19. mars 2014

[Om Nord-Korea 1982-83 og sånn.]

Der hvor de fleste jentegjenger bedyrer at de stort sett snakker om sko, Tinder og slankekurer, vil min jentegjeng hevde at vi har en egen greie for tematikkene folkemord, diktaturer og aller helst Nord-Korea. Det hender selvsagt at vi snakker om sko og Tinder, vi og, men det er ingen av oss som keeps up with the Kardashians, og det går unektelig sport i å vite hva the Kims har gjort i det siste.

Det var derfor et tap for de av oss som ikke kunne være med på dagens lunsjseminar på universitet i Oslo, “Changes in the North Korean Cultural Policy in the 1980s.” Det er vanskelig å forklare hvor sært dette seminaret faktisk var, men om jeg oversetter fritt tittelen til "Nordkoreansk popkulturs innenriksstatus i skoleåret 1982-83 sett gjennom en østtysk students øyne" begynner vi å nærme oss. Dette var en time viet de spesielt spesielt interesserte, for å si det sånn. Folkesangtekster ble oversatt. Innhold av høytidshefter (nordkoreanske "Julehefter" om du vil") ble gjennomgått relativt detaljert. Vi nippet til solo mens vi fikk beskrevet hvordan den sørkoreanske filmskaperen Shin Sang-ok ble kidnappet av Nord-Korea, og hvordan Kim Jong-il anbefalte han nytt ekteskap med sin også kidnappede, daværende ekskone Choi Eun-hee. De tok rådet til seg og giftet seg på nytt. Her kunne vi konkludere med at Nord-Korea er gode på å formidle solskinnshistorier ut til folket.

Jeg var fascinert, og min venninne Yakitori vil jeg anta på sett og vis var det, hun og. Jeg skal spare dere for flere detaljer
. Høydepunktet var klipp fra den nordkoreansk filmen Our Fragrance. Du trenger ikke se hele, men jeg anbefaler en titt på den intrikate den statlige snikreklamen for kimchi anticeptic (hva oversetter man dette til?) ved 2:50, for ikke å snakke om den rørerende omtanken som blir vist ved 15:15.


Her har du filmen i sin helhet:


18. mars 2014

[Om hvorfor det ikke ble oss II.]

Lørdag kveld hadde jeg tydeligvis klagd så mye over stiv nakke at en kompis på eget initiativ ga meg en lett massasje.

Kamerat: Du har ganske definerte ryggmuskler.
Tine: Jo takk. Du kan gjerne kalle meg fitnessgudinnen Tine. Høhø.
Kamerat: Helt ærlig tenkte jeg mer i retning av... eh, beef cake.

Fit er utvilsomt ikke the new sexy i alle kretser. Ihvertfall ikke i min.

17. mars 2014

[Om hvordan man ter seg.]

Til tross for at jeg virkelig drikker unormale mengder med te, jeg er ikke kresen på teen min. Det vil si, med unntak av den første koppen. Den bør være svart og aller helst av typen English Breakfast, for alle vet jo at den er best. Og den aller beste engelskefrokostteen på pose, den selger de på alle grønnsaksbutikkene på Oslos beste østkant, altså mitt nabolag. Vanligvis, i det minste. Nå som jeg er gått tom for min maxipakke, virker det som om det har vært en stopp i importen. Den er virkelig ikke å oppdrive. Her om dagen var jeg innom butikk nummer X i femte, selv da uten hell. At denne typen te av en eller annen grunn ofte har kyrillisk skrift på seg i tillegg, gjør at jeg bevilger meg litt lenger tid enn denne letingen fortjener, i et desperat forsøk på å finne den rette. Jeg var der en formiddag, og butikkeieren var derfor mer enn behjelpelig.

Butikkeier: Kan jeg hjelpe deg?
Tine: Ja, jeg vil ha English Breakfast tea. På pose.
Butikkeier: Hva med denne?

Han holdt opp riktig merke, men av typen kardemomme.


Tine: Det er kardemommete. Jeg vil ha frokostte.
Butikkeier: Jammen denne er veldig god.
Tine: Det er ikke den jeg vil ha.
Butikkeier: Nei vel, hva så med denne?

Nå dro han frem en te av russisk opphav, men med masse sitroner på bildet.

Tine: Er det English Breakfast?
Butikkeier: Neppe. Men den er veldig god.
Tine: Jeg skal ha English Breakfast. Og bare det.
Butikkeier: Å ja. Hva med denne?

Nok en kardemommete. Denne gangen tyrkisk.

Tine:
Nei, det er også feil. Jeg vil bare ha English Breakfast. I poser.
Butikkeier: Da vil jeg anbefale denne.

Earl Grey. Tyrkisk. Løste. Jeg svelget en luftkamel.

Tine: Nei, ikke den heller. Jeg vil bare ha English Breakfast.
Butikkeier: Ah! Men da vet jeg!

Og så forsvant han en lang stund og kom tilbake med et glass tyrkisk eplete. Sånn som bare er sukker og lite annet.

Tine: Nei, den er absolutt ikke i nærheten, dessverre.
Butikkeier: Hva med denne da?

Han rasket vilkårlig ned nok en boks med kardemommete fra hyllen. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange typer kardemommete. Dette gikk jo over alle støvleskaft.

Tine: Nei, du jeg tror jeg skal gi meg nå, jeg.
Butikkeier: Denne drikker jeg mye. Akkurat det du vil ha. Det er English Breakfast.

Og så ga han meg en boks med grønn te med bare kinesiske tegn på. Det kan jeg heldigvis lese selv. Så da gikk jeg hjem.

10. mars 2014

[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]

Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.

Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.

"Vil du på kino i dag?" spurte han.

Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.

"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.

"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."


Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.

Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.

6. mars 2014

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 


Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.



Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 



(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 


Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.