[Om å være klar for avgang.]

To år med kinesisk. Hundretalls timer med pugging av flere tusen tegn. Fortvilelser ut av en annen verden fordi jeg ikke vet riktig tone, eller hvilken "li" det er i "美麗". Misforståelser så latterlige at jeg aldri i verden vil vedkjenne meg dem om de en dag skulle bli lagt frem for meg. Om jeg kan føre en samtale- eller, kan jeg egentlig spise med pinner?

Hvordan sier du "Katten sier mjau"?

Men allikevel, det folk faktisk synes er imponerende, er når jeg kan lese tatoveringene deres. Gjerne etter at de selv har tømt i seg fem øl og egentlig ikke husker helt selv hva den betyr. Det var jo etter ti øl de fikk den. Jeg er lei av at den eneste kinesisk-sitringen som kan oppnåes er om jeg hører kinesere på bussen. Og jeg er lei av sommerjobbing hver bidige dag uten unntak. Jeg vil ikke høre om Beijing på radioen mer. Jeg vil jo være der.

18. august, kan du ikke komme... nå?