[Om samboerskap.]

Vi kjøper leilighet sammen. Det skjer plutselig og vi har ikke vært på hundre visninger med lunken kaffe, smørblide meglere og evindelig Twist. Vi har faktisk bare vært på én. To dager senere er vi Oslos lykkeligste leilighetseiere sammen.

Nå diskuterer vi lysekroner og induksjonsgryter og jeg reagerer med vantro når du, som har lovet å elske hvert eneste hakk og lyte hos meg, faktisk ikke er fullt like forelsket i hakkene og lytene på min oldemors gamle skinnstoler. Vi blir i stedet enige om at badet skal pusses opp, og i hjemmet vårt råder glasserte fliser i grønt og blått som fredens farger, til du sier at selv om du vil ha det hvitt og jeg vil ha det svart, «kan vi ikke bare enes om å la det bli grått.»

Vi diskuterer gulvsliping og geografiske former på spisestuer så mye at vi spiser middag på hagemøbler i stuen i to måneder. Du synes det er helt greit og kjenner du virkelig godt etter har du faktisk aldri sittet bedre før. Sofaen er egentlig min, og grillen egentlig din. Vi har med oss hvert vårt sett argumenter til forhandlingsbordet, som strengt tatt burde vært beiset. Det blir våpenhvile.

Så krangler vi om kunst og annen veggpryd. Selv ikke bildene vi selv har tatt er vi enige om. På en guttetur til Paris faller du pladask for et regnbuesprudlende maleri. Jeg vil ha buddhistisk kitch fra Kina i gull, vinrødt og svart. Det er harry, sier du. Jeg sier du er harry. Du sier nei, du heter Jing.

Vi snakker ikke før du kommer hjem igjen, og da har jeg brukt nesten en halv månedslønn på 7,2 kvadratmeter speil. Vi får se på oss selv i stedet, Guds vakreste kunstverk. Du går ut i stuen og kobler til stereoanlegget. Det er heldigvis mange mirakler i 2017-versjonen av Edens hage håper jeg du tenker, mens Adeles skyhøye toner jaller ut vinduene mot våre fortsatt umøtte naboer.

Nytt i samboerskapet er dessuten et ekstra soverom. Det viser seg fort å være en katalysator av utfordringer vi ikke visste vi hadde. Det rosamalte forhenværende barnerommet skal bli bibliotek, walk in-closet, gjesterom, hobbyrom og kontor. Når høyttalerne ble truet med tvangssalg, kommer det en mottrussel om barikadeinnlåsning av høyttalerne på rommet og «jentelus ingen adgang» tydelig skiltet på døren. Selv om rommet foreløpig har vist seg først og fremst å være stedet hvor alle drømmer kommer for å dø, hersker det bred enighet i potensialet det besitter den dag alle andres håp er ute.

Vi kjører til Moss og kjøper en benk så skjør at vi håper selv ikke våre minste gjester bruker den. Den er sykt fin da, sier vi mange ganger til hverandre og snapper bilder av den til alle vi kjenner for å understøtte estetikken i et fremtidig potensielt bomkjøp.

Vi kjører også til Ikea og Grefsen for å hente møbler. Lidenskapen er ikke død. Vi merker allikevel behovet for en diplomatisk pause på Manglerud senter, og spiser pizza i gresset utenfor politistasjonen mens vi snakker om bokhyller, rammemadrasser og hvor alle skoene mine egentlig burde stå. Kommoden på Grefsen er for stor og bilen er for liten. Vi ringer på huset og leverer den tilbake minutter etter at den ble betalt, men damen fra Finn.no takker oss allikevel for at vi kom og slenger inn to håndlagde afrikanske salatboller med tilhørende serveringsbestikk i baksetet på nabobilen før vi freser avgårde. Først når bilen er parkert, en halvtime før midnatt, kommer vi på de fire stolene av typen Äpplarö som står ferdig betalt igjen i kassen på Furuset. Jeg reiser tilbake neste dag og Ikea Furuset forsikrer meg ettertrykkelig om at hendelsen er svært vanlig for par i alle deler av etablererfasen.

Dette går bra. Is i magen blir allikevel nødvendig. Jeg kjøper en 15-pack med Sandwich-is, men du er opptatt med å bære tomme kasser, skiutstyr og julepynt opp på loftet. Isen blir visst borte før du rekker å oppdage fredsofferet mitt i øverste fryseskuff.

Jeg overdriver litt, for det skal sies at vi er så glade begge to, for vi vet at vi er på millenniumets vakreste eventyr. Når de tøffeste slagene handler om hvorvidt baderomstaket skal blekes eller males (er det virkelig forskjell?), om høyttalere skal stå på gulvet eller byttes ut (jeg selger alt dersom du reiser bort) og om det egentlig er nødvendig med åtte pynteputer i sofaen (jeg vet du sitter i dem når jeg er ute), da er livet virkelig på sitt aller beste og det er lov å minne oss selv på at selv det fineste i livet blir enda finere fordi vi tross alt er to.

[Om at ikke alt du gjør er feil.]

Ved Victoria Peak, Hongkongs nest mest glorete turistattraksjon,* støtte vi på et hulepinnsvin.

Det var mange som gikk søndagstur, deriblant også en fortvilet far med to små barn. Datteren, skrekkslagen, gråt modige tårer mens faren gjorde tafatte forsøk på å roe henne, ved å oppmuntre til at hun kunne gå nærmere. Samtidig, noen meter bortenfor, gjorde den noe mer djerve sønnen, i god tro av at hulepinnsvinet ikke var farlig, alt som sto i hans makt for å kunne ta på piggene. Da faren oppdaget dette, sa han ting som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre for storesøsteren.

Etter å ha observert familiedramaet lenge nok, fortsatte vi å bestige fjellet. Jeg kommenterte at det ikke alltid kunne vært lett å vite hvilken linje man burde legge seg på som forelder.

- Nei, ettbarnspolitikken har også visse fordeler, sa den kinesiske venninnen min tørt.

-------------------------

*Den mest glorete er selvsagt Avenue of Stars daglige lysshow. 

[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om en fjelltur.]

Enkelte ville nok definert dette som en slags reiseblogg på deltid. Som en eksotisk kontrast til mine reiser i det fjerne østen skulle jeg jo naturligvis delt de fantastiske naturbildene jeg tok da jeg vandret Jotunheimen på tvers (grovt anslått) i sommer.

Om det bare er vakre naturbilder du leter etter, vil jeg anbefale deg å kjøpe et postkort. Sannheten er nemlig at til tross for upåklanderlige værforhold, og helt ok utstyr: naturen er ubarmhjertig når du setter ut mot den. Kvinne mot natur. En svett, oppgitt og sliten Tine ville aldri tatt noen gode bilder, det skjønte jeg heldigvis så tidlig at jeg ikke tok noen. Neida. Jo nesten.

La oss begynne fra starten. 

I år var feriebudsjettet særs lite. Heldigvis hadde jeg venner som var like blakke (gjerrige) som meg selv. Jeg mener helt og holdent å erindre at jeg ble invitert på en kosetur i fjellet. Oss jentene, et bedagelig tempo, sjokolade og vennlig samtale oss i mellom. Vi var fire som gikk en kosetur på over 80 kilometer på tre dager. Jada. I fjellet. Nå vet jeg også hva en kosetur er i kilometer.

Man lærer mye om seg selv på slike turer. Når sant skal sies, var min vekkelse allerede før turen. I ukene i forkant hadde jeg flere ganger daglig denne samtalen når jeg fortalte om "ferie"-planene mine:

Person: Hva skal du i ferien?
Tine: På fjelltur.
Person: . . .
Tine: Hallo?
Person: Skal... du?
Tine: Ja.
Person: Hmmm.

Lesson learned: Jeg utstråler tydeligvis en svært uforenelig personlighet med natur og fjellheim. Det var faktisk ikke én person som ikke hadde denne reaksjonen. Det inkludert folk jeg faktisk gikk i speideren med. 

Uansett, det var jo god stemning i starten. Spesielt da jeg fikk velge soundtrack i bilen det siste stykket på vei opp til Fondsbu. Justin Bieber, naturligvis. Her er et svært lite representabelt stemningsbilde fra denne delen av turen. Dette var forøvrig også tidsrommet for mitt andre sjokk. Ser du snøen i det fjerne? I juli. Jeg setter jo min ære i å være klimaflyktning. Hva noen som helst ved sine fulle fem oppsøker snø for, det er utenfor min fatteevne.

Vi kom ganske sent opp til Fondsbu. Senere enn planlagt, men det var verdt det, for Verstevennen ropte plutselig "Fugl! og Fuglejenta er så glad i fugler at vi måtte stoppe hele bilen og se om det virkelig kunne være slik at Verstevennen bare hadde lurt henne. Jeg lo så jeg grein, Dr. K hikstet, og Fuglejenta var både dødsskuffet og tillitsvekket resten av turen.

Vi kom så sent opp at vi måtte sove i en gang. Her er et bilde fra inngangspartiet. Gjett hvilke sko som er mine (du får ingen premie selv om du gjetter riktig):

Etter gjentatte ompakninger, hvor vi gikk gjennom alle de unødvendige tingene jeg hadde med meg, var vi dagen derpå klare for å sette i gang. De overnevnte bildene var alle bildene jeg tok på hele turen. Resten akkrediteres herved Dr. K.

Det er flaks været var fint hele veien. Vi begynte sånn som dette her. Jeg spiste dumt nok omtrent en hel sjokoladeplate før vi nådde toppen og var både lei fruktnøtt og på en svært irriterende sweet sugar high før første pause.

Dette gliset kommer av at jeg ikke vet bedre, og tror det er omtrent en halvtime igjen. Vi kom ikke frem før det var blitt mørkt. Og vel, det var sommer, så du kan jo tenke deg hvor lang tid det egentlig betyr.

Dette like tåpelige som fårete premiegliset, er Verstevennen som tenker på at vi skal over det fjellet bak der, og at jeg på dette tidspunktet ikke vet at vi neppe kommer frem før det er blitt mørkt. Så god venn er hun.

Jeg løy i sted. Jeg tok et bilde til, fra da turmoralen fra min side var nest lavest på hele turen. Vi gikk gjennom en dal som virkelig aldri sluttet, og jeg døpte den med bitterhet i stemmen til "Dødens Dal." Fuglejenta, som var kartansvarlig, kunne da velvillig opplyse om at nei, dette var ingen Dødens Dal. Dette var "Horungene," som jo vitterlig betyr akkurat det samme i min ordbok.

Her tror jeg at jeg er lykkelig for at ihvertfall den verste delen er over, og at det skal smake godt med brødskive nummer 17 på to dager med Nugatti. Det gjør ikke det, vettu. Det gjør aldri det.

Dette var også den sjebnesvangre dagen som skulle bli den tyngste for oss alle. La meg ha det sagt, jeg bærer ingen nag mot den som tok den endelige avgjørelsen om dette. Mest fordi jeg ikke vet hvem det var, da jeg hadde meldt meg ut av en hver rutedebatt før vi i det hele tatt hadde begynt å ta på oss sekkene. Det er allikevel på sin plass å sende en ærbødig takk til den som tok avgjørelsen om at vi ikke skulle gå på noen topptur.

På kartet så det visstnok nemlig fint ut å gå gjennom en skog. Vi gikk derfor en lengre omvei for å sikre oss en tur i skogen. Det skulle vise seg at denne skogen er mange ting. Enkelte (jeg) vil gå så langt som ikke bare å bruke adjektivene endeløs, håpløs og skamløs om skogen, men også nevne at på det naturlige vis bare en skog klarer, var den også full av mygg, gjørme og en rekke andre grusomheter. Lurer du på hvor ideen om at det er ingen som hører et tre som faller i skogen kommer fra? Dette kan være svaret. Over er et bilde av Fuglejenta som fortsatt er lykkelig uvitende om hvordan bunnløs moral kan oppleves på kroppen. Jeg vet det ble sverget død og pine og at vi aldri skulle snakke om tilstandene noen sinne igjen, men la det i det minste være skrevet at solen fortsatt skinte mellom tretoppene. Og det at vi alle på det tidspunktet var så lei sjokolade at vi ble grinete selv av å snakke om pauser, var det eneste som faktisk fikk oss over til den andre siden.

Om man skal se det positive i det hele, Dag 3 på tur, var jeg midlertidig i ferd med å akseptere situasjonen jeg var i. Det var ikke mye klaging da vi bedrev litt lett brevandring. For å få meg over, gjorde noen et større nummer av at man blir sykt tan av å gå i snø. Det hjalp jo litt, det óg. At jeg dessuten hadde en mistanke om at det ikke bare var en tom trussel om at man ville gå fra den som ble igjen, hjalp litt mer. Søsterskap ass.

Jeg velger å avslutte mine beretninger om årets ferietur her, med å si at en av de mest bevandrede jentene i gruppen vår påpekte i det vi kom inn døren den siste kvelden at jeg hadde vært flink, tross den utvilsomt aller tyngste sekken. De fleste av klagebønnene mine hadde vært innvendig. Jeg bare nevner det.

Jeg sier som Vampus. Alle var enige om at det hadde vært en... tur.

[Om voksenturen til Ikea.]

"Jeg tror vi dropper julekalendere i år," sa Modern. "Du får dette juletreet i stedet."

"Kan jeg velge kalender om jeg heller vil ha det?" spurte jeg. 
"Nei," sa hun resolutt.

Så vi dro hjem fra Ikea med et lite juletre av plast i størrelse dverg. 

Den lille saken ved siden av, er en lighter i frisk grønn, slik at du kan se hele stasen i størrelsesperspektiv.

[Om hverdagsproblemer.]

Enda så mye jeg skulle ønske dette var en reiseblogg, så har det jo aldri egentlig vært det. Snarere handler det om de evige små irritasjonene og frustrasjonene i hverdagen, freaks og min manøvrering av det hele. Det er mulig det blir mindre interessant når det er lokalt, men jeg ønsker allikevel at du tar dette til etteretning.

Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:

"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."

Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:

"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."

For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.

Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.

Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.

Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:

Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.

Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.

Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på. 

Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.

I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.

Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."