[Om Nord-Koreanske tilstander.]

I forrige uke sto jeg på Starbuck's, da det kom inn en vestlig kar som trengte noen som kunne oversette engelsk til kinesisk. Han skulle reise videre fra Beijing samme dag, og før jeg visste ordet av det, hadde han dratt opp passet sitt. Rødt. Jeg ble lang i masken, og spurte hvor i Norge han var fra. Da ble han like overrasket. Det ble fort klart at vi begge hadde et par timer å slå i hjel, og jeg ble sittende å prate med han og kameraten hans.

Jeg pekte på klistremerkene på koffertene ders og spurte om de nettopp hadde vært i Korea. De nikket ivrig. Nord-Korea. Fem dager i hovedstaden, Pyongyang, uten å bli noe klokere. Jeg ba dem fortelle. De nevnte strengt oppsatte dagsprogrammer og begrensede svar fra tydelig drillede turistguider, tydelig nøye utvalgte fra øverste hold. Fantastisk mat, propagandaplakater på hvert et gatehjørne, de største motorveiene i hele verden, og et folk som elsket den enestående lederen, Kim Jong-il, høyere enn noe annet. En av de fortalte at da han skulle sende postkort hadde han limt på frimerket (et enormt bilde av Kim Jong-il, som er det eneste frimerket du kan få tak i) vertikalt for å få plass. Det hadde brutt i fullstendig panikk på postkontoret, da lederen deres ikke kunne være liggende. Problemet ble heldigvis løst fort, da en snarttenkende nordmann påpekte at han tross alt hadde skrevet teksten samme vei som bildet var limt, og at han derfor ville være stående når kortet ble lest.

Jeg spurte og gravde, og da vi skiltes, fikk jeg denne fantastiske eksemplaret av The Pyongyang Times på hele åtte sider, de hadde fått utdelt på flyet på tilbaketuren:

Med overskriften på første side: "Kim Jong-il re-elected NDC-Chairman". Nordmennene fortalte at avisen ble gitt ut på blant annet tysk, fransk, engelsk, kinesisk, arabisk, og spansk. Om du er interessert kan du skaffe deg abonnement her.