[Trafikksikkerhet: En mamma-utblåsning.]

Jeg ante faktisk ikke hvor skummelt det kunne være å gå i byen, før jeg plutselig selv dyttet en barnevogn, og måtte manøvrere meg gjennom trafikkaoset ved Alexander Kiellands plass. 

Med barnevogn er Oslo som en ny by. Selv med brede fortau og eget sykkelfelt er Waldemar Thranes gate blitt en rånestripe. Ukentlig ser jeg små og store uhell når myke og harde trafikanter skal frem og det ikke er en organisert form for veianvisning ved rundkjøringen. Mange ruser motoren over en lang og rett strekning fordi det går an, el-sparkesykler kjører på både brede fortau og i veibanen, og skatere kjører rett gjennom rundkjøringen. Det er en kø av syklister som sykler på fortauet, enda det finnes sykkelfelt! Når veibanen og fortau blir en lekeplass, er det fotgjengere og da særlig oss med særskilte behov som er mest utsatt. 

Som sjåfør er det krevende å kunne beregne god avstand og samtidig faktisk komme seg frem. Særlig bussjåførene sliter under et stort press i rushtiden. Fortjener ikke yrkessjåførene også en trygg arbeidsplass? Hvorfor er det ikke trafikklys i et så belastet veikryss? I parken snakker nybakte mødre om fartsvin.

I forrige uke skjedde det meg det som ikke skulle skje. Det er rushtid og Alexander Kiellands plass er et kaos. Med sønnen min i barnevogn krysset jeg fotgjengerfeltet. Bilen som kom imot, stoppet. Bussen bak, som skulle stanset, stanset ikke i tide og klinket inn i bilen. Vi blir truffet av en bil med kraft nok til at jeg ikke klarer å holde på vognen. Jeg flyr i luften og vognen fyker en annen vei før den tipper. Jeg husker ikke mye, for det går virkelig forferdelig, forferdelig fort. Jeg har mislyktes i det aller viktigste jeg skulle gjøre akkurat der og da som mamma – å få babyen min trygt over på den andre siden av veien. «Sånn sluttet det», leste tankene mine.

Det fine med å bli påkjørt på Alexander Kiellands plass midt i rushtrafikken, er at blant de som rusher, er det mange fra helsevesenet. De kommer løpende, både i uniform på jobb, og i sivil og introduserer seg med tittel enda jeg knapt husker hvem jeg selv er. En lege på sykkel sier at babyen min gråter. Det er et godt tegn (det er også en underdrivelse, Lillemann er hysterisk, men det er jo fordi han er et korona-barn. Han har aldri sett så mange folk i hele sitt liv.) En helsefagarbeider sier at vi bør være forsiktig med å løfte ham, i tilfelle det er nakkeskader. 

Hvordan reagerer du i dine verste øyeblikk? Jeg skjelver så mye at jeg er lettet over at noen andre tar vurderinger for meg. Smellen var så kraftig at jeg lurer på om armene mine fortsatt henger fast. Om føttene er knust. Men jeg står jo oppreist, ingen blør og babyen gråter virkelig høyt. 

Vi blir allikevel sendt til legevakten i ambulanse. Sønnen min har fått sin første kul i pannen, den er borte allerede dagen etter. Jeg har bristet et ribbein, er blå og stiv, og har forferdelig vondt av en yrkessjåfør som kan ha hatt sin verste dag på jobb. Heldigvis gikk det bra med oss, denne gangen. 

Dette kunne vært en trist historie, vognen ble hardt skadd. Det er ubetydelig. Jeg er bunnløst takknemlig for all den spontane hjelpen jeg fikk da jeg opplevde mitt verste mareritt. Men aller mest er jeg glad for at jeg tok sikkerhetsele-kampen med sønnen min, enda vi ikke skulle ikke langt. Det gjorde hele forskjellen. Han hadde sannsynligvis sittet med betydelige skader hvis ikke. 

Jeg klarer allikevel ikke å forstå hvorfor dette krysset ikke fortjener trafikklys. 

[Livet går videre.]

Vi går. Vi går og vi går og vi går med vognen, for lillemann sover fortsatt ikke uten momentum. Jeg hadde trodd det skulle bli et år med cappuccinoer og gjærbakst og kafeer og barseltreff. Sannheten er at joda, jeg har mine trillevenninner. Vi ringes og snakker lavmælt så de små ikke skal våkne, mens også de andre minimenneskene trilles i sine respektive vogner så de skal sove. Eller vi møtes og går målløst frem og tilbake i de delene av byen hvor barnevognjuntaen kan gå sakte to i bredden. Og det er hyggelig det også, bevares. Vi går i den samme tåken alle sammen og sannsynligvis merker vi minst av alle at det er en pandemi som vi liksom blir berørt av, også vi. For vi snakker om de samme tingene hver dag uten at vi klarer å følge våre egne tankerekker, for det er ingen av oss som har sovet en full natt på flere måneder.

På den ene siden er det svært unisont å gå de samme turene i Oslos gater, forbi de samme mammaene og pappaene og barnevogner hver eneste dag, med drikkeflaske og fritt valg av koffein, frem og tilbake i det grå, grå været som var høsten 2020. Samtidig går tiden forferdelig fort, og de bittesmå dressene krymper mens vi ser på. Plutselig er det jul, med julekort og juletrær og nisser i gatene og juleutstillinger i koronastengte butikkvinduer. Vi kjøper lokalt så fremt de kan levere i døren.

En dag vi spiser middag med foreldrene mine, viser jeg pappa armbåndsuret mitt. På konfirmasjonsklokken er det sirlig gravert inn «Tine 2002». Det er 18 år siden jeg konfirmerte meg og pappa er siden blitt både grå og hvit i håret og bestefar og jeg har lært meg verdens mest kompliserte språk og alle de andre tingene som liksom er livet som at jeg faktisk har giftet meg og fått mine to mest dyrebare mennesker så tett inn i livet mitt at jeg faktisk vil sitte fast i heisen med dem for bestandig. Det er ikke gått 18 år, sier han, ettertenksomt. Den knappe mannsalderen som har vært siden konfirmasjonen min spiller lynraskt gjennom hodet hans og allikevel tror ikke pappa at det er så lenge siden, for tiden kan da ikke ha gått så fort. Han slutter å tygge og hever øyenbrynene. Han nikker til slutt, for vi har hatt noen fine 18 år, pappaen min og jeg, Og selv om tiden flyr forbi, så har vi hatt så uendelig mange enkeltøyeblikk som til sammen faktisk også heldigvis utgjorde hele 18 år, og det er slik man bør tenke tilbake på det. 

Og mens disse 18 årene har rast har foreldrene mine blitt de kule som spiser sånn spennende og halvpretensiøs mat som voksne kan tillate seg når man ikke lenger trenger å ta hensyn til småbarns smakspaletter eller voksende tenåringers behov for raske karbohydrater. (Inntil nylig) dro de på storbyferier og kjøpte de greiene de hadde lyst på uten å tenke på at man må prioritere Xerox og fotballtreninger. De hører på høy musikk til sent,  mens vi er blitt de som legger oss klokken ti og etter en liten flaske julebrus, for nå er det vi som igjen ikke sover om natten, bare at nå er det ikke i små barnepysjer. Vi går med fornuftige sko og gleder oss over om vår fineste plutselig sover under helgefrokosten fordi det er så utrolig deilig med stillhet i skarve 20 minutter! Alt skjer så fort at vi i grunn ikke en gang rekker å tenkte på at det som var så nytt og spesielt og helt utenkelig for bare noen få måneder siden, er plutselig blitt den rutinerte hverdagen og at når det ikke er noe spesielt å melde fra hjemmefronten, så er det ikke sant, det heller. 

Hvordan er hjemmefronten? Livet går videre. 

Godt nyttår, da dere. La oss gjøre 2021 bra. 

[Vi blir flere.]

Plutselig og endelig lå verdens fineste dumpling på magen min. Enda så fersk holdt han hodet opp og kikket rundt som om han ikke hadde visst de siste 30 timene hvor han var på vei. Men vi visste. Jeg visste. Og mens jeg akkurat da hadde nok med å prøve å bli et menneske igjen, ble pappaen og dumplingen verdens beste venner. 

Likhet kommer ofte an på øyet som som ser. Bestefaren min mente han hadde arbeidsnevene til Knut fra Austigarden, kjent for å være en høyreist og røslig kar med kraftig rødt skjegg. Jing nikket ivrig. Den stolte pappaen hadde stjerner i blikket. Jeg, som hadde øynene rettet mot Knuts såkalte nedarvede never i stedet, hevet et skeptisk øyenbryn:

Siden har vi valgt å la tvilen komme min bestefar til gode. Knut ville vært dumplingens tipp-tipp oldefar, og med det er det en påstand vanskelig å etterprøve. Samtidig hevdet pussig nok også søsteren min at han hadde fått hennes hender. Hun om det. Selv mener jeg han ligner mest på pappaen sin. Med en tykk og mørk hårmanke som står rett opp og brune mandeløyne, spurte broren min om jeg i det hele tatt hadde noen dominante gener. Kanskje han kan rulle på tungen, sa han med et skjevt smil. 

Vi er heldige og ting går godt. Dette får vi til. Folk kaller det en stor omveltning og spør med bekymring i stemmen om jeg har det bra. Og det har jeg i høyeste grad. For han flyttet inn med den største naturlighet for oss alle, samtidig føles hvert minste fremskritt så euforisk. Selvfølgelig er det de nettene hvor jeg mater ham til hodet mitt faller tungt på brystet. Det har skjedd at jeg skifter på en mett baby i sene nattetimer for å være wife of the year, og ber om bare pappaen kan bysse denne perfekte skapningen, dette lille vidunderet i søvn, og pappaen, pliktskyldig, trøtt og døgnvill går på autopilot og hører ikke «mett» og «ren baby» før han igjen har skiftet på lillegutt av ren vane og kommet subbende ut fra badet med en kommentar om at det kanskje ikke var helt nødvendig med nytt skift, men nå er det ihvertfall gjort. 

Selv lenge etter at verdens fineste liten og stor har sovnet, ligger jeg våken for å høre at de begge puster. De anbefaler at jeg skal sove når han sover, men hvem kan vel sove når det fineste som er, er å bare ligge å se på at han har det godt?

Helsestasjonens utsendte advarte om fortvilelse fordi det ikke blir akkurat som man planla, og om tårer som kommer uforskyldt og ubestilt. Jeg skal ikke lyve. Du er ikke verdens beste person når du ikke sover nok, er sår på alle de stedene du en gang trodde var forbeholdt bare deg og kun får i deg kald mat som kan spises med en hånd, minst én time etter at alle andre er ferdige. 

Pappa-Jing barberer en svært fremtredende bart. Jeg legger først merke til den ved middagsbordet dagen etter. Hodet mitt er andre steder. Hvorfor lages det klær som skal tres over hodet på mennesker uten nakkemuskler? Hustandens minste sokker har en tendens til å forsvinne, ikke matche, eller dukke opp i entall på de merkeligste steder, lillemann har fått lebestiftmerker på den hvite luen den ene gangen mamma prøvde å være fin, og herregud hvor mange ganger går det an å ha behov for second/third/fourth/fifth breakfast før vi begynner å tenke på lunsj?!

Samtidig er det forventet og anbefalt at jeg skal passe på egos koffein-inntak, minis prestasjon hva angår eget uttak og samtidig at jeg svarer høflig på råd og vink om forelderskap. Vi risikerer jo kolikk, dårlig syn, lærevansker, eget hårtap og skjev hodeskalle hvis ikke. 

Søvn avler søvn og uteluft er bra for små lunger. I en oktober hvor Oslo slår alle nedbørsrekorder går vi på trilletur i timesvis i høstvær, høstregn og høstvind uten mål. Vi møter andre trillende mammaer, sittende ammende langs veien, med bæreseler og på tilsynelatende intervalltrening over Grünerløkkas sparsommelige brostein. De som vet, de vet. Vi nikker stille til hverandre og tar en runde til. 

Alt dette akkumulerer nok mer enn det jeg er klar over. Ikke alle kameler svelges. Urimeligheten har få grenser når pappaen etter nok en søvnløs natt og en heldagsjobb på stuens hjemmekontor forventes å kjenne til alle de små og store tingene som skal gjøres før vi legger oss klokken 21:30 for å stå opp igjen to timer senere, klare for første natteskift. Heldigvis er jeg gift med en mann som passer på å snakke høyt til sønnen om hvor vakker, snill og flink mammaen hans er, også de dagene hvor det kanskje ikke stemmer helt. 

Det er heldigvis også innenfor å si «unnskyld for at jeg var en dust.» Og våkenettene flest er håndterbare, for det er da det er tydeligst at vi fortsatt er best når pappaen til dumplingen og jeg får være to og jobbe som et team. For som sagt, det går bra, og vi elsker virkelig å være tre. Det som er tøft er ubetydelig og bagatellmessig kort tid etterpå, og aller oftest blir alt glemt uansett. Ammetåken kan jo slik sett også ha sine lyse sider. 

[Kvinne (33) fra Somalia får jobb.]

13. februar skriver Aftenposten om Rama Jama fra Somalia, tidligere analfabet, nå ungdomsassistent, fembarnsmor og (forhåpentligvis) påtroppende universitetsstudent. 

Fortsatt skaper det avisoverskrifter at en somalisk kvinne får jobb i Norge. Jeg har skrevet i Aftenposten meninger litt om hvorfor det er slik.

[Alle visste hvem jeg var.]

Fem minutter før stengetid på norskkurs på Helseforum for Kvinner, sier Sahra* at hun ønsker seg jobb på omsorgsbolig. Slike jobber vokser ikke på trær for mine damer, som gjerne har erkjent for lenge siden at søknadene deres ofte havner nederst i søknadshaugen. Ja vel, hvorfor akkurat det, spør jeg.

Hun forteller hun har erfaring fra hjemlandet. Krig og bomber gjorde at man måtte sy de som trengte hjelp selv. Husker du den krigen som er blitt film med den hjelpeorganisasjonen og amerikanerene?

– Black Hawk Down?

– Jeg var der.

Ordene ramler ut så fort at jeg ikke rekker å fordøye det hun sier. Hun har vært jordmor for åtte fødsler. Sydde kvinnene sammen igjen etterpå. Hun rister på skuldrene.

– Alle er omskåret i Somalia. Jeg måtte sy igjen. Det er jo ikke riktig, men de ba om det. Kanskje mannen ikke ville like det. Hva skal man gjøre liksom?

Hun ser formanende på meg. Nei, tenker jeg. Hva skal man gjøre? Jeg har ikke noe godt svar, og ukens norsktime ble avsluttet mens jeg keitete prøvde å få det til å bli naturlig at fordi klokken var mange skulle vi bli vanlige ukjente igjen. Hun klemmer meg når hun går og takker for en fin time. Jeg takker for at hun deler.

Uken etter har hun skrevet ned historien til meg. Den er til for å deles, sier hun:

Jeg var født og oppvokst i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Somalia var helt ødelagt i 1991, da var jeg 11 år og vi måtte derfor flytte til en liten by som het Aliyaalo. Vi bodde der en stund, sammen med flere av naboene våre, og flere bekjente. Det var vanskelig å bo der fordi det var så klamt og varmt. Vinden var også varm. Etter en periode reiste vi tilbake til Mogadishu, men vi kunne ikke bo i vårt eget hus eller område, det var livsfarlig. Jeg likte å hjelpe folk, som foreldre med barn yngre enn meg. Utover dette hjalp jeg også andre barn som ikke hadde familie og var hjemløse.

Nabodamen hadde ikke barn, men hun eide en klesbutikk. Hun trengte noen ansatte som kunne hjelpe henne i butikken. Nabodamen tok derfor kontakt med mine foreldre og fortalte dem hvor godt hun likte meg og ønsket å ha meg i butikken sin. Foreldrene mine lo og lovte henne at jeg skulle hjelpe henne. Jeg fikk dermed erfaring med hvordan man kan selge diverse produkter, hvordan man benytter kassen og utfører kassearbeid. Gjennom denne erfaringen lærte jeg også å ta mer ansvar og hvordan det føles å ha ansvar for en butikk. Da jeg ble 15 år, begynte jeg å hjelpe andre. Jeg hjalp ofte kvinner og deres barn, av og til hjalp jeg kvinner med fødsel, samt de eldre.

En dag så jeg en dame som var gravid, vi traff hverandre på gaten og jeg hilste på henne, hun informerte meg om at hun var hjemløs, og hadde ikke noen som kunne hjelpe henne. Det var ingen i familien hennes som var tilstede, verken mannen hennes eller foreldrene hennes. Hun fortalte meg etter hvert i samtalen at hun hadde vondt i magen og etter hvert svimte hun av. Jeg fikk sjokk og var usikker på hva som skjedde. Hun informerte meg om at hun hadde rier i magen. Etter jeg fikk tenkt litt, kom jeg på at jeg hadde en barberhøvel i vesken min.

Etter 15 minutter lå kvinnen i bakken og skrek, det antok meg at hun holdt på å føde. Det var første gangen jeg opplevde noe slik, jeg skar henne opp nedenfra og hjalp henne med fødselen. Hun fødte en pen jente. Jeg fikk dermed erfaring med å hjelpe kvinner med fødsel, og hjalp flere. Det var lett for meg å hjelpe disse kvinnene, etter hvert ble jeg kjent og folk ropte på meg og hentet meg når de trengte hjelp. Det kunne være kvinner som hadde rier, eller trengte hjelp med å ta vaksiner. Alle visste hvem jeg var.

*Historien er gjengitt med tillatelse mot anonymisering.

Les også hva jeg har skrevet om norskkurset vårt og analfabetisme før:

• Om et helt slags skoleår
• Den tause analfabetismen
• Vekten av en blyant

[Om en forsinket sommerferie.]

Vi våkner opp til at oktoberregnet trommer på vinduet. Dynen føles sjeldent tung, den første dagen tilbake fra en ferie med store kulturkontraster bekrefter den største lærdommen vi fikk fra reisen i øst: Vi skulle aldri reist tilbake.

Hello sweats! (Obligatorisk skrytebilde til fansen.) 

Det har vært en begivenhetsrik måned: Fra KK-løpet hvor tusenvis av svette damer kjempet seg opp norske motbakker i stekende sol for overfylte goodiebags og noen skarve brente kalorier, til Delhis uendelige gatebarns hamring på ruter mens vi satt tilbakelent i aircon-fylte hvite taxier, hennamaling på et kjøpesenter før et sørindisk bryllup, og så til Toscana-fjellene hvor vi på Dannelsesprogrammet til Sparebankstiftelsen DNB ble utfordret til de samme filosofiske tankene som Dantes indre demoner rev i han, noen århundrer før renessansen.

Selv sett bort i fra uker med tandoori, naan, puripani, og biryani, det har vært mye å fordøye for en norsk mage.

Hvor skal jeg begynne?

Det er ikke alle som finner seg selv i tikka masalaens hjemland, men det er ganske mange andre du kan finne mens du leter. 

Alle som har vært i India sier at det er et land man enten elsker, eller hater. Én venninne advarer alle som reiser dit om at dersom du ikke umiddelbart liker det, bør du kaste deg i en taxi til flyplassen. Én annen snakker om inderne som det folket hun kommer best overens med. Vi gjør i grunn minimalt med research, men spleiser på en Lonely Planet bok om India mens vi haster oss til den første gaten.

Håndlaget brus. Hvorfor ikke dét er en mer omtalt greie, er for meg et av Indias virkelig mysterier. 

Søsteren min, min verdensvante heltinne i det meste, advarte oss om at landet kom til å spise oss levende, og insisterte på at vi aldri ville overleve dersom vi ikke leide en guide som holdt oss i hånden hele veien. Kanskje også en sjåfør. Det hadde hun, og endatil fikk hun frastjålet først skolissene og siden skosålen, på et låst hotellrom. Hun elsker fortsatt India og det er godt. Elsk eller hat. Vi vandret på turisttråkkede stier, blitt tatt vare på av kjentfolk og vilt fremmede. India tok godt vare på oss.

Men før vi fant ut at det skulle gå bra, at vi kom til å ha det så fint som bare vi to kan på ferie, så regnet vi litt på det. Deretter pakket vi med oss lissefrie sandaler og droppet å bestille guiden. Det gikk fint det óg.

[Om samboerskap.]

Vi kjøper leilighet sammen. Det skjer plutselig og vi har ikke vært på hundre visninger med lunken kaffe, smørblide meglere og evindelig Twist. Vi har faktisk bare vært på én. To dager senere er vi Oslos lykkeligste leilighetseiere sammen.

Nå diskuterer vi lysekroner og induksjonsgryter og jeg reagerer med vantro når du, som har lovet å elske hvert eneste hakk og lyte hos meg, faktisk ikke er fullt like forelsket i hakkene og lytene på min oldemors gamle skinnstoler. Vi blir i stedet enige om at badet skal pusses opp, og i hjemmet vårt råder glasserte fliser i grønt og blått som fredens farger, til du sier at selv om du vil ha det hvitt og jeg vil ha det svart, «kan vi ikke bare enes om å la det bli grått.»

Vi diskuterer gulvsliping og geografiske former på spisestuer så mye at vi spiser middag på hagemøbler i stuen i to måneder. Du synes det er helt greit og kjenner du virkelig godt etter har du faktisk aldri sittet bedre før. Sofaen er egentlig min, og grillen egentlig din. Vi har med oss hvert vårt sett argumenter til forhandlingsbordet, som strengt tatt burde vært beiset. Det blir våpenhvile.

Så krangler vi om kunst og annen veggpryd. Selv ikke bildene vi selv har tatt er vi enige om. På en guttetur til Paris faller du pladask for et regnbuesprudlende maleri. Jeg vil ha buddhistisk kitch fra Kina i gull, vinrødt og svart. Det er harry, sier du. Jeg sier du er harry. Du sier nei, du heter Jing.

Vi snakker ikke før du kommer hjem igjen, og da har jeg brukt nesten en halv månedslønn på 7,2 kvadratmeter speil. Vi får se på oss selv i stedet, Guds vakreste kunstverk. Du går ut i stuen og kobler til stereoanlegget. Det er heldigvis mange mirakler i 2017-versjonen av Edens hage håper jeg du tenker, mens Adeles skyhøye toner jaller ut vinduene mot våre fortsatt umøtte naboer.

Nytt i samboerskapet er dessuten et ekstra soverom. Det viser seg fort å være en katalysator av utfordringer vi ikke visste vi hadde. Det rosamalte forhenværende barnerommet skal bli bibliotek, walk in-closet, gjesterom, hobbyrom og kontor. Når høyttalerne ble truet med tvangssalg, kommer det en mottrussel om barikadeinnlåsning av høyttalerne på rommet og «jentelus ingen adgang» tydelig skiltet på døren. Selv om rommet foreløpig har vist seg først og fremst å være stedet hvor alle drømmer kommer for å dø, hersker det bred enighet i potensialet det besitter den dag alle andres håp er ute.

Vi kjører til Moss og kjøper en benk så skjør at vi håper selv ikke våre minste gjester bruker den. Den er sykt fin da, sier vi mange ganger til hverandre og snapper bilder av den til alle vi kjenner for å understøtte estetikken i et fremtidig potensielt bomkjøp.

Vi kjører også til Ikea og Grefsen for å hente møbler. Lidenskapen er ikke død. Vi merker allikevel behovet for en diplomatisk pause på Manglerud senter, og spiser pizza i gresset utenfor politistasjonen mens vi snakker om bokhyller, rammemadrasser og hvor alle skoene mine egentlig burde stå. Kommoden på Grefsen er for stor og bilen er for liten. Vi ringer på huset og leverer den tilbake minutter etter at den ble betalt, men damen fra Finn.no takker oss allikevel for at vi kom og slenger inn to håndlagde afrikanske salatboller med tilhørende serveringsbestikk i baksetet på nabobilen før vi freser avgårde. Først når bilen er parkert, en halvtime før midnatt, kommer vi på de fire stolene av typen Äpplarö som står ferdig betalt igjen i kassen på Furuset. Jeg reiser tilbake neste dag og Ikea Furuset forsikrer meg ettertrykkelig om at hendelsen er svært vanlig for par i alle deler av etablererfasen.

Dette går bra. Is i magen blir allikevel nødvendig. Jeg kjøper en 15-pack med Sandwich-is, men du er opptatt med å bære tomme kasser, skiutstyr og julepynt opp på loftet. Isen blir visst borte før du rekker å oppdage fredsofferet mitt i øverste fryseskuff.

Jeg overdriver litt, for det skal sies at vi er så glade begge to, for vi vet at vi er på millenniumets vakreste eventyr. Når de tøffeste slagene handler om hvorvidt baderomstaket skal blekes eller males (er det virkelig forskjell?), om høyttalere skal stå på gulvet eller byttes ut (jeg selger alt dersom du reiser bort) og om det egentlig er nødvendig med åtte pynteputer i sofaen (jeg vet du sitter i dem når jeg er ute), da er livet virkelig på sitt aller beste og det er lov å minne oss selv på at selv det fineste i livet blir enda finere fordi vi tross alt er to.

[Om et helt slags skoleår.]

Våren gikk over i sommer og en ferie som var for kort og for lang på samme tid. August var nok en sjokkstart for flere av de som kom til norsktimene på Helseforum for Kvinner. Noen hadde vært ute og reist, andre hadde latt seg forsvinne hen i verdener hvor ingen snakket norsk rundt dem annet enn på T-banen eller i butikken. Vi hadde mye å ta igjen.

Høsten

Bladene ble gule og jeg byttet ut skateboard med lue og skjerf. Det fine med høsten er at man får lyst til å iverksette noen av tankene tenkt i løpet av sommeren. Slik vokste også det lille leseprosjektet. Plutselig talte vi tre og siden åtte norsklærere. I bokkassen på Helseforum dukket det opp nye norskbøker, gamle lesebøker og noen splitter nye. Amina var fortsatt med, men tiden vi to brukte på å lese om strømpebukser og skigåing ble nå delt med mange flere. Jungeltelegrafen gjorde at det ikke lenger var plass til alle som vil være med rundt det store spisebordet på fellesrommet og vi organiserte kørordning. Kø er bra, det betyr at vi er på riktig sted.

Nytt for høsten var at Amina begynte med matematikk. Helst addisjon og det var ikke alltid at tallet i mente havnet på rett plass. Matten var allikevel et takknemlig tilskudd av ferdigheter, ikke minst fordi mange av norskbøkene har tverrfaglig innhold opplagt for den som fullfører første klasse. Amina jobbet hardt med tallene. Etter 3000 timer norsk var hun nemlig kommet inn på grunnskolen.

I mellomtiden forsøkte jeg igjen å lese meg opp på leseundervisning for to-språklige analfabeter. Det er ikke mye som står skrevet. Jeg oppdaget derimot ut at noe av årsaken ligger i at forskerne selv mangler språkkompetansen for å kommunisere med gruppen det gjelder. At ikke flere snakker om det anonyme handikappet analfabetisme er for meg en gåte. Samtidig glemmer jeg at det ikke er så mange måneder siden jeg oppdaget hemmeligheten selv. Det kan selvsagt være et tilfelle av Baader-Meinhof-fenomenet, hvor man plutselig hører om noe tidligere ukjent betydelig oftere enn før med en gang man lærer et ord eller konsept. Jeg har snakket med venninner med bakgrunn fra landene mange av kvinnene kommer fra. Flere har ristet på hodet og sagt at de også har nære slektninger i samme situasjon. Hvor mange analfabeter finnes det i Norge? Ingen vet.

Det jeg vet er at kan du ikke lese får du ikke jobb. Det er vanskelig å lære språk, tungvint å søke hjelp, slitsomt å følge med på dagsaktuelle temaer vi i storsamfunnet ler av eller klager over. Det gjør noe med egenverdet å være utenfor samfunnet. Vi vil gjerne at alle skal integreres, det er jo så viktig at alle bidrar. Men hvordan skal man bidra når ingen vil betale for det enn kan være skikkelig god i?

Verdien av studieteknikk

I januar 2017 blir ting virkelig snudd på hodet. Stolleken i fellesrommet er blitt til langbord i treningsalen. Vi spilller bingo med ord og når gjengen først forstår spillet, klapper alle begeistret hver gang noen vinner. Enkelte pugger iherdig til diktater, norsktimens mest populære innslag, andre chiller til rett før prøven begynner. De som ikke følger med eller glemmer å snakke norsk får høre det av de andre damene, kun raske forklaringer er lov. Amina har begynt med den lille gangetabellen. En kveld spør plutselig tre damer etter deling. Det nivået har vi ikke bøker til, men vi lover å se hva vi kan skaffe.

Aller helst skulle vi hatt 1:1-undervisning med alle, men det har vi ikke kapasitet til. Noen av de beste bøkene forsvinner, det er dumt og fint på en gang. Den som tar med seg en barnebok man ikke egentlig eier trenger den nok. Heldigvis har gode lærer-venner gått i nederste hylle på skolebiblioteket og lett etter gamle lesebøker med enkle ord og store bokstaver med hell. Jeg har også fått tilbud om digitale hjelpemidler. Tanken er god, men undervisningen er på lavbudsjett og derfor analog. Ikke mange, om noen, av damene har tilstrekkelig IT-kompetanse eller selvtillit til å sette seg ned foran en bibliotekskjerm på egenhånd. Kanskje en dag?

Det skal sies, selv om de fleste som kommer til norsktimene våre mangler et fundamentalt grunnlag, finnes det unntak. Det hender også at damer fra Pakistan, Irak og Syria behersker leseteknikken, bare ikke latinske bokstaver. De har med seg egne notatbøker, noterer oversettelser av nye ord på arabisk eller urdu mens de surfer raskt forbi Karsten og Petra. Noen stiller spørsmål om setningsanalyse og samsvar ved bøyninger av adjektiver. Min erfaring er at studieteknikk kan være den vanskeligste lærdommen av pensumet vi tilbyr.

Den viktigste delen av pensum er den norske samtalen. På et helt skoleår har jeg hørt historier i drypp og i kalde skyllebøtter om foreldre og barn som er gått bort, ekstrem vold, omskjæring, angst, krig, avstander, sosial dumping, avstandsforhold og strenge oppholdsregler. Historiene fra avisen blir levende og urettferdige.

Men, vi snakker også om bryllup og barn, skiturer og svømmeturer. Det er heldigvis mest varme, håp og humor i uventede vennskap.

Les også hva jeg har skrevet om analfabetisme før:

• Den tause analfabetismen
• Vekten av en blyant

[Om den store singeldagen]

11. november har de siste årene blitt en høyt elsket dag i Kina, markert som verdens største kjøpefest. Den spesielle datoen, valgt fordi 11.11 ser ut som en person som står alene, har sitt utspring fra Nanjing University, hvor kjæresteløse studenter feiret seg selv. Fortsatt markeres den spøkefullt blant mange, gjerne ved at man spiser mat som minner om tallet, slik som Pocky, lange kjekspinner ofte dyppet i sjokolade, eller pommes frites.

Treat yourself

Singeldagen ble allikevel først ordentlig kjent da Alibaba, Kinas, og dermed også verdens største netthandel, relanserte konseptet med målrettede tilbud som en dag hvor single skulle spandere på seg selv. I fjor solgte netthandelen for 123 milliarder kroner. Til sammenligning brukte amerikanerene omlag 14 milliarder kroner på netthandel under fjorårets Black Friday.

Screenshot fra da Alibaba gikk live i natt (internasjonal versjon).

Avstand og manglende infrastruktur

I et land hvor en større del av befolkningen vokste opp med spartanske kommunistbutikker og det fortsatt er store landområder uten de store handlemulighetene, er det kanskje ikke så rart at netthandelen har eksplodert de siste årene. Dette, kombinert med at Kina er verdensmestere på logistikk og økt skepsis til kinesiskproduserte varer har gjort at flere og flere kinesiske familier i disse dager begynner å gjøre brorparten av nødvendige innkjøpene gjennom netthandel.

Det er særlig i distrikter hvor befolkningen bor langt fra storbyer, som Indre Mongolia og Tibet*, at netthandel er populært, men også i storbyene er postbudene travelt opptatt med å levere alt fra klær og elektronikk til mat, rengjøringsmidler og møbler klikket hjem av ivrige konsumere. Mange boligkomplekser har ofte egne rekker med postkasser for netthandel slik at det skal være plass. Dette har lettet noe av jobben for de stakkars dørvaktene som ofte må stå å ta i mot de hundrevis av leveringene som kommer i løpet av en dag.

En shoppingfestival på nett

Men i dag er det altså den lenge påventede singeldagen. Nettbutikker har fristet i ukesvis med gode tilbud millioner av kinesere har kunne bokmerke. Dette er viktig for også nettbutikker kan bli utsolgt når så mange bestiller på en gang. Når klokken blir 12 ved midnatt går startskuddet. Da må man belage seg på god nettilgang og håpe at nettsidene klarer bære så mange påloggede på en gang. 

I kollektivet jeg bodde i i Guangzhou var det en jente som jobbet med netthandel. Hun fikk ny jobb i et større firma november 2015, med første arbeidsdag nettopp 11. november. Da hun kom inn dørene sto massører og knadde såre data skuldre. Mange av de ansatte hadde tatt med seg små telt de hadde satt opp ved siden av pultene, parate til å tilbringe det kommende døgnet på jobb. Da de slo fjorårets salgsrekord gjallet det i bjeller og et rockeband holdt konsert.

Du kan også oppleve singeldagen selv om du ikke er i Kina, for den går sin kjøpsgang stort sett på nett. Det vil selvsagt være tilbud i fysiske kinesisk butikker også, men det er i liten skala. De fleste kjøpene gjøres på nett. Slik kan man bruke kvelden på å spise mat i pinneform, eller være med den personen som gjør at man egentlig ikke trenger feire singeldagen allikevel.

*Hvorvidt Tibet faktisk er en del av Kina er en annen diskusjon, men man teller det på kjøpstatistikken.

[Om valget.]

Hva skjer nå? Blir det nok en mur enda verdenshistorien aldri har vært tjent med menneskeskapte skillelinjer? Blir det handelskrig mellom USA og Kina? Vil de som har lidd under Trumps usmakelige vitsing og valgharselas - USAs homofile, muslimer, latinoamerikanere og kvinner, faktisk føle seg inkludert de neste årene når USA skal bli storslått igjen?

Dagen etter valget har unektelig vært spesiell. Det var rart å kjenne på skuffelsen som hang i luften på bussen denne morgenen. I stedet for irritasjon og utveksling av plagede blikk vendte folk ørene mot medpassasjeren som satte telefonradioen på høytaler så flere kunne høre. Folk har klikket og delt og kondolert. En amerikansk bekjent inviterte til felles sorgstund utenfor Fredssenteret. Folk har minnet hverandre på at Obama tross alt slet hele perioden sin med å få gjennomført noe som helst. Det finnes jo bremseklosser. Hvordan funker det amerikanske systemet igjen, hvem har øverste mandat og skal vi ikke strengt tatt begynne å snakke om hva som skjer i Frankrike?

De store spørsmålene har vært stilt retorisk, panisk og i fullt alvor.

Og så gikk jeg til norskundervisning på Helseforum. Der er gjensynsgleden stor, klemmene mange og verden utenfor får lov å bli igjen ved dørterskelen. Den har ihvertfall vært det til nå, for alle har sin bagasje og om du ikke ønsker pakke ut er det helt greit, no questions asked.

Midt i et høyst konsentrert forsøk på å forstå ulike yrkestitler på norsk avbrøt Amina seg selv.

— Presidenten... Den amerikanske presidenten...

Hun ristet på hodet.

— Han må lukke munnen.

Og så fortsatte min voksne norskelev å stave seg gjennom ordet "Dyrlege," kanskje vel uvitende om at hun som lå an til å bli verdens mektigste kvinne for mindre enn et døgn siden, Hillary Clinton, sa det samme til den nye presidenten på Twitter få måneder før.

Den lille politiske kommentaren fikk allikevel meg til å smile og tenke at det var kanskje dette som måtte til for å forene resten av verden, ihvertfall for en liten stund.

[Om mitt engasjement i ECPAT.]

Det siste halvåret har det ikke vært mange blogginnlegg fra meg. Dette skyldes ikke at jeg har sluttet å skrive, men at jeg har vært opptatt med å skrive for andre enn meg selv, noe jeg er glad for at jeg har muligheten til.

En av tingene jeg har vært vært opptatt med, er oppstarten av End Child Prostitution And Trafficking Norge, en interesseorganisasjon som jobber mot seksuell kommersiell utnyttelse av barn. Du har kanskje hørt om oss? Vi er en organisasjon som skulle ønske det ikke var behov for oss, men økt globalisering og tilgang på teknologi gjør at omfanget av overgrep mot barn for profitt er større enn noen gang. ECPAT finnes allerede i over 82 land.

Hvorfor jeg har engasjert meg? Kortfattet er det fordi jeg ikke fant en grunn til å la være. Jeg har allikevel samlet tre historier til deg nedenfor, for å gi deg et bilde av hvor lett det er å snu seg bort.

Phnom Pehn, Kambodsja, januar 2015. Jeg er på vei hjem en gang etter midnatt. Phnom Pehn er i en usedvanlig begredelig forfatning. En søppelstreik skaper hauger med råtten frukt, gamle klær og leker. Selv i det største turiststrøket har gatene begynt å stinke.

Foran meg går en far og leier en sønn i hånden. De går fort.
Det er først når jeg kommer nærmere at jeg skjønner at dette ihvertfall ikke er guttens biologiske far.

På flyet til Kambodsja har vi fått utdelt brosjyrer som forklarer hva det betyr å være en bevisst turist og at Kambodsja er et høyrisikoland for sexturisme, som de kaller overgrep mot barn. Det blir beskrevet hvor man skal melde fra om man ser overgrep, om kontaktinformasjon til offentlige instanser, barneorganisasjoner og om følgene et overgrep kan ha for overgriperen.

- Svin, tenker jeg for meg selv. Det der ser ikke riktig ut.

Men, stemmen inni meg sier også at jeg ikke kjenner hele historien. All kunnskap om overgrep til tross, hva gjør jeg? Absolutt ingenting. Tvilen og usikkerheten min lar jeg komme den potensielle overgriperen til gode og jeg går til mitt 3-stjerners hotell fordi det oppleves der og da som et enormt tiltak å være handlekraftig. For meg.

Den neste morgenen er jeg fortsatt kvalm. I almisse kjøper jeg haugevis med postkort av alle små barnehender jeg blir tilbudt, enda jeg vet det egentlig ikke er noe jeg bør gjøre. Den lokale guiden ber innstendig reisefølget vårt ha is i magen når gateselgerne komme løpende. At turister kjøper fra barn betyr at det kommer flere barn ut i gatene. Det øker konkurransen, presser prisene og desperasjonen for å få solgt. Å kjøpe fra barneselgere gjør at de er villige til å gjøre flere ting for å få dekket dagkvoten.

Hvorfor er det så vanskelig å si i fra?

Hongkong, Kina, april 2015. Gjennom en venn blir jeg introdusert for en kvinnelig hallik. Jeg skal intervjue henne fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en 20-åring havnet i et miljø styrt av kinesiske triader, den lokale mafiaen.

Hun forteller bedagelig, men ganske trist, om hvor lett det er å skaffe prostituerte som spiser avføringen din (det koster omtrent 20 000 kroner) og om hvordan loven som forbyr gateprostitusjon gjør det usikkert for sexarbeiderne som er avhengige av å stole på mennene som finner dem på internett. Hun har vært aktiv i bransjen siden hun var 17 år.

Desperate mennesker gjør desperate handlinger fordi pengene skaper muligheter. Den 4 år gamle sønnen hennes er ofte med henne på slitne karaokebarer på jobb når hun ikke får barnevakt, slik hun også var med sin mor.

Et år senere ser jeg henne Facebook-tagget i en bursdagsfeiring på McDonalds med bursdagshatt. Hun som jeg tenkte var voksen på livsvisdom er kanskje heller en barnslig voksen fordi hun ble fratatt barndommen så altfor tidlig.

Vang Vieng, Laos, mai 2015. Jeg er på backpacking. En sen natt går jeg i søvne, og en kamerat stanser meg i resepsjonen. Søvndrukken, småkald og ganske forvirret blir jeg sittende og se på gjester gå inn og ut. Jeg har ikke møtt mange lokale turister på reisen, og bemerker at det er hyggelig at de også reiser på ferie, dette hotellet er jo fullt. Kameraten min ler av min uvitenhet.

— Men Tine, de barna er jo prostituerte. Hotellverten tilbød meg grupperabatt, 200 spenn per hode.
Utenfor sto prostituerte transvestitter lett tilgjengelig, slik det ofte er i sørøstasiatiske turiststrøk. Jeg hadde bare vært blind for at bordellet jeg tydeligvis bodde på tilbød roomservice.

Vi reiste videre neste dag.

Vær en bevisst turist

Maktesløshet er en klissete følelse. Den liker å bli sittende. Feighet er en annen. Latskap er derimot lett avfeie, særlig når man er på ferie.

Enkelthendelser summerer allikevel seg opp når du minst forventer det. Det handler ikke om fordelaktig karakteristikker som bein i nesa, sterk ryggmarg eller en iboende rettferdighetsans. Klisjeene om samfunnsansvar og bidragstrang er der fordi de burde. Dette er min gjenytelse for de gangene jeg ikke brydde meg nok.

I kampen mot seksuell utnyttelse og menneskehandel av barn tror jeg allikevel at det nytter å vite hva man skal se etter. I en ideel verden hadde den voksne hvite mannen den natten i Phnom Pehn vært en engelsklærer eller adoptivpappa. Den kvinnelige halliken hadde kanskje ikke blitt gravid som 16-åring og hun hadde sluppet å ta over familiebedriften hennes mor startet. Hadde turister spurt hotellene de bor på om hva de gjør for å begrense salg av barn i nærmiljøet hadde kanskje hotellverten bidratt med informasjonsformidling i stedet for mersalg.

Vi kan aldri redde alle, men det er et billig argument. Det skal ikke bety at vi ikke skal redde noen. Det er viktig å kjenne til hva det er som fører til at barn blir tvunget, lurt eller sier seg villige til å bli misbrukt. Bare på denne måten kan vi komme til kjernen på problemet.

Så hva kan du gjøre? I områder fullstendig avhengige av inntekter fra rike turister er det nettopp de mest besøkte turistmagnetene som setter dagsorden. Vær en #bevisstturist og fortell oss gjerne om steder som engasjerer seg i egne nabolag. Det skal lønne seg å bry seg.

Du kan lese mer om ECPAT Norge på våre hjemmesider og på Facebook.

[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging

I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken

Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?

• LES: [Om den første røde konvolutten.]
• LES: "Tapte døtre" av Xue Xinran skildrer flere historier fra kvinner som har gitt opp døtre som følge av ettbarnspolitikken. 
• LYTT: "Sinica: Mei Fong on the one-child policy, its consequences on Chinese demographics"

[Om den tause analfabetismen.]

I primetime nå-går-vi-fra-jobb-og-spiser-middag-på-Ikea-tid venter også jeg på den kjente blå bussen. En somalisk dame kommer bort til meg og den voksende gjengen som venter.

— Til Furuset-Ikea, spør hun oss.

Det er stille en liten stund, før en bebrillet hipster med baguett i hånden og slitne Converse kaster hodet mot et skilt som viser busstabellen noen meter bortenfor.

— Det står på skiltet, les selv da vel.

Hun ser på skiltet og kaster på skuldrene. Overhører han og spør igjen, denne gangen med øynene vendt mot meg.

—Ikea, til Furuset?

 Hun ser sliten ut i ansiktet, klærne dekker kanskje kroppens former, men ikke overordnet fasong. Det er tungt å gå allerede, men det er ikke det som gjør det vanskelig å gå til skiltet. Jeg kjenner typen godt. Hun er Amina og Safia og Zara. En av historiefortellerne, mødrene og tedrikkerne. Analfabetene.  De som virkelig kjenner vekten av en blyanten.

Det aner meg at denne kvinnen ikke kan lese, men selvfølgelig er ikke det åpenbart for alle. Hvordan skal man forstå at et skilt betyr ingenting for den som ikke kan tilegne seg skriftlig informasjon? For de uinvidde er det utenkelig at det finnes voksne som ikke kan lese i Oslo. Ingen vet hvor mange det faktisk er.

Hipsteren ser irritert på meg når jeg tar kvinnen med bort til skiltet og peker.

—Furuset-bussen går klokken fem, sier jeg.

Usikker på om hun forstår hva jeg sier holder jeg opp fem fingre, viser så på armbåndsuret mitt hvor lenge hun må vente. Jeg tror hun kan nok norsk, det er ikke det som er problemet. Det er heller det at ikke alle damene på norskopplæringen min kan klokken.

Hun gjentar de siste ordene mine. —Klokken fem.

Hipsteren tygger baguetten videre i stillhet uten å se på meg. Etter noen minutter kommer den store blå bussen. Over vinduet i førersetet står det «Slependen». Jeg hopper inn med resten av de som har ventet. Bakerst følger den somaliske kvinnen. Jeg møter øynene hennes og sier at denne skal til Slependen.

—Ikke Furuset.

Hun smiler ikke. Går fort av bussen, på nytt har hun stilt seg opp for å vente.

I det bussen svinger ut for å kjøre mot Oslos vestkant, hører jeg to amerikanerne foran meg diskutere hva de liker ved Norge.

— It's the little things, like electrical cars and the chill friendly people.

Dem om det.

Analfabetisme er et usynlig handicap i vårt samfunn. Vi som foretrekker å ikke snakke sammen, ei heller høres. En større prosentdel av kommunikasjonen vår foregår over dempede tastetrykk. De som ikke kan, faller utenfor. Det hender så altfor ofte på norskopplæringen at forrige ukes lærevillige elever atter en gang sier at de ikke har gjort lekser. At de glemte å gjøre dem, eller at de ikke fikk tid. Inshallah, neste uke? Lover du å ikke bare drikke te, du må jobbe for å bli god! Ja, inshallah. Norskopplæring for voksne analfabeter er ikke for den som bare er glad i toppturer. Terskelen for å begynne er allerede skyhøy, vi feirer ethvert fremskritt. Inshallah.

Unnskyldningene er mange. Noen har mange barn. Noen har ingen. De har for mye tid eller for liten tid. Det jeg kan si uten å ha kontrollert fakta med noen er at de aller fleste analfabeter i Norge har dårlig råd, liten kontakt med nordmenn privat og dessverre få evner vi liker å betale for. Mange av mine norskelever har ikke fullført 3. klasse. De har brukt hele liv på å unngå tall og bokstaver. Hjertet mitt svulmer når de tillater seg å lese høyt med stotrende stemmer og hennafargede fingre sakte glidende over ordene i klasserommet. I dag ble jeg igjen minnet om hvorfor læringskurven kanskje ikke er så bratt som det jeg forventer.

Det er ikke rom for å bruke en seig mannsalder på å tyde en busstabell mellom 30 kjøttbollesultne. For den som trenger det, så holder det neppe at det finnes en app for slikt.

[Om S-21 Tuol Sleng.]

Begeistret for historie har jeg vært på en del museer som minner bastialske hendelser. Omfangene av tragediene fremstilt i Nanjing Massacre Memorial Hall og Hiroshima Peace Memorial Museum sto i særstilling for egne opplevelser. Kanskje fordi en såpass betydelig del av de andre besøkende stilte opp smilende og tok bilder ved siden av fotografier av døde kropper og annet utstilt. Jeg har enda ikke helt forstått behovet for å ta bilder av slikt. Er grusomhetene virkelig så pikante at det fortjener en plass i digitale fotoalbum?

Det er kanskje det. Det er egentlig også litt fint at man tar med seg bildene hjem, så man husker hva som er skjedd selv etter at man har ristet av seg førsteinntrykket. At man ikke skal glemme er en klisjé fordi det er sant.

Jeg har tidligere skrevet om resultatet av Røde Khmers herjinger i Kambodsja. Røde Khmer, et totalitært regime så brutalt at kanskje så mange som en fjerdedel av befolkningen døde i løpet av perioden 1975 til 1979. Sårene er åpne. Få er stilt til ansvar. Den eldre delen av lokalbefolkningen, overlevende etter terroren anser temaet som tabu, de har jobbet hardt for å få et prøvet samfunn tilbake på fote. De yngre synes å tenke det hendte i fordums tid og er sjeldent interessert om de blir spurt. Jeg skal innrømme at jeg ser undrende på den manglende interessen med vestlige øyne. Det er jo også sant at det er den unge gardes ansvar å bringe landet videre først og fremst.

I Kambodsja vekker Røde Khmers stygge etterlatenskaper allikevel stor interesse blant turister. Begrensede midler gir museene ofte et røft preg, men dette forsterker også opplevelsen.

Tuol Sleng
De vietnamesiske soldatene som sammen med allierte kambodsjanske soldater rykket inn i Phnom Pehn i januar 1979 kom til en mer eller mindre folketom by. Det var gått flere år siden Røde Khmer jaget innbyggerne ut til store arbeidsleirer på landet. I byen var det flere døde enn levende.

To vietnamesiske fotojournalister som hadde blitt med troppene var de første til å oppdage de hvite bygningene Røde Khmer hadde kalt S-21, kodenavnet for santebal, det hemmelige politiet. En sterk likstank trakk dem mot fire byninger innhegnet av piggtråd. De fant lik som bar preg av nylige henrettelser, lenker og torturedskaper. Fotografene tok bilder før de varslet det vietnamesiske militæret som stengte av området og brente likene sammene kveld. Bildene fra 8. januar 1979 henger fortsatt i rommene likene ble funnet.

Da vietnamesiske myndigheter to uker senere inviterte en gruppe utenlandske journalister fra allierte sosialiststater, skildret de besøkende lukten av død og avføring som enda hang i luften. I dag, nesten tretti år senere er blodspor på gulv, vegger og tak fortsatt tause vitnesbyrd om bygningenes historie.

S-21 var Tuol Sleng, var en tidligere videregående skole som Røde Khmer brukte som fengsel og torturkammer. I fengselet fant man dokumentert 14 000 registrerte fanger i løpet av perioden. Listene fra flere måneder i 1978 er imidlertidig ufullstendige, noe som tyder på at antallet fanger allikevel kan ha vært langt høyere. Det er også uvisst hvor mange som faktisk overlevde. Det FN støttede Røde Khmer-tribunalet, en ad hoc krigsforbryterdomstol, opererer med anslag på 179 overlevende. 

Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 etter at Røde Khmer i lang tid hadde gjort flere forsøk på å angripe grensene, og Viet Cong så derfor store propagandamuligheter for stedet, som ble åpnet som museum allerede i 1980. En av de overlevende, Ung Pech, ble satt som museumsdirektør. Alle fangene ble fotografert under oppholdet. Mange av de avbildede bærer preg av vold. 

De fleste fangene var kambodjanske, men det var også en del arbeidsimmigranter fra naboland som Vietnam som ble tatt. Røde Khmer opererte med arveskyld og det var lite som skulle til for at man hadde bånd til samfunnsfiender.  Mange av fangene var barn. 

De som ikke hadde navn å oppgi på medsammensvorne ble torturert til de anga andre som senere også ble tatt til fange. Avhørene ble holdt med forventninger om at alle fanger var skyldige, og referater og vitnesbyrd fra overlevende og fangevoktere viser at ofrene i desperasjon oppga lister med navn nesten mer eller mindre vilkårlig. Særlig forutantagelsen om at fangene aldri var uskyldige har gjort at systemet er blitt omtalt som brutalt. 

Alle cellene på Tuol Sleng står åpne for publikum. Utenfor står store urner som var fylt av menneskelig avføring. Disse ble brukt til å senke fanger ned i under forhør. Andre kjente torturmetoder var uttrekking av negler og bruk av strømkabler.

Det står palmer plantet utenfor murene toppet med piggtråd. Fugler flyr ut og inn i de ruteløse vinduene. De fleste dager sitter Tuol Sleng-overlevende Chum Mey ved inngangen og signerer boken han har skrevet om oppholdet i fengselet.

I 2007 ble Tuol Slengs fengselssjef Kang Kek Iew, også kjent som Comrade Duch, pågrepet. I 2010 ble han dømt til livstid av Røde Khmer-tribunalet. Han var den første av Røde Khmer-regimet som ble straffet.

[Vekten av en blyant.]

Analfabet: person over en viss alder som ikke kan lese og skrive. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke behersker kunsten godt nok for hverdagens behov. 

Store norske leksikon

- V-o-t-t-e-r.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.

Dette er ingen barneskoleklasse. Amina er 55 år gammel. I høst begynte Amina lære å lese.

En etablert studieteknikk

Da Amina ble født i Somalia, hadde ikke landet et eget skriftspråk. Bruken av latinske bokstaver ble etablert i 1972, hele 11 år etter at Amina møtte verden. Selv om 60- og 70-tallets Somalia var preget av sterke visjoner om fremtiden, har realitetens voldelige krig, korrupte myndigheter og en totalt manglende sosioøkonomisk infrastruktur gjort at hele 75 % av Somalias kvinner over 15 år i dag ikke kan lese.

For tre år siden kom Amina til Norge. Hun fikk norskt pass og norskurs. Fordi hun er over 55 år kreves det ikke at hun skal gå på norskurs, men Amina vil. I en svart ryggsekk har hun en blå plastmappe full av skriveøvelser. Hun har ikke akkurat noen god studieteknikk. Det er første gang Amina går på skolen, foruten noen sporadiske korantimer i årenes løp.

Førsteklassinger i Norge lærer om lang lyd og kort lyd. Diftonger. De tegner border for å øve seg på skjønnskrift. Mange har foreldre som ser over leksene med dem hver kveld. Grunnskolen alene tar ti år. Det har ikke Amina tid til. Første skoledag så hun klassekameratene trekke metallpinnene i plastmappene gjennom hullene i stensilene de fikk utdelt. Hun hermet etter de andre. Da de satte blyanten mot arket, gjorde hun likedan, selv om hun enda ikke kunne skrive sitt eget navn. En blyant kan være tung og lett på samme tid.

Det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å lære å lese. Noen barn kan lese før de begynner på skolen, andre stotrer seg gjennom tekster flere år etter at de begynte læringsprosessen. Det skal allikevel nevnes at det ofte er en korrelasjon mellom foreldres utdanningsnivå og hvor tidlig eller raskt et barn tilegner seg leseforståelse. Barn som blir lest for, har vist seg å være bedre rustet for lesetrening i skolen, og har ofte et større ordforråd. Barn som har bøker tilgjengelig utvikler ofte leseglede. Tilretteleggelse gir ofte forsprang. Jeg sier ofte, unntakene er mange, dette er dog ikke en tekst om disse. Dette handler om de som ble fratatt muligheten til å lære.

Nordmenn liker å gå med strømpebukser

Det er vanskelig å lære et nytt språk uten å kunne lese og skrive på sitt eget. Det begrenser mulighetene for å slå opp gloser man hører og drive selvstudium. Å lese på et nytt språk er en genuin utfordring når selv en grunnleggende setning ikke gir mening:

Kari spiser ris. 

Hva er egentlig en Kari?

Kulturrelaterte ord kan også være vanskelig. På skolen snakker Aminas klasse om norsk kultur og språk. Hun staver seg frem til at nordmenn liker å gå med strømpebukser. Hun lærer forskjellen på ski og skøyter, votter og hansker. En gang kom UDI og delte ut brosjyrer til hele klassen. Hun takket pent og la brosjyren i sekken sammen med de andre arkene. Da hun senere viste frem brosjyren til en venninne som kan lese norsk, lo venninnen av henne. Brosjyren var på somali og handlet om frivillig retur. Amina kan fortsatt ikke lese somali.

Det er ikke så rart. Et tekstløst samfunn fungerer når lese- og skrivekunnskaper ikke er normen. Nyheter kan spre seg raskt via jungeltelegrafen. Som mange andre voksne som ikke kan lese eller skrive, har Amina en god hukommelse. Hun husker lange oppskrifter, timeplaner og datoer. Tekster hun har lest før, flyter godt. Nye tekster er utfordrende og krever høy konsentrasjon. Noen ganger må hun få tankene et annet sted. Da reiser hun seg opp og går en liten tur rundt i rommet. Om hun er i godt humør, synger hun. En sang hun har diktet handler om å ha det fint i Norge. Somali er kjent for å være et poetisk språk, ordene hennes på norsk er flate, setningene adjektivløse.

Lesetrening når man har spist nok og sovet nok og ikke har tusen andre ting i hodet kan gi mestringsfølelse. Men elevrollen kan også være uvant og anstrengende for den som aldri har sittet på en skolebenk. Selv om læringskurven ikke er like jevn hver uke, så er den stigende.

Høst blir vår. Glosene på norskkurset blir også mer gjenkjennelige for den som er vokst opp i et land uten vinter. Amina leser sol og gress. Iskrem. Hun gleder seg til 17. mai, en av de morsomste dagene nordmenn feirer. Hun liker å se på korpset, på barna som vifter med flagg og å kjenne på folkehavet. Det er én lærer per norskklasse. Amina sier ja når læreren spør, selv når hun egentlig ikke forstår hva det betyr å "feire etableringen av egen grunnlov." Han stiller mange spørsmål og står alltid i klasserommet.  De har mye pensum å gå gjennom. Amina vet ihvertfall hvorfor alle er glade den dagen.

Det er ikke gjort mye forskning på lesetrening på annenspråk for for voksne analfabeter. En undersøkelse fra Berkley i California konkluderte med at man ikke visste så mye om dem. En masteroppgave fra Høyskolen i Oslo konkluderte med det samme. Rapportene skyldte på dårlig tid, manglende språkkunnskaper hos forskerne og at temaet ofte er skambelagt for de det gjelder. Forfatterne har enda ikke svart på henvendelsene mine.

"Er det noen vits da?" 

Med en bachelor i kinesisk har jeg lenge trodd jeg lærte å lese i voksen alder. Jeg gjenkjenner følelsen av å se ord på magisk vis flyte frem ut av mystiske symboler, litt etter litt. Jeg forstår at å lese en helside kan være som loddrett fjellklatring uten klatresko.

Men sammenligningen av Aminas leseopplæring og min egen er ikke rettferdig. Jeg fikk tildelt verktøy til læringskassen min allerede som barn. Innføring i studieteknikk fra jeg var seks. Først nå innser jeg hvor heldig jeg var som hadde foreldre som leste for meg, selv om det også var en anerkjennelse av at pappa må ha hatet å lese Blomstenes flora hver eneste kveld. Da søskenflokken min ble stor nok til at vi ikke rakk å lese nok kapitler om Anne-Cath Vestlys Aurora og Sokrates i løpet av en kveld (det vil si alle), leste jeg bøkene ferdig på egenhånd. Aldri har noen skrudd av nattbordlampen min om jeg ville lese en side til. Jeg drodler ord bevisst og ubevisst om jeg har en penn for hånden. Jeg tilhører chatgenerasjonen hvor rettskriving kan spille en avgjørende rolle for oppgradering av sivilstatus.

Livene våre er fundamentalt forskjellige. En bekjent spurte meg om det egentlig var noen vits. Vil leseferdigheter hos kvinner som Amina egentlig ha nytteverdi for samfunnet vårt?

Svaret er nei. Svaret er ja.

La oss starte med at det indirekte gir det deg kortere køtid i matbutikken, Amina finner det hun trenger med mindre hjelp. Med økt språkforståelse kan hun gå til legen uten å måtte være avhengig av tolk, en mindre utgift som ellers ville gått av norske skattepenger. Det skaper livsglede, noe av det mest avgjørende for en god helse. Om statsbudsjettene skal holde må mennesker regnes i kroner og ører. Dårlig helse er dyrt. 

Jeg møtte Amina i januar. Gjennom ukentlige møter har vi jobbet med tekster hun får på voksenopplæringen. Jeg tegner mye når vi snakker sammen. Jeg forsøker etter alle spilleregler å vise respekt for sjal, kultur, religion, aldersforskjell og deling av mat. Men, det er hun som forteller at hun drømmer om bading fra svaberg, som synger om nye ektemenn og som ikke skjønner hvordan jeg kan være så hvit når jeg ikke en gang har melk i den sukkerfrie teen min.

Respekt kommer i flere former. Amina gir meg neven for hver side vi fullfører og kaller meg Macalin, lærer. Jeg tror ikke Amina vet hvor mye hun lærer meg. 

---------------------------------

Vil du lese mer?

• Les kvinneportrettene mine om tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, elitestudenten Joscelin og massøren Un.
• Jeg er frivillig på Helseforum for kvinner, hvor jeg blant annet jobber med Amina. Her finner du mer informasjon om det viktige arbeidet de gjør.