjøp av røyk og alkohol i Japan. Det henger lapper med det overalt, men i tillegg så har de altså disse maskinene som går litt i mot hele hensikten med aldersgrenser.

Da båten skulle forlate havnen fikk vi alle utdelt lange papirremser vi skulle kaste over bord. Jeg skjønte ikke helt at poenget var at vi skulle holde igjen, så jeg kastet hele remsen min over bord, før jeg lot merke til menneskene nede på havnen som sto og holdt i den andre enden.

Her er jeg og hun australske ute på dekk. Deler av byen min i bakgrunnen. Adjø Oita!

På selve turen var det ikke akkurat masse å gjøre. De hadde et nakenspa hvor de kokte gamledamer, og selvsagt et spillerom hvor man kunne vinne nøkkelringer med kjente mangafigurer. Vi ble sittende i lobbyen og se på han kjekke karen her.

Som de andre lokale hadde vi tatt med oss sushi til matpakker. Av øvrige kulinariske opplevelser hadde båten en strålende buffé med sjokoladefontene og automat som hadde pommes frites og takoyaki (blekksprutboller).

Vel fremme i Osaka dro vi rett ut på shopping.

Noe vi fort oppdaget at halve resten av japans befolkning også hadde tenkt å gjøre.

På kvelden dro på byen. Her er Ikeapiken ved siden av venninnene til hun vi egentlig ønsket å ta bilde av. Stillige disse japanerne.

Vi møtte også på disse to damene i kimono. De drakk kaffe utenfor starbucks, så det lot ikke til at de akkurat skulle på hardfylla.

Av andre interessante ting som skjedde den kvelden, kan jeg nevne at vi gikk forbi dette utestedet her (du merker kanskje hvem som hadde det beste kameraet på turen?).

Da vi lette etter hostell (eller ungdomsherberge som det heter på norsk) kom jeg over et koreansk hostell som oppga at det lå midt i hjertet av Osakas chinatown. Perfekt for meg, tenkte jeg. Det skulle allikevel vise seg å ikke svare helt til forventningene. Nabolaget var ikke akkurat et yrende liv av mennesker og boder, men det var i det minste veldig koselig.

Dagen etter dro vi til Osaka Castle. Personlig føler jeg at jeg har sett nok templer og palasser til at det burde holde for det neste århundret, men det er allikevel viktig å kunne si at man har gjort noe annet enn å shoppe når man har vært i en by.

Nedenfor slottet hadde noen gamle japanske hippier demo. De hørte på Bob Marley, gikk med ølbokser med sugerør i lommene og danset slik gamle japanske hippier gjør.

I Japan er det ansett som upassende å snakke på toget. Dette praktisk talt uten unntak. I rushtiden, hvor det i de største byene er ansatt såkalte "pakker" for å dytte folk inn i vognene, er det derfor et stort problem at menn beføler jenter, da alle japanske jenter går med korte skjørt hele året og det kan bli ganske trangt. En japansk jente ville aldri sagt fra til noen om det skjedde henne (jeg kjenner faktisk flere det har skjedd med, men som aldri sa i fra), og for å løse problemet er det ganske enkelt laget egne vogner for damer i visse tidssoner.

På kvelden spiste vi okonomiyaki, som er en av de tingene Osaka er mest kjent for. Det er en slags pannekake laget av en røre med mengder majones, saus og kål. De vi spiste hadde i tillegg potetsalat og ost i seg, og selvsagt tørket tang på toppen. Okonomiyaki er veldig godt, men det er helt greit om jeg ikke spiser dette igjen før om to måneder.