Analfabet: person over en viss alder som ikke kan lese og skrive. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke behersker kunsten godt nok for hverdagens behov.
- V-o-t-t-e-r.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.
Dette er ingen barneskoleklasse. Amina er 55 år gammel. I høst begynte Amina lære å lese.
En etablert studieteknikk
Da Amina ble født i Somalia, hadde ikke landet et eget skriftspråk. Bruken av latinske bokstaver ble etablert i 1972, hele 11 år etter at Amina møtte verden. Selv om 60- og 70-tallets Somalia var preget av sterke visjoner om fremtiden, har realitetens voldelige krig, korrupte myndigheter og en totalt manglende sosioøkonomisk infrastruktur gjort at hele 75 % av Somalias kvinner over 15 år i dag ikke kan lese.
For tre år siden kom Amina til Norge. Hun fikk norskt pass og norskurs. Fordi hun er over 55 år kreves det ikke at hun skal gå på norskurs, men Amina vil. I en svart ryggsekk har hun en blå plastmappe full av skriveøvelser. Hun har ikke akkurat noen god studieteknikk. Det er første gang Amina går på skolen, foruten noen sporadiske korantimer i årenes løp.
Førsteklassinger i Norge lærer om lang lyd og kort lyd. Diftonger. De tegner border for å øve seg på skjønnskrift. Mange har foreldre som ser over leksene med dem hver kveld. Grunnskolen alene tar ti år. Det har ikke Amina tid til. Første skoledag så hun klassekameratene trekke metallpinnene i plastmappene gjennom hullene i stensilene de fikk utdelt. Hun hermet etter de andre. Da de satte blyanten mot arket, gjorde hun likedan, selv om hun enda ikke kunne skrive sitt eget navn. En blyant kan være tung og lett på samme tid.
Det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å lære å lese. Noen barn kan lese før de begynner på skolen, andre stotrer seg gjennom tekster flere år etter at de begynte læringsprosessen. Det skal allikevel nevnes at det ofte er en korrelasjon mellom foreldres utdanningsnivå og hvor tidlig eller raskt et barn tilegner seg leseforståelse. Barn som blir lest for, har vist seg å være bedre rustet for lesetrening i skolen, og har ofte et større ordforråd. Barn som har bøker tilgjengelig utvikler ofte leseglede. Tilretteleggelse gir ofte forsprang. Jeg sier ofte, unntakene er mange, dette er dog ikke en tekst om disse. Dette handler om de som ble fratatt muligheten til å lære.
Nordmenn liker å gå med strømpebukser
Det er vanskelig å lære et nytt språk uten å kunne lese og skrive på sitt eget. Det begrenser mulighetene for å slå opp gloser man hører og drive selvstudium. Å lese på et nytt språk er en genuin utfordring når selv en grunnleggende setning ikke gir mening:
Kari spiser ris.
Hva er egentlig en Kari?
Kulturrelaterte ord kan også være vanskelig. På skolen snakker Aminas klasse om norsk kultur og språk. Hun staver seg frem til at nordmenn liker å gå med strømpebukser. Hun lærer forskjellen på ski og skøyter, votter og hansker. En gang kom UDI og delte ut brosjyrer til hele klassen. Hun takket pent og la brosjyren i sekken sammen med de andre arkene. Da hun senere viste frem brosjyren til en venninne som kan lese norsk, lo venninnen av henne. Brosjyren var på somali og handlet om frivillig retur. Amina kan fortsatt ikke lese somali.
Det er ikke så rart. Et tekstløst samfunn fungerer når lese- og skrivekunnskaper ikke er normen. Nyheter kan spre seg raskt via jungeltelegrafen. Som mange andre voksne som ikke kan lese eller skrive, har Amina en god hukommelse. Hun husker lange oppskrifter, timeplaner og datoer. Tekster hun har lest før, flyter godt. Nye tekster er utfordrende og krever høy konsentrasjon. Noen ganger må hun få tankene et annet sted. Da reiser hun seg opp og går en liten tur rundt i rommet. Om hun er i godt humør, synger hun. En sang hun har diktet handler om å ha det fint i Norge. Somali er kjent for å være et poetisk språk, ordene hennes på norsk er flate, setningene adjektivløse.
Lesetrening når man har spist nok og sovet nok og ikke har tusen andre ting i hodet kan gi mestringsfølelse. Men elevrollen kan også være uvant og anstrengende for den som aldri har sittet på en skolebenk. Selv om læringskurven ikke er like jevn hver uke, så er den stigende.
Høst blir vår. Glosene på norskkurset blir også mer gjenkjennelige for den som er vokst opp i et land uten vinter. Amina leser sol og gress. Iskrem. Hun gleder seg til 17. mai, en av de morsomste dagene nordmenn feirer. Hun liker å se på korpset, på barna som vifter med flagg og å kjenne på folkehavet. Det er én lærer per norskklasse. Amina sier ja når læreren spør, selv når hun egentlig ikke forstår hva det betyr å "feire etableringen av egen grunnlov." Han stiller mange spørsmål og står alltid i klasserommet. De har mye pensum å gå gjennom. Amina vet ihvertfall hvorfor alle er glade den dagen.
Det er ikke gjort mye forskning på lesetrening på annenspråk for for voksne analfabeter. En undersøkelse fra Berkley i California konkluderte med at man ikke visste så mye om dem. En masteroppgave fra Høyskolen i Oslo konkluderte med det samme. Rapportene skyldte på dårlig tid, manglende språkkunnskaper hos forskerne og at temaet ofte er skambelagt for de det gjelder. Forfatterne har enda ikke svart på henvendelsene mine.
"Er det noen vits da?"
Med en bachelor i kinesisk har jeg lenge trodd jeg lærte å lese i voksen alder. Jeg gjenkjenner følelsen av å se ord på magisk vis flyte frem ut av mystiske symboler, litt etter litt. Jeg forstår at å lese en helside kan være som loddrett fjellklatring uten klatresko.
Men sammenligningen av Aminas leseopplæring og min egen er ikke rettferdig. Jeg fikk tildelt verktøy til læringskassen min allerede som barn. Innføring i studieteknikk fra jeg var seks. Først nå innser jeg hvor heldig jeg var som hadde foreldre som leste for meg, selv om det også var en anerkjennelse av at pappa må ha hatet å lese Blomstenes flora hver eneste kveld. Da søskenflokken min ble stor nok til at vi ikke rakk å lese nok kapitler om Anne-Cath Vestlys Aurora og Sokrates i løpet av en kveld (det vil si alle), leste jeg bøkene ferdig på egenhånd. Aldri har noen skrudd av nattbordlampen min om jeg ville lese en side til. Jeg drodler ord bevisst og ubevisst om jeg har en penn for hånden. Jeg tilhører chatgenerasjonen hvor rettskriving kan spille en avgjørende rolle for oppgradering av sivilstatus.
Livene våre er fundamentalt forskjellige. En bekjent spurte meg om det egentlig var noen vits. Vil leseferdigheter hos kvinner som Amina egentlig ha nytteverdi for samfunnet vårt?
Svaret er nei. Svaret er ja.
La oss starte med at det indirekte gir det deg kortere køtid i matbutikken, Amina finner det hun trenger med mindre hjelp. Med økt språkforståelse kan hun gå til legen uten å måtte være avhengig av tolk, en mindre utgift som ellers ville gått av norske skattepenger. Det skaper livsglede, noe av det mest avgjørende for en god helse. Om statsbudsjettene skal holde må mennesker regnes i kroner og ører. Dårlig helse er dyrt.
Jeg møtte Amina i januar. Gjennom ukentlige møter har vi jobbet med tekster hun får på voksenopplæringen. Jeg tegner mye når vi snakker sammen. Jeg forsøker etter alle spilleregler å vise respekt for sjal, kultur, religion, aldersforskjell og deling av mat. Men, det er hun som forteller at hun drømmer om bading fra svaberg, som synger om nye ektemenn og som ikke skjønner hvordan jeg kan være så hvit når jeg ikke en gang har melk i den sukkerfrie teen min.
Respekt kommer i flere former. Amina gir meg neven for hver side vi fullfører og kaller meg Macalin, lærer. Jeg tror ikke Amina vet hvor mye hun lærer meg.
---------------------------------
Vil du lese mer?
- Les kvinneportrettene mine om tedamen Chin, horemammaen Cecilia, elitestudenten Joscelin og massøren Un.
- Jeg er frivillig på Helseforum for kvinner, hvor jeg blant annet jobber med Amina. Her finner du mer informasjon om det viktige arbeidet de gjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar