Seoul dag III: Tradisjonelt marked, høyeste punkt i byen, og selvsagt, altfor, altfor mye mat.
Vi dro på det tradisjonelle markedet, som naturlig nok var tettpakket med turister, og koreanere som hadde kledd seg ut. I det vi ankom var det danseoppvisning på torget.
Lite overraskende sto det boder med mat bortover hele gaten.
Dette er sånn politiet så ut i gamle dager i Korea. Jeg jobbet aktivt for å få noen av de til å gi V-tegn til meg. Eller i det minste smile. Omsider fikk jeg ihvertfall en til å gi meg en tommel opp. Suksess.
Dette er ris og noe grønt som, om det bare moses lenge nok til noe grønt som smaker most ris. Merker jo det at det var kineserne som fant opp kruttet.
Det var en ønskevegg hvor man kunne skrive det man ønsket seg mest av alt i hele verden. Det skjønte jo ikke jeg, så jeg skrev en hilsen i stedet. Ser du fuglen i høyre hjørne?
Ut fra ingen steder kom en kar på sykkel bort til oss og sa han hadde noe å vise frem i sekken sin. Og før vi rakk å si noe som helst dro han opp den mest skabbete duen jeg har sett i hele mitt liv. Jeg er som kjent ikke akkurat en dyreelsker. Fugler står ganske høyt oppe på listen over dyr jeg virkelig ikke liker. Frykten du ser er derfor genuin, og den påfølgende timen vil for alltid bli husket som da Ikeapiken trodde hun hadde fått fugleviruset.
Disse jentene løp vi etter på t-banen for å få tatt et bilde av. Årsaken for den voldsomme interessen var vedkommende andre fra høyre, som gikk med en hårrull i håret.
Ny runde med mat. Lunsj. Vi stoppet på en restaurant som hadde de største dumplingene jeg har sett i mitt liv.
Og koreansk hotpot. Så glade jeg er for å spise atter en gang. Tre timer siden sist. Mat er jo bra.
På det høyeste punktet i Seoul er det et utkikkstårn. Det er vanlig at kjærestepar tar turen opp hit for å henge en lås på gjerdet for å symbolisere at de skal være sammen for alltid.
Det var ikke akkurat et lykkelig stund for hverken Ikeapiken eller meg. Plutselig slo Beijingrealiteten oss, og vi ble atter en gang veldig klare over at ingen av oss har kjærester.
Men Korea er jo fortsatt gulllandet, og depresjonene gikk fort over, da vi ble klare over det som muligens var det koreanske mesterskapet i stilleståing som uttartet seg på plassen. Vi gikk bort, og Koreaneren nå uten Hatt begynte å spise av potetgullposen til den ene jenta. Etterhvert begynte de alle å le så mye at de løp sin vei. Håper ikke vi ødela et kunstprosjekt eller noe.
Etter besøk i tårnet spiste vi selvsagt enda mer. Dagens tredje etegilde. Merk deg pose-mangelen.
I Korea spiser de mye rart. Dette er salat med ostesaus, jalapenos, frityrstekt kylling, cornflakes, og pommes frites. Farlig godt.
Og tørket fisk og akkar, som jeg bare digger.
Plutselig møtte jeg på denne karen her, som så nøyaktig ut som sokkene mine (jeg kjøpte ni par Big Bang sokker).
I Korea er det verveplikt for alle gutter. To år, landet er jo fortsatt i krig med Nord Korea. Til tross for at de fleste koreanerne jeg kjenner helst skulle sett at de slapp, har staten likevel vært flinke til å promotere, og koreanere som slipper unna, blir så trakassert at det er få som dropper det om de får muligheten. Har en koreansk gutt ikke vært i militæret, vil han slite resten av livetmed å finne jobb, damer, og en rekke andre ting. Eksempelvis kan jeg nevne den koreanske sangeren Yoo Seng Jun, som unnslapp militærtjenesten, ved å skaffe seg et amerikansk pass. Fra å være blandt de mest populære popstjernene, dalte hans popularitet til omtrent på linje med Stig Van Eijk på dagens norske poplister.
Uansett, vi møtte disse kule armyguttene som ikke hadde snakket med jenter på to måneder. Needless to say, vi gjorde oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar