3. desember 2014

[Living with HIV: Not 'just an STD']

Tidligere i år leste jeg et sted at det er mye HIV i Hongkong. Jeg har både tenkt og snakket mye om det siden, ikke minst fordi HIV i Kina er ganske kontroversielt, samtidig som Verdens helseorganisasjon melder at landet har en voksende epidemi. HIV-skandalen da myndighetene på 90-tallet samlet inn blod med urent utstyr og som følge smittet opptil 500, 000 mennesker, har allikevel ikke gjort myndighetene bedre til å spre informasjon. Tjue prosent av befolkningen hadde ikke hørt om HIV, viste en undersøkelse fra 2002.

Nå digrerer jeg. Jeg skrev jo om Hongkong, men det var dette som gjorde meg nysgjerrig. Da jeg jobbet med artikkelen, oppdaget jeg dessuten at jeg hadde lest feil. Hongkong har heldigvis en av de laveste HIV-ratene i verden. I november skulle vi skrive om en minoritet i Hongkong. Første desember var det World AIDS Day. Dette var mitt bidrag.

---------------------------------------

HONG KONG — Shaun has a job, and family and friends he cares about. However, he also carries a secret his doctor advised him not share, to avoid discrimination.

One and a half years ago, his boyfriend at the time told Shaun, he had contracted a sexually transmitted disease. Shaun went to a clinic and got tested. The test showed he was HIV-positive.

“I didn’t expect something that serious,” Shaun, now 28, said. Later, the ex-boyfriend explained he wasn’t aware that by only taking HIV-medicine, but not using condoms when they had sex, the ex-boyfriend was still risking infecting others.

“Chinese people are very prudent when it comes to sex-education, they just don’t like talking about it,” Shaun said. In school, he learned HIV was usually spread through sexual contact, and to use protection when having sex.

No one ever told him what HIV actually is. When diagnosed, he spent hours searching for information online, only to discover a lot of misleading websites. “People would say you can contract HIV if you are bitten by a mosquito, or by sharing the same drink,” he said.
A total of 150 additional HIV-cases were reported to the Department of Health in the second quarter of 2014, bringing the cumulative total of reported HIV infections to 6 646 since 1984. (Graph contracted from www.info.gov.hk)
CLICK TO MAKE IT LARGER
A total of 150 additional HIV-cases were reported to the Department of Health in the second quarter of 2014, bringing the cumulative total of reported HIV infections to 6 646 since 1984. (Graph contracted from http://www.info.gov.hk)

Hong Kong has a prevalence rate of 0.1 percent, low compared to the 0.8 percent global rate, according to the United Nations AIDS department. However, there has been a rapid increase in cases, with most of the affected being gay men, the Department of Health’s past three annual reports revealed.

Forced to make frequent trips to a HIV-clinic in the beginning, Shaun found it hard asking his supervisor for time off without revealing he was sick. He still needs to take daily medication. The side effects make working overtime difficult. “It’s like being on a boat, you get dizzy, and very sleepy,” Shaun said.

His career prospects are reduced, “I can’t take a senior manager position, they would require a complete health examination,” he explained.

Before he was diagnosed, Shaun wanted to move abroad. Last year, a headhunter offered him a job in Singapore. “Unless they change the restrictions on people with HIV, that cannot happen, I had to turn it down,” he said.

When Shaun told his last boyfriend he had HIV, his partner broke all contact. The experience scared him. “It’s difficult to get someone who is already negative to understand,” Shaun said.

Shaun said his life is good for now. His relationship with his siblings has changed. The disease has brought them closer together, “We have started talking, we never did that before,” he said.

1. desember 2014

[Om Occupy Central - en statusoppdatering.]

I forrige uke var jeg vitne til at politiet plutselig stanset all trafikk i et veikryss. De lot to busslaster med politi kjøre forbi og så åpnet de trafikken igjen. Jeg fikk en vond smak i munnen. En time senere leste jeg at det var 4000 politimenn i gatene for å stanse demonstrasjonene. Det var tåregass og regelrett juling av demonstranter.

I går kveld og i dag har det vært nye sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Det har bodd folk i telt i Hongkongs gater i seksti dager. Området rundt regjeringsbygningen ser ut som en speiderleir med provisoriske trapper bygd over midtrabattene. Det er egne avdelinger hvor man kan gjøre lekser, det er et bibliotek, og det er mengder med politiske plakater og politisk kunst. Noen telt har fått julepynt, andre har hengt opp lapper hvor det står at man kan få engelsk forklaring på hva som skjer, eller at de ikke ønsker å snakke med presse. Det holdes fortsatt gratis engelskkurs og kurs om demokrati.

Til venstre ser du provisoriske lekserom. Jeg ville ikke forstyrre ved å gå for nærme.
Jeg hadde forventet horder med sinte menn med gule hjelmer, folk som bygget barrikader og politimenn med politihunder. Slåsskamper kanskje. En i klassen hadde innstendig bedt meg ringe om jeg trengte hjelp. Han sendte meg første bekymringsmelding før jeg rakk å gå av t-banen.

I midten ser du Xi Jing Ping, Kinas leder, med en gul paraply
I kveld var luften fylt med lyden av teltblafring og taler om demokrati. Det var en grå dag, men akkurat nå var det ellers stille før stormen.

Jeg satte meg ned ved bordet til to frivillige ved et førstehjelptelt og spurte hvordan det gikk. Det lå fire beskyttelsesbriller på bordet. Ved føttene deres sto et brett med rensevæske til å rense øynene med. Han ene gikk bort til et velassortert røykehjørne noen meter lenge borte.

- Det er gratis, du kan velge om du vil ta én eller legge igjen to, forklarte hun som ble igjen, og nikket i retning han som var gått.

Hun sa at det hadde vært en tøff kveld dagen før, og at folk var utslitt. Hun hadde fortsatt vondt over hele kroppen etter å ha blitt sprayet med pepperspray mens hun hadde prøvd å bære ut andre som hadde blitt sprayet ned.

- Politiet hadde stått og ropt stygge ting til oss hele kvelden. De ga oss fingeren. Det er sånne ting som gjorde at det er blitt mer voldelig nå enn det var før.

Hun sa de hadde prøvd å ta med seg kameraer for å filme, men det var håpløst, for politiet pleide å slå ned de som hadde kameraer først. Deretter gikk de løs på de yngste, og så jentene.

- Først sprayer de deg med pepperspray så du ikke ser noen ting. Så banker de deg opp. Du blir helt hjelpeløs og må bare ligge der blind og ta i mot.

Det har vært sånn nesten hver eneste gang det har vært sammenstøt i Mong Kok, et område på andre siden av Hongkong, kjent for å ha de kanskje mer "ekstreme" delene av Occupy Central. Det som skjedde i går, som var spesielt, sa hun, var at hun for første gang hadde hørt stemmene til foreldre og besteforeldre som hadde bønnfalt politiet om å slutte.

Jeg så meg rundt og ble med ett klar over at det faktisk var en større andel eldre der enn tidligere.

- Folk gidder ikke lese mer om at det er de unge som skal gjennomgå for at ting ikke er som at de skal, vettu.

Nylig skrev South China Morning Post at 70 prosent av innbyggerne i Hongkong var i mot Occupy Central. Hun lo og mente det var en undersøkelse hvor man hadde spurt folk med penger og andre som drev handel med Kina. En seriøs undersøkelse ville inkludert også de som følte på kroppen hvordan det var å ikke ha penger. Men deres meninger mener myndighetene ikke er nødvendige. Skjønt, kinesiske myndigheter har meldt at de ikke vil snakke med britiske politikere om Occupy Central heller, så de er i godt selskap.

Et av mange juletrær pyntet med nøkkelringer med påskriften "Jeg vil ha stemmerett"
Hun sa at saken var viktig, men innrømmet at midlene de brukte var helt feil. Ting tok tid, ingen hadde oppnådd noe som helst, og det var blitt en dyr affære. Det var vanskelig å skaffe nok sikkerhetsutstyr, og man mistet alle tingene sine hver gang politiet gikk til angrep og man måtte løpe. Munnbindene kan bare brukes én gang, men beskyttelsesbriller med blod kan i det minste vaskes.

- Men jeg er ikke redd. Er man redd, må man gå hjem.

Det kom en mann syklende og delte ut mat og cola. Jeg gikk. 

En stor utgave av den gule paraplyen, symbolet på Occupy Central


Det begynte å regne.

30. november 2014

[Om homoholdninger.]

- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.

Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.

- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.

Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.

Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.

Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.

La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.

Det er jo noe som skurrer her.

Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av  én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.

I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.

Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.

Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.

Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.

Hun gjorde store øyne.

Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.

"Hvordan ser en homo ut?"
Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.

Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.

Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?

12. november 2014

[De store spørsmålene.]

De lurer på så mye:
- Hva synes dere i Norge om emoer?
- Hva synes dere i Norge om gamere?
- Hva med sosiale utskudd?
- Homofile?
I den rekkefølgen.

- Hvor mye kostet klokken din? Den var sikkert dyr.
Tine: 20 norske kroner.
- Å ja. Da er min dyrere.
Samtale over.

- Har dere hatt så store demonstrasjoner som Occupy Central i Norge?
Tine: Vi har ikke innbyggere nok.
Hele klassen lo.

- Leser du nyheter hver dag?
Dette kommer overraskende ofte. 

- Hva slags erfaringer kan man få av å bli så gammel som deg?
Dette også forøvrig.

- Har du sett nordlys?
- Har du sett nordlys, Tine?
- Har dere nordlys i Norge?
Kan noen forklare meg hvor denne besettelsen kommer fra?

- Vi kinesere bryr oss ikke om rasisme. Hvorfor bryr du deg om rasisme?

- Er det sant at vestlige ikke liker folk med blondt hår?
Tine: Nei.
- Er du sikker på at vestlige kvinner liker vestlige menn med blondt hår?
Tine: Ja, helt sikker.

- Er det sant at alle homofile menn er kjekke?

Jeg skjønner at de er nysgjerrige, og jeg liker at klassekameratene mine spør når det er noe de lurer på. Noen har tydelig båret på spørsmålene sine lenge, for når de endelig får sjansen til å hilse på meg, buser de ut med dem nesten før jeg rekker å si hallo.

- Liker du ender?

Men noen ganger kommer de virkelig gode spørsmålene:

- Hvorfor er dere så rare i Europa? Hvorfor har dere en så merkelig kultur?
Tine: Kan jeg få et eksempel?
- Hva er greia med tyrefekting?
Tine: Jeg aner ikke.
- Men du er jo fra Europa.

Det var en nydelig påminnelse om at hvis en kineser skal måtte stå til ansvar for alt jeg har lært, hørt og sett at Kina har gjort, da må jeg kunne stå for tyrefekting også.

Men det har jo ingen av oss lyst til.



9. november 2014

[Working 102 hours per week: “Better do your work and keep quiet”]

Oppgaven var å skrive om et valgfritt kontroversielt tema i Hongkong som ikke omhandlet Occupy Central. Jeg valgte å skrive om hushjelpene i Hongkong, en stor del av bybildet, men som allikevel ikke høster de samme godene som resten av befolkningen. Jeg lærte mye, og fikk lyst til å dele artikkelen med dere!

------------------------------

Nanny-day: Foreign domestic helpers having a day off in Central.
(HONG KONG) – Working for a minimum monthly salary of HK$4,100, foreign domestic helpers come to Hong Kong to fill the need for live-in helpers. Required to stay with their employers, an Amnesty International 2013 report found that the foreign domestic helpers work a weekly average of 102 hours, contrary to the average of 49 hours for other Hong Kong industries.

Joan Tsui, is the convener of the Support Group for Hong Kong Employers with Foreign Domestic Helpers, representing over 10,000 employers. She said that the main reason for hiring helpers is to allow Hong Kong women a career. Employers spend a monthly total of HK$9,000 on a helper with a 2-year contract, adding in other benefits such as food and insurance, she added. An ordinary working-woman in Hong Kong earns HK$15,000 to HK$20,000 a month. “If the helper’s salary rises to HK$4,500, we trust most women will reject to hire the helper and return to their homes as the housewives,” Tsui says, noting that, “we do pay more to hire a good helper. I will pay a bonus to my helper after good fulfillment of a 2-year contract.”

Filipino domestic helper Arline T. Bathara has been working for a local family for over two years, earning minimum wage. Every month she sends HK$2,000 home. For the first three months, she was also still paying down the HK$20,000 she owed her work recruitment agency in the Philippines. “It’s almost funny, I was actually in Hong Kong, borrowing money from the Philippines to afford working here,” Bathara said. Although she feels that economy is tight and that it would not be possible for her to ask for a raise, she still wants to stay because she earns the double of what she did back home.

For Hannah Mae Duldulao, also a Filipino helper, a normal workday starts at 6.30 a.m. and lasts until 10.30 p.m. In accordance with Hong Kong immigration law, she has one resting-day per week. She says the biggest problem for many is that despite the government requiring employers to provide food or pay a food allowance of no less than HK$964 per month, many are not given enough food, and end up spending their salaries on buying their own. “It’s still not good to complain. You better do your work and keep quiet, so you can keep your job,” she said.

Silvia Bonvini, a representative of the Hong Kong helpers campaign, confirms Bathara and Duldulao’s stories are not unusual. “The high weekly working hours are a direct result of live-in rules,” Bonvini said, but adds that the live-in rule is also the key reason why the helpers are here. Another reason for the live-in rule is for employers to ensure that the helper is not pursuing additional work. “These are the reasons why the government are reluctant to change the laws,” she explained.

The Hong Kong helpers campaign’s main focus is to change how the foreign helpers are viewed and valued by the local community and to promote the work of non-governmental organizations supporting the helpers. “The helpers are not slaves working to please the Hong Kong people, they are a working force that needs to be put equal to other foreign workers in town. They should have the same benefits,” Bonvini said.

Earlier this year, Myanmar temporarily stopped sending helpers to Hong Kong only months after the first batch of domestic workers had arrived. The ban was imposed following a high-profile case of an Indonesian helper having been abused by her employer for months.

5. november 2014

[Om nordkoreanske flyktninger.]

Pressefrihet i Nord-Korea sto på agendaen. Det var ikke så mye å si om temaet, Nord-Korea pleier å komme dårligst ut i hele verden, og samtalen i klasserommet dreide seg mot han i klassen som kommer fra grensetraktene ved grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han fortalte at en slektning som hadde vært der, sa det var som å være tilbake i Kina under kulturrevolusjonen.

Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.

Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt. 

Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.

Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.

Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.

En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."

Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.

En ny og tyngende stillhet fulgte.

Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.

Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.

En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.

En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."

Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.

Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?

I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.

2. november 2014

[Om et lite mysterium XLIV.]

Dette postkortet må ha vært kjempegøy å skrive. Turen til Dublin må ha vært tilsvarende gøy.

"Hei Tine!
Cheers fra Dublin fra to partyløver i pysjbukse. 

Turens to mottoer:
1. Nap all day, sleep all night. Party never.
2. No pants, no bra #win!
Turens seneste kveld var en litterær pubcrawl med mye kultur og veldig lite øl; og vi var tilbake på hotellet kl. 22.
Du vet ikke hvem vi er (enda) men vi jobber for å få møtt deg via felles bekjent (passe creepy?) Kodeord Guiness.
Håper alt står bra til!
Hilsen to lurkers "

Ja, jøss folkens. Dere høres jo ut som kremen av hva sosial underholdning angår. Den dagen vår felles bekjente bestemmer seg for å innvie meg i gjengen blir nok desto bedre.

26. oktober 2014

[Om kinesiske frustrasjoner.]

- Tine, vi er ganske like du og jeg.

Han er bråkjekk av type og kledd i den androgyne stilen man nesten bare ser i koreanske musikkvideoer. Bleket lyst brunt hår,  svarte tights, svarte lærsandaler og en frakk i svart imitert skinn med ordet "Boss" i store hvite bokstaver på ryggen. Det er gullglidlås på tightslommene. I den ene er det en pakke rullings. Da han oppdaget at jeg kunne mandarin, håndhilste han og bukket så ærbødig at jeg ble litt stolt over at jeg hadde imponert. Hadde han vært norsk, hadde jeg vært redd han.

Litt usikker på hvilke likheter han sikter til, ber jeg Beijing-kineseren fortsette.

- Jeg er den eneste fastlandskineseren i klassen min, sånn omtrent. Jeg er ihvertfall den eneste kineseren som kommer nordfra og snakker mandarin hjemme. Det er så mye jeg må stå til ansvar for.

Det er velkomstkveld for skolens vinklubb, en begivenhet utsatt i flere uker på grunn av demonstrasjonene i byen. Jeg må innrømme at jeg hadde sprikende forventninger til det hele på forhånd, men jeg er blitt godt tatt i mot av det de selv anser for å være skolens kulturelite. Ihvertfall av hva drikkevaner angår. I dag har vi ikke lært så mye. Til gjengjeld har vi gjort betraktelig mer enn å bare smake på de utallige vinene som er satt frem. Tre timer ute i gildet har allerede tre kapitulert og blitt båret ut i ventende taxier av de få som har vist et noe større måtehold. Fire andre har dessuten droppet festen helt, og sitter og ser på en europeisk fotballkamp på en PC på naborommet.

- Kina gjør mye dumt. De gjør det. Jeg kan ikke være enig i alt det de sier. Men jeg er jo kineser. Jeg er jo glad i landet mitt. Jeg vet allikevel ikke hva jeg skal svare når alle hele tiden forteller meg hva vi gjør galt. Hva myndighetene gjør galt.

Han er alvorlig, og dytter bort de som spør han om noe, eller vil skåle. Ber de om å tie stille og gå bort.

- Dette er viktig for meg. Forstår du? Kina har så mange folk. Vi kan ikke være enige om alt. Hvordan kan noen være enige om noe som helst?

Han gjentar seg selv på engelsk. Han snakker sakte. Jeg sier jeg forstår, men det er en løgn. Hvordan skal jeg noensinne kunne forstå han? Dette er noe jeg har tenkt en del på. Det er ikke lett å være fastlandskineser i Hong Kong. Temaet er både klisjé og passé for de fleste. Alle har en mening om Kina. De fleste fastlandskineserne velger å ikke kommentere, det er et vanlig og respektert kinesisk svar å si at man ikke vet noe om politikk, fordi man ikke er ekspert på området. Hva som blir diskutert innad i familien eller i tette vennekretser får jeg sjeldent innsyn i. Mine blonde lokker og blå øyne er en tydelig indikator på at jeg ikke er en av de. Det har allikevel slått meg at det må være frustrende å holde på alt man synes og mener uten å i det hele tatt gjøre et forsøk på å forsvare seg.

- Du må nok gå og tenke ditt om oss hele dagen. Hva gjør du med det? Du er hele vesten, du Tine.

Nok en av de eminente vinkjennerne erkjenner at det er et akutt behov for frisk luft og en bøtte. Han ser unnskyldende på meg og indikerer at her må det nok bistand til.

- Vi har det på samme måte, du og jeg.

"Boss" løfter opp bylten som har segnet om på en klappstol og drar han med seg bort til heisen.

24. oktober 2014

[Om å gå i mot autoriteter.]

Jeg brøt Konfusius første regel: Jeg sa læreren vår tok feil.

Man skal aldri si at en lærer tar feil.

Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.

Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.

Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.

Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.

"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"

Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:

"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"

Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.

Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn. 

"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."

Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.

Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.

"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."

Den så jeg ikke komme.

14. oktober 2014

[Om en kinesisk brannøvelse.]

Alarmen gikk av nesten med en gang timen hadde begynt. Læreren min så først litt forvirret ut, men så ga hun følgende instrukser:

"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."

Det var heldigvis bare en øvelse.

12. oktober 2014

[Om at folk flest bor i Kina.]

Vi satt i kantinen og snakket om boforhold. I Norge har vi god plass, i Kina har de egentlig enda bedre plass, men alle vil helst bo på samme sted, og da blir det jo dårlig plass begge steder. I Hongkong, til tross for at dette lille området med land har så mange mennesker, er det fortsatt slik at mesteparten er ubebygd territorium. Befolkningstettheten er høy.

Nå skal det sies at både Hongkong og resten av Kina forøvrig, er svært gode på å stable folk i høyden. Guttene jeg spiste lunsj med fortalte at de bodde henholdsvis fire og åtte på hvert rom på universitet hjemme. Å bare dele rom med én person som de nå gjorde, var en tydelig oppgradering av hva livskvalitet angikk. Jeg fortalte at i Norge kjenner jeg nesten ingen noen voksne som deler rom hjemme, med mindre de er kjærester. Det hadde nok blitt rabalder om universitetsstudenter skulle måtte dele rom.

En av guttene smilte og bekreftet det jeg har følt på kroppen så altfor mange ganger:

"Men Tine, vi kinesere har jo ingen forståelse for 'personal space'!"

Jeg la ikke skjul på at jeg hadde hatt en viss mistanke.

11. oktober 2014

[Om et lite mysterium XLIII.]

Jeg må erkjenne at jeg har kommet ut av tellingen. Dessuten har det eskalert til ikke mindre enn tre avsendere de siste ukene som har sendt meg bemerkelsesverdige postkort.

Dette kortet er sendt fra en bloggleser jeg (tydeligvis) ikke visste om!



"Hei Tine!
Ny måned, nytt postkort, uten at jeg dermed har sagt at det er et forsett av noe slag. Det er iallefall lett å sende kort til noen som så tydelig blir glad for det! Jeg har aldri vært i Hong Kong, men du har kanskje ikke vært i Saltstraumen heller? Jeg aner ikke. Har i alle fall ikke lest om det siden jeg begynte å følge bloggen din i 2007 eller deromkring.

Ha en strålende dag!

Elisabeth!"

Takk for kort, Elisabeth! Nei, jeg har ikke vært i Saltstraumen, men jeg blir jo kjempeglad for kort derifra!


Videre har jeg også fått et kort fra Østerrike. Jeg kjenner ikke igjen skriften, og kan ikke påstå jeg vet om noen som har vært i Østerrike i det siste - eller flydd igjennom. Som vanlig setter jeg pris på tips som leder til avsenderen.

"HOLA TINEE!
Det gleder meg å kunne bidra i postkortsamlingen. Dette er første bidrag. Usikker på om avsender skal forbli anonym eller ikke... tvi tvi."


Dette kortet er faktisk noen uker siden jeg mottok, men som mine to blogglesere kanskje har forstått, fokuset mitt har vært på helt andre ting. Det er sendt fra Hongkong, men skrevet på japansk. Sikre kilder forteller meg at det ikke er skrevet av en japaneser.

Oversatt fra japansk:

"Hallo, meg igjen Jeg fant dette kortet i Sada. Det er fint, er det ikke? Det var litt dyrt, men jeg synes ikke det var bortkastet. Forresten, liker du snacks i Hongkong? Jeg liker den som heter 鶏蛋仔 veldig godt.

[og så på norsk:] Fra meg, for tredje gang.
(Vått blekk er vanskelig å håndtere...)"

Det er jo noen som har det veldig gøy på min bekostning for tiden. Det er jo kjempemorsomt. Jeg har allikevel lovet å minne om at i fall det skulle være en ubehagelig stalker med dårlige intensjoner så er soverommet mitt til venstre når du kommer inn i leiligheten.

Takk for kort folkens!

10. oktober 2014

[Om en fikafest.]

Han kommer bort til meg og sier han skal ha fikafest. Kineseren er en av de få i klassen som har kantonesisk som morsmål og snakker derfor engelsk med oss alle. Jeg antar dette er slangord jeg bare ikke har hørt om.

Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.

Han så på meg ettertrykkelig.

Tine:
Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.

Jeg regner med at en fortsettelse følger.

8. oktober 2014

[Om å sette ting på plass.]

Det er ikke bare politikk og harde tider. I dag gikk jeg desperat rundt på stoljakt på biblioteket. Alle seter var opptatt. En fastlandskineser i klassen dyltet borti meg.

Kineser: Døh, hvorfor drar du ikke bare tilbake til Central? [Området jeg bor i.]
Tine: Hvorfor drar du ikke tilbake til landet du kommer fra?
Kineser: Men... å.

Fem kinesere vi ikke kjente snudde seg. Han lo. Det er greit å si sånt når det er meg.

6. oktober 2014

[Om den andre siden.]

Vi er tilbake på skolen i dag etter en fem-dagers langhelg. Det er ingen i klassen som kommenterer demonstrasjonene, selvfølgelig. På snedige vis vrir de seg unna spørsmålene mine, ikke at jeg hadde regnet med å få et tydelig svar i utgangspunktet. Ingen forstår seg på politikk. Ingen er fra Hongkong, og kan derfor ikke uttale seg. Dette er ikke deres kamp, men det er jo klart, det er fortvilende for bedriftseierne at de taper så mye penger. Slike svar kommer igjen og igjen, og det siste er det mest tilbakevendende av dem alle, for det er det er nettopp dette kinesiske nyheter velger å dekke: at nå taper Hongkong penger på å demonstrere. En side av saken vestlige medier nesten har glemt å nevne.

Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.

Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.

Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen.  Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.

Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.

Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?

Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.

Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.

Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.

Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.

Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.