[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:

• Facebook
• Twitter
• Instagram
• Youtube
• Snapchat

Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.

Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:

• WeChat

Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 

Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 

Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 

• Tencent Weibo og Sina Weibo

Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 

Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  

• QQ

Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 

• Youku

Kinesiske Youtube. 

Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

• Myanmar

Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.

• Nord-Korea:

En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 

Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.

Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur. 

[Om kinesisk fjellavstand.]

I Kina sier et ordtak 山高皇帝遠, fjellet er høyt og keiseren langt borte. Tradisjonelt sett har ledelsen i Beijing hatt liten kontakt med folket, og uttrykket blir ofte brukt om å gjøre ting man ikke har lov til uten å bli oppdaget. Det kanskje aller tydeligste eksempelet på kinesisk fjellavstand opplevde jeg på et massasjestudio i Sør-Kina.

Jeg har nettopp tilbragt fire måneder i Guangzhou, den største byen i Guangdong-provinsen, kanskje enda mer kjent under sitt kantonesiske navn, Canton. Allerede under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) bodde det omtrent 100 000 utenlandske kjøpmenn i byen. I perioder hvor Kina har vært lukket, har dette vært den eneste forbindelsen tilgjengelig for utlendinger. I dag sies det at Guangzhou er den byen i verden med flest afrikanere utenfor Afrika. Den geografiske og kanskje også den kulturelle avstanden fra maktsentrumet i nord har gjort at befolkningen er kjent for en relativt liberal holdning til Beijing. Eksempelvis fortalte flere kinesiske journalister jeg har møtt i Guangzhou at de søkte jobb i der nettopp fordi lokalpressen er litt dristigere enn deres bransjefeller lenger nord.

En lørdag var jeg på et lokalt studio for å få massasje. Vi ble vist inn på et rom og lente oss tilbake i håndklekledde plastskinnstoler. Massørene bar med seg en kanne varm kamomillete og små porselenskopper som vi skjenket i selv. Kinesere er glade i bakgrunnstøy, aller helst når de skal slappe av. Massørene spurte derfor ikke oss før de skrudde på TVen med volumet på fullt og ga seg til å kna våre slitne ben med ryggene sine mot skjermen. Om vi tidligere skulle vært i tvil ble det raskt tydelig at underholdningen, i form av nyhetskanalen til CCTV, var tilregnet oss.

Sendingens viktigste nyhet handlet om det historiske møtet mellom Xi Jinping og Ma Ying-jeou, presidentene av henholdsvis Kina og Taiwan. Lederne har ikke møttes på seks tiår, etter at Chiang Kai-Shek stakk med troppene sine til Taiwan. Konflikten står stadig like dagsaktuell, Kina har fortsatt ikke anerkjent Taiwan som en selvstendig stat, noe det hersker bred enighet om blant fastlandsbefolkningen. Taiwan på sin side kaller seg som regel "Kinesiske Taipei" under OL og når de driver lobbyvirksomhet i diplomatiske internasjonale sammenhenger, noe kineserne pleier å tolerere så lenge de ikke lager bølger - et annet kinesisk uttrykk som betyr å skape oppmerksomhet. Norge har per dags dato ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan, det nærmeste du kommer en taiwanesisk ambassade hos oss er Taipei Representative Office.

Lyden duvet i bakgrunnen. Massøren min nikket mot skjermen.

- Synes du Taiwan burde være selvstendig?

Å nei. Jeg snakker bevisst ikke om Taiwan-Kina forholdet med kinesere. Mange kinesere tar konflikten svært personlig og jeg har nære venner som blir tårevåte ved den minste hentydning om at Midtens Rike skulle kunne brytes opp. I et forsøk på å vri meg unna, svarte jeg at jeg ikke helt hadde satt meg inn i konflikten og at dette var en problematikk som de ulike partene nok best kunne løse selv. Et diffust svar jeg tidligere har møtt forståelse for, og som har gjort at temaet hastig har blitt flyttet.

Han ga seg ikke. Ville vite hva en utlending tenkte og sa at siden jeg kunne kinesisk hadde jeg nok gjort meg opp mange tanker om folket hans. Jeg ba om hans egen mening om saken.

- Det er for lenge siden. Kinesere og taiwanesere snakker samme språk, men den konflikten som pågår er ikke lenger vår kamp. Taiwanesere bruker penger i Kina, nå kan også mange kinesere reise til Taiwan og spiste taiwansk mat. Det er helt vanvittig at vi fortsatt skal krangle sånn som dette her.

Jeg prøvde å skjule en svært overrasket mine. Det er sjeldent fremmede kinesere ytrer seg om politikk, og ihvertfall ikke om et tema så sensitivt. At massøren min kom fra en ytterliggende, fattigere provins og var lavt utdannet gjorde at det var desto mer fjernt.

Nyhetsoppleseren ga en grundig analyse av fargene på slipsene til de to lederne. Fortalte at regningen på middagen var delt "AA." Massøren min kniste. "AA" betyr å spleise.

- Tenk at så viktige personer også spleiser. Man skulle jo tro at én av dem kunne tatt hele regningen.

I Kina, hvor det ligger prestisje i å betale hele gildet, var det nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette som ble vektlagt av det statseide CCTVs analyse av møtet.

Til tross for den storstilte begivenhetens viktighet både i historisk og diplomatisk sammenheng var det allikevel denne enkle hendelsen som gjør at jeg vil huske nøyaktig hvor jeg var da Xi møtte Ma.