10. oktober 2013

[Om taiwansk nasjonaldagsfeiring.]

Jeg var på feiringen av Taiwans nasjonaldag i går. Den er egentlig i dag, og blir ofte bare kalt for double ten, for de som taler engelsk. Jeg har ikke tenkt å fortelle deg om hvorfor Taiwan feirer den dagen, men om du er nysgjerrig, kan du jo lese om det på for eksempel wikipedia. Jeg har funnet en lenke til deg her.

Uansett, nasjonaldagsmarkeringen i Oslo, ihvertfall den arrangert av Taipei Representative Office, er på ingen måte noen merry barne-17.mai. Det er en del norske politikere, det er noen taiwanesere og eventuelt deres norske partnere, et par norske studenter og... meg. Grovt oppsummert. Vi spiser svært god mat på en fancy bankett og mingler litt. Jeg får lirt av meg en god del kinesiske fraser, og er alltid et lykkeligere menneske etterpå, nettopp på grunn av dette.

I går var intet unntak, men det er kanskje mest interessant for meg selv. Her er noen andre ting som skjedde:

  • Bartenderen spurte om jeg var halvt taiwaneser, basert på utseendet mitt. Jeg lurte på om det var jeg eller han som sto bak baren. Han sa han var fra Wales. Javel, svarte jeg da. Communication gone fryktelig galt.
  • En av taiwaneserne lurte på hvorfor jeg var så mye mer åpen enn de fleste nordmenn. Før jeg rakk å svare at Taiwan fortsatt gjør meg ganske lykkelig, fortalte sønnen hennes at jeg hadde drukket fire glass vin. Cheers man. Jeg hadde gitt et godt førsteinntrykk frem til det, vil jeg mene. 
  • Nevnte sønn introduserte seg som en tidligere bloggleser. Jeg tolker dette fritt og velger å sette han i båsen "fan" selv om han ikke akkurat lot lovordene hagle utover dette. At han kalte seg en tidligere bloggleser uten å vite at bloggen hadde vært død i to år, var strengt tatt et lite slag i ansiktet. Det er jo hyggelig å høre at man har vært savnet, for eksempel.
  • Nevnte fan lurte på hva jeg gjorde nå som jeg var kommet hjem, både med alle historiene og tingene jeg hadde gjort men også det jeg hadde studert og lært. Enda så mye jeg elsker jobben min i Yelp, det var vanskelig å forklare at jeg jobber nå med en app, og jeg hadde brukt en halvtime på jobb samme dag på å søke opp et bilde av vakre føtter og champagne.    
Men sånn ellers, så kan det jo nevnes at det hender også jeg gjør meg i diplomatiske kretser.

1. oktober 2013

[Om moderne trusler.]

Farmor er dame.

En festlig en sådan. Hun og jeg snakker sammen en gang i uken. Om vi har tid. Hun som bor på en gård så langt ute på landet at postadressen begrenser seg til et postnummer, er nemlig ganske så travel. I forrige uke ringte hun for å spørre om været og for å fortelle at pappas kusine nekter henne å bruke mikrobølgeovnen. 

Farmor: Det har med stråling og sånn å gjøre, skjønner du. Slikt er farlige greier. 

Tine: Men farmor, er ikke du straks 80 år gammel?
Farmor: Jo, jeg er en gammel dame. 

Tine: Du er jo det. Jeg nekter å tro at et er mikrobølgeovnen som vil stå for ditt endelikt. 
Farmor: Nei, du har jo rett i det. 
Tine: Jeg derimot, som jo strengt tatt er reneste ungfolen i forhold, jeg ville ikke nølt med å bruke mikroen, hadde jeg bare hatt en. Det er en risiko jeg ikke ville tenkt over to ganger med å ta.
Farmor: Hva? Har du ikke mikro? 
Tine: Nei, jeg har ikke det.

Og dermed insisterte farmor, som jo i utgangspunktet ringte for å fortelle meg at jeg skulle la være å bruke mikroen jeg ikke eier, på at jeg skulle ut og kjøpe meg en mikrobølgeovn. Hun skulle føre over penger. Det gikk jo ikke an å leve uten i dag!


Fnis.