24. januar 2018
[Alle visste hvem jeg var.]
Fem minutter før stengetid på norskkurs på Helseforum for Kvinner, sier Sahra* at hun ønsker seg jobb på omsorgsbolig. Slike jobber vokser ikke på trær for mine damer, som gjerne har erkjent for lenge siden at søknadene deres ofte havner nederst i søknadshaugen. Ja vel, hvorfor akkurat det, spør jeg.
Hun forteller hun har erfaring fra hjemlandet. Krig og bomber gjorde at man måtte sy de som trengte hjelp selv. Husker du den krigen som er blitt film med den hjelpeorganisasjonen og amerikanerene?
– Black Hawk Down?
– Jeg var der.
Ordene ramler ut så fort at jeg ikke rekker å fordøye det hun sier. Hun har vært jordmor for åtte fødsler. Sydde kvinnene sammen igjen etterpå. Hun rister på skuldrene.
– Alle er omskåret i Somalia. Jeg måtte sy igjen. Det er jo ikke riktig, men de ba om det. Kanskje mannen ikke ville like det. Hva skal man gjøre liksom?
Hun ser formanende på meg. Nei, tenker jeg. Hva skal man gjøre? Jeg har ikke noe godt svar, og ukens norsktime ble avsluttet mens jeg keitete prøvde å få det til å bli naturlig at fordi klokken var mange skulle vi bli vanlige ukjente igjen. Hun klemmer meg når hun går og takker for en fin time. Jeg takker for at hun deler.
Uken etter har hun skrevet ned historien til meg. Den er til for å deles, sier hun:
Jeg var født og oppvokst i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Somalia var helt ødelagt i 1991, da var jeg 11 år og vi måtte derfor flytte til en liten by som het Aliyaalo. Vi bodde der en stund, sammen med flere av naboene våre, og flere bekjente. Det var vanskelig å bo der fordi det var så klamt og varmt. Vinden var også varm. Etter en periode reiste vi tilbake til Mogadishu, men vi kunne ikke bo i vårt eget hus eller område, det var livsfarlig. Jeg likte å hjelpe folk, som foreldre med barn yngre enn meg. Utover dette hjalp jeg også andre barn som ikke hadde familie og var hjemløse.
Nabodamen hadde ikke barn, men hun eide en klesbutikk. Hun trengte noen ansatte som kunne hjelpe henne i butikken. Nabodamen tok derfor kontakt med mine foreldre og fortalte dem hvor godt hun likte meg og ønsket å ha meg i butikken sin. Foreldrene mine lo og lovte henne at jeg skulle hjelpe henne. Jeg fikk dermed erfaring med hvordan man kan selge diverse produkter, hvordan man benytter kassen og utfører kassearbeid. Gjennom denne erfaringen lærte jeg også å ta mer ansvar og hvordan det føles å ha ansvar for en butikk. Da jeg ble 15 år, begynte jeg å hjelpe andre. Jeg hjalp ofte kvinner og deres barn, av og til hjalp jeg kvinner med fødsel, samt de eldre.
En dag så jeg en dame som var gravid, vi traff hverandre på gaten og jeg hilste på henne, hun informerte meg om at hun var hjemløs, og hadde ikke noen som kunne hjelpe henne. Det var ingen i familien hennes som var tilstede, verken mannen hennes eller foreldrene hennes. Hun fortalte meg etter hvert i samtalen at hun hadde vondt i magen og etter hvert svimte hun av. Jeg fikk sjokk og var usikker på hva som skjedde. Hun informerte meg om at hun hadde rier i magen. Etter jeg fikk tenkt litt, kom jeg på at jeg hadde en barberhøvel i vesken min.
Etter 15 minutter lå kvinnen i bakken og skrek, det antok meg at hun holdt på å føde. Det var første gangen jeg opplevde noe slik, jeg skar henne opp nedenfra og hjalp henne med fødselen. Hun fødte en pen jente. Jeg fikk dermed erfaring med å hjelpe kvinner med fødsel, og hjalp flere. Det var lett for meg å hjelpe disse kvinnene, etter hvert ble jeg kjent og folk ropte på meg og hentet meg når de trengte hjelp. Det kunne være kvinner som hadde rier, eller trengte hjelp med å ta vaksiner. Alle visste hvem jeg var.
*Historien er gjengitt med tillatelse mot anonymisering.
Les også hva jeg har skrevet om norskkurset vårt og analfabetisme før:
Etiketter:
Det som (dessverre) ble sagt,
Hjertesaker,
Norskopplæring,
Samtaler,
Tøffe damer
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Flott, Tine, takk for at du videreformidler.
Legg inn en kommentar