16. september 2014

[Om å bli skilt ut.]

Som nevnt, jeg befant meg i går i gangen i en etasje jeg vanligvis ikke holder til i. Plutselig dukket sjefen for fakultet opp. Han er en ganske fleipete type, så jeg fikk litt panikk da han så på meg gravalvorlig:

Fakultetsjefen: Du. Du er hun norske.
Tine: Jepp. Det er meg.
Fakultetsjefen: Har du fem minutter? Jeg må snakke med deg om noe.

Jeg var tidlig ute og lette egentlig etter et rom jeg kunne slå ihjel en time i. Han dro meg med inn på kontoret til en av de amerikanske lærerne og introduserte meg som hun norske. Også hun sa det var på tide at vi snakket sammen, mens hun nikket bekreftende. Det hadde gått altfor lang tid.

Fakultetsjefen: Hvordan går det egentlig med deg?
Læreren: Er klassen hyggelig mot deg?
Fakultetsjefen: Du er jo en minoritet.
Læreren: Og du er ikke kineser.
Fakultetsjefen: Har du mange venner andre steder i byen?
Læreren: Hvordan fant du oss egentlig? Hvorfor er du her?
Fakultetsjefen: Snakker de andre med deg i det hele tatt?

Alt det vi i Norge aldri ville sagt. Jeg sa jeg hadde det bra. At det var en fordel å være i mindretall. Jeg likte det sånn. Jeg fortalte dem hele livshistorien min (nesten), bare for å underbygge dette argumentet. De lo og forsto. Og så fikk jeg en rekke tips:

- Ikke bli solbrent.
- Ikke surf når det er tyfon.
- Ikke gå på skolen om det er tyfon.
- Gå på bar om det er tyfon. Hva ellers kan du gjøre om skolen allikevel er stengt? (Her fulgte en lang rekke med tips til barer jeg burde sjekke ut.)

Det er nemlig sendt ut tyfonvarsel i byen. Jeg bor i Central, hvor de kunne fortelle at bygningene var ganske godt bygget. Jeg trengte ikke være bekymret for leirskred. Men om det fortsatt var action jeg var ute etter så som sagt, jeg kunne jo bare dra på byen og sørge for det på egenhånd.

Jeg blir ihvertfall ettertrykkelig godt tatt vare på.

15. september 2014

[Om det som må til.]

I dag hadde skolen min besøk av Helge Rønning, professor i media fra Universitet i Oslo. Han skulle snakke om Kinas softpower i Afrika, og siden det var en åpen forelesning, tenkte jeg at det kanskje ikke var så dumt å ha med meg.

Jeg hadde lunsj med en klassekamerat og han lurte på hva jeg skulle etterpå. Jeg fortalte om forelesningen, og slang egentlig mest av ren høflighet en invitasjon til han. Jeg hadde ikke regnet med følgende reaksjon::

Kineser: Hmm. Kanskje jeg skulle vært med?
Tine: Ja jøss. Du kan få sitte ved siden av meg.
Kineser: Men, hva er det egentlig?
Tine: Det er et kritisk blikk på kinesiske bedrifters makt i Afrika.
Kineser: Å! Da er jeg med.
Tine: Du misforstår. Jeg prøver advare deg. Det kan være krast mot Kina. Men er du så interessert i Afrika?
Kineser: Fordi jeg vil høre kritikk om Kina.

Vi er jo alle her for å få se verden på en annerledes måte.

12. september 2014

[Om et lite mysterium XLI.]

Dette er så absurd. Jeg har fått postkort fra Elisabeth, som har vært på fire dagers kurs i Tromsø. Postkortet i seg selv fikk meg til å smile. Det er så erkenorsk, for været i Tromsø er beskrevet i detalj. Og godt er det, for alle nordmenn vet at en god tur som regel blir bedre med godt vær. En dårlig tur også forsåvidt. Her om dagen ble jeg spurt hva kineserne lurer på når de møter meg. De i klassen min lurer ofte på de samme tingene:

- Hva gjør jeg egentlig her?
Vel, har studert kinesisk, japansk og statsvitenskap. Jeg liker Asia og jeg er uvanlig glad i varmt vær. Dessuten er jeg glad i å skrive, og jeg leser mer nyheter enn de fleste. En master i internasjonal journalistikk med vekt på Sørøst-Asia var et opplagt valg.

- Men hvorfor snakker jeg kinesisk?

Som sagt, jeg har studert kinesisk.

- Kan jeg snakke kantonesisk, slik de gjør i Hongkong?

Nope. Ikke et ord. Ikke har jeg gjort et forsøk på det heller.

- Er det ikke kaldt i Norge/Sverige/Finland/Sveits?

Det er ikke alltid de husker helt hvilket land jeg kommer fra. At Sveits på kinesisk er veldig likt Sverige gjør det hele enda mer komplisert. Jeg sier det er kaldt om vinteren, men at jeg da pleier å gå inn.

- Men kan jeg spise med pinner da? Og liker jeg kinesisk mat?
Etter nesten seks år i Asia, er spisepinner heldigvis ikke noe jeg tenker så mye mer over det lenger. Så legger jeg ut om hvor glad jeg er i kinesisk mat, og da har jeg vunnet hjertene deres. For faktum er at når en nordmann har vært på tur, vil en annen nordmann spørre om hvordan været var. Herlighet, man kan ha dratt til Dubai, og det første spørsmålet man stiller, er allikevel hvordan været var. En kineser vil spørre om maten. Hva man spiste, hvor man spiste den, og bilder av maten er faktisk en generell allmenn interesse. Det er en kulturell greie så innbarket i livene deres at når de møter hverandre, er det en vel så vanlig hilsen å si "Har du spist?" som "Hallo".



Tilbake til dette postkortet mitt. Jeg kjenner fire Elisabether. Fem, om du teller med mellomnavn som egentlig ikke er i bruk. Men det er ingen av dem. Jeg har naturligvis stalket litt rundt får å få en slags bekreftelse på at de ikke lyver, og historiene deres viser seg å stemme.

Det var morsomt Elisabeth. Du tok meg der. Takk for postkort, det er alt jeg kan si.

11. september 2014

[Om klasselisten min.]

La oss snakke litt om navn. Ikke mitt eget, jeg heter stort sett Tine. Det er både barnevennlig og språkvennlig. Enkelt å huske er det óg. Jeg mener derfor jeg gjør de kinesiske klassekameratene mine en tjeneste- for ikke å snakke om at jeg, som nevnt, er den eneste vestlige i klassen.

Nei, jeg vil snakke om resten av klassen. De som har kinesiske navn av typen Tanke Hest Grasiøs, eller Konge Velduftende Kraft (fiktive navn)... Kinesiske navn er generelt sett vanskelige å huske om man ikke er vant til dem, også for meg. Jeg kjenner til og med flere norskkinesere som sliter med kinesiske navn. De fleste av lærerne mine er vestlige, og de kan ikke mandarin, noe som gjør det dertil vanskelig å vite hvem de ønsker henvende seg til. Den vanlige løsningen er derfor å skaffe seg et såkalt engelsk navn. La det allikevel være sagt, definisjonen av navn kan være relativt.

Å finne et navn til seg selv kan være en utfordring. Dette er ikke offisielle navn, og uansett så er ikke den kinesiske navneloven så himla omfattende på akkurat dette området. Noen velger navn etter kjendiser de liker - eller kanskje en og annen forfatter. I boken "River Town: Two Years on the Yangze" nevner forfatteren at det var en trend å hete Helen, etter Helen Keller, da hun visstnok var kjent som en ganske kommunistisk orientert dame. Det er mange som heter Helen i klassen min, men jeg er ikke sikker på om det er basert på dette. Det er nesten 20 år siden det Kina han beskriver i boken, og ting har forandret seg.

Ikke så rent sjeldent møter man på folk med navn av et svært uvisst opphav. Av disse kan jeg nevne "Krest" (som Google forteller meg at er et lokalt produkt av Coca Cola på Malta) og "Sice" som eksempler. Sistnevnte betyr seks på en terning, men det var ikke nevnt person bevisst på da han valgte dette navnet, mistenker jeg. Enda vanligere er det å velge seg et substantiv. Her er alternativene mange: Jeg har møtt Girl, Cappuccino, Box og Roses. Jeg har dessuten møtt både en mannlige kaptein på et basketballlag som het Happy, og jeg har møtt jenta Jonas.

Uansett, i klassen min har de fleste et ganske streit engelsk navn. Vi bruker appen WeChat til å kommunisere med utenfor timene. Der har vi laget en gruppe med 100 deltagere. For meg er det nesten blitt et mareritt. 100 deltagere, som selvsagt har valgt et helt tilfeldig og ugjenkjennelig profilbilde. Vi snakker bilder av en fjær, en popstjerne, eller en tegneseriefigur. Ikke har de sine egentlige navn heller. Med noen få unntak bruker de kinesiske kallenavn, som "Blomst Blomst" eller "Kjøttbolle". Noen har emoticons som "Helikopter, svømmende mann, svømmende mann" eller bare ganske enkelt "Stjerne". De som bruker engelske navn, har allikevel valgt å bytte ut det de bruker på skolen med navn som "Struts" eller til og med "Omelett". Eller, som om ikke dette var nok. Enkelte av klassekameratenemine har naturligvis skaffet seg et japansk navn i tillegg, som jo er ganske opplagt å bruke når man er på WeChat. Hvorfor gjør ting enkelt?

Det var med stor ekstase jeg oppdaget hvordan man selv kunne endre navn på WeChats kontaktliste. Allikevel, jeg har gjort en avtale med filippineren i klassen om at hvis det er noe vi ikke forstår så spør vi hverandre. Da vet vi helt sikkert hvem vi skriver med. 


(Forresten byttet jeg navn til 歐 Tine etterfulgt av en vannmelon. Jeg er jo europeiske Tine- og vannmelon på kinesisk betyr "vestmelon". Litt humor må man ha i hverdagen.)

9. september 2014

[Om et lite mysterium XL.]

For noen år siden mottok jeg store mengder postkort. Jeg fant aldri ut hvem det var som sendte meg disse mystiske postkortene, og selv om jeg fortsatt er svært nysgjerrig, så er det nok det beste med hele historien. Postkortene fikk mye oppmerksomhet også i min utvidede vennekrets, og selv om jeg slo meg til ro med at dette mysteriet aldri ble oppklart, er jeg ganske sikker på at dette har plaget enkelte av mine venner betydelig mer enn meg. I starten spurte Modern om hun burde være bekymret. Jeg sa hun skulle slappe av, for var ikke dette en av de hyggeligste stalker-historiene hun hadde hørt? Modern var forsåvidt enig i det da. Amerikaneren jeg bor med var forøvrig ikke helt overbevist over denne logikken, så jeg antar det er på sin plass å be folk om å vennligst ikke sende noe som kan gå utover han i posten. Han bor jo tross alt her, han og.

Det var uansett derfor jeg med knusende ro mottok dette postkortet:

Postkortet er poststemplet Hongkong. Det er skrevet på norsk, og teksten lyder som følger:

"Hei! Og velkommen til Hong Kong!

Det er nå tøft av deg å legge ut addressen din på internettet. Tenk om du får noe skummelt i posten. Nå er det vel ikke det mest åpenbare offeret for brevbomber, så det går sikkert bra...
Håper du skriver om det om det kommer noe morsomt da. Og håper du koser deg mens du er her i Hong Kong.

Vennlig hilsen
Meg."

Jeg aner ikke hvem avsenderen er. Jeg hadde to mistanker, men når de begge avslår spørsmålet mitt like fort som jeg har stilt det, er jeg like langt. Men erfaringsmessig sett har jeg lært at man skal gjøre det postkortene ber om, så nå, kjære leser, her ser du at jeg har mottatt et morsomt postkort.




3. september 2014

[Om første skoledag.]

Jeg har vært alene på koreansk nakenspa i Beijing. Jeg har vært med Somalierensomalisk restaurant i Oslo,  og gjort en drøss med andre ting hvor jeg har vært alt annet enn en naturlig del av den lokale faunaen, men det er enda lenger siden sist jeg følte meg så hvit som jeg gjorde i dag. Det kom som et sjokk, for HK har virket så internasjonalt og 'enkelt' opp til nå. For all del, det var ikke ubehagelig, men det var uforutsett, og det er jo alltid greit å ha en viss bekreftelse på at ting var som beregnet.

La meg forklare. Det er 300 nye elever som tar master ved fakultetet mitt. Vi er stort sett fastlandskinesere, en liten brøkdel HK-kinesere, to indere... og meg. Introduksjonsforedraget av HKs historie besto derfor stort sett av den vestlige versjonen av HKs historie siden England fikk HK i oppgjøret etter den første opioumskrigen (1939-42). Vi gikk gjennom borgerkrigen i Kina. Om spenningene mellom fastlandskineserne med (nasjonalistene og kommunistene på hver sin side) etter at Mao kom til makten i Kina (1949), og om hvordan den fortsatt strengt tatt er mer spent den dag i dag enn den har vært på lenge. Som læreren vår sa, "Tradisjonelt sett har HKere aldri giddet ta diskusjonen med kolonimakten England. Vi visste jo at Kina aldri ville godta at vi ble noe annet enn britisk frem til vi skulle overleveres i 1997. Du kan ikke slenge med leppa om en dronning i Europa, men kinesisk politikk, det har vi alltid elsket å krangle om."

Vi ble fortalt at vi måtte forstå lokalbefolkningen og den labre entusiasmen mot folk fra det såkalte 'fedrelandet'. Det er frustrerende å være en vordende mor i ditt eget land og oppdage at det ikke er mulig å finne et sykehus som vil hjelpe deg føde barnet ditt fordi alt er fullbooket av fastlandskinesiske foreldre som ønsker barnet sitt et bedre statsborgerskap. Det er like kjipt å videre ikke kunne oppdrive hverken bleier eller melkeerstatning fordi besøkende fra det samme stedet har kjøpt alt og tatt det med seg hjem. Og når vi er inne på det, for ikke å snakke om at fastlandskineserne lar barna gjøre fra seg hvor som helst og når som helst, og det sluttet de selv med for mange år siden.

Det var kort sagt en to timers lang tale til kinesere, om kinesere.

Da vi kom til punktet om befolkningen i landet i dag, som er betydelig mer heterogen enn det fastlandskinesere er vant til, stoppet han opp, og vente seg mot meg.
Lærer: Noen av dere kommer nok til å få en internasjonal venn.

La meg gjenta, det var 300 elever tilstede. 300 ansikter vendte seg derfor mot meg.

Lærer: Skal du gå på denne skolen?
Tine: Ja.

Det var jo derfor jeg satt der. Videre til resten av salen:

Lærer: Der har du henne.

Jeg henvendte meg til sidemannen min og humret noe om "ikke no' press." Hun svarte tørt:

Sidemann: Jo. Mye press.

Senere skulle jeg spørre nevnt lærer om noe, denne gangen 1:1. La meg gi deg følgende utdrag fra samtalen:

Lærer: Hvor er du fra?
Tine: Norge.
Lærer: Å ja... Det skulle være en elev fra Norge, ja. Så det er deg?

Jeg så utover havet av elever med svart hår, briller og mandeløyne bak meg.
Tine: Det er nok stort sett meg, ja.

Resten av dagen foregikk deretter. De andre elevene pekte på meg da jeg kom tilbake fra pausen. Tre av lærerne kom bort og håndhilste på meg, og fortalte om hvilke andre lærere som var fra vesten. Sa jeg bare kunne komme til dem om det var noe jeg lurte på. Om jeg ville snakke. Hva enn det skulle være, det var bare å spørre. Jeg hadde ingen spørsmål.

En neger på Ål stasjon, Hongkong-versjonen. Jada.

30. august 2014

[Om det første møtet med skolen.]


                                  

Jeg har rukket å være en tur innom skolen min. Den består stort sett av kinesere, og da henholdsvis mange fra fastlandet. Det er fint. Jeg føler en pervers begeistring når jeg kan skille meg ut sånn. Nå skal det sies, det er mulig den innbilte kjendisstatusen har gått litt til hodet på meg allerede. Her er en samtale jeg hadde med en tilfeldig sidemann i registreringskøen på skolen:


Kineser: Kan du snakke kinesisk?
Tine: Ja.

Vi fortsatte på kinesisk.

Kineser: Tror jeg kan komme til timen din?
Tine: Kanskje? Det må du nesten spørre læreren om selv. Jeg vet dessuten ikke hvilke fag jeg selv skal ta enda.
Kineser: Ja, jeg kan spørre læreren, og så får jeg en lapp med tillatelse, og da kan jeg komme til timene dine.
Tine: Ja, ok.
Kineser: Kan jeg få nummeret ditt?
Tine: Jeg har ikke noe telefonnummer enda.
Kineser: Å, men har du [Fyll inn fem ulike kinesiske kontakttjenester á la What's app]?
Tine: Nei....
Kineser: Men hvordan skal jeg finne deg da?
Tine: Nei, der har du et problem, gitt. Nå må jeg nesten gå.

Og så gikk jeg.

Jeg innser at det nok var et vennlig forsøk på et bekjentskap, men det var litt i overkant pågående for første skoledag, rett og slett.

29. august 2014

[Om årets flyttemelding.]

På mandag dro jeg til Hongkong for å ta en ettårig master ved HKBU i internasjonal journalistikk. Skolen begynner neste uke. Jeg kjenner ingen ved skolen. Og ja, jeg gleder meg til å begynne!

Jeg har funnet et sted å bo allerede. En amerikaner som begynte på skolen min i Taiwan etter at jeg dro, har bodd noen år i HK. Han har studert journalistikk her. Nå jobber han, og tilfeldigvis hadde han et ledig rom i et relativt rimelig kollektiv, så jeg tok det. Rommet er lite, men HKs hjerte av byen er stort og jeg bor virkelig kjempesentralt, og jeg er storfornøyd over hvor enkelt akkurat dette ordnet seg. Litt flaks bør sånne som meg også ha. Jeg bor rett ved hipsterområdet, barområdet, og en gate kjent for gatemat - som du forstår, de viktige tinga. Som dere vet, jeg er en ihuga postkortsamler. Skulle fristelsen falle deg for pennen, her er adressen min:

Flat number 3F (A)
18A Aberdeen Street
Central

Hong Kong

Hello urbane tilværelse!

I denne svært bratte gaten bor jeg, i fjerde etasje uten heis. Sommerumpa 2015 er med andre ord bankers.


Rundt hjørnet for det jeg vurderer å begynne referere som Hongkongs svar på Stalheimskleiva, og dermed også gaten jeg bor i, finner man dette matmarkedet. Du ser det ikke så tydelig, men det er Yiu Fat Seafood du leser på skiltet der. Lista er lagt, med andre ord.
Men herregud, til alle dere som er opptatt av kostholdet mitt, det er rekkevis med grønnsaksboder i alle smågatene rundt altså.

De siste dagene har gått med til å gjøre praktiske ting, som å kjøpe sengetøy og sko og vaske ned rommet mitt (erfaringsmessig sett, det finnes ikke noe ord for "utvask" på kinesisk). Jeg har dessuten gått mer i trapper enn det jeg skulle tro var mulig gjennom et langt liv. Hele byen består av trapper og mitt medbragte skateboard er foreløpig dyttet innerst under sengen. Jeg har innsett at swagfaktoren rett og slett må håves inn på annet vis. HK som by ellers er fantastisk. Jeg grep meg selv i å tenke på et punkt i går at det var litt merkelig at ikke alle i hele verden ville bo her. Men litt senere tok jeg t-banen midt i rushtiden og innså at jo, hele verden bor tilsynelatende i HK og det er helt greit at noen ønsker å bo i litt mer grisgrente strøk, som Amsterdam eller Hønefoss. Alle byens innbyggere kommer tilsynelatende ut på kveldstid, og det er en grunn til at byen,  som tidligere var verdens mest tettest befolkning, fortsatt oppbevarer beboerne i skyhøye blokker.

4. juni 2014

[Om likegyldighet.]

Jeg var nylig ute på joggetur. Jeg var kommet nesten opp til Teknisk Museum da jeg tenkte at jeg skulle teste ut dette konseptet "jogging på sti". Fordi jeg er ganske klønete av natur, gjør jeg dette sjeldent. Kroppen min satte seg kraftig til motverge, jeg hylte og like etter lå jeg i stjerneformasjon på bakken. Det var ikke pent. Til deg som lurer på om det i det minste var morsomt å se på, så kan jeg faktisk opplyse om at det vet jeg med sikkerhet. Det var nemlig tre stykker som var i umiddelbar nærhet av meg da jeg falt. Én lo. Det var ikke meg. Ingen kom og hjalp meg opp heller. Det er forøvrig nesten forståelig. Etter å ha løpt syv kilometer i solen var jeg svett og et fint lag med sand dekket nesten hele kroppen min som følge av mitt plutselige møte med bakken. Jeg hadde dessuten skrapt opp begge hendene mine og knærne. For en som sjeldent har skrubbsår, opplevde jeg det som det rene blodbad.

Men, det er altså bare nesten forståelig.

Alt tatt i betraktning, det gikk bra med meg. Jeg kommer nok til å få noen ubetydelige arr på leggen, men det er helt ok. Med fare for å være dramatisk: Jeg kunne ha brukket en arm, slått ut noen tenner, eller til og med pådratt meg en hjernerystelse. Det kunne vært mye verre. Jeg endte opp med å halte bort til et apotek i nærheten, hvor jeg fikk vasket av meg det verste griset, før en snill kunde tilbød seg å kjøpe meg plaster før hun kjørte meg hjem.

Det jeg lurer på, er: Hva pokker er galt med folk? Er man så redd for å plage andre at man ikke vil hjelpe de om de trenger hjelp? Jeg forstår det ikke, men jeg har hørt at det er mer sannsynlig å få hjelp om det er færre mennesker i nærheten når du trenger det, enn om det er på et folksomt sted.

I forrige uke var det en mann rett foran meg som prøvde å sykle. Men noen hadde stjålet bolten som festet hjulet til sykkelen (!!!), med resultat at sykkelen falt fra hverandre og han slo hodet i asfalten. Dette var midt på Grünerløkka, fredag ettermiddag. Jeg kan derfor med sikkerhet bekrefte at jeg ville hjulpet til om noen slo seg rett foran meg.

Nå har det skjedd meg to ganger i mai at jeg har trengt hjelp av fremmede, uten å ha fått det. Oslo har mange innbyggere. Ikke alle har samme innstilling, men at det har skjedd i det hele tatt er nok for meg.

Ignorance is not such a bliss.

22. mai 2014

[Om å skue hunden på håret.]

Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:

Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...

Seriøst.

Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.

20. mai 2014

[Om blind vold.]

På 17. mai skjedde det som ikke skal skje.

Jeg ble utsatt for blind vold.

Etter å ha spradet i drøye tolv timer i bunad, hadde jeg vært hjemme for å skifte, og gikk derfor på høvelig måte nedover Thorvald Meyers gate. Jeg snakket riktignok i telefonen, men bortsett fra det vil jeg på ingen måte si jeg opptredde det minste provoserende. Klokken var enda ikke blitt åtte på kvelden, og dette tatt i betraktning, var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde fått utrettet i løpet av dagen. Så, plutselig, kommer det en mann bort og slår meg i magen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk meg selv til å flytte på meg, og han grep tak i meg, og flyttet meg like så greit ut i veien, rett foran en bil. Bilen tutet høyt og så ble telefonen min brutt. Mannen løp videre. Jeg så han slo til en afrikaner i "afrikansk" nasjonaldrakt (dette provoserte meg egentlig mest, for når vi holder en nasjonaldag for å feire frihet og selvstendighet, så er det særs lite i orden å slå til andre som vil være med på det), og brølte videre oppover veien. Tilbake sto jeg, og det som viste seg å være en dame som kjente han.

Hun: Det var jo unødvendig da.
Tine: Eh... JA.

Og så løp hun etter voldsutøveren og jeg ble stående igjen. Venninnen jeg hadde vært i telefonen med, ringte meg opp. Av en eller annen grunn, hørte hun ikke hva jeg sa.

Venninne:
Tine, går det bra? Om du er døende, vil du ringe meg tilbake igjen?

Profesjonell krisehåndtering der ja.

Det gikk bra altså. Jeg var verken redd eller skadd. Sant og si hadde jeg nok den beste 17. mai-historien den kvelden. Det er jo sånt jeg vet å verdsette.

For å toppe det hele, dette er samtalen jeg hadde med Modern dagen derpå:

Tine: Jeg ble slått skikkelig hardt i magen av en fremmed på 17. mai.
Modern: Det er jo fryktelig! Tenk om du hadde hatt utlagt tarm. Da kunne du jo dødd!

Det hadde jo vært skikkelig... dritt. 

7. mai 2014

[Om nye venner.]

Det var et sånt arrangement hvor ingen kjente alle, og de fleste egentlig ikke kjente noen. Tonen var allikevel god, og jeg fant meg fort i en samtale med to svært naturglade damer. Den ene var fotograf og skrøt av lyset på Svalbard, de mektige fjellene på Svalbard og stort sett det meste annet på Svalbard man kan tenke seg at har en brøkdel av sjarm (om man er opptatt av den slags). Den andre damen var ikke fotograf, men det betydde ikke at hun ikke var minst like entusiastisk, for å si det sånn. Personlig er det sjeldent jeg higer etter den store naturopplevelsen, men det har jo hendt.  Jeg hadde allikevel ikke så spesielt mye å bidra med i samtalen. Inn fra venstre dukket det plutselig opp en annen jente.

"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."

Man finner hverandre.



17. april 2014

[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

11. april 2014

[Om videreføring av familietradisjonene.]

Søsteren min overnattet. Det var en lang dag, men været var dårlig og det fristet lite å gå utenfor døren. Etter lunsj tenkte jeg at når jeg likevel hadde en innedag kunne jeg få gjort unna litt såkalt forfallent husarbeid.

Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.

Vi ryddet av bordet.

Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?

Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?

7. april 2014

[Om å komme godt forberedt.]

Jeg var på middag hos Mummi, altså min høyt beskattede mormor. Jeg snakket om hvordan Lillesøster er russ nå til våren, og om hvor fett det skulle bli å endelig skulle få være på en russebuss, i og med at jeg aldri var russ selv.

Mummi: Å, men du, det har jeg vært på.
Tine: Hva? Har du?
Mummi: Å ja. Og det var flott. Skinnseter og greier. Mye liv. Ta med paraply.
Tine: Jeg kan tenke meg at det satte inntrykk, ja. Men bussen hadde vel tak?
Mummi: Jo da, men det jeg husker best var at jeg måtte sitte med paraply inne.
Tine: På en russebuss?
Mummi: Det var litt av problemet. For det ble sprutet så mye champagne, så jeg bare slo opp paraplyen min, jeg.