[Om å finne tid til hverandre.]

For en uke siden ringte Svine-Tina, men jeg var opptatt og lovet å ringe tilbake med det samme.

Én uke senere fant jeg endelig tid til å ringe. Det er egentlig utrolig dårlig, med hensyn til dette ikke så altfor travle livet jeg faktisk lever.

Tine: Hei! Er du opptatt?
Svine-Tina: Nja... Nei. Eller, jeg ser på Gossip Girl.
Tine: Å ja, skal vi snakkes siden da?
Svine-Tina: Det hadde vært fint. Jeg kan ringe deg når det er ferdig.
Tine: Det funker dårlig. Jeg skal se på Ullared. Jeg kan ringe deg opp igjen når det er slutt?
Svine-Tina: Nei, det kan du ikke. For da skal jeg se på Hollywood-fruer. Skal jeg ringe deg etter det?
Tine: Det går heller ikke. Da skal jeg se Honningfellen.
Svine-Tina: Skal vi... ringes en annen dag, da eller?
Tine: Det er nok til det beste for oss begge.
Svine-Tina: Ok, hadet!
Tine: Cheerios!

[Om min verste dag på jobb. Forsettelsen.]

Å returnere jakker levert i garderoben er om mulig, enda lettere. Få lappen. Finn jakken. Kast lapp. Ny lapp. Det er faktisk ikke verre.

Men i kaoset som oppstod på lørdag, presterte jeg å gjøre motsatt, få lapp, kast lapp. Jeg så ned i bøtten med brukte lapper (antall cirka 100) og innså at den lappen var tapt for alltid. Heldigvis hadde jeg kastet lappen til en venn av en venn. Karen var real, beskrev jakken, og sa han kunne hente den dagen etterpå i stedet.

Til slutt hang det mot all formodning kun én jakke igjen. Den matchet beskrivelsen han hadde gitt, og jeg tok den med lettelse med meg til Mann I dagen derpå, slik at vedkommende kunne komme og hente jakken.

I går satt vi og så på film hos Mann I, som også bor i naboblokken min. Jeg skulle bare en kjapp tur hjem til meg selv, da jeg møtte førstnevnte utenfor. Jeg ble vill av panikk, friskt i minne gårsdagens flaue opplevelse, og hostet opp en lynkjapp beskrivelse av hvor Mann I bor, før jeg forklarte at jeg skulle i et viktig møte, før jeg beinet ute av syne.

Jeg brukte lang tid hjemme. Sjekket mail, gredde håret, og flippet gjennom ulike tv-kanaler, før jeg tenkte at kysten var klar.

Da jeg kom inn i oppgangen til Mann I viste antagelsen seg å være feil. For å unngå enda et pinlig øyeblikk snek jeg meg videre forbi trappen og inn i en gang som leder inn til et bomberom. Karen skulle ut andre vei, jeg var sikker. Men så kom jeg på hvorfor jeg egentlig ikke var det allikevel. Alle som har vært i nettopp denne oppgangen vet nemlig at ALLE går feil på vei ut første gangen. Exit-skiltet peker i feil retning. Det var jo derfor jeg visste om bomberomsgangen. Et raskt desperat søk etter åpne dører viste at samtlige dører var låst. Det var ingen annen utvei enn den veien jeg kom inn. I søkets hete hadde jeg helt glemt årsaken til hvorfor jeg gjemte meg, og jeg rakk akkurat å snu meg i det karen kom inn. Jeg satte i Moldes største panoramaskrik. Han gjorde tilsvarende. Slik ble vi stående nesten et halvt minutt. Og så kom jeg til å si de mest fatale ord uttalt i løpet av hele helgen.

"Å, jeg skulle bare skremme deg. Alle går nemlig feil. Men så skvatt jeg så mye selv."

Seriøst og alvorlig talt. Pinligst. Jeg gleder meg til alt dette en gang i tiden blir en god historie.

[Om min verste dag på jobb. Ever.]

Det var fatalt på alle vis. Jeg hadde tilbragt deler av dagen med å diskutere internasjonal økonomi og utvikling med sjefen min. Jeg hadde lest om Koreakrigen og amerikanske sanksjoner nok til å holde en lengre forelesning. Allikevel, sjeldent har det vært en person i Molde som har vist seg mindre kompetent til å henge opp jakker. Og jeg hadde få gyldige unnskyldninger.

Det begynte med at for første gang i historien var vi for mange oppmøtte bartendere på jobb. Sjefen grep muligheten og plasserte meg i garderoben. Piece of cake, tenkte jeg. Enhver idiot kan jo henge opp jakker. Noe jeg også tillot meg å fortelle til samtlige som kom inn. De lo og sa at egentlig var jeg heldig som slapp å stresse rundt. Jeg nikket og sa meg hjertelig enig. Kjente siste ord.

Alt gikk forsåvidt greit i starten. Tjue kroner i boksen. Veksel tilbake. Lapp på henger. Kvittering til kunde, og så jakken opp på hengeren. Halvveis ut i kvelden oppdaget jeg at noen polakker hadde stjålet nesten all tipsen min. Frustrende, men for all del, jeg utførte jo en idiotjobb alle klarer. Tips burde nesten ikke være fortjent en gang, så basic var jobben. Underveis oppdaget jeg også at jeg hadde klart å knekke fire negler. Det gjorde meg litt forbannet, men det har vært verre yrkesskader før. Intet rom til å klage.

Problemene begynte i midlertidig å oppstå en time før stenging. Det var i ferd med å oppstå en plassproblem. Det var altfor mange jakker og absolutt ingen plass igjen. Jeg har aldri vært noen veldig systematisk og organisert person. Jeg har orden på rotet mitt, og en særlig systematikk i bilder, notater og skolebøker, men egentlig ikke så mye annet. Så jeg dyttet plass på hengerekken, og håpet at det var musikken som raste rundt meg, og ikke lyden av jakker som skled ned fra sine respektive hengere. Plutselig ble jeg dessuten vár lapper som lå strødd på gulvet rundt meg og ikke på hengerne, hvor de skulle være. Pytt, det ordnet seg, tenkte jeg da. Folk husket vel hvordan jakkene deres så ut.

Klokken 2 stenger utesteder i Molde. Det var da kaoset virkelig begynte. Og, for å si det mildt, det var et sant helvete. Ingen av lappene passet. Ingen husket hvordan jakkene deres så ut. Og det lå jakker som ikke stemte med lappene over alt. Akkurat da kvelden var som mørkest forsvant dessuten lyset i garderoben, og jeg var gråten nær, i det jeg ble utskjelt av oversminkede brunetter som plutselig kunne navnet mitt. Plutselig kom en av ryddeguttene og hjalp meg, noe som gjorde fadesen bare enda tydeligere. Tydeligst ble det da også sjefen min sto og hjalp til.

Kaoset vedvarte i tre kvarter. I tre kvarter ble jeg utskjelt, fløy det jakkelapper alle veier, og jeg plukket opp skjerf fra gulvet. Jeg hikstet et stille "Dette kan vi snakke om senere" til sjefen min, hvor han bare lo, og fant det fantastisk at jeg kunne være så udugelig i min selverklærte idiotjobb.

Da alle de resterende gjestene hadde fått jakkene sine, grep jeg tak i en tilfeldig søppelsekk og bar den ut på vei mot trappen ned til søppelontaineren. Det jeg ikke var klar over, var at trappen selvsagt var totalnedsnødd. Og etter noen dager med varmegrader før plutselig frost, blitt omformet til en ishaug. Jeg tok et skritt før jeg fløy nedover bakken i rekordfart. Søppelsekken full av knust glass og brukte limebåter raste etter meg, og det var mirakuløse tilstander som gjorde at jeg ikke slo meg fordervet. Min teori på det siste er at jeg tror høyere makter ville jeg skulle gjennomleve skammen.

Om noen skulle lure så gikk jeg hjem og gråt, vel vitende om at det bare er en jobb. Dessverre var jeg nemlig pinlig klar over at omtrent samtlige av de som var innom jobben min ville være også på skolen min, mandag morgen.

[Om Tyskland II.]

Den siste dagen i Köln var Alle Tyskeres Store Handledag. Det virket ihvertfall slik. Vi trålet opp og ned gågaten og folkehavet lot virke til å ingen ende ta. Til slutt måtte vi små-kapitulere, for en liten stund. Jeg plasserte tyskerne, Beijing vakreste koreaner og Mann I på en benk ute, mens jeg selv gikk på toalettet på KFC.

Det var ihvertfall det som var planen, men køen møtte meg allerede i andre etasje, og jeg skulle innert i tredje.

Da jeg omsider kom opp i riktig etasje, ble jeg oppmerksom på at det på et bord ved siden av trappen satt en jente og snakket norsk med noen tyrkere. Det var den første nordmannen jeg hadde møtt i Tyskland, og av mangel på noe bedre å fordrive tiden med, snudde jeg meg en gang, bare for å bekrefte for meg selv at jeg hadde rett.

Det var slik det begynte.

Jeg har aldri blitt slik trashet i hele mitt snart 23-årige liv. Jenta begynte å disse skoene mine. Håret mitt. Jakken min. Selv holdningen min hadde hun noe å utsette på. Etter omlag ti minutter hadde jeg kommet meg såpass frem i køen at jeg sto nesten femten meter fra bordet deres. Jenta og guttene fortsatte, samtidig som de faktisk reiste seg opp for å ytterligere stirre meg i senk. En av guttene bemerket at han fant det muligens noe ekstremt, men hun beroliget han med at det verste hun visste var folk som stirret på henne, og dessuten så skjønte jeg jo ikke hva hun sa. Etter ytterligere et kvarter, ble det litt mye, selv for meg.

Jeg snudde meg rundt og sa tørt på norsk:

"Beklager, det var egentlig bare fordi dere var norske at jeg så på deg den ene gangen. Det var ikke noe mer enn det, altså."

Jenta så ut som om hun nettopp hadde falt ned til første etasje et halvt sekund før hun fikk hostet frem et "Å ja."

På rekordtid satte de seg alle fire og begynte å snakke om noe helt annet.

[Om konkurranse.]

Det nye i Beijing nå er å bli medlem på California Fitness. Da får du nemlig halv pris på drinker på Vics, et av de hotteste utestedene i byen. Slik blir det på mange måter det beste treningsstudio-medlemskapet i hele verden. Jeg elsker Kina.

[Om Tyskland. Del I.]

Vi dro på spontantur til Tyskland på Nyttårsaften. Mann I og jeg. Han er stresset og liker å ha ting planlagt. Jeg er rolig, spontanbasert og impulsiv. Det var det som gjorde at vi kom oss til Tyskland, og ihvertfall slik vi kom oss hjem, så egentlig utfyller vi hverandre ganske godt.

Tyskland var over all forventning. Vi så Beijing-Tyskerne mine, Beijings vakreste koreaner, lærte om Kölch-drikkekultur, speedsighset, gikk på kafeer, bodde i Turkey-Town, og hadde det helt fantastisk.

Det nest mest morsomme på hele turen var allikevel på flyet nedover. Jeg satt ved siden av Mann I, som er svært lite glad i å fly, og hadde stort sett ut som han var døden nær siden før han gikk ombord. Jeg hadde vært hun reisevante, forståelsesfulle. Jeg hadde forklart om hvor alle lydene kom fra, og om hvordan dunkingen kun var hjulene som gikk inn i flyet, og alt det andre som kunne være en av de utløsende faktorene for om Mann I, om ikke hadde dødd på seg, ihvertfall ville besvimt.

Da klima-anlegget sluttet å gå for fullt, klarte jeg allikevel ikke dy meg.

Mann I: Hva var det der?!
Tine: Hm... Jeg tror det kanskje var den eneste motoren?
Mann I: [Panisk hikst] Hva. Gjør. Vi. Nå?
Tine: Bahahahahhahahahahahahahaaaa!
Mann I: Absolutt ikke morsomt.

Og slik gikk det til at det var Tine som var nærmest døden på hele Tysklandsturen. Det var definitivt verdt det.

[Om julen hos Venåsene - Del I.]

Det er en del øyeåpnere som kommer i juletiden. Spesielt for en som ikke har vært hjemme de siste tre julene, og som derfor kanskje legger litt mer merke til ting fordi man husket det annerledes?

Vi så på familiefilmer i går fra tiden da vi var små, Pappa hadde hår og Modern skulderputer som gjorde henne bredere enn pappa. Det er en av disse "nye" juletradisjonene våre. Vi så hvordan jeg faktisk alltid var det snille prektige barnet. Selv den ene natten i familiens historie vi tilbragte på campingplass satt jeg der og holdt på med mitt, passet på at guttene på ett og tre år gjorde det de skulle og plaget ingen. Selv da fikk jeg kjeft. Det gjentok seg på hver bidige film. Kristoffer løp rundt, hoppet høyest, ropte mest, og syklet nedover skråningen uten støttehjul før noen andre i barnehagen hadde skjønt konseptet av en trehjulssykkel. Alexander sang. Han sang "På låven sitter nissen" helt til juni. Da var teksten glemt, men da sang han noe annet i stedet. Det er kanskje derfor han er blitt det musikalske utskuddet i familien? Benedicte var selvsagt minst fra Dag 1. Hun ble derfor fulgt etter noter og vi har kanskje femti timer med film av en jente på to måneder som "snakker." Fryktelig begavet barn. Erhm.

I natt overnattet lillesøster i sengen min. Vi sto opp grytidlig og satte godteri utenfor rommet til foreldrene våre, og la oss igjen. Klokken elleve sto vi opp igjen, og var sjokkerte over å kun finne blader i strømpene våre. Vantro. Krise. Dobbelsjekk. Ingenting. Det viste seg at ingen av oss hadde mast om godteri i strømpene våre i år fordi vi trodde mamma fikset det. Hun hadde tatt det som en endelig bekreftelse på at vi var for store for slikt. Det var vi altså ikke, og Modern har lært at hun faktisk ikke har så store barn som det hun kanskje ønsket seg. Men så det er sagt, fortsatt ingen solskinnshistorie.

Kampen om årets Rosin i Grøten (vi har nøtteallergikere i familien) ble derfor beinhard... de første tre minuttene. Jeg hadde bevisst brent grøten for å lure de andre til å se rosiner som ikke var der, men til ingen nytte. Tradisjon tro fant Pappa Rosinen med en gang. Det var stor oppstand da det viste seg at ikke bare var foreldrene våre de eneste som hadde fått godteri av nissen. Reserveløsningen var også tatt og diverse konspirasjonsteorier ble lagt frem.

Etter et mindre smertefritt kompromiss ble sjokoladen felleseie, og det kristelige forslaget ble så godt tatt i mot at årets diskusjon om hvem som hadde tenkt seg i kirken ble tatt opp. Ikke overraskende ble påmeldingen direkte laber. Lillesøster var pålagt, da hun skal konfirmeres til høsten, men selv da jeg tilbød meg å følge henne, avslo hun tvert.

Hva kan jeg si? Jul hos Familien Venås har i grunn aldri slått meg som tung og tradisjonsfull, men den har jo sin sjarm, på vår måte.

[Om å ikke være best i alt.]

Mann I og jeg øvelseskjører ganske jevnlig. Han er fornøyd med denne ordningen fordi han er glad i å kjøre bil og Mann. Jeg, sett bort i fra det faktum at jeg har hatt (den taiwanske) lappen siden jeg var nitten, ikke er skikket til å kjøre bil. Og jeg skal ha oppkjøring før april. Angst.

For å gi et eksempel, her er et utdrag fra dagens biltur:

Mann I: Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah! Tine! Du får ikke LOV til å kjøre ut av veien sånn du nesten gjør! Det går ikke AN! Det er ikke lov! Det er farlig! Du er så lite konsentrert! Ta deg sammen!
Tine: Ok.

Pinlig stillhet.

Tre minutter senere:

Mann I: Det er ikke meningen å være så sint.
Tine: Nei vel.
Mann I: Jeg er i grunn ikke så veldig sint heller, jeg er bare veldig, veldig redd.

[Om julestemning.]

En god lillesøster er hun som sender pakkekalender i posten til en fattig student. Hun som er verdens beste passer på å pakke pepperkakedeig som den første pakken. Jul er litt mer stas i Norge.

[Om å finne sin personlige Jesus.]

Bjørn Eidsvåg skulle ha konsert i Molde, og han er jeg faktisk ganske glad i, så jeg tenkte det ville vært en koselig førjulsting. Den gladkristne afrikaneren er forlengst flyttet ut av studenthybelen vår, men vi møtes ofte på gaten, og hver gang er han like opptatt av at jeg skal være med til kirken hans for å møte Black Jesus og synge Halleleluja til hjertet mitt brister. Jeg tenkte derfor dette nok hadde vært interessant for han også å få være med på.

Tine: Hei! Vil du være med på konsert neste uke?
Afrikaner: Ja! Eller, hva slags konsert er det?
Tine: Den er kristen. En av norges mest kjente prester skal synge.
Afrikaner: Kult. Kommer Black Jesus?
Tine: Bjørn Eidsvåg synger dessverre bare på norsk, men han er faktisk kjent for å kun ha tekster som omhandler Black Jesus.
Afrikaner: Vi har en avtale.
Tine: Halleluja!

[Om de små lyspunktene.]

Det er de små gledene i livet som gjør skoledagen litt bedre. Som de fineste Big Bang-sokkene og Big Bang-matboksen min. Det gjør ingenting at klistremerket ikke passer helt. Det er det psykiske. Rett og slett.

[Om hvorfor trønderne er gale.]

Vi satt i sofaen hos meg og drakk noen av disse evindelige koppene te. Mann I så lenge på koppen sin før han ettertenksomt spurte,"Tine, du som drikker så mye te, har du noen gang hatt sprit i teen din?"

Før jeg rakk å svare på noe som helst kom det fra selveste Sjefstrønderen selv "Å ja, te-knert!".

Dæven så mye jeg lærer av disse trønderne.

[Om semi-koreanere.]

Gjett om jeg holdt på å besvime av lykke under morgenens kjøleskaps-raid. Innerst øverst sto det nemlig en liten gryte kimchi. Jeg elsker kimchi. Foreldrene mine ble også glad i kimchi i sommer, men jeg må innrømme at det var veldig uventet at de ikke hadde nevnt noe om kimchi-lagingen ovenfor meg. Og slik, sakte, men sikkert demret det for meg at til tross for all velvilligheten fra min side, den røde massen i gryten kunne på ingen måte være kimchi.

Aldri før har jeg vært så knust over å se bacalao.

--------------------------------------

Her er noe annet som ser koreansk ut, men som ikke er det - Big Bang som synger på japansk.

[Om den første hjemturen.]

Det var meg og halve Molde på vei til Oslo med fly. De i blått, jeg i en selvsagt heller mindre kledelig neon-whatevz. "Heia Molde" sa mannen foran meg da vi steg ombord i flyet. Flyvertinnen sa det samme tilbake. Fotball. Jeg ble litt kvalm.

Jeg hadde booket billetter tidlig og ordnet meg den beste plassen på hele flyet. Allikevel glemte jeg selvsagt dette da vi skulle sette oss i flyet, og kom først på det igjen da en dame-hooligan deiset ned på plassen jeg skulle ha. Jeg kremtet litt og unnskyldte, men jeg hadde satt meg feil. Kunne jeg få plassen min? Hun lo, dro på det kongeblå fotballskjerfet sitt, og sa at jeg ikke skulle tenke på det, hun var ikke så nøye med hvor hun satt, så det gikk helt fint. Jeg bannet inni meg. Selvsagt gjorde det det, hun hadde jo den beste plassen på hele flyet. Jeg lot det gå. Minutter senere kom det inn en same fra Finnmark med norges største snusleppe. Livet mitt er så alt for absurd til tider.

Da vi landet, lo jeg for meg selv. Moldensere i Oslo er akkurat som moldenserne i Molde. De klagde. Og klagde. De klagde over at det var kaldt. At det var langt å gå på flyplassen (Gardermoen er lengre enn hele Molde sentrum). De var stive og slitne etter den lange flyturen (55 minutter). Herregud, tenkte jeg. Da vi sto og ventet på bagasjen vår, tenkte jeg det enda tre ganger til. Herregud, herregud, herregud. For der sto alle og kjente hverandre. Det var teater-sjefen, og hun som jobber på posten, og på en helt uforklarlig måte følte jeg en viss tilhørighet til dem. Det var som om jeg var på tur med familien min og jeg var flau over noe de gjorde sånn som man bare kan være over noen man egentlig er veldig glad i.

Jeg er hjemme i helgen. Molde har gjort meg godt.

[Om dabbende forhold.]

Herregud. Drama på jobb i går. Har allikevel god samvittighet. Ikke min feil. Ikke mitt problem.

Kar: Er du singel?
Tine: Ja...
Dame: Men det er jo ikke du, så jeg skjønner ikke hvorfor du spør en gang. Det er kanskje det styggeste du har gjort mot meg noen sinne.

Og så rev hun med seg de to drinkene hun hadde kjøpt til dem og stormet ut av lokalet. Han sendte ut en overrasket ed til de høyere makter før han la etter henne. De kjøpte ikke flere drinker av meg resten av kvelden.