[Om de vennene man har til jul.]

Årets (etter alt å dømme) siste joggetur ble i dag. Jeg skulle løpe, møte Svine-Tina, ta følge hjem til meg. Vi skulle drikke te, snakke om utvekslingen hun skulle på, og fordi jeg skulle på jobb dagen etterpå, skulle jeg legge meg tidlig. Jeg tok på meg lillesøsters gå-tur-i-våt-skog-joggesko, den største hettegenseren jeg eier (det vil si, den hvor det står 1. Høvik Sjø Speidergruppe på), den styggeste brune luen i skapet, turkise stripete vanter, en hals fra forrige århundre og en meget signalgul refleksvest. Det er viktig å synes når man er ute og jogger om kvelden. Ikke bare av sikkerhetshensyn, men åpenbart også fordi man faktisk jogger. Jeg lot være å sjekke i speilet to ganger på veien ut. Om det skulle falle noen inn å kommentere en stakkars jogger tredje juledag, ville jeg håpe at de valgte å kommentere at noen faktisk jogget tredje juledag som noe fornuftig, snarere enn det valgte antrekket. Needless to say, jeg følte meg i alle tilfeller ikke spesielt kul da jeg gikk ut døren. Snarere tvert i mot.

Jeg møtte henne ved Høvik Stasjon. "Centra?" sa hun. "Okay," sa jeg.

Vi kjøpte frukt og vanilje kesam, ikke type mager. Det var jo jul- og jeg hadde jogget i tolv og et halvt minutt. I det vi kommer ut av Centra braste det en guttebil inn på parkeringsplassen. Jeg vinket i overkant mye, selv for meg å være. Jeg trodde nemlig det var brødrene mine, som jeg visste var ute og kjørte.

Det var ikke dem.

I stedet var det de kule guttene på trinnet over meg på barneskolen. De kjekke guttene i speideren som jeg selvsagt aldri hadde turt å snakke med. De guttene som fortsatt gjorde at jeg ble rød i kinnene og skulle ønske at jeg fikk lov til å gå med mascara og den lilla glitterøyenskyggen som jeg hadde fått i Girls og som lå øverst i skuffen og jeg bare tok på meg hvis mamma dro på jobb før jeg gikk til skolen. Du vet, de guttene. Og jeg gikk plutselig i syvende klasse igjen. Hodet var heldigvis ikke så tomt for omløp som det en gang i tiden ville blitt. Jeg rev refleksvesten over hodet før dørene rakk å åpne seg. Det andre... Jeg håpet de lot merke til treningstightsene i det minste. De ville jo forklare en del.

Det skulle vise seg at den iherdige vinkingen min ikke hadde vært forgjeves. Svine-Tina kjente de. Vi fikk juleklemmer og et kjapt "Venta, vi skal bare rekke ølsalget, så kan vi prate," før to av dem løp inn og den siste lurte på om de skulle kjøre oss hjem.

Jeg har følt meg kulere. Jeg har ønsket at jeg i det minste hadde sett i sminkepungen før jeg skulle ut døren. De la ut om ferdige masterstudier og legestudier, og var hyggeligere enn jeg er selv når jeg prøver. Het ikke jeg også nesten det samme som Tina? Jojo. Var jeg ikke 87? Jojo. Det luktet gutteparfyme i hele bilen, bortsett fra det som jeg uten særlig tvil visste at var beviset på en joggende meg. Fêtt. Jeg håpet ikke det satte seg i skinnsetene.

Svine-Tina så overrasket på meg da de hadde kjørt. Hun hadde ikke snakket med de siden ungdomsskolen. Så snakket vi en del om hvor rart det er med de tidligere vennene dine som du kun ser en gang i året, og at det noen ganger er derfor dere egentlig er venner fortsatt.

[Om hjemme-Tine.]

De kaller det visstnok reversed culture shock, disse amerikanerene. Det handler om å flytte hjem igjen, og allikevel føle at man ikke passer inn, eller å ikke helt klare å følge de så altfor vante normene man gjerne i utgangspunktet var så glad for å slippe unna at man gjorde sitt ytterste for å glemme dem.

Det er ikke en lidelse jeg dveler så mye over. Jeg humret litt da vi snakket om det, den amerikanske EXPO-vertinnen og jeg, bare dager før vi begge skulle reise hjemover til den normale hverdagen. Det skulle bli greit å få inn gamle rutiner igjen. Helgefri. Soverom man ikke delte. En jobb som ikke besto 75 prosent av tiden av å motta onde eder fra et folk som antok at du ikke forsto hva de sa om deg (noe som gjerne gjorde at de la på litt ekstra som for å forsikre seg om at du da kanskje forsto dem allikevel). Konstant nedstirring av mennesker og en evig kø av folk som ville ta bilder med deg. Alt til sin tid. Det hadde vært gøy i mai. Nå var vi rimelig lei mye av EXPO, begge to. Hun, en afroamerikaner som var i Asia for første gang. Jeg, en norsk jente hvis Asia-erfaring enkelte ganger hadde blitt så godt konstantert av jeg nesten glemte at jeg ikke var født med spisepinner i den ene hånden og V-tegn i den andre. Hun snakket til meg om reversert kultursjokk. Ha! For noe tull.

Allikevel, jeg merker det kanskje når jeg kommer hjem, at det er ett eller annet. Jeg sier når, for det har vært sånn før også. Jeg går liksom gjennom en prosess. Jeg tar det rolig de første dagene, for som regel har den siste uken før avreise vært svært hektisk. Jeg er mye med familien. Leser. Spiser knekkebrød med ost og drikker vann fra springen. Gjennoppdager muligheten til å nyte stillheten og hvor deilig det er å kunne stå midt i veien, men allikevel vært helt alene. Jeg møter det søsteren min kaller "Kina-vennene" mine. De som vet hva jeg har vært gjennom. Aller helst de som har vært der selv. Det er nesten så jeg trenger en bekreftelse om at det jeg har gjort er sant. Det jeg har opplevd, det har faktisk skjedd. 2010 har gått på hurtigspoling. Jeg har knapt merket at det er passert. Nå er det nesten bare en uke igjen.

Det er de små tingene som er annerledes. Jeg trives i Asia. Det har fortsatt ikke skjedd at jeg et eneste sekund har hatt hjemlengsel, men det er når jeg kommer hjem at jeg innser hvilke fordeler hjemme også har: Undrene en stekeovn kan utrette. At håret mitt ikke inntar fasongen oppned-trekant som følge av at vannet er så hardt. Holiday-dip og smågodt.

Noe reversert kulturkræsj er det ikke jeg lider av. Da jeg bodde i Beijing og en kamerat skulle flytte hjem, spurte jeg hva han skulle hjem til. "My boring German life," svarte han tørt, uten å tilsynelatende være så veldig berørt av sannheten. Det var egentlig ganske godt sagt, slo det meg siden. Nå står jeg her selv og ønsker meg noen måneder med et svært kjedelig normalt liv så jeg kan verdsette en alternativ hverdag så mye som det fortjener. Rutinen stå opp, jobb, hjem, middag, tv, joggetur og seng til en fornuftig tid har blitt etterlengtet til det absurde. For all del ikke misforstå, Shanghai var gull. Jeg bare kjenner at det kroppen min ønsker seg til jul er muligheten til å fordøye alle opplevelsene. Jeg vil kunne sitte i min egen (vel, moderns) sofa uten den evige dårlige grønne samvittigheten som maste "Hvorfor inne? Gå ut! Opplev Kina! Byen! Ungdomstiden!" Det er jo min egen feil at jeg ikke har hadde mer enn to kvelder på syv måneder hvor jeg satt alene i min egen leilighet, foruten om den måneden jeg leste til eksamen. Jeg angrer ikke, men det sier seg jo selv at når man jobber på et sted hvor det er i snitt 24 000 mennesker innom hver dag, da har man kanskje godt av en dag inne når man har fri.

Jeg har troen på nyttårsforsetter. Jeg antar dette er begynnelsen på en utbrodering om mine.

[Om å kunne se de små verdiene.]

Vi snakket om hva som var planene videre. Hun er kinesisk, har studert i Norge, men var i utgangspunktet ganske ferdig. Allikevel hadde hun bestemt seg for at hun hadde lyst til å flytte tilbake. Utsagnet var begrunnet kortfattet og konsist:

"Det beste med Oslo er at det er en by så rolig at man kan høre sine egne fottrinn."

[Om retten til egen identitet.]

Det har vært en sommer helt hensides all forventning, på både godt og vondt. Vi har lært mer enn oss selv som vi har trodd var mulig, mer om Kina og det kinesiske folk enn hverken vi eller våre kinesiske kolleger kunne forutsett (eller tidvis heller ikke ønsket), og sett oss selv i situasjoner som har gjort oss på paviljongen mer sammensveiset enn vi har blitt med enkelte venner vi har kjent store deler av livet.

Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.

Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.

Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.

Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.

På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.

En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.

Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.

[Om en kort rekke tilfeldigheter.]

Jeg tror dagens mest tilfeldige to-minutterlange samtale var den som resulterte i at jeg oppdaget at jeg snakket med en dame som hadde gått i barnehage med tanten min. Ikke spør hvordan vi fant det ut. Jeg verken ligner eller heter det samme som min tante, og er derav like overrasket selv.

[Om at må man, så må man.]

I går var det et barn som tisset inne på paviljongen vår. Det er helt sant. Bestemoren hjalp den lille gutten til og med, slik at han kunne sikte på den digitale laksen vi har svømmende på gulvet. Vi tilkalte vaskepersonale. Det er dessverre en sannhet at kineserne har et svært åpent syn på dette med at små barn skal få lov til å gå nøyaktig når og hvor det måtte passe dem. Bleier er dyrt og dessuten svært lite naturvennlig. Det er jo en del av dem, så sånn sett gjør de verden en kjempetjeneste. At dette skjedde var derfor ikke noe vi ble så altfor overrasket over. En time senere kom en av de kinesiske jentene løpende. Det var et barn som hadde bæsjet midt inne i paviljongen vår. En bæsj er og blir en bæsj uansett hva du gjør med det, og det var faktisk ikke morsomt denne gangen. Vi måtte holde igjen køen (som selvsagt var rekordlang) mens vaskepersonalet desperat prøvde å skrubbe vekk det som var der.

Av alle ting som ikke var oppgitt på arbeidsbeskrivelsen vil jeg påstå at "Holde igjen 400 kinesere slik at man får vasket bort en bæsj" var den jeg hadde minst regnet med at skulle være nødvendig.

[Om å tenke utenfor boksen.]

Det var den vanlige samtalen:

Kineser: Ikke sant det er mørkt i Norge hele vinteren?
Tine: Jo, i nord.
Kineser: Men, hva gjør de når de skal jobbe da?
Tine: De skrur på lyset.
Kineser: Nordmenn er så utrolig smarte.

Og så den ikke så helt uvanlige fortsettelsen:

Kineser: Kone, kom hit, så skal du få høre. I Norge er det helt mørkt om vinteren.
Kinesisk kone: Er det sant? Men hva gjør de når de skal jobbe da?
Kineser: De skrur på lyset.
Kinesisk kone: Nordmenn altså, de er så smarte.

[Om slitsomme dager.]

Herregud. Ting er travelt. Alle har det travelt, men eksamensperiode og åpning av EXPO og Shanghai- samtidig- det har virkelig vært betydningen av travelhet. Jeg har aldri vært så sliten i mitt liv før, men samtidig så er jeg så fornøyd over at jeg er her. At jeg har endelig blitt ferdig med eksamenene mine har vært en lettelse uten like. So long bøker og endeløse kvelder hvor alle andre var ute og hadde det gøy mens jeg satt inne og leste.

Dagene på EXPO er fortsatt gøy, men er allerede i ferd med å bli svært ensformige. Bussen på vei til jobb er noe absurd. Der sitter vi, halve verden som bor i EXPO Village. Det er slæcke australiere, arrogante arabere, grasiøse japanere, høylydte amerikanere, syngende afrikanere (Hello, my sistah) og så videre og så videre. Det er Babylons tårn med jul, og midt opp i dette sitter jeg med anorakkuniformen min hver morgen og vet virkelig ikke helt hvor jeg skal se. At bestefar fortsatt går og genuint frykter at jeg skal bli Shanghaiet er totalt grunnløst. Den eneste nasjonaliteten som virkelig glimrer med sitt fravær, er naturligvis kineserne selv. Bydelen jeg bor i er minsantens Den Forbudte By 2010. Vi sier det alle. Litt på tull, mest på alvor.

Videre må vi gjennom en sikkerhetskontroll, i tilfelle det var terrorister i blant oss. Det er sjeldent det. Hver morgen må vi scanne alle tingene våre, vise at det går an å drikke fra vannflaskene, skru på mobil, kamera, ipod, eller PC, kaste fra oss lightere og om vi virkelig er uheldige, tømme veskene våre for konstantere at det ikke er noen bomber vi prøver ta med oss. Det blir sagt at kinesere er unøyaktige. Det finnes alltid et unntak for å bekrefte regler. Slik er det også her. Alt blir en vane, dog, og når damen for fjerde gang sveiper over kroppen din for å bekrefte at det er metallknappene på skjørtet som piper, svarer du nesten selv "Thank you for your cooperation," rett og slett fordi du vet så altfor godt at det kommer.

Så går jeg på bussen.

Jeg tar bussen fra stoppet mellom Japan og Kazakhstan...

...forbi Korea...

..og Saudi Arabia, til jeg kommer til den norske skogen.

Livet på jobb er forøvrig også temmelig absurd. En dag kom det for eksempel inn en kineser som presenterte seg selv på kinesisk slik: "Mitt navn er Torstein. Det er mitt norske navn. Fortell meg alt du vet om vikinger." Det stemmer. Torstein. Det trengs kanskje ikke nevnes at han faktisk visste mer om vikinger enn meg. Mye mer. En annen dag kom det inn en kar som ville vite prosentandelene av utvekslingsstudenter i de ulike byene i Norge. Man spør om dukene i restauranten er for salg, om det er sant at nordmenn spiser laks hver eneste dag, og om hvor man skal hen, når man går så mye på tur i fjellet. Finnes det ikke bilveier? Noen vil vite hvor mange ganger elgen føder i løpet av et liv, og noen er igjen mest interessert i hva jeg skal gjøre neste år. 70 % av alle besøkende vil ha bilder av meg. 87 % om jeg spør, noe som det forble med den ene dagen.

De besøkende og jeg kommer godt overens, så lenge de får ta på huden min, klappe meg på hodet, ta bilder i fleng, og le så må sette seg ned over at jeg faktisk kan snakke kinesisk. Ethvert "Ni hao" blir mottatt med applaus. Det kinesiske publikum er ikke vanskelig å underholde. Du må bare bestemme deg for å holde det gående. Vi synger og danser og roper kjempehøyt, noe som akkurat dekker impulsbehovet med omtrent ett minutt. Samtidig er det helt greit at jeg er kjempesint når de sniker/slår/dytter/river i stykker/tramper på utstillingen, eller hverandre for den saks skyld. Det forventes et "Thank you for your cooperation" og tidenes største smil, og da er det ingen som sier noe på det.

I går var det 15 000 besøkende på paviljongen vår. I dag, på en lørdag, hvor det attpåtil regnet (alle tenker jo at det er mindre folk når det regner- noe det selvsagt ikke blir fordi alle gjør det), kan det ha vært 20 000.

Jeg ramler inn døren om kvelden, så utslitt at jeg aller mest hadde foretrukket å sove med skoene på. Allikevel. Det er så gøy. Så ufattelig gøy og inspirerende. Kinesisken min tar av og går på autopilot så mye at jeg nesten snakker kinesisk til besøkende som helt tydelig ikke er kinesiske også. Det må jo i det minste være positivt for noe.

[Om å finne sitt interessefelt.]

Vi har en frukthandler rett utenfor EXPO-landsbyen vi går til ganske ofte. Han er en hjertelig mann som blir såpass ekstatisk hver gang han får møte utlendinger at vi har sverget med hånd på hjertet at vi aldri skal handle frukt hos noen andre enn han. Prisene svinger unormalt mye, selv for Kina, og vi blir uten tvil som regel lurt trill rundt, men det er noen ganger hvor vi betaler så lite at vi håper det til syvende og sist ender i null. Alt han vet om Norge er at vi har et fotballlag som heter Rosenborg, noe som vakte så mye latter hos oss første gangen han sa det at han passer på å si det hver eneste gang vi er innom.

Da vi stoppet innom i går sto han sammen med noen afrikanere. At afrikanerne ikke snakket kinesisk førte selvsagt til store kommunikasjonsproblemer, men stemningen ble betydelig bedre med en gang vi hjalp til litt.

Frukthandler: Hvor er det disse mennene er fra?
Tine: Malawi.
Frukthandler: Det har jeg aldri hørt om.
Tine: Det er i Afrika.
Frukthandler: Afrika? Hmmm... Det virker kjent. Det har jeg hørt om en gang før.

Jeg lo.

[Om matvrak.]

Det er en ærlig sak at vi kun har vært i Shanghai en knapp måned. Vi jobber sammen, bor sammen, og det eneste vi alle har som en helt sikker fellesfaktor, er omtrent bare det at vi ikke kjenner så veldig mange andre i Shanghai. Det vil si, om man i det hele tatt kjenner noen.

Allikevel er miljøet godt, og omtrent alle har hatt sine runder "du er min BESTE venn," uten så altfor mange tilleggsfraser som -i Shanghai, -med rødt hår, -som også liker K-pop. Fra å være førti stykker hvor ingen kjente flere enn kanskje bare noen, har det naturlig nok blitt grupperinger.

I min gjeng er det for eksempel fullstendig akseptabelt for Part 1 å ringe fortvilet over at det er flere ulike middagsplaner på gang. Da er det forventet av Part 2 å innse at fortvilelsen ikke ligger i at det er ulike middagsplaner, men hvordan man skal regne ut logistikken mellom first dinner og second dinner*. Helst bør man også komme med et forslag til en eventuell dessert.

*Det bør allikevel understrekes at det finnes unntak. Dagens eksempel besto av dillemaet indisk curry eller japansk sushi, to matgrupper som sannsynligvis aldri noen sinne vil la seg kombinere på en heldig måte.

[Om problemer som kun oppstår i Kina.]

Det er ikke mange steder hvor du ser slike lapper som dette på toalettet:

"Det går an å skylle papir i doen. Vennligst ikke kast papiret på gulvet. Takk for ditt samarbeid."



Den henger på ansatttoalettene i den norske paviljongen. Vi har ledd ganske mye av at det kun står på kinesisk og ikke på engelsk eller norsk.

I Kina er de fleste kloakkrørene så tynne at doene blir tette om man trekker opp papiret, og man finner derfor en hendig liten søppelkasse til brukt toalettpapiret ved siden av avtredet ved de fleste offentlige toaletter. Av samme grunn pleier det forresten også å stå at man ikke skal gjøre noe annet enn å tisse der. Det sistenevnte blir altfor sjeldent fulgt, forresten.

[Om yrker som følge av EXPO.]

Dagens EXPO-nyhet er selvsagt at det er blitt ansatt pysjamas-politi for å gå rundt og fortelle folk i Shanghai som går rundt i pysj at de ikke har lov å gå rundt i pysj. Gjør de det på steder hvor det gjerne ferdes mye utlendinger, blir de bedt om å gå hjem og skifte.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har brukt store deler av dagen min på å stå utenfor den norske paviljongen mens kinesere har kjempet om å få ta bilde både av og med meg. Mitt EXPO vil aldri bli bare en jobb.

[Om ting sett på Shanghai-EXPO.]

Den offisielle åpningsdatoen for expoen er første mai, men det er flere av paviljongene på EXPO-området som har åpnet. Det er ikke et ord for "køkultur" på kinesisk av den enkle grunn av at det ikke eksisterer i Kina. Det er hver mann for sin hatt, og den eneste måten å komme seg frem i køen på, er ved å dytte, presse, og tråkke på den som allerede ligger nede. Det er derfor ikke helt nødvendig å måtte si at soft opening på verdensutstillingen har for enkelte paviljonger vært mildt sagt katastrofal. 300 000 kinesere fikk gratisbilletter og alle skulle se alt samtidig. Det var ikke gitt tilstrekkelig informasjon om at ikke alt var åpent, og folk prøvde iherdig å få med seg så mye som mulig, selv av det som var stengt. Kinesisk TV fortalte om slåsskamper, besvimmelser, og et kaos uten sidestykke. Heldigvis ser det allikevel ut til at det var noe forbeholdt åpningen, og det jeg har fått med meg av akkurat det, har vært annenhåndsinformasjon.

EXPO handler om hvordan land selv ønsker å fremstille seg selv. Den blå bygningen til høyre er Hvite-Russland, europas siste diktaturstat, og også sannsynligvis det som ser ut som den koseligste paviljongen på hele området. Bygget dekket med barnetegninger til venstre er Bosnia-Herzegovina.

Noe av det som har fått mest oppmerksomhet på utstillingen er at Danmark har flyttet Den Lille Havfruen fra København til Shanghai. Hun er ikke avduket enda, så foreløpig får vi bare ta dem på ordet (det er hun svøpt i rødt forresten).

Den danske paviljongen kan best forklares som en eneste stor sementknute, hvor man skal kunne leie sykler for å sykle rundt havfruen. De har 250 sykler, her er noen av dem.

Dagen før den tyske paviljongen åpnet var vi så heldige å få være med på prøvevisning. Det går rykter om at Tyskland ikke ønsket å bruke kinesere til å bygge paviljongen deres. For at Kina skulle akseptere dette, måtte Tyskland bygge den nest største paviljongen på området (den kinesiske er selvsagt den største- og den er enorm!). Utearealet viser de ulike føderale statene til Tyskland.

Det jeg syntes var gøyest med den tyske paviljongen var alle de interaktive effektene. For eksempel disse boksene du kunne stikke hodet inn i, og så hørte man ulike lyder eller musikk.

I hagerommet til tyskerne hadde de også bevilget en egen plass til hagenisser.

Det var også plass til meg som hagenisse. Jeg aner en alternativ fremtid, om ingenting annet funker altså.

Denne grillen skulle illustrere hvordan tyskere liker å sitte ute og grille. Da jeg trykket på knappen over grillen lukter det stekt pølse. Det er jo nesten det samme. I det andre rommet var det en boks du kunne stikke hånden inn i, og plutselig luktet det sjokoladekake. Det var ikke det samme.

Playmomenn er fra Tyskland. Derfor hadde de laget masse små playmo-utstillinger for å vise hvordan tyskere lever.

Dette er den sveitsiske paviljongen, sett på avstand.

Sveits har gondoler på taket.

Japan har et av de største budsjettene, og det er derfor stor spenning om hva de har å tilby. Bygget deres ser mest ut som et stort rosa anime-romskip. Noe mer enn det, vet jeg faktisk ikke.

De japanske vertene hadde hilsetrening utenfor paviljongen. Fra publikumsperspektiv virket litt som en ropekonkurranse, hvor det var om å gjøre å rope "Ohayou gosaimasu"så høyt man kunne. Med hensyn til de elleville køene som nå står utenfor den japanske paviljongen var det muligens nødvendig.

Til venstre ser man den polske paviljongen, i midten kan man skimte Sveits, og til høyre deler av det som forhåpentligvis en gang i fremtiden blir den latviske paviljongen.

For den som skulle være spesielt interessert vil jeg anbefale EXPO-online. Der kan du se nøyere på de enkelte paviljongene.

[Om hvorfor Kina aldri blir helt hjemme.]

Ikke misforstå. Jeg liker Kina, men det blir aldri hjemme. Det er helt greit. Sannheten er at det er nok det jeg faktisk liker best ved Kina. Kina er inntrykk. Her er noen tilfeldige bilder fra de siste ukene.

De fleste matbutikker i Kina har omtrent akkurat det samme. Kina er fortsatt kommunistisk på overraskende mye. Oreo har allikevel gjort det stort, og selges på hver minste kiosk og største varehus. Selvsagt med en liten twist. Her er for eksempel Oreo med grønn te-iskrem smak.

Dette er nok den spenstigste potetgullserien jeg har vært borti. At Lay's kun selger den i Kina overrasker lite. Av gamle smaksslagere kan jeg nevne mango og chili, blåbær, og den særeste hittil, agurk. Siden i fjor har de kommet med en ny smak, kiwi.

I forbindelse med expoen er det kommet en hel del nye lover og regulasjoner. Den loven jeg har minst tiltro til at vil bli fulgt er den som sier at det er ulovlig å røyke på offentlige steder, ute som inne. Det er ingen overdrivelse om jeg sier at det kinesiske samfunn er drevet av tobakk. Sannsynligvis ble nok også denne loven nedfelt i en sky av sigarettrøyk. Her skal de faktisk ikke en gang ha for forsøket.

Det var først etter å ha sett denne plakaten noen ganger at jeg skjønte dette ikke var et forsøk fra den kinesiske stat om være multikulturell. I boksen hvor det står "Take care of your belongings" er det ikke et bilde av en hijab. Men vi kan selvsagt godt late som.

I Kina jobbes det desperat for at det ikke skal være et land kjent for piratkopier. Offisielt er alt av piratvirksomhet strengt forbudt. I praksis er denne loven i svært lite virke. Jeg kan ikke så mye om bil. Sannheten er at jeg kan nada, men allikevel var det jeg som påpekte at Mercedes sannsynligvis aldri har hatt en modell som heter "Ssangyoung." Please correct me if I'm wrong.

Her er et bilde av Shanghai skyline om dagen. Shanghai er kjent for å være asias New York, og det er vel fortjent, om du spør meg.

Shanghai er nemlig helt enormt. Rett ved der vi bor er det for eksempel en tre etasjes rundkjøring. Bildet er tatt mens jeg kjører i den. Hundre meter borte ser du den andre siden. I midten av rundkjøringen er det en park. Stativet du ser er et klatrestativ omlag femten meter over bakken. Det er intet sikkerhetsnett. Jeg har en følelse av at det er få kinesiske mødre som lar deres små keisere klatre i monkeybars så høyt over bakken.

Jeg tror ikke jeg kan formidle hvor mange sikkerhetstiltak det er i Shanghai i forbindelse med expoen. Sikkerhetsklareringer og scanning av alle medbragte eiendeler ble raskt en vane, siden vi må gjennom dem så og si uansett hvor du er. Jeg tror jeg ligger på et snitt på fire ganger om dagen. Som regel mer. I forrige uke var vi ute og gikk da det plutselig kom hundre kinesiske soldater masjerende. De var så mange at for å komme over veien mens det fortsatt var grønt lys, satte de i gang med en felles sprint for å komme over til den andre siden.

På én side er det veldig fint at den kinesiske stat er så flinke til å passe på oss. På den andre siden, har det som regel en tendens til å bli litt mye. Hver fredag er det et muslimsk marked utenfor Huxi moskeen. Her samles byens Xinjiang muslimer for å sladre, selge varer og kjøpe andre ting. Det er selvsagt bønn, og det er selvsagt et utall politimenn som går rundt og passer på, såpass mye at det overskygget (i det minste for oss) store deler av opplevelsen. Om du klarer å overse det, er det allikevel et veldig eksotisk blaff. De selger fårekjøtt hvor hele sauen er hengt opp på store kroker og du peker på hvilke deler du vil ha, arabiske dvder, granatepler, nanbrød, og en hel del andre Xinjiang-kuriositeter. Overalt går det tiggere som peker på hva de liker og ikke liker å spise, og de fleste selgerne ser sitt snitt i å få oss andre til å kjøpe noe å gi til dem. Vi tenkte da at det nok var den troende muslimen i dem som sørget for at det ble gitt noe også til de fattige, mens sannheten nok heller var det at de på denne måten ville få solgt enda mer en de ville gjort hvis ikke.

[Om å være målgruppen.]

Shanghai og jeg har det så utrolig fint sammen. Mitt Shanghai blir bedre og bedre for hver dag, og akkurat når jeg tar meg selv i å tenke at nå må det ha nådd toppen, så er det faktisk et ekstra lag med krem. Det er strålende, og jeg er faktisk litt lykkeligere for hver dag jeg står opp.

I dag hadde vi vært ute og handlet ymse diverse ting jeg strengt tatt ikke trengte. Negllakk (i flertall), solbriller, og ikke én, men to klokker for en snau femtilapp (jeg hadde glemt bankkortet hjemme) gjorde at solen skinte selv gjennom den overskyede himmelen. Det åpnet en ny kafé utenfor hotellet vårt i dag, som den andre restauranten på et område som skal huse over 10 000 utlendinger. Konkurransen vil bli beinhard, og vi er absolutt en kundegruppe med sterk kjøpsmakt. Selvsagt er vi spente på alt. Faktum er nemlig det at fra skiltet om et nytt sted kom opp på lørdag til i dag, har lokalet vært så nytt at vi strengt tatt ikke visste hva de skulle åpne en gang.

Derfor, da vi så at det var folk der inne, tok vi like så godt turen innom for å sjekke menyen.

Det ble umiddelbart tydelig at det strengt tatt aldri hadde vært kunder der. Vi var de første noen sinne. Verdens hyggeligste manager kastet seg over oss og fortalte at den tyske eieren var stuck i askeskyen Europa, og at de strengt tatt ikke hadde noen meny å tilby oss. Allikevel kunne han tilby gratis kaffe og donuts, mot at vi pitchet idéer om hva slags sted vi ønsket oss. De skulle åpne et sted for sånne oss.

Matvrak 1 og Matvrak 2 øynet stjerner i sikte og satte seg ned, klare for å planlegge tidenes stamsted.

Halvannen time senere hadde vi satt sammen tidenes ønskeliste- med rimelige frokostleveringer på døren (vi er jo naboen- det skulle selvsagt bare mangle at vi kunne selv gi prisantydninger) og tidenes Happy Hour inkludert.

Om jeg har troen? Får jeg ti prosent av det vi foreslo gråter jeg ved siste besøk. Seriøst altså. Vi skal tilbake allerede i morgen.