Torsdager møter jeg den japanske språkpartneren min. Vi tuller og fjaser og det er mildt sagt et av ukens soleklare høydepunkter. Med hjerte i halsen smyger jeg meg elegant i reneste kunoichi-stil til døren deres, livredd for at jeg skal møte på Han Kjekkeste, som tilfeldigvis bor i blokken rett ovenfor. Det er faktisk ikke jeg som er paranoid her. Frykten er ikke ubegrunnet, han tror nemlig at jeg stalker han allerede. Allikevel er angsten min så innmari verdt det, for timene med japanerne er så utrolig morsomme.
Men i går stoppet japaneren halvveis, fordi han skulle gå og ta permanent.
Tony Blair og permanent i samme uke. Det er faktisk ikke å legge skjul på at selvtilliten begynner å få seg en alvorlig knekk, når folk går sånn inn for å lete etter så drøye unnskyldningene så de slipper å se meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar