30. oktober 2008

[Om hvorfor kinesisk er fêtt.]

女 er det kinesiske tegnet for "dame". Du kan gjøre utrolig mye gøy med en slik dame.

Setter du for eksempel et tak over, får du 安, som betyr "fred" eller "ro".
Har du en dame og et barn, 子, får du 好som betyr "bra".
Setter du damen sammen med en scene,台, får du "start", 始.
En dame med en hest, 馬, får du 媽 som betyr "mor".
En dame med tegnet for "" (som i lite), 少, er "fantastisk", 妙.
En dame med tegnet for "å vise frem",表 , blir "prostituert", 婊.

Og har du tre damer, 姦, da får du tegnet for "utroskap".

--------------------------------

For de spesielt interesserte kan jeg fortelle at oppbygningen av tegnet i seg selv er spesielt kult på japansk. En "kunoichi" (くのいち) er en kvinnelig ninja. Skriver du dette med en "bokstav" fra hver av skriftspråkene, altså:
Ku
(hiragana)
No
(katagana)
Itch
(kanji)

Oppå hverandre, får du, nettopp,
.

29. oktober 2008

[Om å møte veggen.]


Vi var en tur innom den kinesiske muren forrige helg med skolen. (Colabunnbrille-gutt til venstre forresten.)

Været var faktisk så bra at innimellom all tråkkingen (murtur er i all hovedsak bare tråkking), rakk jeg å sole meg en hel del.

De to store nasjonalsymbolene i Kina, "One World, One Dream" skiltet, og Den Kinesiske Mur. Herlig typisk kinesisk å slenge opp et sånt skilt.

Murutsikt.
Kinesisk optimisme: No Graffiti...

...HELE muren er nemlig dekket med navnutskjæringer som dette.

I et hjørne, knapt nok merkbart, fant jeg denne herligheten. Jeg vurderte sterkt å knabbe det med meg, for å henge det på veggen hjemme, men så kom jeg på at jeg var i landet hvor man skyter sykkeltyver uten rettsak, og det gjorde det liksom ikke helt verdt det.

"Please DO NOT use cellphones during thunderstorms."

Det går stort sett opp og ned på muren. I en minst 60 graders bakke hang dette skiltet. Som om jeg ikke var klar over det.

I tilfelle kokken var usikker på hva han skulle gjøre.

28. oktober 2008

[Om å være stuck i Beijing.]

Av alle ting som ville avlyse en helgutflukt i Kina, hadde jeg aldri trodd at det ville være nedgang av koreanske won.

Jeg begynner å innse at det virkelig er ingen som helst mulighet til at jeg noen gang kommer meg ut av Beijing. For all del. Byen er stor stas, og jeg er veldig glad for å kunne si at jeg har vært her, men seriøst, når mitt sjette forsøk også blir revet bort i fra meg, kjenner jeg at jeg er i ferd med å gi opp.

Forsøk 1: Okinawa.

Planene var klare. De fleste av mine japanske venner kommer fra Okinawa. Jeg hadde ordnet meg to steder å bo, opplegget for hver eneste dag lagt opp. Bestevenninnen min i Taiwan skulle til Okinawa og vi skulle møtes der. Så skjer det. Jeg oppdager at jeg kun har one-entry visum, og jeg vil ikke kunne oppdrive et multi-entry visum før lenge etter at hun for lengst har dratt tilbake til Taiwan, folk har flyttet til Tokyo, Osaka, eller alle andre steder som ikke heter Okinawa. Tur kansellert.

Forsøk 2: Hong Kong.

Fantastisk. Den norske naboen min skal på visumtur til Hong Kong. Jeg har nettopp ordnet ordentlig visum så jeg kan dra ut av landet og inn igjen, og alt er i skjønneste orden. Hotell booket, Lonely Planet bok oppdrevet, og venner i Hong Kong har satt av en halv uke for å ta oss med på alle de kule stedene det ikke står om i boken. Venninnen min drar til togstasjonen for å kjøpe billetter, og innser at vi vil komme tilbake til Beijing lørdag klokken 10.00. Jeg har en obligatorisk kinesisk ferdighetsprøve på skolen klokken 9.00 samme dag. Ergo, ingen sjans i verden til å rekke det, og vi må være i Hong Kong såpass lenge for å rekke å få tak i visumet hennes. Tur kansellert.

Forsøk 3: Qing Dao.

En uke igjen til skolen begynner, og det er ølfestival i Qing Dao, byen med strender, fantastisk vær, og det billigste ølet i landet. Vi snakker om turen i tre uker, før reisefølget mitt innser at de hverken har penger, eller mulighet til å kunne ta seg fri fra jobb. Tur kansellert.

Forsøk 4: Qing Dao II- eller hvor som helst annet.

En uke etter at skolen begynner, har vi en hel uke fri. Nedsig, jeg vet. Som om ikke fire måneders sommerferie var nok. Jeg skaffer et nytt entourage og vi er helt satt for ølfestivalen som fortsatt pågår. Taxi blir praiet og vi drar på togstasjonen for å skaffe billetter. Jeg står tre og en halv time i kø, for å så få beskjed om at det ikke er en eneste togbillett å få tak i før om ti dager. Hva med et annet sted? Kina har mye å by på. Ingen billetter sier hun i billettluken. Hvor som helst sier jeg. Sittebilletter, sovebilletter. Hva som helst. Jeg vil bare ut av Beijing. Utsolgt, hver eneste én, uansett hvor. Tur kansellert.

Forsøk 5: Shanghai.

Spontantur til Shanghai. Vi snakker med alle lærerne, og den store klassedebatten vår om flerkulturelt ekteskap (vår debattgruppe er i mot, bortsett fra ekteskap med nordmenn, hvem ville ikke giftet seg med en nordmann?) blir utsatt en uke, siden jeg er den som snakker mest i klassen, og læreren vår sier, som sant er, at uten meg ville det nok vært en seriøst døll debatt selv ikke hun en gang er interessert i. Ny tur til togstasjonen og ny beskjed om at de er helt utsolgte for returbilletter. Tre timer før vi egentlig skulle dratt, finner vi ut at vi kunne fått tak i billetter allikevel, men da har allerede syv av ni personer trukket seg, og det ville blitt veldig kleint om jeg og den resterende personen ville dratt alene. Tur kansellert.

Forsøk 6: Shanghai II.

Ny, og godt planlagt Shanghaitur. Vi er tre personer som skal dra, men vi er venner og godt forlikt, så det skulle ikke være noe problem, selv om vi først var tretten. Billetter blir kjøpt, og jeg er i hundre. Kameraten min har venner i Shanghai som venninnen min og jeg kan bo hos, mens han bor på hotell, da vedkommende fant det mye mer fristende å ha en norsk og en japansk jente boende hos seg, enn en liten lubben koreaner. Strålende. Men så, i timen i dag, blir det snakket om koreanske nedgangstider. Wonen har ikke vært så lav på lenge. Kameraten min får panikk, og spør om vi ikke bare kan utsette hele greia. For en koreaner er dette tap av ansikt bigtime, og han er så ærlig at jeg har fint lite valg annet enn å si at det er greit. Ny tur til billettluken, og vi får kun tilbake en brøkdel av billettene. Tur kansellert.

Jeg er blitt tilbudt tur til Hong Kong neste helg med nesten alt inkludert, noe jeg ikke kan, da skolen min har satt midttermin-prøvene den følgende uken. Det er blitt sendt ut mange onde eder i dag. Dette ville aldri- rettelse, det skjedde aldri i Taiwan, og det har nok vært best for Stavanger og mitts forhold at jeg har vært alene i leiligheten i dag, for når jeg er i dårlig humør hører jeg kun på J-og Mando-pop.

P.S. For å toppe det hele. Jeg ble truffet av en bil i dag. En bil. I fart. Det var bare sykkelen min som merket noe til det, heldigvis, men nå skal jeg ikke sitte på den hersens metallrøde herligheten igjen før jeg har en plastsak på hodet. Saft suse og gud bedre liksom.

27. oktober 2008

[Om mitt møte med Russland.]

På skolen min blir det holdt Japanese Corner hver mandag og Chinese Corner hver torsdag. Det er lurt, for da finner du en språkpartner og kan ta med deg leksene dine for å få hjelp og slikt. Det som forøvrig har vist seg er at på Chinese Corner er det bare amerikanere, så det er bare dugelig om du trenger hjelp med engelsken din, mens Japanese Corner har praktisk talt bare kinesiske folk. Og meg. Vanligvis.

Men dette skjedde i dag. På ordentlig.

Det var plutselig en annen vestlig kar på Japanese Corner. Omtrent 150 høy og 40 kilo. Bolleklipp, colabunn-briller og høyvannsbukser. Du legger merke til slikt. Etter en stund kom han bort til meg for å hilse.

Tine: Hei.
Han: Hei.
Tine: Hvor er du fra?
Han: Russian Federation. [Straight face.]
Tine: ... [Alt annet enn straight face.]

Jeg bet meg i tungen for å la være å smile for mye. Russian Federation. Jeg visste ikke at det fortsatt het det en gang.

26. oktober 2008

[Om overkill.]

Fordelen med å studere et så masete skriftspråk som kinesisk er at om du skulle ønske å lære deg å lese koreansk, med skarve 24 tegn, tar det deg knapt en halvtime.

Ulempen er at man føler seg ganske nerd når man innser hvor langt det faktisk er gått.

23. oktober 2008

[Om en nesten-ulykke.]

Det stormer i Beijing for tiden. Det regner horisontalt, og vinden er så kraftig at selv regnjakken min må festes fast i sykkelstyret for at den ikke skal fly opp mens jeg sykler. Til tross for dårlig vær dro jeg allikevel på taekwandotrening i går kveld. Veien jeg sykler for å komme til treningssalen er det sjeldent noen på om kvelden, noe som gjør den egentlig litt skummel. Jeg var derfor ganske lettet da jeg så noen andre sykle samme vei som meg, og vi tok følge. Jeg syklet i midten. Guttene syklet på hver side. Vinden blåste øreproppene til iPoden ut. Jeg slet med å få av meg vottene for å sette dem inn igjen da jeg plutselig hørte et kjempesmell som sperret alt annet ute. Glass som knuste. Bremselyden. Og så den høyeste av dem alle: Hodet mot asfalten. Deretter den lave, usynlige lyden av paraplyen han hadde syklet med, som danset rundt før den endelig traff bakken.

Jeg mistet pusten. Hendene mine skalv så mye at jeg ikke en gang klarte å skru på akselerasjonen på sykkelen min så jeg ble bare stående og se. Vi hadde syklet tett. Det kunne vært meg.

Kameraten til han som ble truffet kastet fra seg sykkelen, og rev opp døren til sjåføren. Den påkjørte reiste seg opp, mens han tok seg til hodet. Kameraten ropte. Hvorfor kjørte han ikke saktere inne på en skole? Vi var på en rett strekning- det var lett å se oss.

Jeg lot de stå der. Han hadde vært heldig. Det virket ikke som om det var noen veldig alvorlige skader, bortsett fra det helt knuste bilvinduet. Da jeg vendte ryggen min til fikk regnet tilbake lyden, og vinden ulte om mulig, kanskje enda høyere enn før. Jeg trillet sykkelen min bortover veien. Hjertet mitt banket nesten gjennom regnfrakken og munnen smakte sandpapir. Det kunne vært meg.

22. oktober 2008

[Om å studere i Kina.]

Jeg har latt merke til at det er en del som finner siden min ved å søke på "Studere i Kina." Hvor relevant dette temaet er for det store publikum er selvsagt noe usikkert, men jeg håper at det kan være til nytte for de som vurderer det.

Om du vil studere kinesisk i Kina, IKKE søk deg til Tsinghua. Til tross for at det er den ledende skolen i Kina (for kinesere), ta meg på mitt ord når jeg sier at det er bortkastede penger, og hadde jeg kunnet få mine tilbake, ville jeg gjort det på dagen.

Selvsagt, det kan være at det bare er jeg som har vært forferdelig uheldig med samtlige av mine lærere på Tsinghua. Det kan også være at jeg kommer fra verdens beste språksenter i Taiwan, og at jeg stiller urimelige krav når jeg forventer at jeg faktisk skal lære like mye kinesisk som jeg gjorde i Taiwan der, men Tsinghua holder ikke mål uansett hvilken mal man måler opp med.

Vi har fire fag på skolen, bestemt etter hvilket nivå vi er på, ikke etter interessene. Det betyr at om jeg går opp et nivå, må jeg ta klassisk kinesisk, noe jeg ikke er interessert i.


Dette er situasjonen vår:

Grammatikk.
Et tullefag lærerne mine i Taiwan stiller seg totalt uforstående til at folk på mitt nivå trenger å ha en gang. At det i tillegg er så ufattelig dårlig undervist gjør det hele enda verre. Faget går ut på at læreren vår siterer læreboken ordrett, skriver det opp på tavlen, og vi kopierer det igjen av henne. Om vi ikke ser tegnene godt nok på tavlen er det bare å slå opp i grammatikkboken.
Prøver o.l.: Nei.
Lekser: Vi bruker tre minutter på å gjøre dem i timen. Maksimum. Og da har jeg alt rett.

Avislesning.
Vi bruker en bok med utvalgte, svært enkle avisartikler om helt totalt uinteressante ting. Denne timen har så absolutt potensiale, men læreren gir ikke lekser, og forteller oss ikke hva vi skal forberede, så ingen skjønner noen ting, bortsett fra meg, som har allerede har hatt avislesning et år.
Prøver o.l: Nei.
Lekser: Annenhver uke skal vi finne én artikkel og skrive et sammendrag av det. Overraskende godt intiativ fra lærerens side. Skuffende nok var jeg den eneste i klassen omtrent som hadde funnet en artikkel lenger enn femten ord.

Et fag med litt av hvert.
Selv om vi går på avansert kinesisk, har vi en bok for middels nivå kinesisk. Jeg antok at vi derfor ville gå litt fortere igjennom stoffet. Forrige søndag brukte jeg tyve minutter på å forberede hele kapittel tos tekst, som er på drøye to sider. I dag, ti dager senere ble vi endelig ferdige.
Prøver o.l.: Nei.
Lekser: I utgangspunktet nei, noe som er et problem, da et stadig tilbakevendende problem med kinesisk, nettopp er den skriftlige delen. Etter å ha gjentatte ganger ha bedt om at undervisningen kunne gå fortere, at vi kunne få lekser, og at vi trengte diktater, endte vi opp med at det ble satt opp en latterlig lett diktat forrige fredag, som i hovedsak besto av basisord man lærer når man nettopp har begynt med kinesisk. Da vi kom på fredagen (uten å ha gjort noen nevneverdige forberedelser) fikk vi beskjed om at læreren hadde gode nyheter til oss. Vi slapp diktat fordi det var fredag. Reaksjonen var alt annet enn takknemlig, og vi endte opp med å ha diktat allikevel. Etter å ha atter en gang bedt om lekser, fikk vi i oppgave å skrive en setning. Fant vi ikke på noe, kunne vi skrive av en av eksemplene hennes på tavlen og så gi den til henne.

Muntlig.
Timene består av at læreren vår leser høyt fra boken. Vi får sjeldent muligheten til å snakke, og om vi gjør det, er det for at hun skal få presset oss til å legge an en Beijing aksent, noe de fleste av oss synes er svært lite pent.
Prøver o.l.: Nei.
Lekser: Ja, men det forventes ikke at vi gjør dem.

Som klassekontakt, har jeg snakket med lærerne om å få endret situasjonen, uten at det har blitt noe resultat i det hele tatt. Jeg har snakket med kontoret, noe som ikke heller har vært så utrolig fruktbart (vi fikk som sagt en hel setning i lekser) over helgen, men det har vært svært frustrerende og det burde ikke være nødvendig å føle at du selv kan undervise bedre enn samtlige av lærerne dine.

Til sammenligning: I Taiwan hadde vi mellom 60 og 80 gloser å pugge om dagen, i tillegg til å forberede timene og tekstskrivning.

19. oktober 2008

[Om søndagsfrustrasjoner.]

Jeg vant valget som klasseformann overlegent. Seksten ut av atten stemmer. Den ene stemmen var min. Drøyt, for for å være helt ærlig, er det få ting jeg mindre kunne tenkt meg. Men jeg stikker meg ut i klassen fordi jeg snakker mye, og er blond. Dessuten er navnet mitt lettest. Det er faktisk ikke mer som skal til. Jeg hadde derfor fortalt alle gjentatte ganger at jeg ikke ønsket å bli det. Alle visste det.

Da vi skulle stemme spurte koreaneren med hatt om jeg fortsatt hadde ikke hadde noe lyst. Det hadde jeg ikke.

Som sagt, da vi talte opp stemmene (jeg måtte gjøre det og, da læreren vår bare kan mitt navn) var det kun to stemmer mot meg. Den ene var min. Den andre var stemmen til koreaneren med hatt- han hadde nemlig skrevet navnet sitt under. Jeg bannet i mitt stille sinn da læreren min erklærte at om de hadde noen som helst av spørsmål eller ting de ønsket å ta opp, så var jeg mennesket å gå til.

Til meg, sa hun at min første oppgave var å samle inn personalia til de andre i klassen og maile det til henne.

Jeg har nå brukt to og en halv time på å skrive opp alt på pc. Det er ikke så enkelt som det høres ut nemlig, for kinesiske navn er noe herk. I dag har jeg derfor hatet koreanske, japanske, og kinesiske foreldre for å ha gitt barna sine de sjeldneste og vanskeligste tegnene i verden. Jeg har sent onde eder til språkinstitusjoner og læresteder for at de skal være så ekstremt kreative med navngivingen, og jeg har vurdert og sende melding rundt for å høre om de ikke alle kan bare hete Klassekamerat 1-18. Det verste er gjort av en av de mest irriterende personene i klassen, som ikke bare har et svært sjeldent tegn- hun hadde dessuten skrevet det feil!

16. oktober 2008

[Om et sosialt eksperiment.]

En av guttene i klassen min skal til USA til neste år for å studere engelsk, så han lurte på om jeg hadde noen tips på hvordan han skulle sjekke opp amerikanske jenter.

"Hello sister from another mister. Do you want me to be your sugar daddy?"

Jeg kunne ikke hjelpe for det, setningen bare datt ut.

15. oktober 2008

[Om å gå på en eliteskole.]

I Japansk timen i dag sa læreren vår at den som pugget alle tekstene i boken vår utenat ville garantert få 80% eller høyere i avslutningskarakter, uansett hvordan japansken til vedkommende var ellers. I Norge ville vi nok ledd ironisk og sagt at "Ja, jøss, liksom," uten å tenke noe mer over det. Men jeg går i klasse med kinesere. Det gikk et unisont gisp av ren ekstase igjennom rommet i det de satte i gang med å pugge, der og da.

Det burde jo ikke kommet som en overraskelse på meg.

14. oktober 2008

[Om en sang om meg.]

Det kinesiske navnet mitt er Ou Ti Na(歐堤娜). Jeg aner ikke hva det andre han synger er, men det må jo helt klart være tillegnet meg.

13. oktober 2008

[Om hvordan jeg tilpasser meg.]

Jeg har kjøpt meg en elektronisk sykkel så jeg slipper å stå opp så gruelig tidlig for å komme meg til skolen. Det er en sånn man slipper å trå på for at den skal kjøre. Og den går kjempefort. Den er mørk rød, passe stor, og jeg er så ofte ute og råner at jeg vurderer å få min egen bikergjeng. Da jeg kjøpte den, kjørte Stavanger og Trønderen veddemål om hvor lang tid det ville gå før jeg kræsjet. De veddet dager. Jeg påpekte at jeg i det minste fortjente noen uker, men de var temmelig bestemte. Ufint, syntes nå jeg, selv om jeg innerst inne visste at med mine Venås-gener burde jeg og slengt meg på det veddemålet. Trønderen og jeg kjøpte syklene samtidig en kveld. Morgenen etter var hans allerede stjålet. Han bor i et betydelig mer kinesisk nabolag enn min Korea Town, så han er helt overbevist om at det nå er gått blekingalarm i hele kvartalet. Jeg er så glad i sykkelen min at jeg våkner på natten og går ut på gangen for å sjekke om den fortsatt er der. I niende etasje, låst med to låser. Da pleier den se slik ut.

En dag var Kjeller-Puerto Rikerne mine og jeg ute og syklet i gettoen vår. Det var fint vær, ingen biler i veien, og sminken min satt akkurat som den skulle. Plutselig fikk jeg noe i øye og før jeg visste ordet av det hadde jeg kræsjet inn i den ene metallvognen som sto midt i veien. Den var fylt med metallvinduskarmer, og stoppet farten min ganske brått kan du si. I neste sekund lå jeg nederst, sykkelen lå over meg, og jeg hadde prestert å pådra meg verdens største blåmerke midt på brystet, et enda større et på skulderen, i tillegg til å ha bli arret for livet på begge albuene, og på den ene leggen (Denne gangen overdriver jeg faktisk ikke.) Selv om det er en hyggelig getto, kan man ikke se bort i fra at det fortsatt er en getto. Det er kampen for tilværelsen, og man spotter den som ligger nede, selv om den som ligger nede er meg. Major tap av ansikt, med andre ord. Jeg ble ikke mindre panisk da jeg trodde jeg spyttet blod fordi alle tennene mine var knust, og at smertene var så store at jeg ikke kjente dem. Heldigvis var det bare en altfor rød lipgloss jeg hadde glemt at jeg hadde på. Uansett, gatas tøffe lov lærte jeg på den harde måten, og hadde det ikke vært for at Kjeller-Puerto Rikerne hadde vært med, hadde jeg nok grått mye for å få sympati fra folkemengden som samlet seg rundt meg. Vennene mine sa som sant var at om jeg ikke satte meg på sykkelen nå, ville jeg aldri gjøre det igjen, og det ville være betydelig mye vanskeligere å skaffe en bikergjeng om jeg gikk til fots. Sant nok. Så dro vi på en bokcafé hvor de spanderte kakao på meg, og siden kjøpte vi kjørebriller og nytt deksel til mobilen min for å gjøre meg ordentlig glad igjen.

Se så herlig nerd jeg ser ut nå. Går jo tross alt på Kinas eliteskole.

12. oktober 2008

[Om japanske impulser.]

Jeg har begynt å ta japansktimer på universitetet. Det er helt fantastisk. Det er bare kinesere i klassen min og meg, så alt går på kinesisk. Jeg sitter på første rad med det verste stjernegliset og den elektroniske ordboken min, og føler at nå har jeg tatt nerding til et helt nytt nivå. Det er virkelig stas.

Jeg fornekter meg sjeldent. Av overnevnte grunner følte jeg at det var legitimt å melde meg inn i den japanske studentgruppen på skolen. De hadde åpningsfest i går. Naboene mine og jeg gjorde stor suksess i stein-saks-papir konkurransen. Jeg tror det kun er japanere som arrangerer fester med disse premiene:
  • Mopp
  • Riskoker
  • Basketball
  • Fargestifter
  • Badevekt
  • 1,8 liter søt risvin
  • 1,8 liter sterk risvin
  • En sånn mattesak til å legge rundt doen din.
Du kunne velge fritt hvilken premie du ville ha etter hvor langt du kom i konkurransen. Premiene ble tatt i den rekkefølgen. Her er naboen min og meg med det vi vant:

Senere kom jeg også til å vinne dette:

Dette er beviset mitt på at jeg kan spise så mye jeg vil på den lokale japanske curry restauranten den neste måneden. Jeg trodde det var tull til jeg sto med beviset i hånden. Naboene mine vant også et sånt så jeg spår at det kommer til å bli veldig mye curry i tiden fremover.

9. oktober 2008

[Om aa snike seg til internett paa en databutikk mens butikkeieren ser en annen vei.]

Jeg foeler overskriften forklarer hvorfor denne meldingen maa bli litt kort. Har nettopp levd en hel uke uten internett hjemme. Forhaapentligvis blir det ordnet til mandag. Har aldri foelt meg saa handikappet i hele mitt liv (bortsett fra for to uker siden, men detaljer om det kommer siden). Uansett, mamma, jeg lever, spiser vitaminer, gjoer lekser, og har det bra. Postkassen vaar er endelig testet ut (takk til farmor for penger og kort). Om noen andre vil proeve den er adressen min foelgende:

Hai Dian District
Xue Qing Lu
Jie Dao Yi Cheng Dong Yuan#20-908
100085 Beijing City
China

中囯北京100085市海淀区学清路街道逸成东苑#20-908

Og til den oppmerksomme leser i Bergen som kjenner Julia som ogsaa skulle til Tsinghua for aa studere kinesisk- vi har moettes og blitt bestevenner... ihvertfall nesten.

Dessuten, tror du ikke at det tok meg noeyaktig to dager foer alle i klassen og alle laererene kunne navnet mitt? For ikke aa snakke om at jeg uoffisielt er blitt klasserepresentant? Alvorlig talt. Jeg skjoenner ikke hvordan jeg faar det til.

6. oktober 2008

[Om å avverge en verdenskrig.]

-Tine, liker du Hyundai eller Toyota best?

Jeg la fra meg spisepinnene og så fort på japaneren og koreaneren jeg satt ovenfor. De gliste. Dette forklarte den plutselige middagsinvitasjonen tidligere på dagen.

-Hvorfor gå for småmannsbiler når man kan kj
øre Lamborghini?

Begge guttene lo. Japaneren ristet så på hodet.

-Fordi det er ikke bare vanskelig å få tak i, men ogs
å temmelig upraktisk å eie en Lamborghini i Beijing, Tine.

Kjø
ttet i den koreanske grillen surret høyt og jeg kremtet litt før jeg tok opp spisepinnene igjen. Var det mer kimchi?