[Om uforutsett sympati.]

-Tine, du må være litt mer forsiktig, sa Pappa.

Jeg satt og viste han krigsskadene jeg hadde fått på jobben. De stakkars forslåtte beina mine gjorde at shortsesommeren jeg hadde gledet meg til var bare å glemme. Jeg har tre store og fjorten mindre kutt, to større blåmerker og sytten mindre (det ene burde egentlig vært talt som to), i tillegg til X antall brennmerker på armene. Sånn blir man av å jobbe på verdens minste kjøkken, med aluminiumsskuffer stikkende ut overalt, og en distré meg som ikke har tid til å se meg for. Dessuten har jeg skåret av meg en halv fingertupp (slapp av, jeg fant den igjen!), og har øyensynlig gjort utallige forsøk på å gjenta kunststykket på samtlige av de øvrige fingrene. Det er med dyp sorg jeg må meddele at de tidligere alltid lakkerte neglene mine er alt annet enn stilige for tiden.

Jeg hevet øyenbrynet og med et halvt smil lurte jeg på hvem han var som kunne snakke slik til meg. Faktum var at Pappa egentlig hadde godt grunnlag for bekymring. Om noen i hele verden skulle ha kjennskap til det, måtte det være nettopp Pappa. Av ting jeg har arvet av foreldrene minem har jeg nemlig fått en sterk tendens til klønete uhell av Pappa, men samtidig en himmelsk evne til at ting ordner seg på magisk vis allikevel av Modern. Eksempelvis kom jeg for noen år siden til skade for å ake inn i akebakkens eneste søppelkasse så jeg endte på krykker i seks uker. Kjipt, ja, men fordelene av dette var at jeg ikke måtte være ute i storefri i tiårets kaldeste vinter, og da jeg uken etter at krykkene ble kastet dro på speidertur, kunne fortsatt ikke kneet belastes, og noen andre bar sekken min hele veien.

Da Pappa har vært et betydelig mer aktivt menneske enn underskrevne har han selvsagt en lengre merittliste over alvorlige skader enn meg. At akkurat han skulle si at jeg skulle passe bedre på fant jeg derfor litt for ironisk. Det var nemlig Pappa som spikret skoene fast i skiene da han var liten fordi han ikke hadde slalåmski. Genistreken resulterte i at han satt med brukket ben tre påsker på rad. Det er også Pappa som har et uvisst antall skruer i kroppen etter flere bilkræsj, brennmerker oppover begge armene etter alle gangene han har forsøkt å tenne på gassovner, men på beklagelig vis ikke vært rask nok (det er ganske mange ganger, da vi andre har jo sett hvordan det har gått med han og nektet). Pappa har et enormt arr i pannen fra da han hilste litt for godt på en dørkarm, og en hel skulder for mye etter at han en var involvert i en svært dramatisk hit and run i Taiwan (hvor det tre dager senere var tyfon og han derfor ville hatt fri uansett). Han har brukket flere ribbein enn antallet spareribs en gjennomsnittlig amerikaner konsumerer i løpet av et år. Og nå satt altså Pappa og ba meg om å være forsiktig.

Selv om ingen av oss sa kommenterte det, er jeg helt overbevist om at vi delte et far- og datter øyeblikk der og da.