11. september 2008

[Om en politirassia.]

Fruktselgeren vår ble arrestert i dag. Jeg kom ut av hovedporten da jeg ble oppmerksom på en stor folkemengde utenfor frisørsalongen. Tolv politimenn jobbet på spreng med å tømme de flyttbare fruktbodene, mens tre andre var travelt opptatt med å holde eieren i ro. Ferskener, drueklaser, og selv den enorme kastanjewoken hans ble slengt utover, uten at noen gjorde noe for å stoppe det hele. Etter at all frukten var rasert, ble det skrapt opp og slengt på lasteplanet til den ene bilen. Fruktselgeren var helt tydelig rasende, men når man har tre politimenn stående med grepetak om halsen på deg er det begrenset med ting du kan gjøre. Jeg spurte damen ved siden av meg om hva han hadde gjort galt, men hun bare ristet på hodet.

Etter en stund hadde de uniformkledde klart å samle sammen alt. Han som tydeligvis var sjefen (det var han som ropte mest) sendte en annen for å hente hatten hans. Og så lirte han av seg en del gloser jeg aldri i mitt liv har hørt før. Fruktselgeren sa ingenting. Men det begynte folk rundt å gjøre. De fortalte om hvordan han var der hver dag uten at det var et problem for noen. Politisjefen overhørte dem hele arrogant. Frisørene og servitørene i trappen ovenfor flirte, og jenta ved siden av fisket opp en mobil og filmet mens hun lot som om det var et speil. Etter et tafatt forsøk på å løsne taket om halsen, ble fruktselgeren lagt i bakken, og så løftet opp og plassert inn i den siste av det som var i alt fire politibiler. Da de hadde kjørt, gikk jeg inn på en ikke helt tilfeldig restaurant ved siden av.

Som jeg mistenkte, var det også i dag stappfullt. Jeg satte meg ned ved den eneste ledige stolen, rett ovenfor en jente på omtrent min alder. Jeg spurte om hun visste hva det var fruktselgeren hadde gjort. Hun nikket. Det er ulovlig å selge ting i Kina om man ikke har tillatelse, fortalte hun. Jeg ble veldig overrasket. Riktignok hadde jeg fått med meg at piratkopier var ulovlig, men selv frukt? Hun nikket. Det kunne jo hende at frukten han solgte var skitten. Jeg tenkte på den lokale gettoen min, hvor oppvaskvannet blitt kastet ut i gaten, matrestene blir satt ut med håp om at noen kommer og samler det, og kloakkummene stort sett var så tette at de rant over. Joda, skitten frukt var helt klart et samfunnsonde. Hun spurte om jeg syntes det var fryktelig. Ja, sa jeg. For det var virkelig helt grusomt. Syntes ikke hun? Jenta dro på det. Egentlig ikke, hun hadde sett det før. Politirassiaer var i grunn blitt ganske vanlig etter OL. Hjertet mitt bank hardt fortsatt. Jeg har sett en del filmer i det siste. Bilder av den hyggelige fruktselgeren som alltid la til en ekstra fersken når jeg kranglet på prisen i et mørkt og fuktig fangehull virket med ett veldig realistisk. Jeg spurte om hva hun trodde ville skje med han. Hun ristet på hodet. En bot på 150, kanskje opptil 200 kroner og inndragelse av alle varer.

Kjipt, sa jeg, og spiste opp den siste dumplingen. Mhm, sa hun, uten å tilsynelatende bry seg noe særlig.

Ute lå restene etter en ødelagt vekt, skruene ble plukket sammen av en gammel dame, tallskiven ble syklet i stykker sekunder senere.

Ingen kommentarer: