22. april 2016

[Om S-21 Tuol Sleng.]

Begeistret for historie har jeg vært på en del museer som minner bastialske hendelser. Omfangene av tragediene fremstilt i Nanjing Massacre Memorial Hall og Hiroshima Peace Memorial Museum sto i særstilling for egne opplevelser. Kanskje fordi en såpass betydelig del av de andre besøkende stilte opp smilende og tok bilder ved siden av fotografier av døde kropper og annet utstilt. Jeg har enda ikke helt forstått behovet for å ta bilder av slikt. Er grusomhetene virkelig så pikante at det fortjener en plass i digitale fotoalbum?

Det er kanskje det. Det er egentlig også litt fint at man tar med seg bildene hjem, så man husker hva som er skjedd selv etter at man har ristet av seg førsteinntrykket. At man ikke skal glemme er en klisjé fordi det er sant.


Jeg har tidligere skrevet om resultatet av Røde Khmers herjinger i Kambodsja. Røde Khmer, et totalitært regime så brutalt at kanskje så mange som en fjerdedel av befolkningen døde i løpet av perioden 1975 til 1979. Sårene er åpne. Få er stilt til ansvar. Den eldre delen av lokalbefolkningen, overlevende etter terroren anser temaet som tabu, de har jobbet hardt for å få et prøvet samfunn tilbake på fote. De yngre synes å tenke det hendte i fordums tid og er sjeldent interessert om de blir spurt. Jeg skal innrømme at jeg ser undrende på den manglende interessen med vestlige øyne. Det er jo også sant at det er den unge gardes ansvar å bringe landet videre først og fremst.

I Kambodsja vekker Røde Khmers stygge etterlatenskaper allikevel stor interesse blant turister. Begrensede midler gir museene ofte et røft preg, men dette forsterker også opplevelsen.

Tuol Sleng

De vietnamesiske soldatene som sammen med allierte kambodsjanske soldater rykket inn i Phnom Pehn i januar 1979 kom til en mer eller mindre folketom by. Det var gått flere år siden Røde Khmer jaget innbyggerne ut til store arbeidsleirer på landet. I byen var det flere døde enn levende.


To vietnamesiske fotojournalister som hadde blitt med troppene var de første til å oppdage de hvite bygningene Røde Khmer hadde kalt S-21, kodenavnet for santebal, det hemmelige politiet. En sterk likstank trakk dem mot fire byninger innhegnet av piggtråd. De fant lik som bar preg av nylige henrettelser, lenker og torturedskaper. Fotografene tok bilder før de varslet det vietnamesiske militæret som stengte av området og brente likene sammene kveld. Bildene fra 8. januar 1979 henger fortsatt i rommene likene ble funnet.


Da vietnamesiske myndigheter to uker senere inviterte en gruppe utenlandske journalister fra allierte sosialiststater, skildret de besøkende lukten av død og avføring som enda hang i luften. I dag, nesten tretti år senere er blodspor på gulv, vegger og tak fortsatt tause vitnesbyrd om bygningenes historie.

S-21 var Tuol Sleng, var en tidligere videregående skole som Røde Khmer brukte som fengsel og torturkammer. I fengselet fant man dokumentert 14 000 registrerte fanger i løpet av perioden. Listene fra flere måneder i 1978 er imidlertidig ufullstendige, noe som tyder på at antallet fanger allikevel kan ha vært langt høyere. Det er også uvisst hvor mange som faktisk overlevde. Det FN støttede Røde Khmer-tribunalet, en ad hoc krigsforbryterdomstol, opererer med anslag på 179 overlevende



Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 etter at Røde Khmer i lang tid hadde gjort flere forsøk på å angripe grensene, og Viet Cong så derfor store propagandamuligheter for stedet, som ble åpnet som museum allerede i 1980. En av de overlevende, Ung Pech, ble satt som museumsdirektør. Alle fangene ble fotografert under oppholdet. Mange av de avbildede bærer preg av vold. 



De fleste fangene var kambodjanske, men det var også en del arbeidsimmigranter fra naboland som Vietnam som ble tatt. Røde Khmer opererte med arveskyld og det var lite som skulle til for at man hadde bånd til samfunnsfiender.  Mange av fangene var barn. 



De som ikke hadde navn å oppgi på medsammensvorne ble torturert til de anga andre som senere også ble tatt til fange. Avhørene ble holdt med forventninger om at alle fanger var skyldige, og referater og vitnesbyrd fra overlevende og fangevoktere viser at ofrene i desperasjon oppga lister med navn nesten mer eller mindre vilkårlig. Særlig forutantagelsen om at fangene aldri var uskyldige har gjort at systemet er blitt omtalt som brutalt. 


Alle cellene på Tuol Sleng står åpne for publikum. Utenfor står store urner som var fylt av menneskelig avføring. Disse ble brukt til å senke fanger ned i under forhør. Andre kjente torturmetoder var uttrekking av negler og bruk av strømkabler.

Det står palmer plantet utenfor murene toppet med piggtråd. Fugler flyr ut og inn i de ruteløse vinduene. De fleste dager sitter Tuol Sleng-overlevende Chum Mey ved inngangen og signerer boken han har skrevet om oppholdet i fengselet.

I 2007 ble Tuol Slengs fengselssjef Kang Kek Iew, også kjent som Comrade Duch, pågrepet. I 2010 ble han dømt til livstid av Røde Khmer-tribunalet. Han var den første av Røde Khmer-regimet som ble straffet.

Ingen kommentarer: