30. oktober 2016

[Om mitt engasjement i ECPAT.]

Det siste halvåret har det ikke vært mange blogginnlegg fra meg. Dette skyldes ikke at jeg har sluttet å skrive, men at jeg har vært opptatt med å skrive for andre enn meg selv, noe jeg er glad for at jeg har muligheten til.

En av tingene jeg har vært vært opptatt med, er oppstarten av End Child Prostitution And Trafficking Norge, en interesseorganisasjon som jobber mot seksuell kommersiell utnyttelse av barn. Du har kanskje hørt om oss? Vi er en organisasjon som skulle ønske det ikke var behov for oss, men økt globalisering og tilgang på teknologi gjør at omfanget av overgrep mot barn for profitt er større enn noen gang. ECPAT finnes allerede i over 82 land.

Hvorfor jeg har engasjert meg? Kortfattet er det fordi jeg ikke fant en grunn til å la være. Jeg har allikevel samlet tre historier til deg nedenfor, for å gi deg et bilde av hvor lett det er å snu seg bort.



Phnom Pehn, Kambodsja, januar 2015. Jeg er på vei hjem en gang etter midnatt. Phnom Pehn er i en usedvanlig begredelig forfatning. En søppelstreik skaper hauger med råtten frukt, gamle klær og leker. Selv i det største turiststrøket har gatene begynt å stinke.

Foran meg går en far og leier en sønn i hånden. De går fort.
Det er først når jeg kommer nærmere at jeg skjønner at dette ihvertfall ikke er guttens biologiske far.

På flyet til Kambodsja har vi fått utdelt brosjyrer som forklarer hva det betyr å være en bevisst turist og at Kambodsja er et høyrisikoland for sexturisme, som de kaller overgrep mot barn. Det blir beskrevet hvor man skal melde fra om man ser overgrep, om kontaktinformasjon til offentlige instanser, barneorganisasjoner og om følgene et overgrep kan ha for overgriperen.

- Svin, tenker jeg for meg selv. Det der ser ikke riktig ut.

Men, stemmen inni meg sier også at jeg ikke kjenner hele historien. All kunnskap om overgrep til tross, hva gjør jeg? Absolutt ingenting. Tvilen og usikkerheten min lar jeg komme den potensielle overgriperen til gode og jeg går til mitt 3-stjerners hotell fordi det oppleves der og da som et enormt tiltak å være handlekraftig. For meg.

Den neste morgenen er jeg fortsatt kvalm. I almisse kjøper jeg haugevis med postkort av alle små barnehender jeg blir tilbudt, enda jeg vet det egentlig ikke er noe jeg bør gjøre. Den lokale guiden ber innstendig reisefølget vårt ha is i magen når gateselgerne komme løpende. At turister kjøper fra barn betyr at det kommer flere barn ut i gatene. Det øker konkurransen, presser prisene og desperasjonen for å få solgt. Å kjøpe fra barneselgere gjør at de er villige til å gjøre flere ting for å få dekket dagkvoten.

Hvorfor er det så vanskelig å si i fra?

Hongkong, Kina, april 2015. Gjennom en venn blir jeg introdusert for en kvinnelig hallik. Jeg skal intervjue henne fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en 20-åring havnet i et miljø styrt av kinesiske triader, den lokale mafiaen.

Hun forteller bedagelig, men ganske trist, om hvor lett det er å skaffe prostituerte som spiser avføringen din (det koster omtrent 20 000 kroner) og om hvordan loven som forbyr gateprostitusjon gjør det usikkert for sexarbeiderne som er avhengige av å stole på mennene som finner dem på internett. Hun har vært aktiv i bransjen siden hun var 17 år.

Desperate mennesker gjør desperate handlinger fordi pengene skaper muligheter. Den 4 år gamle sønnen hennes er ofte med henne på slitne karaokebarer på jobb når hun ikke får barnevakt, slik hun også var med sin mor.

Et år senere ser jeg henne Facebook-tagget i en bursdagsfeiring på McDonalds med bursdagshatt. Hun som jeg tenkte var voksen på livsvisdom er kanskje heller en barnslig voksen fordi hun ble fratatt barndommen så altfor tidlig.



Vang Vieng, Laos, mai 2015. Jeg er på backpacking. En sen natt går jeg i søvne, og en kamerat stanser meg i resepsjonen. Søvndrukken, småkald og ganske forvirret blir jeg sittende og se på gjester gå inn og ut. Jeg har ikke møtt mange lokale turister på reisen, og bemerker at det er hyggelig at de også reiser på ferie, dette hotellet er jo fullt. Kameraten min ler av min uvitenhet.

— Men Tine, de barna er jo prostituerte. Hotellverten tilbød meg grupperabatt, 200 spenn per hode.
Utenfor sto prostituerte transvestitter lett tilgjengelig, slik det ofte er i sørøstasiatiske turiststrøk. Jeg hadde bare vært blind for at bordellet jeg tydeligvis bodde på tilbød roomservice.

Vi reiste videre neste dag.


Vær en bevisst turist

Maktesløshet er en klissete følelse. Den liker å bli sittende. Feighet er en annen. Latskap er derimot lett avfeie, særlig når man er på ferie.

Enkelthendelser summerer allikevel seg opp når du minst forventer det. Det handler ikke om fordelaktig karakteristikker som bein i nesa, sterk ryggmarg eller en iboende rettferdighetsans. Klisjeene om samfunnsansvar og bidragstrang er der fordi de burde. Dette er min gjenytelse for de gangene jeg ikke brydde meg nok.

I kampen mot seksuell utnyttelse og menneskehandel av barn tror jeg allikevel at det nytter å vite hva man skal se etter. I en ideel verden hadde den voksne hvite mannen den natten i Phnom Pehn vært en engelsklærer eller adoptivpappa. Den kvinnelige halliken hadde kanskje ikke blitt gravid som 16-åring og hun hadde sluppet å ta over familiebedriften hennes mor startet. Hadde turister spurt hotellene de bor på om hva de gjør for å begrense salg av barn i nærmiljøet hadde kanskje hotellverten bidratt med informasjonsformidling i stedet for mersalg.

Vi kan aldri redde alle, men det er et billig argument. Det skal ikke bety at vi ikke skal redde noen. Det er viktig å kjenne til hva det er som fører til at barn blir tvunget, lurt eller sier seg villige til å bli misbrukt. Bare på denne måten kan vi komme til kjernen på problemet.

Så hva kan du gjøre? I områder fullstendig avhengige av inntekter fra rike turister er det nettopp de mest besøkte turistmagnetene som setter dagsorden. Vær en #bevisstturist og fortell oss gjerne om steder som engasjerer seg i egne nabolag. Det skal lønne seg å bry seg.

Du kan lese mer om ECPAT Norge på våre hjemmesider og på Facebook.


16. oktober 2016

[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging


I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken


Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?


3. oktober 2016

[Om den tause analfabetismen.]


I primetime nå-går-vi-fra-jobb-og-spiser-middag-på-Ikea-tid venter også jeg på den kjente blå bussen.
En somalisk dame kommer bort til meg og den voksende gjengen som venter.

— Til Furuset-Ikea, spør hun oss.

Det er stille en liten stund, før en bebrillet hipster med baguett i hånden og slitne Converse kaster hodet mot et skilt som viser busstabellen noen meter bortenfor.

— Det står på skiltet, les selv da vel.

Hun ser på skiltet og kaster på skuldrene. Overhører han og spør igjen, denne gangen med øynene vendt mot meg.

—Ikea, til Furuset?

 Hun ser sliten ut i ansiktet, klærne dekker kanskje kroppens former, men ikke overordnet fasong. Det er tungt å gå allerede, men det er ikke det som gjør det vanskelig å gå til skiltet. Jeg kjenner typen godt. Hun er Amina og Safia og Zara. En av historiefortellerne, mødrene og tedrikkerne. Analfabetene.  De som virkelig kjenner vekten av en blyanten.

Det aner meg at denne kvinnen ikke kan lese, men selvfølgelig er ikke det åpenbart for alle. Hvordan skal man forstå at et skilt betyr ingenting for den som ikke kan tilegne seg skriftlig informasjon? For de uinvidde er det utenkelig at det finnes voksne som ikke kan lese i Oslo. Ingen vet hvor mange det faktisk er.

Hipsteren ser irritert på meg når jeg tar kvinnen med bort til skiltet og peker.

—Furuset-bussen går klokken fem, sier jeg.

Usikker på om hun forstår hva jeg sier holder jeg opp fem fingre, viser så på armbåndsuret mitt hvor lenge hun må vente. Jeg tror hun kan nok norsk, det er ikke det som er problemet. Det er heller det at ikke alle damene på norskopplæringen min kan klokken.

Hun gjentar de siste ordene mine. —Klokken fem.

Hipsteren tygger baguetten videre i stillhet uten å se på meg. Etter noen minutter kommer den store blå bussen. Over vinduet i førersetet står det «Slependen». Jeg hopper inn med resten av de som har ventet. Bakerst følger den somaliske kvinnen. Jeg møter øynene hennes og sier at denne skal til Slependen.

—Ikke Furuset.

Hun smiler ikke. Går fort av bussen, på nytt har hun stilt seg opp for å vente.

I det bussen svinger ut for å kjøre mot Oslos vestkant, hører jeg to amerikanerne foran meg diskutere hva de liker ved Norge.

— It's the little things, like electrical cars and the chill friendly people.

Dem om det.

Analfabetisme er et usynlig handicap i vårt samfunn. Vi som foretrekker å ikke snakke sammen, ei heller høres. En større prosentdel av kommunikasjonen vår foregår over dempede tastetrykk. De som ikke kan, faller utenfor. Det hender så altfor ofte på norskopplæringen at forrige ukes lærevillige elever atter en gang sier at de ikke har gjort lekser. At de glemte å gjøre dem, eller at de ikke fikk tid. Inshallah, neste uke? Lover du å ikke bare drikke te, du må jobbe for å bli god! Ja, inshallah. Norskopplæring for voksne analfabeter er ikke for den som bare er glad i toppturer. Terskelen for å begynne er allerede skyhøy, vi feirer ethvert fremskritt. Inshallah.

Unnskyldningene er mange. Noen har mange barn. Noen har ingen. De har for mye tid eller for liten tid. Det jeg kan si uten å ha kontrollert fakta med noen er at de aller fleste analfabeter i Norge har dårlig råd, liten kontakt med nordmenn privat og dessverre få evner vi liker å betale for. Mange av mine norskelever har ikke fullført 3. klasse. De har brukt hele liv på å unngå tall og bokstaver. Hjertet mitt svulmer når de tillater seg å lese høyt med stotrende stemmer og hennafargede fingre sakte glidende over ordene i klasserommet. I dag ble jeg igjen minnet om hvorfor læringskurven kanskje ikke er så bratt som det jeg forventer.

Det er ikke rom for å bruke en seig mannsalder på å tyde en busstabell mellom 30 kjøttbollesultne. For den som trenger det, så holder det neppe at det finnes en app for slikt.