Høsten
Bladene ble gule og jeg byttet ut skateboard med lue og skjerf. Det fine med høsten er at man får lyst til å iverksette noen av tankene tenkt i løpet av sommeren. Slik vokste også det lille leseprosjektet. Plutselig talte vi tre og siden åtte norsklærere. I bokkassen på Helseforum dukket det opp nye norskbøker, gamle lesebøker og noen splitter nye. Amina var fortsatt med, men tiden vi to brukte på å lese om strømpebukser og skigåing ble nå delt med mange flere. Jungeltelegrafen gjorde at det ikke lenger var plass til alle som vil være med rundt det store spisebordet på fellesrommet og vi organiserte kørordning. Kø er bra, det betyr at vi er på riktig sted.Nytt for høsten var at Amina begynte med matematikk. Helst addisjon og det var ikke alltid at tallet i mente havnet på rett plass. Matten var allikevel et takknemlig tilskudd av ferdigheter, ikke minst fordi mange av norskbøkene har tverrfaglig innhold opplagt for den som fullfører første klasse. Amina jobbet hardt med tallene. Etter 3000 timer norsk var hun nemlig kommet inn på grunnskolen.
I mellomtiden forsøkte jeg igjen å lese meg opp på leseundervisning for to-språklige analfabeter. Det er ikke mye som står skrevet. Jeg oppdaget derimot ut at noe av årsaken ligger i at forskerne selv mangler språkkompetansen for å kommunisere med gruppen det gjelder. At ikke flere snakker om det anonyme handikappet analfabetisme er for meg en gåte. Samtidig glemmer jeg at det ikke er så mange måneder siden jeg oppdaget hemmeligheten selv. Det kan selvsagt være et tilfelle av Baader-Meinhof-fenomenet, hvor man plutselig hører om noe tidligere ukjent betydelig oftere enn før med en gang man lærer et ord eller konsept. Jeg har snakket med venninner med bakgrunn fra landene mange av kvinnene kommer fra. Flere har ristet på hodet og sagt at de også har nære slektninger i samme situasjon. Hvor mange analfabeter finnes det i Norge? Ingen vet.
Det jeg vet er at kan du ikke lese får du ikke jobb. Det er vanskelig å lære språk, tungvint å søke hjelp, slitsomt å følge med på dagsaktuelle temaer vi i storsamfunnet ler av eller klager over. Det gjør noe med egenverdet å være utenfor samfunnet. Vi vil gjerne at alle skal integreres, det er jo så viktig at alle bidrar. Men hvordan skal man bidra når ingen vil betale for det enn kan være skikkelig god i?
Verdien av studieteknikk
I januar 2017 blir ting virkelig snudd på hodet. Stolleken i fellesrommet er blitt til langbord i treningsalen. Vi spilller bingo med ord og når gjengen først forstår spillet, klapper alle begeistret hver gang noen vinner. Enkelte pugger iherdig til diktater, norsktimens mest populære innslag, andre chiller til rett før prøven begynner. De som ikke følger med eller glemmer å snakke norsk får høre det av de andre damene, kun raske forklaringer er lov. Amina har begynt med den lille gangetabellen. En kveld spør plutselig tre damer etter deling. Det nivået har vi ikke bøker til, men vi lover å se hva vi kan skaffe.Aller helst skulle vi hatt 1:1-undervisning med alle, men det har vi ikke kapasitet til. Noen av de beste bøkene forsvinner, det er dumt og fint på en gang. Den som tar med seg en barnebok man ikke egentlig eier trenger den nok. Heldigvis har gode lærer-venner gått i nederste hylle på skolebiblioteket og lett etter gamle lesebøker med enkle ord og store bokstaver med hell. Jeg har også fått tilbud om digitale hjelpemidler. Tanken er god, men undervisningen er på lavbudsjett og derfor analog. Ikke mange, om noen, av damene har tilstrekkelig IT-kompetanse eller selvtillit til å sette seg ned foran en bibliotekskjerm på egenhånd. Kanskje en dag?
Det skal sies, selv om de fleste som kommer til norsktimene våre mangler et fundamentalt grunnlag, finnes det unntak. Det hender også at damer fra Pakistan, Irak og Syria behersker leseteknikken, bare ikke latinske bokstaver. De har med seg egne notatbøker, noterer oversettelser av nye ord på arabisk eller urdu mens de surfer raskt forbi Karsten og Petra. Noen stiller spørsmål om setningsanalyse og samsvar ved bøyninger av adjektiver. Min erfaring er at studieteknikk kan være den vanskeligste lærdommen av pensumet vi tilbyr.
Den viktigste delen av pensum er den norske samtalen. På et helt skoleår har jeg hørt historier i drypp og i kalde skyllebøtter om foreldre og barn som er gått bort, ekstrem vold, omskjæring, angst, krig, avstander, sosial dumping, avstandsforhold og strenge oppholdsregler. Historiene fra avisen blir levende og urettferdige.
Men, vi snakker også om bryllup og barn, skiturer og svømmeturer. Det er heldigvis mest varme, håp og humor i uventede vennskap.
Les også hva jeg har skrevet om analfabetisme før:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar