[Om å velge en populær studieretning.]

Jeg må innrømme jeg smilte litt for meg selv da vi satt hos NRK på Marienlyst på torsdag og gjorde opptak til P2s Språkteigen. "De siste åra har interessen for å studere kinesisk eksplodert blant oss nordmenn," sa programlederen. I morges spiste jeg frokost og hørte det samme bli gjentatt. Jeg lo like godt.

I dag var det nemlig tre stykker som møtte opp til timen ut av i alt omtrent førti. Læreren vår mumlet noe at det kanskje kom flere neste uke om det var regn, men selv ikke hun virket særlig overbevist. Helt ærlig var det ingen andre som var noe nevneverdig overrasket heller. Jeg antar det er slik det er å være en motepionér.

[Om å spørre om de riktige tingene.]

Vi hadde feiret bursdag på Prammen i Sandvika og var på vei hjem.

Person 1: Så du kommer fra Oslo? Men hva bringer deg på disse kanter da?

Jeg humret for meg selv over spørsmålet, men ble glatt overhørt. Sånn er det å sitte i baksetet.

Person II: Det er jo jobb da vet du.
Person I: Er det dét? Så sannelig.

Jeg kvelte et knis. Det var trangt i bilen. Da vi gikk ut av bilen lurte han på hva jeg hadde ledd av.

Person I: Det var jo et helt legitimt spørsmål.
Tine: Jo, i de fleste situasjoner er det jo det, men akkurat nå var det kanskje litt opplagt med hensyn til at det var taxisjåføren vår du spurte?
Person I: Når du sier det på den måten så har du i grunn rett.
Tine: ...

[Om å ikke passe inn.]

-Japanese New Music Festival er muligens litt for nyskapende. Jeg tror ikke dette var helt vår greie.

Partner in Crime smilte og ga seg til å lese på etikken til flasken hun holdt i hånden. Jeg tenkte på mannen med én stor dread og vikingkappe som hadde stått i bunnen av trappen da vi kom. Fyren ved inngangen hadde ledd av meg da jeg hadde betalt inngangspenger. Jeg innså at det burde vært et sikkert tegn allerede da. Hun Som Forstår hadde satt seg på scenen for å høre bedre, men her tror jeg selv hun kom til kort. Et sted i det fjerne ga fyren på scenen seg til å hamre frem noe jeg aldri i verden ville definert som musikk. Det var på en måte nok. Man må innse sine begrensninger

Flasken min var halvfull. Innholdet lunket. Den fikk stå igjen. Jeg ristet på hodet og så på klokken.

-Ikke jeg heller. Takke meg til J-pop og Hello Kitty. Skal vi gå?

I det vi gikk ut sto en dame og kranglet med dørvakten om hvorfor hun ikke fikk lov å ta med seg et fem meter langt tau inn på konserten. Vi kniste og gikk på McDonalds i stedet for å bli mainstream igjen. Listepop på høytaler og kapitalisme lenge leve liksom.

Note2self: Det er en grunn til at "alternativt" faktisk blir definert som "alternativt".

[Om å gå litt for personlig.]

Hei Maren!
I dag gjorde jeg noe som var LITT pinlig og dette føler jeg er din skyld. Det har seg nemlig slik at jeg spradet bortover Karl Johan i min egen verden da jeg plutselig tok en jente i å se på meg mer enn det de fleste ville definert som normalt. Jeg gikk derfor tilbake, pekte på henne med en streng (les: "morsom") pekefinger og sa "Du er Maren du!" Det kan vel vi begge nå konstantere at hun ikke var. Om ikke det var nok så jeg etterpå at jeg faktisk kjente den andre personen vedkommende sto med. Jeg lot som jeg ikke gjorde det og gikk fort videre.

Kan du love meg at du i det minste kan vurdere å begynne gå med navneskilt?
På forhånd takk!

Tine

[Om å begå syv urette.]

Den siste uken har jeg begått samtlige av de syv dødssyndene.

1. Hovmod.
Vi har begynt Quiz-Onsdag hver onsdag. De fleste er fra klassen min, men Partner in Crime har vært med de siste gangene og om du er interessert er det bare å henge seg på! Føler allikevel at det er på sin plass å advare, da Hovmod, som nevnt, vil forekomme. Vi vant nemlig sist.

2. Griskhet.
Dette bringer meg til Helgens Eskapader. Jeg var på Kiel-tur med den lille blå og hvite jollen Magic. Det er nok en liten mulighet at jeg tok med meg litt mer i land enn det som var helt lovlig.

3. Begjær.
Følgende er til mine tre kinesisk-forstående lesere:
Det var en periode jeg hadde som facebook-status at jeg var opptatt med å 乾mitt 杯子. Jeg følte meg kreativ som fant på den chinglishen, til flere påpekte noe jeg altså ikke hadde tenkt på. All lek med ord og dobbelbetydning er altså ikke like morsom. Vi lar det være med det.

4. Misunnelse.
Mandag kom våren på ordentlig til Oslo. For første gang kunne man sitte ute og sole seg, spise is (i Kristins tilfelle) og sjokkis i mitt tilfelle. Plutselig var klokken mye mer enn det den burde være og jeg måtte beine til en time jeg absolutt ikke ønsket å ha. Senere på dagen varslet Partner in Crime at hun hadde skaffet seg fregner. Lite pent å si til en hardtarbeidende student.

5. Fråtseri.
Tre ganger all you can eat på en helg burde det strengt tatt vært et forbud mot. Ikke minst når synderen ikke tar hensyn til at det er blitt spist nok for en hel uke under forrige måltid, og bestemmer seg for at både lunsj og mellommåltider er på sin plass.

6. Vrede.
Jeg døde nesten i dag. Stille og forsiktig gikk jeg ut av ex.fax. Plutselig sneiet noe grønt nesetippen min og traff med lynets hastighet marmorgulvet rett foran meg i en kjempeeksplosjon. Eplejuice dekket med ett buksen min fra knærne og ned. Jeg hørte latter ovenfor og tittet opp. Der sto tre fremmede mennesker og gliste bredt. Jeg ble selvsagt rasende. Man kaster da ikke drikkekartonger på folk man ikke kjenner. Heldigvis, før jeg rakk å la raseriet strømme ut ble jeg grepet av dovenskap og lot det være.

7. Dovenskap.
En aldri så liten power nap, en tur til baren for å nyte strawberry daiquri liggende henslengt på en to-seter, påfølgende spa og massasje, og deretter et lengre etegilde, kan vel ikke defineres som noe annet.

For å opprettholde balansen har jeg tatt på meg jadearmbåndet mitt. Det symboliserer blant annet dydighet og det er jeg ganske godt fornøyd med.

[Om ting du strengt tatt ikke har noen interesse av.]

I helgen ryddet jeg rommet mitt så fint at jeg tenkte jeg skulle ta bilde av det. Dessverre var kamerabatteriene mine gått ut, og da de endelig var oppladet var det ikke så veldig ryddig på rommet mitt lenger. Derfor tok jeg bilde av veggene mine i stedet.

Ber forresten om at du legger spesielt godt merke til Oslo-kartet på døren min.

[Om ting man egentlig er ganske fornøyd med å vite.]

I dag lærte jeg at det finnes dialekter på tegnspråk. Og at det språket som ligger nærmest tegnspråk er kinesisk. Det kan jeg tenke meg at ikke mange visste fra før.

[Om at ihvertfall familien din er glad i deg.]

Vi var i Casa Vedeler da det ringte på døren og jeg lukket opp.

Tine: Hallo! Velkommen!
Han: Hæ? Bor du også her?
Frk. Vedeler: Nei da! Tine er den datteren vi er glade vi aldri fikk.
Han: Er det sant?
Tine: Ja. Dessverre.

Jammen bra jeg driver med så knakende god egenreklame til vanlig.

[Om å være et grusomt menneske å sjekke opp.]

Er det et menneske i verden jeg aldri hadde giddet å prøve meg på, så er det nok meg selv. Om man skulle se bort i fra alle de opplagte grunnene også, mener jeg.

Han: Hei! Du var søt. Hva skal jeg gjøre for at du skal synes jeg er like søt tilbake?
Tine: Hmm. Noe veldig imponerende.
Han: Hva blir du imponert over da? Intellekt eller muskelmasse? Jeg har nok av begge.
Tine: Sjarmerende. Jeg liker ting som er sært.
Han: Sært? Hvordan vil du definere "sært"?
Tine: Om jeg skulle sette standarden? Da vil jeg si jeg snakker kinesisk for eksempel, så det er ikke så veldig sært.
Han: Jaggu. Jeg kan lese hender da?
Tine: Spennende. Få høre.

Han grep den venstre hånden min.

Tine: Er det samme hvilken hånd man leser?
Han: Nei, egentlig pleier jeg lese høyrehånden, men siden du sitter på min høyre side, passet venstre bedre liksom. Tror ikke det er så farlig.
Tine: I Kina pleier man lese venstre hånd for jenter. I Japan leser man den hånden som legger seg foran når man folder hendene. Det var det de gjorde når man skulle lese hendene mine før ihvertfall.
Han: Vet du, jeg var ikke så veldig flink til å lese hender allikevel når jeg tenker meg om.

[Om å være ufrivillig midtpunkt.]

På jobben i dag var Dagens Vits meg. Det begynte med at jeg ikke helt var sikker på hvor Klingenberg Kino lå. Siden tvang de frem den ene innrømmelsen etter den andre, og da den verste kommentaren smalt i bordet var jeg rød til langt opp etter ørene.

-Herregud, du kan jo Oslo-geografi så dårlig at du nesten burde fått et Oslo-kart til bursdagen din.

-Det var det jeg fikk, svarte jeg tørt. Kollegene mine lo høyt, men selv syntes jeg i grunn ikke det var det minste morsomt. Det var jo sant.

En annen som tydeligvis ikke fant det så veldig underholdende var sjefen min. I stedet hostet han høyt om at dette var en av de gangene hvor det nok hadde vært best for meg om jeg ikke hadde åpnet munnen. Jeg sa ikke så mye etter det, men jeg tenkte at hadde vi vært i femte klasse ville jeg fått klistremerke i boken min for å ha prøvd, og de dumme tulledamene måtte ha gått ut på gangen.

Det hjalp litt.

[Om at gutter kan være idioter...]

...selv når de ikke vet om det.

[Om min kommende familie.]

Kristoffer: Eirik (Praktisk talt familiens tredje sønn, på godt og vondt) og jeg har funnet ut hva vi skal kalle sønnene våre.
Tine: Å ja? Det burde jo skremme meg litt, selv jeg som er jente har ikke tenkt tanken en gang!
Kristoffer: Tine, Eirik og jeg snakker om de dype, viktige tingene i livet.
Tine: Særlig. Men fortell.
Kristoffer: Jepp. De kommer til å bli de to barskeste guttene i verden: Varg og Odin Quisling.
Tine: Varg Venås, formoder jeg?
Kristoffer: Selvsagt. Og Odin Quisling.
Tine: Jeg tror ikke det er lov å døpe noen Quisling i Norge lenger.
Kristoffer: Eirik har tenkt på det. Det er derfor han bare går på utenlandske damer for tiden. Det er nok ingen lov i Norge som kan kreve navnskifte når du kommer inn i landet.
Tine: Jeg forstår. Enn om du får en datter?
Kristoffer: Det blir jo krise. Hun må nok hete Varg hun óg. Eller kanskje Zelda?
Tine: Jeg tror du kan regne med å se langt etter god tanteoppfølging. "Jeg skal hente tantebarna mine, Varg og Zelda"? Tror ikke det du.
Kristoffer: Ikke noe problem. Disse barna skal bli beinharde. Ingen skal skjemmes bort. Om jeg skal gi godteri, skal det bare være til én av dem. Det blir nok Varg hver gang.
Tine: Hver gang?
Kristoffer: Ja, for om jeg sier at de må slåss om det, skjønner jo Odin Quisling, Varg Jente, og Zelda at Varg kommer til å få alt uansett. Da er det mest praktisk å gjøre det sånn. Forstår du?
Tine: ...

[Om å kjenne familien sin så altfor godt II.]

Partner in Crime hadde besøk av en fotostuderende venninne fra Trondhjem.

Partner in Crime: Tine, venninnen min trenger en aktmodell. Har du noen forslag?
Tine: Baby, jeg har to brødre. En drømmer konstant om å bli modell, en annen konstant om å være naken. Så fremt de ikke har andre planer er de garantert med.

Senere på dagen:

Kristoffer: Meg naken på offentlig sted med noen som vil ta bilder av det? En ulastelig kombo!

[Om å nesten bli voksen.]

Jeg hadde en gang i tiden de minst jålete kameratene i Bærum. De fleste av dem faller nok fortsatt i den kategorien, og det er mer enn greit, for jeg liker å ha sminken min for meg selv. Når det er sagt, det er selvsagt enkelte som har endret seg litt siden videregående, eller de har i det minste gjort noen godhjertede forsøk.

Han: Er det noe jeg har lært av å bo alene, så er det at om man først skal investere i kosmetisk kirurgi eller sushi, så bør man helst ikke spare på pengene.

Det ble stille en lang stund. Vi var nemlig ikke alene i rommet og at ordet "kosmetisk" hadde trumfet det mer maskuline "sminkeklin" hadde skapt en sjokkbølge uten sidestykke. Jeg innså at at det var min oppgave å redde min kamerats ære.

Tine: Haha... Du vil ikke utdype?
Han: Joda, klart det. En gang fant jeg noen mindre dyre sushirester i kjøleskapet. Var litt i tvil på datoen så jeg tenkte å varme det litt før jeg spiste dem.
Tine: Varme sushi?
Han: Jeg slengte dem inn i mikron' noen minutter. Som du sikkert skjønner, det var ikke noen stor suksess akkurat. Jeg gikk selvfølgelig sporenstraks tilbake til den rene pølsedietten. Det er alltid en sikker vinner.

[Om å prøve å la påsken vare litt lenger.]

Jeg kjøpte meg te og satte meg ut for å gjøre lekser. Til tross for et tappert forsøk, solen varmet lite og etter en halv time måtte også jeg innse atter en gang at en av verdens minst bevarte hemmeligheter virkelig stemmer: jeg er ikke noe vintermenneske.