30. mars 2008

[Om min kommende familie.]

Kristoffer: Eirik (Praktisk talt familiens tredje sønn, på godt og vondt) og jeg har funnet ut hva vi skal kalle sønnene våre.
Tine: Å ja? Det burde jo skremme meg litt, selv jeg som er jente har ikke tenkt tanken en gang!
Kristoffer: Tine, Eirik og jeg snakker om de dype, viktige tingene i livet.
Tine: Særlig. Men fortell.
Kristoffer: Jepp. De kommer til å bli de to barskeste guttene i verden: Varg og Odin Quisling.
Tine: Varg Venås, formoder jeg?
Kristoffer: Selvsagt. Og Odin Quisling.
Tine: Jeg tror ikke det er lov å døpe noen Quisling i Norge lenger.
Kristoffer: Eirik har tenkt på det. Det er derfor han bare går på utenlandske damer for tiden. Det er nok ingen lov i Norge som kan kreve navnskifte når du kommer inn i landet.
Tine: Jeg forstår. Enn om du får en datter?
Kristoffer: Det blir jo krise. Hun må nok hete Varg hun óg. Eller kanskje Zelda?
Tine: Jeg tror du kan regne med å se langt etter god tanteoppfølging. "Jeg skal hente tantebarna mine, Varg og Zelda"? Tror ikke det du.
Kristoffer: Ikke noe problem. Disse barna skal bli beinharde. Ingen skal skjemmes bort. Om jeg skal gi godteri, skal det bare være til én av dem. Det blir nok Varg hver gang.
Tine:
Hver gang?
Kristoffer: Ja, for om jeg sier at de må slåss om det, skjønner jo Odin Quisling, Varg Jente, og Zelda at Varg kommer til å få alt uansett. Da er det mest praktisk å gjøre det sånn. Forstår du?
Tine: ...

29. mars 2008

[Om å kjenne familien sin så altfor godt II.]

Partner in Crime hadde besøk av en fotostuderende venninne fra Trondhjem.

Partner in Crime: Tine, venninnen min trenger en aktmodell. Har du noen forslag?
Tine: Baby, jeg har to brødre. En drømmer konstant om å bli modell, en annen konstant om å være naken. Så fremt de ikke har andre planer er de garantert med.

Senere på dagen:

Kristoffer: Meg naken på offentlig sted med noen som vil ta bilder av det? En ulastelig kombo!

27. mars 2008

[Om å nesten bli voksen.]

Jeg hadde en gang i tiden de minst jålete kameratene i Bærum. De fleste av dem faller nok fortsatt i den kategorien, og det er mer enn greit, for jeg liker å ha sminken min for meg selv. Når det er sagt, det er selvsagt enkelte som har endret seg litt siden videregående, eller de har i det minste gjort noen godhjertede forsøk.

Han: Er det noe jeg har lært av å bo alene, så er det at om man først skal investere i kosmetisk kirurgi eller sushi, så bør man helst ikke spare på pengene.

Det ble stille en lang stund. Vi var nemlig ikke alene i rommet og at ordet "kosmetisk" hadde trumfet det mer maskuline "sminkeklin" hadde skapt en sjokkbølge uten sidestykke. Jeg innså at at det var min oppgave å redde min kamerats ære.

Tine: Haha... Du vil ikke utdype?
Han: Joda, klart det. En gang fant jeg noen mindre dyre sushirester i kjøleskapet. Var litt i tvil på datoen så jeg tenkte å varme det litt før jeg spiste dem.
Tine: Varme sushi?
Han: Jeg slengte dem inn i mikron' noen minutter. Som du sikkert skjønner, det var ikke noen stor suksess akkurat. Jeg gikk selvfølgelig sporenstraks tilbake til den rene pølsedietten. Det er alltid en sikker vinner.

26. mars 2008

[Om å prøve å la påsken vare litt lenger.]

Jeg kjøpte meg te og satte meg ut for å gjøre lekser. Til tross for et tappert forsøk, solen varmet lite og etter en halv time måtte også jeg innse atter en gang at en av verdens minst bevarte hemmeligheter virkelig stemmer: jeg er ikke noe vintermenneske.

25. mars 2008

[Om å ikke miste de rette tingene.]

Vi hadde ikke snakket sammen på lenge, og satt og oppdaterte hverandre på den siste tidens større eller mindre verdensproblemer.
Tine:
Jeg er så glad. Kattegenseren min er ikke borte allikevel!
Han: Nei, fant du den? Så bra!
Tine: Ja! Når skjer det liksom? Ingen finner igjen tingene man mister, og spesielt ikke om det er noe man er skikkelig glad i.
Han: Nei, det er veldig sant. Det går den andre veien også. Mikke Mus-lakenet mitt fra 4.klasse for eksempel-aldri kommet i nærheten av å miste en gang.
Tine: Det har kanskje noe å gjøre med at du kanskje ikke har tatt med deg akkurat det lakenet for mange ganger ut av huset?
Han: Pøh. Langt i fra, du vet aldri når behovet for å knyte et laken rundt halsen kan melde seg.
Tine: ...

24. mars 2008

[Om å ha en aktiv påskeferie.]

Vi kjørte hjemover fra hyttetur.

Han: Jeg er så sykt sliten ass. Stiv absolutt overalt. Jeg kjenner godt at jeg gikk 150 meter lenger på ski i år enn i fjor for å si det sånn. Det sier forresten mer om turen min i fjor enn i år når jeg tenker meg om.

Jeg derimot, gidder ikke en gang å legge skjul på at turen innebar minimalt med bevegelse akkurat slik jeg hadde planlagt. Min grunn til å dra på fjellet var nemlig for å sitte sånn store deler av helgen:


...i en snesofa.


19. mars 2008

[Om å måtte ta et valg.]

Vi hadde akkurat spist middag. Påskemiddag, noe vi i grunn ikke har gjort på fire år. Koselig, tenkte vi alle. Mamma ryddet bordet, mens Pappa og Benedicte satt ved bordet og pratet. Plutselig utbrøt Benedicte:

-Mamma! Pappa sier at jeg kan få en hund om du dør!

At det satte en demper på stemningen, det kan du trygt si at det gjorde.

18. mars 2008

[Om at man skal være forsiktig med hva man ler av.]

Fredag i forrige uke gikk i det store og det hele med til å spise godteri. I kinderegget mitt lå det en liten lilla drage. Jeg skrudde halen på, og ga den til kollegaen min.

-Dette er et matchosymbol, sa jeg, og skrev det kinesiske tegnet til han på en papirlapp før jeg fortsatte. -Ser du dragen der til høyre? Hode, mage, og hale.

-Særlig, sa han med en tullete mine, og himlet med øynene, men jeg så han legge dragen med lappen i lommen når han trodde jeg ikke ville legge merke til det.

Da jeg kom inn på mandag satt han med et stort glis om munnen. Jeg spurte hva det var han smilte for.

-Tine, jeg tror søren meg den dragen din funket.
Tror du ikke jeg møtte den dama på fredag? Fikk nummer og greier.
-Der ser du, sa jeg, og blunket lurt til han før jeg forsvant bort til kaffemaskinen.

17. mars 2008

[Om medfølelse.]

Jeg lå på sofaen da Benedicte kom inn. Øynene våre møttes og jeg løftet en advarende pekefinger. Hun skulle bare våge.

Det gjorde hun.

Sekunder senere fløy en trettenårig menneskebombe gjennom luften og landet lite elegant oppå meg.

Tine: Au, det gjorde seriøst vondt.
Benedicte: Tine, det var faktisk like vondt for meg som for deg.
Tine: Det var det ikke.
Benedicte: Det har du fullstendig rett i.

Det ble ikke så mye slafing på sofaen etter det.

16. mars 2008

[Om å ikke tro du har våknet på fredagen enda.]

Denne helgen har vært så surrealistisk vi nesten snakker Taiwan-kaliber. Fredag var jeg, som tidligere nevnt, i fødselsdagsselskap. Det trengs vel ikke nevnes at andelen mennesker i Norge som har vært i Taiwan er ganske liten. At jeg da skulle møte noen som ikke bare hadde vært der, men til og med reist til hjertebyen min, Taichung, er jo nok til at jeg skulle bli glad i en uke. Samme sted var det dessuten også en kineser som kunne mindre kinesisk enn meg. Lite pent å si det, men slikt føles faktisk bra.

Lørdag var Benedicte og jeg i byen og handlet. Vi leste aviser på kafé og etterpå dro vi hjem til en taiwansk fyr for å synge karaoke. 35 000 sanger, dumplings, og tørket gåselever. Vi var ni stykker til sammen, og lillesøster og jeg var en klar minoritet, men vi ble fort venner. Taiwanesere er bra slik. Dessuten skulle det vise seg at vi hadde felles kjente fra Taiwan også. Oddsene for det er nesten 23 000 000:1.

I dag våknet jeg opp av at Benedicte kom stormende inn på rommet mitt. Det var frokost og jeg måtte skyndte meg før den ble kald. På kjøkkenet sto dette og ventet på meg:


Merk deg hjertepannekaker, mango og grønn te. Lillesøster er best.

15. mars 2008

[Om å komme seg i bursdag.]

I går holdt jeg nesten på å dø ved flere anledninger. Jeg var i barneselskap til en stor gutt på 22, helt autentisk ned til minste detalj inkludert fargeblyanter til å tegne med på papirduken og rødbrus med sugerør. Det innebar selvsagt også ballonger og stearinlys på voksenbordet. Dårlig kombo, det vil jeg bare si med en gang. Selv på reisen gjennomgikk jeg utallige nær-døden-opplevelser. Det var ikke få ganger jeg måtte bite meg selv i leppen og tenke at store jenter gråter ikke (de har nemlig for mye maskara på seg til å tillate seg noe slikt).

Jeg vil begynne fra begynnelsen. Bussen jeg skulle rekke var, for første gangen i historien, presis. Dette hadde jeg selvsagt ikke tatt med i mitt allerede altfor stramme tidsskjema, noe som resulterte i at jeg ikke rakk å møte de som skulle kjøre meg til selskapet. Hun jeg skulle ta følge med tok ikke telefonen, og skoene mine begynte å gnage selv før jeg tok dem på. Ikke hadde jeg rukket å sminke meg, og smykkene mine lå nederst i vesken, under alle de andre vesketingene som hadde hopet seg opp. Batteriene til ipoden gikk ut i det jeg skrudde den på, og jeg innså at dette ikke var dagen.

Det er i slike situasjoner det allikevel er litt greit å være meg. At ting går litt galt hører mer til selvfølgene enn unntakene, så panikken var ikke helt ekstatisk enda. Da neste buss hadde satt meg av på Lysaker, beinet jeg opp til toget for å ta toget til Ski. Jeg løp faktisk så fort at det gjorde vondt i en tann (om noen har noen nevneverdig forklaring på dette fenomenet er jeg forøvrig meget interessert. Det gjorde vondt da jeg løp senere den kvelden også).

Til alles informasjon, uansett hvor fort man løper i høyhælte gullsko, det går ikke noe tog fra Lysaker til Ski, og dermed rakk jeg ikke det neste toget heller. Det var allikevel på denne tiden at den opprinnelige bilen ringte igjen og kunne fortelle at om jeg var i området, så kunne jeg fortsatt sitte på med dem. Det hadde jeg nok også vært, hadde jeg bare gått av på riktig holdeplass. Strålende. Jenta jeg skulle ta følge med tok fortsatt ikke telefonen, og dette ble jeg så frustrert over at det var så vidt jeg rakk å hoppe på toget som skulle ta meg til den stasjonen hvor det faktisk gikk tog til Ski.

Noe jeg derimot rakk å gjøre, var å sende en lengre klagende melding til verten om at jeg i det minste ønsket meg oppmøte på stasjonen så jeg unngikk å gå meg vill når jeg endelig var kommet på riktig sted. Svar kom to minutter senere. Ikke noe problem, hans bror var ikke hjemme, men hva med hans far? Pinlig, tenkte jeg, for jeg hadde nettopp oppdaget at strømpebuksen min var tatt på feil vei. Dette var årsaken til at strømpebuksen nesten hang nede ved knærne. Kjolen min var kort og jeg følte meg i det hele tatt svært lite fin. Dette kom til å bli et heidundrende førsteinntrykk.

En halvtime senere satt jeg på toget. Jeg var det eneste mennesket i kupeen, så jeg gjennomførte århundrets klesskiftestunt og det på rekordtid før neste stasjon, og det var bra, for plutselig var vi sikkert tretti stykker der.

Bursdagsgeléen noen timer senere var så absolutt velfortjent. Jeg forsynte meg hele to ganger, mens jeg lurte på hvorfor foreldrene mine egentlig hadde sluttet med kjøringer til bursdager.

12. mars 2008

[Om å falle helt for noe.]

I'm in love.

I denne fantastiske bloggen om Hello Kitty Hell, som bragte med seg så stor glede og inspirasjon at jeg pimpet opp ipoden min enda noen hakk (på tide).


Her er forsiden:
Og her er baksiden. En kollega på jobben lurte på om dette var en ny trend som var på vei inn. Jeg svarte at det var helt riktig, bare en temmelig lokal en.

Takk til kvinnen som forstår for dagens utallige head-ups, med ønske om at hun om et år forstår enda mer. Det er litt gøyere å late som man er et egg om man er to.

11. mars 2008

[Om å la det gå litt fort i svingene.]

Jeg er en meget aktiv bruker av kinesisk på pcen. Det er ikke spesielt imponerende, for jeg skriver pinyin (lydskrift) og allikevel kommer som regel tegnene jeg ønsker å bruke frem uten at så altfor mye retting. Ikke trenger jeg å huske på antall strøk eller om hvilke radikaler som skal brukes heller. Jeg pleier å huske tegnene når jeg ser dem eller ihvertfall sånn omtrent. Selvfølgelig finnes det unntak, men skriver jeg med venner, skjønner de som regel hva jeg vil si uansett. Nå skal det være sagt, noen ganger er det lett at selvsikkerheten tar litt overhånd. I går for eksempel, fikk jeg en mail med dette som inngang:

"Hehe, 開心=open heart 開性=open sex..."

Jeg ser virkelig ikke hva som var så morsomt.

9. mars 2008

[Om å kun tenke på én ting.]

Jeg vet ikke hvorfor, men på en eller annen måte har nesten alle samtalene mine dreid seg inn på et tema.

Jente i klassen: En gang var jeg på en fest med bare homser.
Tine: Å ja? Hvordan var det?
Jente i klassen: Forsåvidt hyggelig. Problemet var at i den leiligheten bodde det en katt som aldri hadde sett jenter før, og den gikk til angrep hver gang den så meg.

I går var jeg på fest og kom i snakk med en bekjent jeg egentlig ikke har vært i kontakt med de siste årene.

Tine: Hvordan går det?
Han: Nei, jeg har gjort veldig mye forskjellig de siste månedene for å si det sånn.

Akkurat da kom en fyr jeg aldri har sett før bort og ga han en klem som i edru lag nok hadde vært mer enn bare på kanten for de fleste.

Tine: Nei, så... hyggelig.
Han: Ikke gi meg det blikket.
Tine: Ikke?
Han: Det er faktisk bare to uker siden mamma spurte meg om jeg var homofil.
Tine: ...

8. mars 2008

[Om å markere kvinnedagen.]

Jeg lo mer enn bare passe godt da jeg leste denne burka-saken.

6. mars 2008

[Om tre erkjennelser.]

Her kommer det:
  • Det har hendt ved opptil flere anledninger at jeg har vurdert kjøp av Elexia-sekk, bare slik at folk kan tro at jeg trener der.
  • Jeg løy om antall poeng jeg fikk på ex. phil-seminarsprøven vi hadde på mandag. Og det gjorde jeg selv om prøven ikke bare var uten karakter, den var dessuten også anonym.
  • Når jeg får "sympatiblikk" fordi jeg kommer fra Bærum (og det skjer ofte), begynner jeg å spille på det. Klart jeg er stolt av hvor jeg kommer fra. Er du ikke det, er det jo egentlig litt dust.

4. mars 2008

[Om ting som bare kan skje på tirsdager.]

Hver tirsdag har jeg én fin ting å gjøre (jobb) og to dumme ting å gjøre (ex.phil-og ex.fac-forelesning). På denne måten pleier det som regel å jevne seg ut. Jeg sier som regel, for i dag gjorde det ikke det, selv om det ikke hadde med noen av delene å gjøre.

12.00: Ex.fac-forelesning slutter. Det er en time til jeg skal være på jobb, men av erfaring vet jeg at om jeg er rask er det utrolig mye jeg kan rekke på den ene timen. Jeg går derfor på posten for å bestille en sjekk. Damen bak skranken forteller at det vil ta to uker å bestille. Jeg svarer at jeg ikke har to uker, for jeg må rekke en frist. Hun sender meg til postbankens kundekontor på Majorstuen. Jeg takker pent og går.
12.13: Jeg løper opp trappene og inn på postbankens kontor, hvor det er sjokkerende tomt. Jeg går gjennom fem kontorer før jeg oppdager et større kakeparty. Etter mye latter, ("Jo, seriøst, jeg trenger en sjekk") og deretter roping (de nektet å reise seg, og jeg følte det ble litt for drøyt å måtte komme helt innerst på bakrommet) kom en fyr ut med et telefonnummer jeg skulle ringe.
12.19: Jeg ringer Postbankens kundetelefon. Det er lang kø, jeg er nummer elve i rekken.
12.27: Jeg er nummer fire i rekken.
12.30: Det er min tur. Damen i telefonen sier det bare tar noen dager å sende meg en sjekk og oppfordrer at jeg går tilbake til postkontoret, da dette strengt tatt er eneste utvei.
12.31: Heldigvis står jeg utenfor postkontoret på Majorstuen, og jeg går rett inn.
12.33: Damen bak skranken får latterkrampe når jeg spør om jeg kan bestille en sjekk. Jeg sier jeg faktisk ønsker å bestille en sjekk. Hun forsvinner inn på bakrommet for å høre om hvordan man gjør det.
12.37: Det går ikke an å bestille sjekk på posten. Jeg må til en bank som slutter på -ex og er på Nationaltheatret. Hvor da? På Nationaltheatret togstasjon. Jeg ser det med en gang jeg kommer dit. Hva het banken? Damen bak skranken sier noe som slutter på -ex enda en gang. Jeg tenker at det går sikkert at å lete seg frem til det, takker pent og går.
12.42: Jeg ser det ikke med en gang jeg kommer dit. Faktisk ser jeg ikke det hun snakket om i det hele tatt. Det jeg derimot ser er en internasjonal gul bank, og jeg går inn. Jeg er den eneste norske i køen, og jeg har mine tvil om at dette er riktig sted. Allikevel blir jeg stående.
12.49: De bak meg i køen oppdager at de er fettere. Gode venner ihvertfall. Jeg har fortsatt ingen bekjentskaper i køen, og de eneste asiatiske kommer fra Mongolia.
12.52: Jenta i skranken rister på hodet når jeg spør om man kan bestille sjekker. Jeg banner inni meg, men spør om hvor man i så fall kan gjøre det. Hun forteller at det er en ....-ex bank på Oslo S. Den er lett å finne, jeg ser den med en gang. Jeg er lei av den veiforklaringen og lover meg selv at jeg aldri skal gi den igjen.
12.57: Jeg går av t-banen igjen, og ringer pappa. Jeg trenger hjelp, og det er lenge igjen til jeg er voksen nok til å kunne klare å skaffe min egen sjekk. Pappa spør om jeg har prøvd. Ja, sier jeg og forteller.

14.23: Pappa forteller at han har ordnet med sjekk til meg. Den kommer i posten i løpet av uken. Jeg elsker pappaen min og selv om pappa ikke sier det, tror jeg nok at han elsker Nordea for det er få ting pappaer er mer glad i enn å vise at de får til det umulige.

3. mars 2008

[Om å si akkurat litt for mye.]

Frank og jeg satt på MSN:

...Frank:
Jeg tror de nye japanske jentene på skolen er redd meg.
Tine: Hva får deg til å si det?
...Frank: Enten så ser de ned i bakken eller så gjemmer de seg når jeg kommer.
Tine: Jeg skjønner.
...Frank: Skulle forresten ønske jeg kunne japansk flytende.
Tine: Akk, ja. Dobbelt så mange å snakke med.
...Frank: Det også, men tenk på all den pornoen.
Tine: Ser du på porno nå?
...Frank: Jeg må gå nå jeg.
Tine: Ja, jeg og i grunn.

2. mars 2008

[Om å føre en kortfattet bursdagsoppsummering.]

Man blir ikke 21 så veldig mange ganger. Faktisk bare én.

Helgens sitat er, "Han er helt fantastisk. Skikkelig hetero, bare homo. Han er sånn 'Jeg må bæsje nå,' liksom."

Jeg vil nevne bursdagssang i Aftenposten-bygget og en brent CD med tyve røtne låter. Åtte rørleggere med firmakort og ingen kvinnelige kolleger. Mangofrokost. To homsebarer. Fabulous dansing til Carola og andre svenske grand prix-låter. Verdens beste Nationalbank-konsert, en besvimt mann, og to svarte hettegensere med gullbokstaver. En hel telefonsamtale uten fornærmelser. Bursdagslasagne for to personer og 21 ballonger. En øl med grønn sløyfe og veldig mange klemmer. Champagne på husets regning med sjefene. Gelé. Sjokoladekake med tre-pakkers melisglasursuppe. Sykkel. Enerett på pressedekning når den tid kommer. Guttekø på jente-toalettet. En veldig alvorlig samtale selv om vi egentlig var helt enige om det samme. Bursdagsavslag på kebabsjappe og mating av tiggere. En ny bestevenn(-inne), lite vellykket jakting på mennene i våre liv, og "Tør du virkelig det?"-advarsler. Eventyrsjokolade med venner om én plate ikke var nok. Flyvende skåler. En utvorset kjellerstue som på magisk vis var blitt ryddet da jeg kom hjem igjen. To besøk på Hydro. Og et nytt telefonnummer.

Men når det kommer til riktig rekkefølge, da ble det litt verre.