5. februar 2016

[Om Macau.]

I fjor fant jeg meg selv i Kina i kinesisk nyttår, en novisefeil å regne for en vant Kina-trotter som meg selv. Det beste man kan gjøre i en slik situasjon er å komme seg ut. Vi dro på dagstur til Macau, en knapp times fergetur unna Hongkong. Nordmenn trenger ikke visum til Macau, men man trenger pass for å komme seg inn.

Macau fikk betydning for vesten fra rundt 1550, da portugiserne satte opp permanent handelstasjon på øya. Portugiserne drev handel i området, i tillegg til en del misjonsvirksomhet. Portugiserne holdt Macau som koloni i over 400 år, og selv om den ble overgitt Kina i 1999, følger Macau i likhet med Hongkong et "Ett land, to systemer." Det betyr at Kina er ansvarlig for militært forsvar og internasjonale forbindelser, mens Macau fikk beholde sitt eget lovsystem, politistyrker og valuta, tollsystem og immigrasjonssystem. Det skal herledes nevnes at britene og portugiserne etterlot sine respektive kolonier i litt ulik forfatning. Man hører lite om Macau. Innbyggertallet teller omtrent 650 000, store deler av befolkningen jobber med kasinodrift, eid av de som som styrer i Macau. Hovedinntektene kommer fra turisme. Lønningene er lave og selv om det er billigere å leve i Macau enn for eksempel i Hongkong, er det få muligheter uten å jobbe i et kasino, noe som hemmer mulighetene for politisk aktivisme.

Mesteparten av Macaus inntekter kommer fra turisme, særlig nevnt kasinodrift. I 2002, i et forsøk på å booste økonomien, som fikk en real smell etter SARS-epidimien, fjernet myndighetene deres egen monopolrett på kasinoer. I dag er Macau det eneste stedet i Kina hvor gambling er lovlig. Samtidig løftet de på kinesiske visumregler. Kinesere er glade i pengespill, og hell og lykke er sentrale elementer i kinesisk kultur. I fjor kom det over 20 millioner turister fra fastlandet. Siden Kinas leder Xi Jinping, begynte å slå hardere ned på korrupsjon har inntektene til Macau gått ned drastisk. En lokal kamerats far jobber som pengeteller i et kasino. Han fortalte om 25 % nedgang fra tidligere år allerede da, men de reele tallene kan fort være mye høyere. Fjorårets besøkstall var også merkbart lavere som et direkte resultat av fastlandets korrupsjonsnedslag.

video

Nedgangstider betyr ikke at man blir ensom på Macau. Se for deg 20 millioner turister komme til en by på størrelse med Oslo. Det blir grisetrangt. De fleste reiser i kinesisk nyttår. Da har folk tid, i tillegg til at mange har fått pengebonuser både av jobb og kanskje av egne barn eller foreldre. Her er en film jeg tok av den mest kjente gaten i Macau.

En av Macaus hovedattraksjoner i historisk sammenheng er ruinene av St. Pauls kirke. 

En lokal kompis fortalte at da han vokste opp var disse kirketrappene praktisk talt tomme. Nå er det ikke en tomme uten mennesker. 

Macau er et turiststed laget for kinesiske turister. Mens mange nordmenn reiser til sørlige strøk som klimaflyktninger, handler kinesisk turisme mye mer om mat. Det vi har til felles er fortsatt at vi reiser for å få nye opplevelser. Byen bærer preg av portugisisk arkitektur, dog mye er laget i nyere tid.

Macau sentrum består av en rekke handlegater, for det er viktig å kjøpe med seg gaver hjem når en kineser har vært på tur. Det går mye i luksusvarer, men også kinesisk snacks og kosmetikk fyller koffertene på veien hjem. Det siste har nok spesielt i senere tid blitt mer populært. Kinesiske damer har ikke vært opptatt av moderne sminke i like stor grad som deres vestlige motspillere, men fokus på falske kinesiskproduserte varer og bruk av skadelige kjemikalier har økt kinesisk forbrukerbevissthet. Rimelige koreanske butikker som Faceshop og Skinfood preget bybildet, men også mer kjente merkevarer som The Bodyshop hadde kjempelange køer.

Eggeterter er en av restene etter portugiserne og finnes i alle formater. Her i Hello Kitty-format (overpriset og i miniatyr altså). 

Kinesisk beefjerky er søtt og ofte smaksatt honning, pepper eller kinesiske krydder.

Afrikansk kylling, en av Macaus spesialiteter. Portugisiske skip fra koloniene bragte krydder, som resulterte i retter som denne og diverse karriretter. Portugiserne tok også med seg europeiske brødbakerteknikk, et stort savn for en norsking i Kina.

Macau-kjeks laget gatelangs. 

Macau har i dag 33 kasinoer totalt, hvorpå The Venetian Macau er det største, ikke bare i byen, men i verden. Inne i Venetian Macau var det ikke lov å ta bilder. Det er egne etasjer for de som liker å gamble med store penger. Vi holdt oss bare på gulvet og tapte småpenger. Kinesere er spesielt glade i hasardspill, men det finnes også enarmede riddere, black jack og alt det andre en synder skulle ønske å gi bort penger til. Venetian har også et kjøpesenter og en innendørs elv med gondolkjøring. 


Det er tydelig at byens arkitekter har lånt mye inspirasjon fra Las Vegas.


Gatelangs i Macau. Macaus natteliv er visstnok ganske ålreit. Det holdes jevnlig konserter med store internasjonale stjerner, i tillegg til at det er en del danseshow og annet. Og rooftopbarer, naturligvis. 

En katolsk kirke. 

Det jeg personlig synes er litt morsomt med Macau er blandingen av Kina og Europa. Som dette lille tempelet i en bakgate. 


Med glitter og glamor kommer det også en bakside. Jeg skal holde meg kort, for dette kan jeg ikke så mye om. Det er mye gangstervirksomhet: det er pengevasking og det er mange historier om Macau som går usagt fordi det rett og slett fordi det er en utrolig ubehagelig sannhet. Triadene er ikke så begeistret for medieomtale. 

Min kinesiske venninne ble frastjålet passet sitt på turen vår. Det fikk meg til å undre over hvem det er som trenger et kinesisk pass. En person jeg hadde mye kontakt med i Hongkong var Matt Friedman fra The Mekong Club. Han fortalte mye om menneskesmugling hvor kvinner ble lurt inn i sexslaveri. Et kinesisk pass får deg lett over grenser i dette området - det er ingen som stiller spørsmål ved en kinesisk jente som skal til Macau. I motsetning til i resten av Kina er prostitusjon lovlig i Macau, dog i begrensede former, uten at dette er noe myndighetene egentlig bruker mye ressurser på å etterse. Skrekkhistorier om Macaus bordeller og verdien av et liv gir det hele en skarp bismak.

Les gjerne mitt intervju med en kvinnelig hallik i Hongkong. 

3. februar 2016

[Om å være nyttårsfast. ]


Jeg har et råd til deg som vurderer om du skal reise til Kina i kinesisk nyttår: Ikke gjør det.
Løvedans i Beijing.
Kinesisk nyttår følger den kinesiske månekalenderen. I år faller nyttårsaften 8. februar. Dette er den viktigste høytiden i Kina, og også den lengste ferien. Tradisjonelt sett fylte alle kinesere år i kinesisk nyttår, man skulle spise nudler (for å symbolisere et langt liv) og man skulle kle på seg nye, gjerne røde klær. Selve bursdagsfeiringen er det ikke så nøye med for folk flest lenger, men høytiden er fortsatt viktig, fordi det er den tiden på året familiene samles.

Når brorparten av 1,4 milliarder mennesker ønsker seg hjem går ikke bare prisene på transport i været, de blir utsolgt fortere enn svint*. Dette skyldes gjerne fenomenet 黃牛, såkalte gule kuer, eller folk som gjør store penger i å kjøpe opp så mange billetter som mulig, for å siden videreselge de til blodpris til svartebørsens høystbydende. Praksisen er like upopulær som den er utbredt.

Den store forflyttingen skyldes den enorme delen av befolkningen som er migrantarbeidere. I 1978 bestemte, etter nøye vurderinger, kinesiske myndigheter for å åpne opp spesielle økonomiske soner (Special Economic Zones) for utenlandske investeringer. Fra 1980 begynte investorer, i all hovedsak taiwanere og hongkongere, å etablere enkle tekstilfabrikker. Disse fabrikkene tilbød arbeid og lønninger til alle som var interesserte. Ryktene om arbeid spredde seg særlig ut til distriktene, hvor livet var hardt og mulighetene for utdanning var få. Plutselig var det en mulighet for å heve levestandarden betraktelig. Folk flytter i dag fortsatt i hopetall.

Det er allikevel bare få år siden kinesiske myndigheter erkjente flyttemønsteret et faktum. Som mange andre tall fra Kina er også disse tallene sprikene, men man antar at over 20 % av befolkningen i dag er migranter. Med så mange mennesker hjelper det ikke å være verdens beste land på logistikk. All kapasitet vil være sprengt.

Ønsker du vite mer om fenomenet anbefales dokumentaren  Last Train Home (2009).

Tilbake til deg som vurderer å reise, du vil med andre ord sannsynligvis være "nyttårsfast" - et ord som forøvrig neppe er patentert, men som alle vil skjønne betydningen av.

Du tenker kanskje at en kinesisk by har masse å by på (høhø) og at det vil være underholdning nok der du er?

Feil. For om alle som driver restauranter, barer, markeder og butikker skal hjem. Tilbake gjenstår spøkelsesbyer, for Kinas største byer er blitt så store grunnet den store mengden innflyttere. Når det er sagt, expat-barer, internasjonale hoteller og kulinariske opplevelser som McDonald og Starbucks vil nok være åpne. Her vil du møte andre likesinnede som forbanner gule kuer og stappfulle togstasjoner, men jeg vil forestille meg at det ikke var det du hadde planlagt å skrive hjem om.

Rester etter kinaputter i Beijing. 
Jeg tilbragte kinesisk nyttår 2009 i Beijing. Selve nyttårsaften var storartet, det til tross for at kineserne har en tendens til å verdsette lyd mer enn lys når det kommer til kruttunderholdning og da særlig kinaputter. Jeg var temmelig lei av å være halvdøv sånn omtrent klokken halv ti om morgenen, vel vitende om at det ville være mange timer igjen til midnatt. Tidene har allikevel forandret seg, og i et forsøk på å dempe den ekstreme forurensingen rakettskyting skaper, har myndighetene forsøkt nedlegge et totalforbud, uten at dette var noen tydelig suksess. Jeg innbiller meg forresten at da jeg bodde der var det dessuten et krav om fremlegg av kinesisk pass for kjøp av raketter, uten at jeg helt kan få verifisert nevnt påstand. Poenget er allikevel at det er liten vits i å ta turen for litt blink og bråk.
*Her hadde jeg tenkt å gjøre en morsom lek med ord om treige griser og raske kuer, men etter en lynkjapp sjekk med ordboken viste det seg at selv ikke vikinggriser var så raske at det fikk innpass i språket. 

30. januar 2016

[Om kinesisk fjellavstand.]

I Kina sier et ordtak 山高皇帝遠, fjellet er høyt og keiseren langt borte. Tradisjonelt sett har ledelsen i Beijing hatt liten kontakt med folket, og uttrykket blir ofte brukt om å gjøre ting man ikke har lov til uten å bli oppdaget. Det kanskje aller tydeligste eksempelet på kinesisk fjellavstand opplevde jeg på et massasjestudio i Sør-Kina.

Jeg har nettopp tilbragt fire måneder i Guangzhou, den største byen i Guangdong-provinsen, kanskje enda mer kjent under sitt kantonesiske navn, Canton. Allerede under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) bodde det omtrent 100 000 utenlandske kjøpmenn i byen. I perioder hvor Kina har vært lukket, har dette vært den eneste forbindelsen tilgjengelig for utlendinger. I dag sies det at Guangzhou er den byen i verden med flest afrikanere utenfor Afrika. Den geografiske og kanskje også den kulturelle avstanden fra maktsentrumet i nord har gjort at befolkningen er kjent for en relativt liberal holdning til Beijing. Eksempelvis fortalte flere kinesiske journalister jeg har møtt i Guangzhou at de søkte jobb i der nettopp fordi lokalpressen er litt dristigere enn deres bransjefeller lenger nord.


En lørdag var jeg på et lokalt studio for å få massasje. Vi ble vist inn på et rom og lente oss tilbake i håndklekledde plastskinnstoler. Massørene bar med seg en kanne varm kamomillete og små porselenskopper som vi skjenket i selv. Kinesere er glade i bakgrunnstøy, aller helst når de skal slappe av. Massørene spurte derfor ikke oss før de skrudde på TVen med volumet på fullt og ga seg til å kna våre slitne ben med ryggene sine mot skjermen. Om vi tidligere skulle vært i tvil ble det raskt tydelig at underholdningen, i form av nyhetskanalen til CCTV, var tilregnet oss.

Sendingens viktigste nyhet handlet om det historiske møtet mellom Xi Jinping og Ma Ying-jeou, presidentene av henholdsvis Kina og Taiwan. Lederne har ikke møttes på seks tiår, etter at Chiang Kai-Shek stakk med troppene sine til Taiwan. Konflikten står stadig like dagsaktuell, Kina har fortsatt ikke anerkjent Taiwan som en selvstendig stat, noe det hersker bred enighet om blant fastlandsbefolkningen. Taiwan på sin side kaller seg som regel "Kinesiske Taipei" under OL og når de driver lobbyvirksomhet i diplomatiske internasjonale sammenhenger, noe kineserne pleier å tolerere så lenge de ikke lager bølger - et annet kinesisk uttrykk som betyr å skape oppmerksomhet. Norge har per dags dato ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan, det nærmeste du kommer en taiwanesisk ambassade hos oss er Taipei Representative Office.

Lyden duvet i bakgrunnen. Massøren min nikket mot skjermen.

- Synes du Taiwan burde være selvstendig?

Å nei. Jeg snakker bevisst ikke om Taiwan-Kina forholdet med kinesere. Mange kinesere tar konflikten svært personlig og jeg har nære venner som blir tårevåte ved den minste hentydning om at Midtens Rike skulle kunne brytes opp. I et forsøk på å vri meg unna, svarte jeg at jeg ikke helt hadde satt meg inn i konflikten og at dette var en problematikk som de ulike partene nok best kunne løse selv. Et diffust svar jeg tidligere har møtt forståelse for, og som har gjort at temaet hastig har blitt flyttet.

Han ga seg ikke. Ville vite hva en utlending tenkte og sa at siden jeg kunne kinesisk hadde jeg nok gjort meg opp mange tanker om folket hans. Jeg ba om hans egen mening om saken.

- Det er for lenge siden. Kinesere og taiwanesere snakker samme språk, men den konflikten som pågår er ikke lenger vår kamp. Taiwanesere bruker penger i Kina, nå kan også mange kinesere reise til Taiwan og spiste taiwansk mat. Det er helt vanvittig at vi fortsatt skal krangle sånn som dette her.

Jeg prøvde å skjule en svært overrasket mine. Det er sjeldent fremmede kinesere ytrer seg om politikk, og ihvertfall ikke om et tema så sensitivt. At massøren min kom fra en ytterliggende, fattigere provins og var lavt utdannet gjorde at det var desto mer fjernt.

Nyhetsoppleseren ga en grundig analyse av fargene på slipsene til de to lederne. Fortalte at regningen på middagen var delt "AA." Massøren min kniste. "AA" betyr å spleise.

- Tenk at så viktige personer også spleiser. Man skulle jo tro at én av dem kunne tatt hele regningen.

I Kina, hvor det ligger prestisje i å betale hele gildet, var det nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette som ble vektlagt av det statseide CCTVs analyse av møtet.

Til tross for den storstilte begivenhetens viktighet både i historisk og diplomatisk sammenheng var det allikevel denne enkle hendelsen som gjør at jeg vil huske nøyaktig hvor jeg var da Xi møtte Ma.

17. august 2015

[Om reisen til Laos.]


Jeg dro til Halong Bay, en halv dagstur utenfor Hanoi. I Hanoi er det mange lokale reiseselskaper som tilbyr pakketurer, hvor man enten sover én natt på en båt og én natt på hotell, eller begge nettene på båten. Fjellene er så majestetiske at man lett blir bergtatt, men hadde ikke dette vært på starten av turen min, tror jeg neppe at jeg hadde vært like begeistret. Hanoi Tours AS (fritt valgt navn på turoperatør) behandlet oss stort sett som om vi var på rullebånd. Prisene svingte kraftig for den samme turen, enkelte av de vi var på tur med opplevde at de ble presset for ekstra penger for å få senger, veganerne som hadde bestilt spesialmenyer fikk kun ris, og som alenereisende ble jeg plassert på rom med helt fremmede, uten at det ble hensyn til hverken alder, kjønn eller hva jeg selv hadde foretrukket. Om du er kresen, eller har vært på tur i Asia før, vil jeg derfor ikke anbefale denne turen. Om du derimot bare ønsker å komme deg ut av Hanoi, er det helt greit.
I Halong Bay ligger turistbåtene tett. Det er nok mange år siden man opplevde en følelse av "Mann mot naturen" eller "Første hviting i området."
Uavhengig av hva du er blitt lovet, det blir neppe akkurat sånn. Båten jeg reiste på veien til hadde rotter under dekk, og jeg var glad jeg endte opp med å sove på en annen båt. To amerikanere, et koreansk par, en australier og en haug med kinesere satt plutselig på samme skip siste kvelden. Hadde jeg ikke kunnet kinesisk hadde nok turen blitt ganske kjedelig, men da kineserne oppdaget en måte å kommunisere på, kalte de meg "Kamerat" og jeg var tolk resten av turen. 

Lys som slipper inn i en av grottene vi gikk gjennom. 
Turen jeg tok besto av ørten timer uten informasjon i en svært liten minibuss med altfor mange backpackere som heller ikke visste noen ting. Da vi endelig kom frem og gikk ombord i en båt, fikk vi lunsj. De fleste på båten oppdaget at de hadde fått en pakke med full bar. Jeg oppdaget at jeg var en av de få som ikke hadde det.
Ocean view fra båten, tror jeg.
En matros samlet sammen alle passene våre og sendte oss i land på en øy. Vi fulgte et tog med andre backpackere og kom til slutt inn i en opplyst hule, full av enda flere turister. Etter å ha gått litt til, kom vi tilbake til båten, og de tok oss med til et område hvor vi kunne bade, padle kajakk, og drikke øl.
En dame rodde over for å selge oss kjeks og brus.
Plutselig fikk jeg og en annen tilbake passene våre, og beskjed om å komme oss av båten. De kjørte oss i land og vinket farvel. Heldigvis kom det mange andre båter med turister like etterpå, noe som gjorde det hele mer merkelig enn skummelt.
Meg på toppen av et fjell vi besteg. 
Vi gikk i land og satt latterlig lenge i en altfor trang buss med altfor mange backpackere, alle fulle på det som tydeligvis hadde vært standard åpen bar. Jada. Vi kom frem til et bittelite hotell og fikk en begredelig beskjeden middag. Jeg fant WIFI i restauranten og ble sittende ved bordet hotellverten etterhvert la seg til å sove under.  Dagen etter ble vi kjørt i nok en altfor trang buss med altfor mange backpackere til en liten nasjonalpark, hvor vi klatret opp på det øverste fjellet. Dette er det eneste bildet jeg kom hjem med som ikke inkluderte altfor mange andre backpackere (én er nok). 

Tilbake i Hanoi feiret jeg som nevnt 17. mai, og så tok jeg en buss til Luang Prabang i Laos.
Den vanvittig skuffende sjokoladekjeks til tyskeren foran meg. 
Bussturen mellom Hanoi og Luang Prabang er kjent som "Bussturen fra helvete." Jeg kunne kjøpt en flybillett og vært fremme på under én time, men historiene om halvpsykopatiske bussjåfører som kjørte overfylte, eldgamle kjøretøy fulle av spying og grining og dødsfall var for mange. Selvsagt tok jeg landeveien.

video

Avgjørelsen skulle vise seg å være en av de bedre på hele turen, og alle historiene ble raskt bragt til skamme. Ihvertfall nesten. Vi var åtte stykk vestlige backpackere og en øvrig besetning på fem ombord da bussen forlot Hanoi sentralstasjon. Bussen hadde seter til 46. God plass. Setene var dessuten bakoverlent, slik at man kunne sove om man ville det. To britiske jenter poppet sovemedisin og sov de 26 timene turen tok mer eller mindre non stop.

Fjellene i Laos.

De øvrige passasjerene og jeg ble derimot godt kjent, der vi var vitne til lugubre stopp midt på natten, esker som ble lesset av og på, og tollposter hvor betjenter i uniform ble tilbudt sigaretter fra vår sjåfør, som skamløst kastet seg ned på kne foran dem. Om det var tilfeldigheter eller konspirasjonstankene fra mistroiske hoder er vanskelig å si, men vi som var passasjerer var overbevist om at det var med overlegg bussen stanset med de blondeste passasjerene godt synlig. Disse mistankene ble ytterligere bekreftet de gangene overnevnt knelende sjåfør pekte på de blonde turistene i vinduet. Tyskeren foran meg fniste og mumlet noe om Røde Khmer.

Da vi kom til grensen til Laos måtte alle ut av bussen. Bagasjen fikk ligge igjen i bussen, men selv den ble flyttet rundt i bussen. jeg hadde kjøpt visum på forhånd, men de andre kjøpte visum på grensen. Så gikk vi de 500 meterne på grusveien og plutselig var vi Laos, og kunne gå ombord i bussen igjen.

De siste timene før bussen var fremme i Luang Prabang, ble jeg plutselig invitert frem til forsetet av bussen. Jeg ble tilbudt te, og sure plommer. Da den eneste tekoppen på bussen var i bruk av hele besetningen, takket jeg ja til sistnevnte. Selv om vi hadde begrensede fellespråkkunnskaper ble samtalen hyggelig. De samme mennene som hadde slengt stygge kommentarer til resten av reisefølget og sparket borti de samme bemerkelsesverdig mange ganger, fant frem ekstra puter til meg, så jeg kunne sitte ekstra godt. De fortalte stolt om deres lønninger (750 kroner i måneden) og så på meg med bekymret mine da de oppdaget at jeg var steingammel og fortsatt barneløs. Vietnameserne var empatiske sånn sett.

I Luang Prabang ga crewet meg high five og hjalp meg med både skateboardet og kofferten min, var ufine mot guttene i reisefølget, og tutet, før de raste nedover veien og ute av syne.

3. august 2015

[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.


Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.
Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet
Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikeholdt, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene: "Lykkelige amerikanske soldater feirer julen, en feiring mer storartet enn hjemme!"

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 
Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.
Mangoselger i det franske kvartalet.
Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.


Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.
Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for likhet og brorskap. Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 
Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi
Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.
Spennende meny.
Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.


Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.
Pyntet til fest.
Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.
Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 
Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.
Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.


St. Joseph's Catedral i Hanoi. 
Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 
Ho Chi Minhs Mausoleum
Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.


Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.
Soldat på Ho Chi Minh tour.
Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 
Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.
Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egen mor og farens grandtanter. 
Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra.