[Om Hiroshima del III.]

Denne dagen skulle jeg henge med vertsfamilien min. Det var mer enn greit. Vertsfamilien min var nemlig ganske fêt. Moren var engelsklærer, så vår kommunikasjon var over all forventning. Faren snakket japansk til meg, men skjønte engelsken min. Kazumi på fire hylte av latter hver gang jeg prøvde å si noe: "Du er så utrolig dårlig i japansk, du Tine!" Allikevel kom hun gjerne om kvelden drassende på alle bøkene hun eide med streng formaning om at jeg måtte lese for henne. Denne morgenen kom lille Kazumi trippende inn på rommet mitt med dukkevogn og ryggsekk. Hun hadde tatt med seg noen venner for å hilse på og sjekke at alt var i orden.

Familien tok meg til Miyajima, som er en øy rett utenfor Hiroshima. Tempelet på Miyajima er faktisk 1200 år gammelt og beskyttet av UNESCO. Dette er porten til gudene. Når det er høyvann ser det ut som om porten flyter på sjøen. Når det er lavvann kan man gå praktisk talt tørrskodd ut. Ryo og jeg satset på en mellomting. Til venstre ser du derfor så vidt meg med Ryo på ryggen. Etter en stund kom faren og Kazumi ut også. Vi byttet barn å bære på. På vei tilbake ropte Kazumi noe som jeg ikke skjønte flere ganger. Da vi kom på land fikk jeg vite at det betydde "sett meg ned." Kazumi er 95 centimeter og alt for søt til at man kan si nei til henne. Like så greit at japansken min er så dårlig.

Miyajima hevder å ha være fødestedet for risskjeen. Den ble gitt til en munk i en drøm som en gave fra en gud. Denne historien tror jeg ikke selger seg så bra alene. De har derfor laget verdens største risskje (heter det risspade forresten?). Risskje i bakgrunnen.

Dette er hagen på en kafé vi stoppet på. De hadde et shinto-tempel. Merk deg tegneseriefiguren ved siden av. Tror det er sånne ting som ligger til grunn for at japanere flest ikke tar religion spesielt seriøst.

Vertsmoren min sa at vannet var for skittent til at man kunne bade i det, men de dyrket østers der. Hun foreslo vi skulle spise det til lunsj. Jeg sa ikke nei (Japanese don't say no) dog, den første biten skal jeg innrømme at var noe vanskelig å svelge.

Trofaste lesere og gode venner vet at jeg har et noe anstrengt forhold til dyr. Jeg er ikke noen dyreplager, jeg bare liker dem best på avstand. På Miyajima går det tamme ville dådyr rundt overalt. De er så vant til mennesker at de ikke en gang gidder å bry seg om de som prøver å mate dem. Med andre ord, avstanden ble etterhvert et svært relativt begrep. Vertsmoren min var veldig opptatt av at jeg skulle ha et bilde med disse dyrene. Her ser du derfor meg svettende og skjelvende på grunn av et dådyr. Noe anstrengt smil.

Etter mye styr fikk vi tilslutt til dette. Fortsatt noe anstrengt smil. Et sekund senere var jeg fem meter unna.

Etterpå var jeg allikevel ganske stolt av meg selv. Dette er to år siden, da klassen min dro til Sommerpalasset i Chengde, hvor de også hadde tamme dådyr å skilte med.

Her er et dådyr som blir skjenket med asahi-øl. Av en japaner altså. Ikke meg.

Her er kidsa skuffet over at de ikke kunne få is før lunsj.

Da sa moren at de kunne få leke i vannet i stedet. Kul pose fra lillesøster.

Enda kulere pose fra storebror. Merk deg japanerne som sitter under broen for å ikke sitte i solen.

Utsikt fra litt høyere opp i gaten.

Inne i tempelet trakk vi lapper for å bli spådd om fremtiden. Vertsfaren min mente den bare var sånn passe bra, uten at jeg kunne skjønne hvordan den kunne bli bedre. Kazumis lapp var så dårlig at den ofte ikke ble lagt ut en gang. Moren var helt sjokkert.

Heldigvis går det an å henge opp spådommen om man synes den er for dårlig, og håpe at gudene ombestemmer seg. Jokerløsningen liksom. Jeg nektet å henge opp min.

Etterpå spanderte faren shave-ice på oss alle sammen. Kazumi virket svært uanfektet av hele episoden, selv om foreldrene gjentatte ganger fortalte henne at spådommen var kjempedårlig. Selv tenkte jeg at det måtte være deilig å være fire år og å se på at is med cola smak må være fargen brun som det største problemet i verden.

Miyajima hadde en egen butikk som bare solgte spisepinner.

De hadde til og med shinkansen-pinner.

Jeg fikk mine egne av vertsfamilien, med navnet mitt inngravert.

Kjernefamilien og meg. Ingen pappa, for han tok bildet.

Vanligvis kan man ta en gondol opp til toppen av fjellet. Det kunne man ikke da jeg var der.

Den siste dagen ble brukt til å fylle ut evalueringskjemaer og ta bilder med folk og flagg.

Senere gikk vi rundt i Hiroshima. Fant blant annet det svært kjente parfymemerket "Kneipp".

Og disse skoene, som jeg ikke kjøpte av årsaker jeg føler ikke er nødvendig å måtte forklare.

[Om Hiroshima del II.]

Dagen etter skulle bli en lang dag. Det var den store 66-årsmarkeringen. Vi sto opp grytidlig. Bomben falt kvart over åtte om morgenen, og halve Hiroshima skulle inn til byen for å delta på minneseremonien. Vi fikk utdelt like t-skjorter slik at vi ikke skulle komme bort fra hverandre. Lurt, for for en gangs skyld holdt det ikke være blond. Det var møtt opp folk fra hele verden.

Hiroshima i seg selv er en fantastisk, men sår by. Overalt sto det åpnede vannflasker. Ofrene ropte på vann før de døde, men det skulle man visstnok ikke gi dem. Derfor settes det frem vann, slik at i det minste nå skal de kunne få drikke så mye de vil.

Ved inngangen til fredsparken sto disse speiderne og delte ut blomster til alle.

Etter å ha sjekket kom vi inn på selve seremoniområdet. Vi hadde reserverte plasser.

Plassene vi hadde anvist var ikke akkurat på første rad. Jeg tror dette er Statsminister Kan. Jeg kan ta feil. Under seremonien ble det overrakt blomster til representanter for gjenlevende ofre, det ble lagt nye navn til protokollen over ofre døde som følge av atombomben og det ble sunget. Kvart over åtte ble det sluppet fri fredsduer.

Etter seremonien skulle vi på omvisning rundt i fredsparken. Til stadighet ble vi stoppet av japanere som ville gi oss brettede papirtraner- et symbol på fred, ha oss til å skrive under på ønsker om fred, eller som her, intervjue meg om hva jeg liker å spise når jeg er i Japan.

Nok en demonstrasjon mot atomvåpen. Det var rart å se japanere så høylydte.

Dette er et elendig bilde av minnestatuen for skolebarna som døde. Mange skolebarn jobbet med å rive ned hus i sentrum dagen bomben falt.

Koreansk minnestatue. Det døde omlag 20 000 koreanske arbeidere. Disse var svært fattige og en del av de koreanske overlevende ble nektet medisinsk behandling.

Her ligger det begravd over 70 000 mennesker, om ikke jeg husker feil. 100 av de fortsatt med ukjent navn.

Fredsbjellen.

Minnedomen var den bygningen nærmest hyposenteret som fortsatt sto oppreist etter bygningen. Den er restaurert for å se ut som den gjorde da bomben falt. Til venstre kan du så vidt skimte en bygning hvor FN-flagget og det japanske flagget henger på halv stang.

Minnestatuen til Sadako Sasaki. Hun var 2 år da bomben falt, og overlevde uten de større skadene. Allikevel, hun var utsatt for stråling, og som følge av det fikk hun kreft ti år senere. I Japan er det en gammel legende om at om man bretter 1000 papirtraner vil man få et ønske oppfylt. Sadako brettet mange tusen, men bare noen måneder etter at hun fikk diagnosen døde hun allikevel. Historien om jenta ble kjent, og hun er blitt et symbol på barna som døde av atombomben. Den dag i dag kommer det mange til statuen hennes med traner de har brettet.

Til lunsj spiste vi Hiroshima Okonomiyaki. Okonomiyaki er en slags pannekake hvor du kan legge til alt du synes er godt, i tillegg er det soyasaus og majones. I Hiroshima serveres den med nudler.

Etter lunsj hadde vi litt fritid. Vi dro til Hiroshima Castle, en kopi av det opprinnelige slottet, av overnevnte årsaker. Her sjokkerer jeg en japaner.

Her sitter vi på noe jeg ikke tror det var meningen at vi skulle sitte på.

Her er jeg med slottet i bakgrunnen. Mannen som tok bildet for meg, klarte ikke bare å IKKE ta bilde av slottet, han tok også bildet i svart-hvitt.

Her var det visst meningen at vi skulle hoppe. Det skjønte jo ikke jeg før det var akkurat for sent. Jeg er hun i grønt.

Denne bussen sto plutselig utenfor palasset. Det er ikke en japansk russebuss, dette er høyreekstremister. Jeg ser disse bussene av og til. De kjører kjempefort gjennom byen og sier masse ting fort på japansk så ingen riktig skjønner hva som blir sagt ut fra en stor høytaler. Høyreekstremistene vil ha et Japan uten utlendinger- men de har gjerne et større problem med koreanere og kinesere enn det de har med sånne som meg.

Etterpå dro vi til en park.

Den var kjempefin, og vi ble der helt til det stengte.

Så dro vi til kveldsarrangementet. Skolebarn fra Hiroshima hadde laget og dekorert lykter. Bildene mine er ikke gode nok til å uttrykket hvilken stemning det skapte.

Japan 66 år etter atombomben: One Piece er en av Japans mest populære tegneserier. Logoen til tegneserien er en hodeskalle. Kan jo diskuteres om det var passende for anledningen.

I dagene etter at bomben falt fløt det lik i denne elven. Lyktene som blir satt ut har derfor ofte navnene til døde påskrevet.

Noen av de som var med.

Kveldsopplegget var det aller fineste av turen for min del. Omlag 140 000 ble drept av bomben. Mer enn 100 000 til har senere dødd som følge av skader grunnet strålingen de ble utsatt for. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle reagere så mye som jeg gjorde på lyktseremonien.

Det var folk overalt. Noen sang. En mann spilte rolig musikk. Ellers var det uvirkelig stille.