[Om kinesisk svineinfluensa.]

Kinesere flest tar store verdenskatastrofer med knusende ro. Massehysteri er ikke akkurat noe kinesere er kjent for. Om det skyldes at det ikke informeres nok om det gjennom media, eller at de rett og slett ikke tror at det også vil ramme den allmektige staten Kina, det vet ikke jeg, men det er altså fint lite snakk om den kommende pandemien.

Allikevel, 1. mai er offentlig fridag, og skolen min har derfor sendt ut en offentlig melding til alle elever om at de ikke har lov å forlate Beijing. Man er også sterkt anbefalt å ikke dra til steder hvor det er andre folk i det hele tatt.

I Kina.

Dette er faktisk så absurd at jeg gjentar det: Ikke forlat Beijing, og ikke dra steder hvor det er andre folk.

Det bor 32 millioner mennesker i Beijing.

I parallellklassen min hadde folk begynt å le. Deretter hadde de pekt på en meksikaner i klassen, som derfor måtte oppgi både navn og adresse til person som leste opp meldingen. Ikeapiken, som har hatt matforgiftning de siste dagene, måtte gjøre det samme da hun var på sykehuset for å få legeerklæring i går.

Jeg kjenner jeg er veldig fornøyd med at vi tok Korea-turen da vi gjorde.

[Om hva jeg gjør på skolen.]

I løpet av semesteret skal alle i klassen holde et foredrag hver om et valgfritt tema. Opprinnelig skulle det snakkes helst om noe man var interessert i, og det skulle begrenses til makimalt ti minutter. Keep It Simple Stupid, sa læreren vår.

Det er jo ikke blitt sånn med klassen min. Alle er så fordømt flinke i kinesisk og presentasjoner og alt mulig annet, så de ti minuttene er blitt en time, og den lille papirlappen med tittel som den som holdt det første foredraget baserte seg på, er blitt til noen av de beste power point presentasjonene jeg noen gang har sett. Dessuten, og dette er i grunn blitt et større problem, temaene valgt, er så langt oppe språkmessig, at under foredragene kan man konstant høre tasting på elekroniske ordbøker. Jeg kan nevne genmanipulering, en dyptgående sammenligning av koreansk, japansk, og kinesisk språk, kultur, og identitet, og økologisk mat vs. fast food.

Det trengs kanskje ikke nevnes at jeg hadde lettere presentasjonsangst da jeg satte meg ned dagen før foredraget skulle holdes, uten å ha valgt tema, og tegnet på paint.

Dette er en vikingfamilie. Det slo meg som ganske opplagt at jeg måtte gjøre noe om Norge. Fordelen med nettopp å være norsk i Kina, er at det få som vet noe som helst om landet, og så lenge du har et seriøst pokertryne, kan du slenge omtrent hva det skulle være på bordet. Dette er det jeg sa:

"Dette er et tradisjonelt norsk familemønster. Mannen er ute på 'reise' mens kona er hjemme og passer dyrene (se sauen), de gamle (se det teltlignene foran ved siden av den dopede sauen), og kidsa som selvsagt er over alle hauger fordi pappa ikke er hjemme og kan holde dem i skinnet.

I dag er som regel de fleste familier godtatt. Øverst til høyre finner du alenemoren med datteren sin, nederst til venstre en kar som giftet seg med dama som solgte han kokosnøtter på en strand den ene gangen han var på ferie. Hun var så pen at han like så godt tok med seg de to barna hennes til Norge også. Nederst til høyre er et lesbisk par med deres to barn.

Noen ganger ser familier sånn ut. Det er "mine, dine, våre barn", og en veldig plagsom ekskjæreste.

Her er en kinesisk familie, med et barn og altfor mange voksne til å passe på. "

[Om Sør-Koreanske tilstander.]

Over til Sør-Korea, hvor dette topper hitlistene for tiden.



Glem at det kun er omtrent én linje som de synger igjen og igjen. Glem at det er dårlig dansing (bortsett fra T.O.P) og at den engelsken som er er så lite forståelig at det er umulig å huske teksten. Denne musikkvideoen er fantastisk. Fargene. Håret. Kjærlighet på pinne og en rosa heldress. Jeg elsker at det er dette guttene i det koreanske militæret hører på, og at enhver koreaner anser gutta i Big Bang som musikalske genier. Elsker det.

[Om Nord-Koreanske tilstander.]

I forrige uke sto jeg på Starbuck's, da det kom inn en vestlig kar som trengte noen som kunne oversette engelsk til kinesisk. Han skulle reise videre fra Beijing samme dag, og før jeg visste ordet av det, hadde han dratt opp passet sitt. Rødt. Jeg ble lang i masken, og spurte hvor i Norge han var fra. Da ble han like overrasket. Det ble fort klart at vi begge hadde et par timer å slå i hjel, og jeg ble sittende å prate med han og kameraten hans.

Jeg pekte på klistremerkene på koffertene ders og spurte om de nettopp hadde vært i Korea. De nikket ivrig. Nord-Korea. Fem dager i hovedstaden, Pyongyang, uten å bli noe klokere. Jeg ba dem fortelle. De nevnte strengt oppsatte dagsprogrammer og begrensede svar fra tydelig drillede turistguider, tydelig nøye utvalgte fra øverste hold. Fantastisk mat, propagandaplakater på hvert et gatehjørne, de største motorveiene i hele verden, og et folk som elsket den enestående lederen, Kim Jong-il, høyere enn noe annet. En av de fortalte at da han skulle sende postkort hadde han limt på frimerket (et enormt bilde av Kim Jong-il, som er det eneste frimerket du kan få tak i) vertikalt for å få plass. Det hadde brutt i fullstendig panikk på postkontoret, da lederen deres ikke kunne være liggende. Problemet ble heldigvis løst fort, da en snarttenkende nordmann påpekte at han tross alt hadde skrevet teksten samme vei som bildet var limt, og at han derfor ville være stående når kortet ble lest.

Jeg spurte og gravde, og da vi skiltes, fikk jeg denne fantastiske eksemplaret av The Pyongyang Times på hele åtte sider, de hadde fått utdelt på flyet på tilbaketuren:

Med overskriften på første side: "Kim Jong-il re-elected NDC-Chairman". Nordmennene fortalte at avisen ble gitt ut på blant annet tysk, fransk, engelsk, kinesisk, arabisk, og spansk. Om du er interessert kan du skaffe deg abonnement her.

[Om grønne dager.]

Stavanger sto med hodet begravd i kjøleskapet da jeg kom hjem i dag.

-Du synes ikke dette kjøleskapet vårt begynner bli litt vel grønt?

Han siktet til at jeg kun hadde spist salat hele uken. Veien min er et eneste stort grønnsaksmarked når jeg er på vei hjem fra skolen, og enkelte ganger er det lov å slå seg løs med god samvittighet. Resultatet var at det nå var umulig å åpne kjøleskapet, uten at det skulle falle ut spinatblader, andre blader, salat, tomat, bønnespirer, agurker (det kostet én krone for åtte og tre kroner for to), reddiker, sitrongress, epler, jordbær, bananer, eller vårløk, bare for å nevne noe.

Jeg ble varm om ørene og hostet unaturlig høyt mens jeg sparket av meg skoene og gjemte unna posen jeg hadde med meg inn under genseren.

-Det er vel bare bra om det er grønt. Bikinisesongen er her jo allerede, sa jeg og ga han det gliset jeg visste han ville snu seg bort fra.

Og før noe mer skulle bli sagt om det tema, fikk jeg i all hast fikk jeg smuglet med meg potetgull, snickers, og cola inn på rommet.

[Om japanske jenters hemmelighet.]

Det begynte en liten japansk jente i klassen vår for noen uker siden. Hun har nettopp blitt ferdig med videregående, og er veldig klar for at livet virkelig skal begynne. Øverste punkt på listen er selvsagt å skaffe seg en kjæreste.

Tine: Hva slags gutter er du interessert i da?
Japaner: Jeg vil helst ha en vestlig en, tenkte jeg, for jeg har aldri kjent noen andre vestlige enn deg.
Tine: Å ja? Er det noen spesielle du tenker på da, eller?
Japaner: Nei, ikke foreløpig. Men det er eneste kravet mitt, så det burde ikke være så vanskelig. Har du noen tips?

Da kom Dukkejapaneren og la en hånd på armen hennes.

Dukkejapaner: Skjerp deg. Vet du ikke at japanske jenter er varemerke?

Med den innstillingen er det kanskje ikke så rart at hun alltid hooker seg opp med folk.

[Om uønsket kroppshår: Japan vs. Norge.]

Osaka-japanere er ikke som andre japanere. De er litt som bergensere i Norge, om jeg kan si det uten å tråkke for mange på føttene. En Osaka-japaner er, i følge de øvrige japanerene, høylydt, bråkete, og ekstremt mer frittalende enn det som burde vært tillatelig, og det spøkes ofte med at man helst hadde sett dem ute av det japanske keiseriket. En Tokyomanns verste mareritt er å få en Osakadame til svigermor.

Jeg elsker Osaka-japanere. Og det er mange av dem i klassen min. Ta for eksempel denne samtalen vi hadde i friminuttet i dag:

Japaner 1: Oj, se på hårene på armen til Tine, a'! De er sååå lyse!
Japaner 2: Ja, se på det. Herregud, hun kunne vært en gorilla, og ingen ville latt merke til det.

De kom bort og begynte klappe meg på armen.

Japaner 1: Du trenger ikke barbere armene dine, du.
Tine: Nei, jeg gjør jo ikke i det.

Kleint smil.

Japaner 1: Det må jeg.
Dukkejapaneren: Jeg også. Alle i Japan gjør det.
Japaner 2: Men jeg barberer meg ikke under armen...
Dukkejapaneren: Ikke jeg heller!
Japaner 2: ...For der har jeg ingenting! Bare se!

Og så holdt hun begge armene høyt opp i været, og tok et lite seiershopp så høyt at hun nesten kunne se meg inn i øynene.

[Om å snakke til veggen.]

Jeg har bodd i Asia lenge nok nå til å innse at de er blant de mest forfengelige menneskene i hele verden. Og selv om vestlige på mange måter blir sett på som skjønnhetsidealer, er det ikke alltid at vi holder mål. Selv ikke jeg.

Dukkejapaneren: Det er faktisk fullstendig krise.
Tine: Hva er?
Dukkejapaneren: Jeg har lagt på meg fire kilo siden jeg kom hit.
Tine: Å ja. Vel, det skjer alle når de kommer til Bejing.
Dukkejapaneren: Jammen min idealvekt er 43 kilo. Nå veier jeg 47!

Jeg så ned på min egen mage, som var omtrent på høyde med hodet hennes. Hun så opp på meg med fortvilet blikk.

Tine: Ehm... Nei, her vil du ikke finne mye sympati altså.

[Om å være semikineser.]

En gang for veldig lenge siden, mens vi enda bodde på Taiwan, lærte pappaen min av en kollega på jobben at det som kjennetegner alle Han-kinesere, er at de har en stripe på venstre underarm. Jeg lo og sa at det hadde jeg også. Det tror jeg ikke pappa syntes var så stas, for pappaen min kan alt i hele verden (fakta), og det var liksom litt feil at hans egen datter skulle ha en Han-stripe. Det må man jo nesten vise litt forståelse for.

I lyttetimen i dag hadde vi om forskjellige folkegrupper i Kina. Læreren min syntes det var forferdelig urettferdig at alle minoritetsgruppene i Kina hadde så mange flere fordeler enn vanlige kinesere, for nå så man ikke forskjell på de fleste av dem. Det kinesiske velferdssystemet for minoritetsgruppene var faktisk så bra, at nå var snart halve Kina blitt minoritetsgrupper, bare for å kunne nyte av det.

Jeg rakte opp hånden og spurte om denne Han-stripen. Hun så forvirret på meg, for hun hadde aldri hørt om det. Og så måtte jeg opp på tavlen og vise hele klassen Han-stripen min, for den var mye tydeligere enn på læreren min (hun var faktisk ikke klar over den selv). Læreren min var mektig imponert over hva pappaen min kunne, hvorpå jeg svarte, at selvsagt, for pappaen min kan jo alt (her droppet jeg å si "fakta"). Da spurte læreren min om pappa var kineser. Det fant jeg slik et tullete spørsmål at jeg nikket flere ganger og sa at selvsagt var han det.

Da det ble friminutt kom læreren min rett bort til meg.

Lærer: Tine, har du søsken?
Tine: Jepp, hele tre stykk.
Lærer: Jøss. Det er det jeg sier. Minoritetene får så mange fordeler. Er det noen av barna i det hele tatt som ligner på faren din?
Tine: Vi gjør det alle sammen. Men jeg tror jeg ligner mest. Jeg ser det jo selv.
Lærer: Gjør du? Naturen er så fantastisk av og til. Tenk på all den genetikken.
Tine: Ja, tenk på den.
Lærer: Men, altså. Er det bare du som er lys eller?
Tine: Nei, den ene broren min er mørk. Men håret hans er også blitt lysere med årene.
Lærer: Dette var veldig spennende. Hva slags språk snakker dere hjemme?
Tine: Norsk.
Lærer: Så faren din snakker ikke dialekt?
Tine: Bare når han er sint. Eller opprømt.
Lærer: Og det skjønner du?
Tine: Det er jo ikke så vanskelig. Har jo tross alt vokst opp med det.
Lærer: Vil faren din at du skal gifte deg med en kineser?
Tine: Tror ikke det. Eller, jeg tror egentlig ikke de har noen formening om det, så lenge jeg gifter meg i Norge, det er jo der familien min er.
Lærer: Har de alle emigrert?
Tine: Til Oslo? Nei, bare foreldrene mine. Pappas foreldre bor i en liten bygd langt opp i fjellene.
Lærer: Har du møtt dem?
Tine: Jada. Men ikke så ofte. De bor ti timer unna med bil fra byen vi bor i.
Lærer: Oj. Hvor da?
Tine: I Norge? Oslo.
Lærer: Tine, faren din er ikke kineser, er han?
Tine: Nei.

Da ble læreren min så paff at hun måtte sette seg ned i tre minutter, før hun omsider kunne fortelle hele klassen at jeg bare hadde tullet. Og så fikk hun det samme uttrykket som pappa fikk den gangen jeg viste han Han-stripen min. Jeg burde slutte å vise frem den stripen, for folk blir så skuffet hver eneste gang.

[Om kinesisk folkehat.]

Jeg var ute og spiste middag med Qiu Qiu, karen som eier butikken i kjelleren, og noen venner av han.

Qiu Qiu: Det kom plutselig en Taliban inn i butikken min i går.

Latter rundt bordet. Jeg skjønte ikke helt hva han snakket om. Taliban uttales "Taliban" på kinesisk også, men jeg kunne da ikke ha hørt rett.

Tine: En Taliban?
Qiu Qiu: En sånn fra... Pakistan. Du vet hva jeg mener, skjegg, og muslim-hatt på hodet. "Taliban" er slang for pakistanere. Akkurat en sånn kom inn. Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å si noe som helst.
Kamerat 1: Snakket du med han? Pakistanere er et forferdelig mas å ha med å gjøre.
Kamerat 2: Jeg synes at russere er hakket verre.
Kamerat 3 (henvendt til meg): Det er i grunn ganske mange land kinesere ikke liker. Det er bra vi er så mange, for Kina har når alt kommer til alt praktisk talt ingen venner.
Tine: Å ja? For eksempel hvem?
Qiu Qiu: Hvor skal jeg begynne? Russland, Tyskland, Frankrike, England, Thailand, Vietnam, Pakistan, India, USA, Nord-Korea... Det er ganske mange flere også.
Tine: Jaggu. Hardt å være kineser når man skal gå rundt å hate så mange folkeslag.
Kamerat 2: Ja, det er et slit i seg selv bare det.
Tine: Hvem er den mest plagsomme naboen?
Alle: Japan!
Kamerat 3: Helt sant. Jeg kan virkelig ikke fordra alt som har med Japan å gjøre.

Og så ristet alle på hodet i ren vemmelse. Det var stille rundt bordet i et halvt minutt før de fortsatte spisingen som om ingenting hadde skjedd. Jeg hadde en ekkel smak i munnen, selv om dette ikke var noen bombe. Jeg hører jo om den kinesiske rasismen fra de japanske vennene mine fra tid til annen, men det var ubehaglig å høre noen si det ut så åpent. Det skremmer meg virkelig at dette er gjennomsnittlige kineseres oppfattelse av verden. For det er jo det de blir opplært til å mene.

[Om å fly gjennom Seoul.]

Seoul, the aftermath:Egentlig så hadde vi en plan om å bare ta hoppebilder hele Koreaturen. Overraskende nok er det ikke så veldig lett som man skulle tro, men noen ble ganske bra.

På vei til Seoul attempt #2-hopp. (Uproft.)

Hurra vi er i Seoul-hopp.

Nattens dronninger-hopp.

"Hvor morsomt hadde det ikke vært om vi alle hoppet ned hele trappen?"- hopp.

Den eneste starbucksen i Korea med koreansk skilt- hopp.

Høyeste punkt i Seoul-hopp.

Dette var da en fantastisk bygning-hopp.

Noen må alltid overdrive-hopp.

Den dårligste kelneren i hele Seoul og jeg er budds-hopp.

Vi er på riktig t-banestopp-hopp.

Vi er i Seoul og det er kveld-hopp.

Funnet et tilfeldig vannfall-karate-hopp.

Knallbra karaoke-hopp.

[Om hvordan Seoul's got Soul VI.]

Seoul dag V: Ikeapiken dro sørover for å besøke en kamerat. Jeg, som faktisk liker å gå i butikker, gikk hull i skoene mine i ren iver over å kunne få tråle drømmelandet klær på salg. Vi fikk endelig tak i billetter hjem. Og vi opplevde for aller siste gang den koreanske magien, i form av fire militærgutter.

I motsetning til Ikeapiken, som er svært lite glad i å gå i butikker, elsker jeg det. Og koreanske butikker har ufattelig mye fint. Alt er fint. Tommelfingerregelen er at det som ikke er fint, er laget i Kina. Så da Ikeapiken bestemte seg for å besøke en kompis lenger sør, og alle de koreanske vennene mine var på jobb og skole, så jeg mitt snitt til å få utnyttet tiden. Dette er fra et av de beste markedene i Seoul, Dongdaemoon.

Det selges i all hovedsak klær og sko og sånt, men de har ganske mye annet også.

Og Tottoro! Men han er egentlig japansk.

Dette er fra Ide, like ved Ehwa University. Etter en hel dag med shopping var jeg temmelig utkjørt. Jeg skulle møte en venninne og kollegaene hennes like ved hostellet mitt, så jeg kastet meg på t-banen uten helt å sjekke om det var riktig vei (følte meg ganske erfaren etter gårsdagens strabasiøse ferd gjennom hele Seouls undergrunn). Etter noe som virket som timer, oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg hadde tatt linjen nitten stopper i feil retning. Ikke noe å gjøre noe med, tenkte jeg, og bestemte meg for å powernappe litt. To og en halv runde senere kommer en kar bort for å spørre om jeg ikke har tenkt til å gå av snart. Pinlig. Det var dessuten den eneste ruten i hele Seoul som går rundt. Så har jeg gjort det og.

Å skaffe oss returbilletter hjem fra Korea skulle vise seg å være vanskeligere enn først antatt. Ikke at vi var så fryktelig lei oss, men alle må jo hjem en gang. Vi fant billetter med det kinesiske reiseselskapet vårt, men de billettene var så dyre at samtlige av våre koreanske venner holdt på å besvime. Fordi Korea er landet der alt det utenkelige er selvsagt, var det derfor helt naturlig at venninnen min jobbet i et reiseselskap som gjorde at hun fant billigere billetter enn om vi hadde kjøpt dem på egen hånd. Jeg betalte henne tilbake i cash. 10 000 koreanske won er verdt 50 norske kroner, og det er den største seddelverdien. Helt sinnsykt å stå med så mange penger i hånden på en gang.

Samme morgen på hostellet vårt, hadde svensken vi delte rom skrytt at han hadde vært ute med noen generaler kvelden før, og de hadde gitt han en koreansk militær t-skjorte. Vi ble selvsagt bare så misunnelige, og for å sitere meg selv, sa jeg: "Å, nå er jeg bare så misunnelig. Jeg vil også ut med fire militærgutter og få dem til å gi meg gratis militærklær". Det er helt sant. Det var nøyaktig det jeg sa. Åtte timer senere blir den koreanske venninnen min og jeg stoppet av disse fire staute karene. Og av alle koreanerne vi møtte i Korea (og det er mange, det bor dobbelt så mange i Seoul som i Norge til sammen) var dette de eneste vi møtte som kunne noe nevneverdig engelsk.

Vi ble bestevenner med en gang. De fortalte at de egentlig var ferdige med militæret, men at de samme dag hadde hatt den årlige øvelsen. At jeg så dem i militærdrakter og ikke i de vanlige klærne deres var bare så pinlig. Personlig syntes jeg det var betydelig mer praktisk, for alle hadde sydd navnet deres på høyre brystlomme. De het het: Mr. Cho, Mr. Lee, Mr. Kim 1 og Mr. Kim 2. Koreanske navn er vanskelige altså.

Som den gode venninnen jeg er, hadde jeg vunnet alle guttenes hjerter før Ikeapiken endelig kom tilbake til Seoul. Fire gutter som forguder deg kan bli litt mye, så etter en time kom jeg tilskade for å fortelle dem at jenta vi ventet på var en kjent undertøysmodell i hjemlandet vårt. (Det er en noe modifisert sannhet. Nesten.) Forventningene var med andre ord skyhøye. Kameraten hun hadde besøkt hadde en bekjent som jobbet for en sojufabrikk. Ikke bare hadde han ordnet oss to store ølmugger med lokk, han hadde fått haugevis med plakater, håndkremer, penner, mini soju-flasker, og en drøss med andre ting.

Ingen av guttene hadde snakket med noen utlendinger før noen sinne. Jeg tror vi satte stort inntrykk. Turens beste sitat var utvilsomt Mr. Chos: "Oh my God. This is too much. I need kimchi."

Ikeapiken er glad i karaoke. Personlig kan jeg styre meg, men K-pop er jo et klart høydepunkt i tilværelsen min. Etter mye mas fikk vi overtalt guttene til å bli med oss, da vi ikke snakker koreansk. Noen måtte jo synge for oss. Sjokket var ubeskrivelig da vi oppdaget at dette var en iskremkaraoke.

Koreanske gutter har større selvtillit enn norske menn på vei hjem fra Thailand. De var i konstant konkurranse med hverandre. Slik gikk store deler av samtalen vår:

• Hvem hadde den kuleste stilen? ("Har dere ikke de samme klærne på dere?")
• Om jeg måtte få en armycap, hvilken ville jeg ha? ("Er de ikke like?")
• Om jeg måtte ta bilde med en koreaner i hele verden, og det bare fantes de fire, hvem ville jeg ha valgt? ("Ser dere ikke like ut?")
• Om jeg måtte ha et koreansk navn, hvilket ville jeg hatt? ("Heter dere ikke det samme?")
  
• Om jeg måtte la en av de guttene få bestille øl til meg, hvem ville det vært? ("Drikker vi ikke samme øl alle sammen?- Og dessuten, kan jeg ikke få gjøre det selv for jeg har lært meg hvordan?")

Og så videre. Samtidig satt begge av Kim'ene på hver sin side av meg og hvisket "Pick me, pick me, pick me".

Om jeg må gjenta meg selv atter en gang, Korea er landet hvor virkelig alt du ønsker det at skal skje. Etter fem dager hadde jeg faktisk begynt å pushe det, bare for å bevise til meg selv at jeg ikke drømte, uten hell. Korea fremstår fremdeles som noe helt uvirkelig. Jeg har i alle år fått juling av brodern fordi jeg ikke kan prompe eller rape på kommando. Helt sant. Så jeg bestemte meg for å teste det ut da vi gikk ut av baren.

Jeg dro den største rapen i hele mitt liv.
Han jeg snakket ble stille en lang stund før han stammet frem: "Det er det kuleste jeg har sett en jente gjøre i hele mitt liv".
Så jeg lo kult og sa at koreanske jenter var selve definisjonen på yndighet. Han rødmet.
"Men norske jenter, de er sexy."

Her er vi på vei hjem. Guttene skulle opp på militærøvelse klokken åtte dagen derpå. Vi hadde glatt overhørt det hele kvelden, og det begynte faktisk først å demre for oss da de sa at det egentlig ikke var noen vits i å dra hjem da det allerede var begynt å bli lyst ute.

(Om noen lurer, så ja, jeg fikk hatten. Og den er en hit i Kina. Jeg blir stoppet av koreanere konstant. Folk peker og synes det er kulest.)

[Om hvordan Seoul's got Soul V.]

Seoul dag IV: Briten dro hjem. Ikeapiken ble fortalt om en fantastisk park med noen fine blomster. Vi tok t-banen i omtrent tusen timer. Hadde frivillig etegilde i en noe skuffende park. Møtte gamle bestevenner. Best. Best. Best.

Av en eller annen grunn ble det ikke tatt så mye bilder denne dagen. Det skyldes delvis fordi vi tilbragte mesteparten av tiden under jorden, men også delvis fordi vi selv bestemte det vi skulle sightse, og det kan kanskje sies at vi ikke var så flinke til. Av denne grunn, dette var dagens frokost. Selvsagt inntatt på særs trendy kafé.

Dette er dagen hvor vi testet ut omtrent alle disse linjene. På jakt etter en park vi ikke visste hvor var. Ved en bro vi ikke visste hva het. Det var nok lurt å lete etter dem under jorden.

Her er jeg lykkelig over å nesten ha funnet parken. Vel, vi fant et vannfall i stedet. Skal allikevel sies at Korea er jo det magiske landet hvor alt du ønsker det skjer på ordentlig. Vi ønsket at noen kunne hjelpe oss. Den første vi spurte om hjelp etter at dette bildet ble tatt, kunne kjempebra engelsk (koreanere kan ikke engelsk), og til tross for en noe hullete beskrivelse, skjønte han nøyaktig hva vi mente.

På en av våre mange runder i undergangene møtte vi på en tagger. Jeg tror ikke han var så kjempeekte, for det sto en fotograf og tok bilder av han, og en annen kar fikset på sminken hans, men jeg tok bilder av han allikevel, jeg.

Her er han i aksjon. Undres på om han visste han sto feil vei?

Etter hvert så fant vi en bro like ved en park. Trodde vi. Om kinesere er glade i murer, er koreanere ekstremt glade i broer. Vi gikk på dem alle i håp om at i det minste en av dem var kjente. Creds til Ikeapiken for tidenes beste utsikt-over-byen-bilde.

Her er vi i parken med blomstene vi ikke så noe særlig på. Jeg er faktisk ganske fornøyd, jeg bare prøver å late som jeg ikke er det.

Dette er dagen hvor vi testet ut omtrent alle disse linjene. På jakt etter en park vi ikke visste hvor var. Ved en bro vi ikke visste hva het. Det var nok lurt å lete etter dem under jorden.

På kvelden kom en av mine beste venner i Taiwan for å hente meg. Det er snart halvannet år siden sist vi møttes, og ingen av oss er noe nevneverdige flinke til å holde kontakten. Allikevel var alt akkurat som før, og det var det beste med hele Koreaturen. Han lurte på hvor lenge vi skulle være i Korea. Ikeapiken kniste og sa at det visste vi ikke, for jeg hadde ordnet med billettene. Da lo han lenge og lurte på hvorfor søren jeg hadde blitt satt ansvarlig for billetter. Visste hun ikke at det var et mirakel hver gang jeg kom meg noe sted? Jeg møter så mange nye mennesker hele tiden. Ikke misforstå. Jeg elsker det jo. Men noen ganger er det veldig deilig å treffe på de som virkelig kjenner deg, uten at du trenger å forklare så mye hele tiden, for de kan alle historiene dine.

Denne karen er supertrendy i Korea. Så vet du det.

[Om hvordan Seoul's got Soul IV.]

Seoul dag III: Tradisjonelt marked, høyeste punkt i byen, og selvsagt, altfor, altfor mye mat.

Vi dro på det tradisjonelle markedet, som naturlig nok var tettpakket med turister, og koreanere som hadde kledd seg ut. I det vi ankom var det danseoppvisning på torget.

Lite overraskende sto det boder med mat bortover hele gaten.

Dette er sånn politiet så ut i gamle dager i Korea. Jeg jobbet aktivt for å få noen av de til å gi V-tegn til meg. Eller i det minste smile. Omsider fikk jeg ihvertfall en til å gi meg en tommel opp. Suksess.

Dette er ris og noe grønt som, om det bare moses lenge nok til noe grønt som smaker most ris. Merker jo det at det var kineserne som fant opp kruttet.

Det var en ønskevegg hvor man kunne skrive det man ønsket seg mest av alt i hele verden. Det skjønte jo ikke jeg, så jeg skrev en hilsen i stedet. Ser du fuglen i høyre hjørne?

Ut fra ingen steder kom en kar på sykkel bort til oss og sa han hadde noe å vise frem i sekken sin. Og før vi rakk å si noe som helst dro han opp den mest skabbete duen jeg har sett i hele mitt liv. Jeg er som kjent ikke akkurat en dyreelsker. Fugler står ganske høyt oppe på listen over dyr jeg virkelig ikke liker. Frykten du ser er derfor genuin, og den påfølgende timen vil for alltid bli husket som da Ikeapiken trodde hun hadde fått fugleviruset.

Disse jentene løp vi etter på t-banen for å få tatt et bilde av. Årsaken for den voldsomme interessen var vedkommende andre fra høyre, som gikk med en hårrull i håret.

Ny runde med mat. Lunsj. Vi stoppet på en restaurant som hadde de største dumplingene jeg har sett i mitt liv.

Og koreansk hotpot. Så glade jeg er for å spise atter en gang. Tre timer siden sist. Mat er jo bra.

På det høyeste punktet i Seoul er det et utkikkstårn. Det er vanlig at kjærestepar tar turen opp hit for å henge en lås på gjerdet for å symbolisere at de skal være sammen for alltid.

Det var ikke akkurat et lykkelig stund for hverken Ikeapiken eller meg. Plutselig slo Beijingrealiteten oss, og vi ble atter en gang veldig klare over at ingen av oss har kjærester.

Men Korea er jo fortsatt gulllandet, og depresjonene gikk fort over, da vi ble klare over det som muligens var det koreanske mesterskapet i stilleståing som uttartet seg på plassen. Vi gikk bort, og Koreaneren nå uten Hatt begynte å spise av potetgullposen til den ene jenta. Etterhvert begynte de alle å le så mye at de løp sin vei. Håper ikke vi ødela et kunstprosjekt eller noe.

Etter besøk i tårnet spiste vi selvsagt enda mer. Dagens tredje etegilde. Merk deg pose-mangelen.

I Korea spiser de mye rart. Dette er salat med ostesaus, jalapenos, frityrstekt kylling, cornflakes, og pommes frites. Farlig godt.

Og tørket fisk og akkar, som jeg bare digger.

Plutselig møtte jeg på denne karen her, som så nøyaktig ut som sokkene mine (jeg kjøpte ni par Big Bang sokker).

I Korea er det verveplikt for alle gutter. To år, landet er jo fortsatt i krig med Nord Korea. Til tross for at de fleste koreanerne jeg kjenner helst skulle sett at de slapp, har staten likevel vært flinke til å promotere, og koreanere som slipper unna, blir så trakassert at det er få som dropper det om de får muligheten. Har en koreansk gutt ikke vært i militæret, vil han slite resten av livetmed å finne jobb, damer, og en rekke andre ting. Eksempelvis kan jeg nevne den koreanske sangeren Yoo Seng Jun, som unnslapp militærtjenesten, ved å skaffe seg et amerikansk pass. Fra å være blandt de mest populære popstjernene, dalte hans popularitet til omtrent på linje med Stig Van Eijk på dagens norske poplister.

Uansett, vi møtte disse kule armyguttene som ikke hadde snakket med jenter på to måneder. Needless to say, vi gjorde oss.