22. april 2016

[Om S-21 Tuol Sleng.]

Begeistret for historie har jeg vært på en del museer som minner bastialske hendelser. Omfangene av tragediene fremstilt i Nanjing Massacre Memorial Hall og Hiroshima Peace Memorial Museum sto i særstilling for egne opplevelser. Kanskje fordi en såpass betydelig del av de andre besøkende stilte opp smilende og tok bilder ved siden av fotografier av døde kropper og annet utstilt. Jeg har enda ikke helt forstått behovet for å ta bilder av slikt. Er grusomhetene virkelig så pikante at det fortjener en plass i digitale fotoalbum?

Det er kanskje det. Det er egentlig også litt fint at man tar med seg bildene hjem, så man husker hva som er skjedd selv etter at man har ristet av seg førsteinntrykket. At man ikke skal glemme er en klisjé fordi det er sant.


Jeg har tidligere skrevet om resultatet av Røde Khmers herjinger i Kambodsja. Røde Khmer, et totalitært regime så brutalt at kanskje så mange som en fjerdedel av befolkningen døde i løpet av perioden 1975 til 1979. Sårene er åpne. Få er stilt til ansvar. Den eldre delen av lokalbefolkningen, overlevende etter terroren anser temaet som tabu, de har jobbet hardt for å få et prøvet samfunn tilbake på fote. De yngre synes å tenke det hendte i fordums tid og er sjeldent interessert om de blir spurt. Jeg skal innrømme at jeg ser undrende på den manglende interessen med vestlige øyne. Det er jo også sant at det er den unge gardes ansvar å bringe landet videre først og fremst.

I Kambodsja vekker Røde Khmers stygge etterlatenskaper allikevel stor interesse blant turister. Begrensede midler gir museene ofte et røft preg, men dette forsterker også opplevelsen.

Tuol Sleng

De vietnamesiske soldatene som sammen med allierte kambodsjanske soldater rykket inn i Phnom Pehn i januar 1979 kom til en mer eller mindre folketom by. Det var gått flere år siden Røde Khmer jaget innbyggerne ut til store arbeidsleirer på landet. I byen var det flere døde enn levende.


To vietnamesiske fotojournalister som hadde blitt med troppene var de første til å oppdage de hvite bygningene Røde Khmer hadde kalt S-21, kodenavnet for santebal, det hemmelige politiet. En sterk likstank trakk dem mot fire byninger innhegnet av piggtråd. De fant lik som bar preg av nylige henrettelser, lenker og torturedskaper. Fotografene tok bilder før de varslet det vietnamesiske militæret som stengte av området og brente likene sammene kveld. Bildene fra 8. januar 1979 henger fortsatt i rommene likene ble funnet.


Da vietnamesiske myndigheter to uker senere inviterte en gruppe utenlandske journalister fra allierte sosialiststater, skildret de besøkende lukten av død og avføring som enda hang i luften. I dag, nesten tretti år senere er blodspor på gulv, vegger og tak fortsatt tause vitnesbyrd om bygningenes historie.

S-21 var Tuol Sleng, var en tidligere videregående skole som Røde Khmer brukte som fengsel og torturkammer. I fengselet fant man dokumentert 14 000 registrerte fanger i løpet av perioden. Listene fra flere måneder i 1978 er imidlertidig ufullstendige, noe som tyder på at antallet fanger allikevel kan ha vært langt høyere. Det er også uvisst hvor mange som faktisk overlevde. Det FN støttede Røde Khmer-tribunalet, en ad hoc krigsforbryterdomstol, opererer med anslag på 179 overlevende



Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 etter at Røde Khmer i lang tid hadde gjort flere forsøk på å angripe grensene, og Viet Cong så derfor store propagandamuligheter for stedet, som ble åpnet som museum allerede i 1980. En av de overlevende, Ung Pech, ble satt som museumsdirektør. Alle fangene ble fotografert under oppholdet. Mange av de avbildede bærer preg av vold. 



De fleste fangene var kambodjanske, men det var også en del arbeidsimmigranter fra naboland som Vietnam som ble tatt. Røde Khmer opererte med arveskyld og det var lite som skulle til for at man hadde bånd til samfunnsfiender.  Mange av fangene var barn. 



De som ikke hadde navn å oppgi på medsammensvorne ble torturert til de anga andre som senere også ble tatt til fange. Avhørene ble holdt med forventninger om at alle fanger var skyldige, og referater og vitnesbyrd fra overlevende og fangevoktere viser at ofrene i desperasjon oppga lister med navn nesten mer eller mindre vilkårlig. Særlig forutantagelsen om at fangene aldri var uskyldige har gjort at systemet er blitt omtalt som brutalt. 


Alle cellene på Tuol Sleng står åpne for publikum. Utenfor står store urner som var fylt av menneskelig avføring. Disse ble brukt til å senke fanger ned i under forhør. Andre kjente torturmetoder var uttrekking av negler og bruk av strømkabler.

Det står palmer plantet utenfor murene toppet med piggtråd. Fugler flyr ut og inn i de ruteløse vinduene. De fleste dager sitter Tuol Sleng-overlevende Chum Mey ved inngangen og signerer boken han har skrevet om oppholdet i fengselet.

I 2007 ble Tuol Slengs fengselssjef Kang Kek Iew, også kjent som Comrade Duch, pågrepet. I 2010 ble han dømt til livstid av Røde Khmer-tribunalet. Han var den første av Røde Khmer-regimet som ble straffet.

21. april 2016

[Vekten av en blyant.]

Analfabet: person over en viss alder som ikke kan lese og skrive. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke behersker kunsten godt nok for hverdagens behov. 

- V-o-t-t-e-r.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.

Dette er ingen barneskoleklasse. Amina er 55 år gammel. I høst begynte Amina lære å lese.

En etablert studieteknikk

Da Amina ble født i Somalia, hadde ikke landet et eget skriftspråk. Bruken av latinske bokstaver ble etablert i 1972, hele 11 år etter at Amina møtte verden. Selv om 60- og 70-tallets Somalia var preget av sterke visjoner om fremtiden, har realitetens voldelige krig, korrupte myndigheter og en totalt manglende sosioøkonomisk infrastruktur gjort at hele 75 % av Somalias kvinner over 15 år i dag ikke kan lese.

For tre år siden kom Amina til Norge. Hun fikk norskt pass og norskurs. Fordi hun er over 55 år kreves det ikke at hun skal gå på norskurs, men Amina vil. I en svart ryggsekk har hun en blå plastmappe full av skriveøvelser. Hun har ikke akkurat noen god studieteknikk. Det er første gang Amina går på skolen, foruten noen sporadiske korantimer i årenes løp.


Førsteklassinger i Norge lærer om lang lyd og kort lyd. Diftonger. De tegner border for å øve seg på skjønnskrift. Mange har foreldre som ser over leksene med dem hver kveld. Grunnskolen alene tar ti år. Det har ikke Amina tid til. Første skoledag så hun klassekameratene trekke metallpinnene i plastmappene gjennom hullene i stensilene de fikk utdelt. Hun hermet etter de andre. Da de satte blyanten mot arket, gjorde hun likedan, selv om hun enda ikke kunne skrive sitt eget navn. En blyant kan være tung og lett på samme tid.

Det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å lære å lese. Noen barn kan lese før de begynner på skolen, andre stotrer seg gjennom tekster flere år etter at de begynte læringsprosessen. Det skal allikevel nevnes at det ofte er en korrelasjon mellom foreldres utdanningsnivå og hvor tidlig eller raskt et barn tilegner seg leseforståelse. Barn som blir lest for, har vist seg å være bedre rustet for lesetrening i skolen, og har ofte et større ordforråd. Barn som har bøker tilgjengelig utvikler ofte leseglede. Tilretteleggelse gir ofte forsprang. Jeg sier ofte, unntakene er mange, dette er dog ikke en tekst om disse. Dette handler om de som ble fratatt muligheten til å lære.

Nordmenn liker å gå med strømpebukser

Det er vanskelig å lære et nytt språk uten å kunne lese og skrive på sitt eget. Det begrenser mulighetene for å slå opp gloser man hører og drive selvstudium. Å lese på et nytt språk er en genuin utfordring når selv en grunnleggende setning ikke gir mening:

Kari spiser ris. 

Hva er egentlig en Kari?

Kulturrelaterte ord kan også være vanskelig. På skolen snakker Aminas klasse om norsk kultur og språk. Hun staver seg frem til at nordmenn liker å gå med strømpebukser. Hun lærer forskjellen på ski og skøyter, votter og hansker. En gang kom UDI og delte ut brosjyrer til hele klassen. Hun takket pent og la brosjyren i sekken sammen med de andre arkene. Da hun senere viste frem brosjyren til en venninne som kan lese norsk, lo venninnen av henne. Brosjyren var på somali og handlet om frivillig retur. Amina kan fortsatt ikke lese somali.

Det er ikke så rart. Et tekstløst samfunn fungerer når lese- og skrivekunnskaper ikke er normen. Nyheter kan spre seg raskt via jungeltelegrafen. Som mange andre voksne som ikke kan lese eller skrive, har Amina en god hukommelse. Hun husker lange oppskrifter, timeplaner og datoer. Tekster hun har lest før, flyter godt. Nye tekster er utfordrende og krever høy konsentrasjon. Noen ganger må hun få tankene et annet sted. Da reiser hun seg opp og går en liten tur rundt i rommet. Om hun er i godt humør, synger hun. En sang hun har diktet handler om å ha det fint i Norge. Somali er kjent for å være et poetisk språk, ordene hennes på norsk er flate, setningene adjektivløse.

Lesetrening når man har spist nok og sovet nok og ikke har tusen andre ting i hodet kan gi mestringsfølelse. Men elevrollen kan også være uvant og anstrengende for den som aldri har sittet på en skolebenk. Selv om læringskurven ikke er like jevn hver uke, så er den stigende.

Høst blir vår. Glosene på norskkurset blir også mer gjenkjennelige for den som er vokst opp i et land uten vinter. Amina leser sol og gress. Iskrem. Hun gleder seg til 17. mai, en av de morsomste dagene nordmenn feirer. Hun liker å se på korpset, på barna som vifter med flagg og å kjenne på folkehavet. Det er én lærer per norskklasse. Amina sier ja når læreren spør, selv når hun egentlig ikke forstår hva det betyr å "feire etableringen av egen grunnlov." Han stiller mange spørsmål og står alltid i klasserommet.  De har mye pensum å gå gjennom. Amina vet ihvertfall hvorfor alle er glade den dagen.

Det er ikke gjort mye forskning på lesetrening på annenspråk for for voksne analfabeter. En undersøkelse fra Berkley i California konkluderte med at man ikke visste så mye om dem. En masteroppgave fra Høyskolen i Oslo konkluderte med det samme. Rapportene skyldte på dårlig tid, manglende språkkunnskaper hos forskerne og at temaet ofte er skambelagt for de det gjelder. Forfatterne har enda ikke svart på henvendelsene mine.

"Er det noen vits da?" 

Med en bachelor i kinesisk har jeg lenge trodd jeg lærte å lese i voksen alder. Jeg gjenkjenner følelsen av å se ord på magisk vis flyte frem ut av mystiske symboler, litt etter litt. Jeg forstår at å lese en helside kan være som loddrett fjellklatring uten klatresko.

Men sammenligningen av Aminas leseopplæring og min egen er ikke rettferdig. Jeg fikk tildelt verktøy til læringskassen min allerede som barn. Innføring i studieteknikk fra jeg var seks. Først nå innser jeg hvor heldig jeg var som hadde foreldre som leste for meg, selv om det også var en anerkjennelse av at pappa må ha hatet å lese Blomstenes flora hver eneste kveld. Da søskenflokken min ble stor nok til at vi ikke rakk å lese nok kapitler om Anne-Cath Vestlys Aurora og Sokrates i løpet av en kveld (det vil si alle), leste jeg bøkene ferdig på egenhånd. Aldri har noen skrudd av nattbordlampen min om jeg ville lese en side til. Jeg drodler ord bevisst og ubevisst om jeg har en penn for hånden. Jeg tilhører chatgenerasjonen hvor rettskriving kan spille en avgjørende rolle for oppgradering av sivilstatus.

Livene våre er fundamentalt forskjellige. En bekjent spurte meg om det egentlig var noen vits. Vil leseferdigheter hos kvinner som Amina egentlig ha nytteverdi for samfunnet vårt?

Svaret er nei. Svaret er ja.

La oss starte med at det indirekte gir det deg kortere køtid i matbutikken, Amina finner det hun trenger med mindre hjelp. Med økt språkforståelse kan hun gå til legen uten å måtte være avhengig av tolk, en mindre utgift som ellers ville gått av norske skattepenger. Det skaper livsglede, noe av det mest avgjørende for en god helse. Om statsbudsjettene skal holde må mennesker regnes i kroner og ører. Dårlig helse er dyrt. 

Jeg møtte Amina i januar. Gjennom ukentlige møter har vi jobbet med tekster hun får på voksenopplæringen. Jeg tegner mye når vi snakker sammen. Jeg forsøker etter alle spilleregler å vise respekt for sjal, kultur, religion, aldersforskjell og deling av mat. Men, det er hun som forteller at hun drømmer om bading fra svaberg, som synger om nye ektemenn og som ikke skjønner hvordan jeg kan være så hvit når jeg ikke en gang har melk i den sukkerfrie teen min.

Respekt kommer i flere former. Amina gir meg neven for hver side vi fullfører og kaller meg Macalin, lærer. Jeg tror ikke Amina vet hvor mye hun lærer meg. 

---------------------------------

Vil du lese mer?

31. mars 2016

[Om kinesiske visitkort.]

De fleste kurs om business i Kina begynner med anbefale deg å skaffe visitkort. Det er en grunn til det. Ved å overrekke visitkort i Kina, gir du ikke noen bare personalia, du bekrefter også et bånd. Leksjon 2 om business i Kina vil ofte fortelle om viktigheten av kontakter, 關係 guanxi. Men, med hensyn til Xi Jinpings kamp mot korrupsjon er dette noe omdiskutert så la oss holde oss til Leksjon 1.

Denne måneden mottok jeg ett visitkort. Det ble overgitt med latter om at det var like så greit å dele det ut før det støver ned helt. Mange i Norge ser på det som avleggs, med mindre man har sin første jobb kanskje. Samtidig opplever jeg at visitkort også gir voksenpoeng, ihvertfall blant kidsa under tretti.

I Kina betyr visitkort kredibilitet selv om alle vet at det koster omtrent ingenting å produsere og er tilgjengelige på alle gatehjørner selv i mindre byer. visitkort er så viktig at det hjelper lite om du kom i god tid før avtalt, har du ikke visitkort tolkes det ofte som at du er uforberedt. Kardinalfeil. Bare ta meg på ordet.

Et visitkort i Kina inneholder navnet ditt og kontaktinformasjonen din, naturligvis. Men hva som er nødvendig av kontaktinformasjon er avhengig av hvem du skal møte også, ikke sant?

Mine kinesiske visitkort fra da jeg var studentpraktikant på det norske generalkonsulatet i Guangzhou.
Navn. 
Shakespeare spurte en gang "What's in a name?" Svar: Alt. Og ja, selvsagt skal du ha ditt egentlige navn, men det er store sjanser for at du kommer til å møte kinesere som ikke er stødige i engelsk. Kanskje du skal bo på et hotell eller være med på noe annet hvor du trenger et navn. Mange vil da være enormt lettet om du har noen kinesiske tegn de kan plotte inn.

Det er vanlig å ha en kinesisk side og en norsk/engelsk/lignende side. Du kan selvsagt lage deg et kinesisk navn på internett. Det er snarveien, men om du først skal gjøre det, kan du vel like så godt transkribere navnet ditt. De fleste som får kinesiske navn i en litt mer moden alder pleier å gjøre sistnevnte. Eller så får man et kinesisk navn. Mange kinesere vil synes det er en morsom utfordring om du ber dem om hjelp. Da velger de gjerne tegn med like lyder som navnet ditt sånn at det ligner fonetisk, eller kanskje de tenker mer på betydningen av navnet. Eksempelvis heter jeg 歐堤娜 (Ōu Dī nà) som betyr europeiske Tine. To tegn er nok, men tre er det mest vanlige.

Et kinesisk navn gir deg sosial kreds. Stemningen blir dessuten ofte svært munter om jeg møter noen med det samme etternavnet som meg selv- jeg har tydeligvis flere søsken i Kina enn jeg var klar over da jeg tok navnet mitt.

WeChat.
Kinesiske myndigheter har blokkert Facebook siden 2009. Facebook er ikke ulovlig, men vanlig internettilgang vil derfor ikke gi deg muligheten til å åpne nettsiden. Det finnes metoder for å klatre over denne kinesiske muren, men det er tungvint i det daglige liv, og ofte kostbart om du skal ha noe som duger.

WeChat er Kinas mest brukte sosiale medium. Jeg skal skrive mer om dette siden, men bare ta meg på ordet, du trenger WeChat i Kina. Sett det gjerne opp før du reiser - du finner appen for både iPhone og Android i en appstore nær deg. Den finnes også på engelsk. Skriv gjerne WeChat-brukernavnet ditt på kortet. En kineser vil verdsette den lille gimicken for det er nok den kontaktmuligheten som han selv foretrekker. Så kan du heller nevne at du kanskje ikke bruker det så ofte, om du ikke gjør akkurat det.

Overlevering. 
Skaff deg en kortholder som bare brukes til visitkort og ha den lett tilgjengelig. (Her er det fint med lommer. Da har du et sted å legge kortholderen underveis og så slipper du å hele tiden måtte dra opp glidlåsen på vesken hvor det uansett bare ligger en kortholder.)

Visitkortet skal overrekkes med begge hender og med teksten rettet mot mottakeren. Om du har skrevet kortene på kinesisk, vend siden med den kinesiske teksten opp. Man bukker i Japan, egentlig ikke i Kina, men selv røde kommunistrygger bøyer seg gjerne litt når overrekkelsen skjer. Ta også imot kort med begge hender.

Bruk tid på kortet du mottar om du har den til rådighet. Det er høfligere enn å slenge kortet bakerst i bunken sammen med de tjue andre du har mottatt den dagen. Kinesiske navn skrevet med bokstaver kan være vanskelige selv for et trent øye. Det er også et norsk navn. Da er noen sekunder verdt investeringen. Legg kortet foran deg om du får det rett før et møte så har du det klart. Om du er usikker på hva hvordan man uttaler navnet til vedkommende, er tiden å spørre. I Kina skriver man etternavnet først. De fleste vet at det er annerledes i vesten, og det er derfor helt greit å spørre om du er i tvil om hvordan vedkommende ønsker å bli titulert.

Dette er viktig, ikke gi bort et skittent eller ødelagt kort om ikke det er fullstendig krise. Det er et tegn på manglende respekt.

Verdien av et visitkort.
Ingenting eller alt innenfor den kinesiske mur. Gjør hva du vil med det etter møtet, men husk at det kan være ganske vanskelig å lete frem én kineser i Kina. Registrering av telefonnummer ble ikke lovfestet før i fjor i Kina, og selv disse er bare regionale så om noen reiser mye har de ofte flere nummere. Mange kinesiske eposter kan dessuten ikke ta i mot epost fra for eksempel Gmail, uten at du vil få beskjed om at meldingen ikke er mottatt. Ikke kast kortene før du er helt sikker på at du ikke trenger de.

Det skal dessuten ikke stikkes under en stol at kinesere er skeptiske til mennesker de ikke kjenner. Det er mye svindel og det vet de godt. Et bevart visitkort du kan vise til ved en senere anledning kan være nok bevis på at dere har møttes før eller at du kjenner noen de også kjenner.

30. mars 2016

[En dag i Yangon]

I 2015 var jeg i Myanmar, eller Burma som landet også er kjent som. Junimonsonens intense luftfuktighet og den uunngåelige lukten som oppstår av råtten gjenglemt frukt, manglende toaletter og mennesker som ikke har vann til å vaske seg, får jeg ikke gjenskapt. Ei heller de forsiktige smilene og ekstasen jeg opplevde da jeg sa jeg var fra Norge. Burmeserne vet at turister betyr muligheter og vi er svært velkomne. Landet er i så snarlig vekst at det er umulig å gi konkrete tall og fakta, men jeg har gjort et forsøk. 

Morgenmarked: Markedene i Yangon, landets tidligere hovedstad, åpner grytidlig, før solen rekker å varme gatene. Spesielt gate nummer 17 er kjent, men man kan også ta et av de saktegående togene som går rundt byen og hoppe av på et av de mer lokale markedene, som dette. 


Yangons toglinje går i bane rundt byen: Bygget av landets tidligere britiske koloniherrer, som forlot landet i 1947 og uten mye nevneverdig vedlikehold. Sporene er smale og toget går så sakte at selv de minste selgerne klarer å holde tritt uten de helt store problemene. 

Burmesiske transport er hva du gjør det til: I likhet med India er togbanen subsidiert for lokalbefolkningen, som betaler omtrent en tidel av hva jeg gjorde. Men togene går sakte og begrensede destinasjonsmuligheter gjør at mange velger å dytte seg inn i allerede overfylte slitne lastebiler, eller ta en sykkedrosje. Vi tok hovedsaklig taxi, uten at det gjorde at vi satt alene i baksetet.


Manuell vannfrakt: Etter over femti år med forfall er spesielt vann- og avløpssystemet ganske dårlig. Totalt har 20 % av landets innbyggere har ikke tilgang til rent drikkevann, 10 % i byene. Mange er derfor avhengige av å bære vann manuelt. 

En ung fruktselger: Sterk fattigdom og et fortsatt begrenset utdanningstilbud gjør at barnearbeid er svært vanlig, til tross for at en lov allerede i 1951 forbød barn under 13 år å jobbe hverken i butikker, kommersielt og i underholdningsindustrien. I 2014 gikk 2,7 millioner barn ikke på skolen. Mange barn blir med foreldrene på markedet for å selge varer, men nå som verden har løftet blokkaden for burmesiske varer, samtidig som investorer sniffer på muligheter for å flytte kinesiske fabrikker til steder med billigere arbeidskraft, er det mange som står i fare.

Mangosteen og frityrstekte gresshopper: 1 av 3 barn i Myanmar er involvert i barnearbeid, viste en FN-rapport fra 2012. I Burma er minstealderen for å få lov til å jobbe 13 år. Myndighetene tilbyr 4 års obligatorisk skolegang, men mange jeg snakket med fortalte at de hadde lært lesing og skriving hjemme, eller året de var munker eller noviser i buddhistiske templer. 

Kjønnsforskjeller: "En kvinne kan få et helt land til å kollapse" sier et gammelt burmesisk ordtak ofte brukt av det gamle regimet mot den kjente demokratiforkjemperen Aun San Suu Kyi. For mange er Suu Kyi blitt selve symbolet på kvinners rettigheter i et ellers svært tradisjonelt mannsdominert samfunn hvor menstruerende kvinner kan ikke lage enkelte matretter, og det hersker sterke normer om at kvinner må stå lavere enn munker og at de i tempelet ofte blir sett på som for urene til å ta på ting.  Det tidligere militæret regimet har gjentatte ganger brukt voldtekt som våpen, så sent som på 90-tallet Mange kvinner blir dessuten kidnappet eller lurt inn i menneskehandel, hvor de siden blir solgt videre som prostituerte eller koner i Kina.


Lek i tempelet: 89 % av befolkningen er buddhister. De fleste burmesiske gutter tilbringer en viss tid som munk før de tar fatt på voksenlivet. Slik blir tempelet et sentralt møtepunkt for familier. I 2007 demonstrerte buddhistiske munker mot regimet, bevegelsen fikk senere navnet safranrevolusjonen. Mange munker ble fengslet eller forsvant, ingen vet hvor mange. De siste årene har buddhistiske munker blitt internasjonalt kritisert for å oppmuntre til vold mot landets muslimer.



Beteljuice: Tygging av betelnøtter  er svært utbredt blant burmeserne, i alle aldre. Nøttene blir tilsatt smak og selges i små plastposer i provisoriske små boder. Det gir en mild rus, på linje med sterk kaffe, og produserer spytt. På offentlige transport og på sidene av taxier synes store rustrøde render etterlatt av passasjerer. 

Hjemmelagde tatoveringer: Tatoveringskunsten er en gammel burmesisk tradisjon, forankret kulturelt i flere av de 16 ulike folkegruppene i landet. Mange mente at tatoveringer beskyttet mot skader fra piler og kuler. Etter at landet ble britisk koloni i 1824 var dette en av tradisjonene som fort forsvant i byene. Ansiktstatoveringer, som særlig var utbredt blant kvinner, forsvant på grunn av kristne misjonærer og sosialistiske ledere som styrte fra 1960-tallet. I dagens Myanmar var det allikevel svært mange menn med tydelige hjemmelagde tatoveringer.

Parabolby: "Nå ringer myndighetene oss og ber om intervjuer," sa Democratic Voice of Burma-redaktør Aye Chan Naing til meg i et intervju i 2015. Diktaturregimet Myanmar var under frem til 2012 var det ulovlig å ta i mot radio- og tv-signalene DVB den gang sendte fra Norge. Gatebildet i Yangon, landets tidligere hovedstad, er tydelig preget av TV-paraboler, og DVB er blitt lovlig å se, selv om nyhetstasjonen fortsatt ikke har kringkastingslisens. 

Fersk kylling: Selv i byene er man fortsatt avhengig av generatorer for tilgang til strøm hele døgnet. Ferskt kjøtt er derfor nødvendig å holdes så ferskt som mulig.

Arbeidspause: En bærer på markedet tar seg en pause på slutten av åpningstiden. De fleste burmesere bruker fortsatt tradisjonelle saronger. 

Gatebokhandel: En av byens mange provisoriske bokhandlere. Spesielt representert er George Orwell, som skrev sin første roman Burmese Days (1934), da han flyttet tilbake til England fra Burma. Senere skrev han også Animal Farm, en bok som lenge var bannlyst, men som nå er lett å få tak i, ihvertfall på engelsk. Det er forøvrig mange som mener at alle bøkene hans på sett og vis kan dra paralleller til dagens Myanmar.

Mer om Myanmar? Her er mine reisetips.

21. februar 2016

[Hvorfor vi nå bør snakke om Kambodsja.]

Det er gått noen uker siden det første demokratiske valget i Myanmar. Landets kjente opposisjonsleder Aung San Suu-Kyi har lovet å ha en finger med i oppbyggelsen av den nye tidsalderen, til tross for at hun foreløpig ikke har lov å bli statsleder. Da jeg besøkte Myanmar i fjor var befolkningen optimistiske om fremtiden. Samtidig var det særlig én bekymring jeg bet meg merke i: Håpet om å ikke bli et nytt Kambodsja, et land mishandlet og rasert både av sine egne og av de som kom utenifra. Et land hvor oppgjøret etter det totalitære terrorregime aldri ble gjort, og historiene fortsatt feies under slitte tepper selv om det er dype arr i både vegger, tak og menneskesinn. Hvorfor snakker vi ikke om Kambodsja?

Det har enda ikke vært et oppgjør etter folkemordet i Kambodsja på 70-tallet.
Bildet er tatt i torturfengselet Tuol Sleng, Phnom Penh. 

Kambodsja er kjent som en billig backpackerdestinasjon, med solgaranti, elefantridning og sprø franske baguetter. De tilbyr to tusen år gamle templer, en mildere curry enn sin vestlige nabo Thailand, og et roligere tempo enn Vietnam i øst.

En særlig fotografert turistattraksjon er å se lokale spise kakerlakker og edderkopper. Disse lokale delikatessene selges på gatemarkeder for småpenger. Gå etter lyden av knisende vestlige kompisgjenger iblandet hyl av skrekkblandet fryd. Bærekraftig for verdens fordeling av matressurser, naturligvis. Så ekkelt at det er underholdende. At dette ikke var vanlig føde før Røde Khmer forsøkte sulte befolkningen til døde gir en bitrere ettersmak få turistguider opplyser om. Rovhogst, landets voksende gruppe HIV-smittede (ofte mindreårige sexarbeidere) og malariasyke uten tilstrekkelig helsehjelp er samfunnsproblemer kun nevnt i bisetninger. Landmineofre som mangler lemmer etter å ha sanket metalldeler de kan selge til krigsentustiaske turister er enda lenger ned på listen.

Kambodsja er et av verdens fattigste land, fortsatt så korrupt at etter årevis med støtte fra utenlandske bistandsorganisasjoner, er det mange som nå trekker seg ut. Tilbake står kinesiske investorer, gjerne litt mer øvet på å håndtere problemet. Du eier kanskje en genser merket "Made in Cambodia"? Antallet kambodjanske fabrikker har økt i takt med kinesiske arbeiderlønner. Uskolerte kambodsjanske hender krever ikke mange dollar dagen. Kambodjansk økonomi er fortsatt så skakkjørt at det er bare backpackere som bruker kambodsjanske riel, de lokale selv foretrekker amerikanske dollar. Kanskje så  mange som en million menn er blitt solgt vitende eller uvitende som slaver på fiskebåter hvor de ofte betaler mer enn lønnen bare for å motta dagsrasjoner mat. Når en far ikke kan dekke gjelden, blir han tvunget til å selge barna sine. Canaderen Don Brewster, som har jobbet med kambosjanske ofre for menneskehandel i en årrekke, bekreftet i et intervju med BBC at han har besøkt landsbyer hvor alle barna har vært solgt.

Da vi spurte om hvorfor datteren i huset på 11 ikke var på skolen,
fortalte foreldrene at hun jobbet annenhver dag for å betale sine egne skolepenger. 

La oss gå litt tilbake i tid. Landet ble tvunget til kolonistatus i perioden 1884-1955, som en del av franske Indokina, foruten om Japan-tiden under andre verdenskrig. Den kambodsjanske kongen som gjenopptok makten etter løsrivelsen, døde i 1960 og hans filminteresserte sønn Sihanouk tok over. Filminteressert fordi han var det, og flere har siden hevdet at dette er en av grunnene til at han lot kuppet i 1970 skje. Inspirert av tiden og nabolandenes politiske helter begynte en kommunistisk bevegelse å ta form på landsbygda allerede i 1967. Bevegelsen skulle siden få navnet Røde Khmer. Den kalde krigen var på sitt kjøligste, Vietnam-krigen raste fortsatt og USA støttet mannen bak kuppet, den høyrevridde statsministeren Lon Nol i et forsøk på å unngå at større deler av Sørøst-Asia skulle bli kommunistisk.

Barn som leker i en av Phnom Penhs hovedgater. Mange bønder trekker til byene for å tigge eller samle søppel de kan selge.

Starten av 70-tallets Kambodsja var derfor preget av amerikansk bombing, mot Røde Khmers grupperinger, men også mot vietnamesiske tropper på kambodsjansk jord. Frem til 1975 økte hovedstaden Phnom Penhs befolkning fra 600 000 til mellom to og tre millioner på grunn av internt fordrevne flyktninger.

Det var allikevel et sjokk for mange da Røde Khmers lastebiler fulle av svartkledde geriljasoldater rullet inn i hovedstaden 17. april 1975. Røde Khmer-geriljagrupper hadde frem til da vært aktive i distriktene, mens myndighetene styrte byene. Hele byen ble tømt av de maoistiske soldatene, alle byborgere sendt til landet. Kambodsja skulle bli et jordbruksamfunn og for å markere de nye tidene satte den nye landsledelsen tidsregningen tilbake til år null og forkastet pengesystemet totalt. I resten av deres nesten fire år lange styre hadde Phnom Penh en befolkning på omtrent 25 000, mesteparten fengslede fanger som skulle henrettes.

I dag er Røde Khmer kanskje aller mest kjent for folkemordet. Unge bondesønner og -døtre slaktet ned alle som kunne mistenkes et snev av borgerlighet eller tilknytning til politiske motstand. Særlig var akademisk bakgrunn sett på som et tegn på klassefiendlighet, vel uvitende av hvordan man kunne bedømme dette, ble selv mennesker med briller henrettet, gjerne etter utvidet bruk av tortur.

Frem til slutten av 1978 jobbet hele befolkningen mer eller mindre med matproduksjon, selv om mesteparten sultet. Brorparten av dette solgte nemlig Røde Khmer til Kina i bytte mot våpen for å kjempe mot landsfienden Vietnam. Mer enn en femtedel av landets i underkant av 8 millioner store befolkning hadde til da omkommet av sult, utmattelse eller henrettelser. I 1978 så Vietnam seg lei på Røde Khmers gjenstridige grenseangrep og invaderte landet, en prosess som tok fire dager. Fra 25. desember 1978 var Kambodsja under vietnamesisk styre, en omstridt okkupasjon som vedvarte til 1989.

Under Røde Khmers regime var all religion forbudt. Etter regimets fall har buddhisme igjen fått en stor plass i samfunnet.

Vietnameserne åpnet arbeidsleirene, løslot politiske fanger og satte umiddelbar stopp for Røde Khmers terrorregime, som selv løp ut i skogen. Allikevel er det få i Kambodsja som snakker om dette som en frigjøringsepoke. Okkupasjon ble fordømt av resten av verden, da både Kina og USA så på Vietnam som en fiende. Okkuperte Kambodsja ble derfor holdt under en internasjonal boikott frem til 1991, hvor kong Sihanouk igjen overtok makten og bistandsorganisasjoner ble ønsket velkommen.

Og det er dette som er linken til dagens Myanmar, hvor internasjonal boikott og et strengt militærregime har stanset utvikling siden 1963 og frem til omtrent akkurat nå. La meg gi deg flere eksempler:

Blir du matt av Kambodsjas historie er det bare å dra til en strand, eller kanskje slå deg løs i Phnom Penhs yrende uteliv. Fortsatt sies det at om du ønsker kjøpe en asiatisk kone bør du reise til Thailand, om du ønsker kjøpe et barn kan du bare reise til Kambodsja. Dette er ikke markedsføring rettet mot håpefulle foreldre. Litt for spenstig? Selv om narkohandelen ikke er så åpenlys lenger, er det fortsatt go-go barer som selger hasj over disken til hvite turister. Sterkere stoffer finner du under bordet, pushet frem av små barnehender som ofte selv ønsker hjelp til å få tankene til et annet sted.

I Kambodsjas naboland Laos budsjetterer myndighetene årlig $18 per barn til utdanning. Selv bruker de $1 per barn på skole og helsetilbud årlig. Ikke en gang i Kambodsja kan en lærer overleve på en slik lønn, og skolegang er forbundet med korrupsjon. Under opptaksprøvene til universitetet i 2014 arrangerte myndighetene en crackdown i et forsøk på å kutte ned på juks. Tidligere hadde opptakene en stårate på 87 %, de fleste hadde betalt for å få svararkene på forhånd. I 2014 passerte 12 %. Masterbevis deles fortsatt ut av kongen, men i tiden fremover vil de forhåpentligvis bli tildelt flere som har egenhendig jobbet for dem.

Det er også et spørsmål om hvem som skal fortelle historien. Det var aldri et oppgjør etter alle dødsmarkene, torturfengselet og arbeidsleirene. Selve lederen bak Angkar, "organisasjonen," Pol Pot rømte også til jungelen hvor han døde naturlig i 1998. Liket ble brent på en haug av traktorhjul, siste rest av geriljagruppen ble oppløst kort tid etter. Det er bare en håndfull mennesker som er stilt for retten. Resten lever vanlige liv, side om side med gjenlevende ofre.

Det er én journalistskole i hele landet. Elevene må vinne et stipend for å komme inn, i et forsøk på å utdanne journalister som ser andre muligheter enn pengetransaksjoner for å komme frem. Skjønt, etter å ha selv besøkt skolen, vet jeg at interessen for journalistikk som håndverk er laber. Alle journalistikkstudentene vi møtte ønsket å jobbe med markedsføring. Det er tross alt der pengene ligger. Dessuten, la de alle til, det var tryggere.

Selv for den lille gruppen som ønsker være journalister, er presset stort, og særlig fra myndighetene.

Unntaket er de engelskspråklige avisene, som Kambodsja har noen få av. Phnom Penh Post og The Cambodian Daily har utenlandske redaktører. Det betyr at de kan skrive om hva de vil uten at myndighetene blander seg. En større årsak til sistnevnte er allikevel at engelske nyheter dessverre bare er forståelig for en brøkdel av kambodjanerne. Mer populært er tv-kanalene til CTN, som jeg også har besøkt. Her fikk vi streng beskjed om å ikke publisere bilder vi tok i møterommene. Det som nyhetsredaktørene diskuterte én dag, kunne være farlig informasjon å publisere en annen dag. Ukyndige i khmerskrift kunne vi uvitende legge ut bilder av oss selv på besøk, teksten i bakgrunnen kunne få fatale følger.

Dette er ikke en tekst om at Kambodsja er en tapt sak, for det er ikke tilfelle. Man kan ikke forvente at et land i ruiner kan gjenoppstå på noen få tiår. Historiene til landene er naturligvis også svært forskjellige. Røde Khmer tok særlig knekken på den voksne delen av befolkningen, familier ble splittet og naboer tvunget til å være fiender mot hverandre. Kambodsjas økonomi er i dag bedre enn på lenge. Økt fokus på arbeiderrettigheter, medlemskap i Verdenshandelsorganisasjon og en rekke andre tiltak har også bidratt til at landet går en lysere fremtid i møte med sjumilsstøvler. Allikevel, det er mye lærdom i den nyere historien til dagens Kambodsja, særlig med hensyn til den voksende turismen som nå kommer til landet i rekordfart.

Så hvorfor snakker man ikke mer om Kambodsja? En klassevenninne i faget "Reporting Southeast Asia" svarte tørt: Fordi det er så usexy. 

----------

Mer om mitt besøk til Kambodsja:

Intervju med massøren An Un.

17. februar 2016

[Bøker om Asia]

Noe av det beste jeg vet er å lese bøker om steder jeg besøker, eller har besøkt. Aller helst liker jeg bøkene som skildrer ekte, grusomme opplevelser. Det er en makaber hobby, å fråtse i andres ulykke. Samtidig er det fint å kunne bruke enkelthendelser til å forstå litt mer av hvordan samfunnet fungerer - hvorfor man handler som man gjør og hvorfor ting ble sånn.

Jeg har forsøkt å samle en liste over bøkene jeg har lest de siste årene, sortert etter land de omtaler. Noen av bøkene går over landegrenser, da har jeg plassert dem der jeg følte det var mest naturlig.

Denne listen er ikke ferdig - jeg oppdaterer underveis. Jeg har bare listet opp bøker jeg har lest og husker godt nok til at jeg kan fortelle om hvis du spør. Har du boktips til meg, del gjerne!

Afghanistan:

Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul
Greg Mortensen: Three cups of tea
Khaled Hosseini: A thousand splendid suns, The kite runner
Rodriguez Deborah: Den lille kafeen i Kabul
Yasmina Kadra: Svalene i Kabul

Burma:

George Orwell: Burmese days
Richard Flanagan: The narrow road to the deep north

Hongkong: 

Yoshiko Nakano: Reporting Hong Kong: Foreign media and the handover

India:

Aravind Adiga: The white tiger
Gregory David Roberts: Shantaram
Rohinton Mistry: A fine balance
Shilpi Somaya Gowda: Indias datter

Japan:

Arthur Golden: Memoirs of a Geisha
Laura Hillenbrand: Unbroken: A World War II story of survival, resiliance and redemtion

Kambodsja:

Chum Mey: Survivor: The triumph of an ordinary man in the Khmer Rouge genocide
Francois Bizot: The gate
Loung Ung: First they killed my father

Kina:

Adeline Yen Mah: Falling leaves
Henning Mankell: Kineseren
Hua-Lun Huang: The missing women of China, Hong Kong and Taiwan
Hui Wei: Shanghai baby
Iris Chang: The rape of Nanking
Jung Chang: Wild swans: Three daughters of China
Leslie T. Chang: Factory girls
Liao Yiwu: The Corpse Walker
Lisa See: Snow Flower and the secret fan
Pang-Mei Chang: Bound feet & western dress
Peter Hessler: Rivertown: Two years on the Yangzi
Torbjørn Færøyvik: Kina: en reise på livets elv
Xinran: Good women of China: Hidden voices

Nord-Korea:

Barbara Demick: Nothing to envy: Daily life in North Korea
Blaine Harden: Escape from Camp 14
Eunsun Kim: A thousand miles to freedom: My escape from North Korea
Hwang Sok-Yong: Prinsesse Bari
Sun Heidi Sæbø: Kims lek

Thailand:

Chai Pinit: Bangkok boy: The story of a stolen childhood
Warren Fellows: The Damage Done


15. februar 2016

[Om den første røde konvolutten.]

Kinesisk nyttår er over for denne gangen. Særlig for mine klassekamerater har årets høytid vært spesiell. For de fleste har det vært den første gangen de har gitt penger til foreldrene, et ansvar de snakket om mye.

- Jeg får første lønning om to uker. Nå går jeg bare rundt og ber om at foreldrene mine holder seg friske lenge nok til at jeg kan legge litt til side.

Hang slår håndflatene sammen og later som hun bukker foran et alter. Hun er snart 25 og har akkurat fått sin første betalte jobb. Privilegert fordi hun fikk ta den utdannelsen hun ønsket har hun levd på foreldrene frem til nå. Falske vitnemål er tilgjengelig på de fleste gatehjørner, omfanget massivt. Hang får derfor ikke lønn før skolen utsteder hennes ekte. Dette har vist seg å ta tid, og hun har jobbet gratis frem til nå. Hun ser på det som en heldig ordning, mange kinesere betaler for å bli ansatt. Prisen varierer, men alt er en formue for en som aldri har tjent noe selv.

- Foreldrene mine har ikke bedt om hongbao enda, de forstår situasjonen min, men jeg vet jo hva barna til alle naboene tjener, sier hun med et skjevt smil.

Hun vet at foreldrene er like spente som henne når den første lønningen skal tikke inn på konto. Det betyr at det er hun som skal dele ut hongbao, legge penger i røde konvolutter til foreldre og besteforeldre, det er hun som skal kjøpe dusinvis med overprisede månekaker til tanter og onkler og andre eldre bekjentskaper til månefestivalen, og det er hennes ansvar å ta vare på foreldrene om leddene begynner knirke eller hjertene ikke slår som de skal. Hang er enebarn og derfor også eneansvarlig for foreldrenes økonomiske forhold, men presset er mindre enn for mange. Hangs farmor var nemlig den fjerde konkubinen til en rik jordeier. Han forsvant under revolusjonen, farmoren ble sendt til en fjern slektning som nå har gått bort. Tantens barn gjør dessuten at hun slipper eneansvaret for morens foreldre. Den regningen skal deles på to.


Kinesiske foreldre flest er ikke gribber. Selv med den lange marsjen, 60-tallets endeløse paroler og senere oppvåkningen av Asias største drage, for de fleste kinesere er landets små keisere fortsatt ansett som pensjonsordning, en ordning som har vist seg å ikke være forenelig med ettbarnspolitikken. At myndighetene tillater aldrende foreldre å saksøke deres egne barn for omsorgssvikt er derfor ikke så merkelig som det først høres ut. Man har ikke et velfungerende alternativ. Det er tap av ansikt å la foreldre bo på eldresentre. Ikke bare fordi det i konfusianske samfunn forventes at de unge skal ta seg av de eldre, men også fordi kinesiske eldresentre ofte sliter med dårlige budsjetter, dårlig utstyr, og lite tilbud over minimumskravet. Statens nylige omjustering fra ettbarnspolitikk til tobarnspolitikk er et forsøk på å stabilisere problematikken, men etter tiår hvor myndighetene har kjørt harde holdningskampanjer om fordelene med å ha kun ett barn, vil ikke dette snu over natten.

I Kina er pensjonsalderen for menn 60 år, for kvinner 50 år, en dinosaurordning fra 50-tallet, hvor levealderen var betraktelig lavere og arbeidsmengden fysisk tyngre enn det den er i dag. Pensjonen får du utbetalt i byen du har hukou, boligregistreringen din. Hjemme er ikke nødvendigvis der hvor du har rishatten din, om man har hukou i en fattig provins er det svært vanskelig å få flyttet en hukou til en rikere provins. Om man vil ha utbetalt pensjon må man derfor være hjemme. Landsbygda er fulle av eldrende foreldre som passer på barna foreldre har satt igjen mens de selv er på jobb i storbyen.

Hang bor i Shenzhen, en grenseby helt sør i Kina. Foreldrene er friske og kan fortsatt bo i hjembyen i nord. Lønningene er høyere i sør, mulighetene flere, men hun er usikker hva hun skal gjøre når de ikke kan bo alene lenger. Hun sender dem ofte vitaminer hun kjøper i store kvantum hver gang hun er i Hongkong. I Hongkong er det tett mellom helsekostbutikker for unge kinesere i hennes situasjon. Reklameplakatene har tekster som "Skal mamma passe dine barn, må du sørge for å holde maskineriet i gang." En av de mer populære funksjonene med WeChat, en kinesisk sosial medieplattform, er at man kan sjekke blodtrykket til foreldre.

- Det er et stort press, det hender ofte jeg sover dårlig om natten fordi jeg ligger og tenker på det.

Årets hongbao ble "vipset" over med WeChat. Hadde hun dratt hjem for å overgi konvolutten egenhending hadde hun måttet ta med flere gaver. Hangs konto var slunken da siste elektroniske konvolutt var overført.

12. februar 2016

[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikkSpråk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  
De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 
På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.

9. februar 2016

[Om fiskebollerevolusjonen.]

Dette er basert på kilder fra Twitter og en kilde som ønsker å bli kalt Fung av frykt for represalier fra myndighetene. Jeg har tillatelse til å bruke bildene hans. 

Foto: Fung

Mandag var den første dagen i det kinesiske nyttår. Det er en offisiell fridag, og mange Hongkongere trekker til gatene for å oppleve folkelivet og kjøpe lokale spesialiteter fra gatematselgere. Diskusjonen omkring sistnevnte har lenge vært en omstridt affære i byen, da myndighetene har lagt store resurser i å få dem bort fra gatene.

- Mange mener myndighetene forsøker undertrykke gateselgere for å blidgjøre kapitalister. Mange borgere ble sinte mot assimileringstaktikken til Beijing og Hongkongs myndigheter, sier Fung (23).

Det er kveld når politiet besøker et av de mer populære gatematstedene, Langham Plaza i Mongkok, Hongkongs arbeiderstrøk. Mange tilskuere protesterte, og begynte lokalisere aktivister. Hongkongs fiskeboller, kokt i tykk karrisaus toppet med chilliolje og servert i hvit plast gjerne for deling er byens mest kjente streetfood. I en by som så lenge har slitt med å finne sin egen identitet i kontrast fra resten av fastlandskina, er det sterk symbolikk.

Foto: Fung

- Aktivistene så på det som intet annet en ødeleggelse av Hongkong-kultur, som sentralmyndighetene [Beijing] forsøker trekke opp med røttene. Hundrevis av mennesker samlet seg, sa Fung. 

Foto: Fung

Politibetjente angrep og arresterte aktivistene og gateselgerne.

- I motsetning til tidligere demonstrasjoner i Hongkong, begynte demonstrantene slåss mot politiet. De brukte murstein, søppel og jernstenger, forteller Fung.

Foto: Fung

- En politimann skjøt to ganger, en gang mot borgerne, en gang mot himmelen, sier Fung. 

Foto: Fung
Foto: Fung


Skuddene blir bekreftet av flere vitner på Twitter. Det kommer ytterligere flere demonstranter. Opptøyene får navnet Fiskebollerevolusjonen

Foto: Fung

Demonstrantene brant søppelkasser og søppel. Politiet brukte batonger, murstein og tåregass, legger han til. 

Foto: Fung

Han ber meg sørge for at ansiktet hans er borte fra bildene han sender meg.

Foto: Fung

- Fuck politiet, sier han. 

Foto: Fung

Fung tar kontakt ved morgengry. Han har vært ute hele natten.

Kinesiske spåmenn har meldt om at apekattens år, 2016 vil være turbulent, men ingen har gått ut med at det skulle skje på årets første dag. 

7. februar 2016

[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:
  • Facebook
  • Twitter
  • Instagram
  • Youtube
  • Snapchat
Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.


Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:
  • WeChat
Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 
Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 
Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 
  • Tencent Weibo og Sina Weibo
Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 
Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  
  • QQ
Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 
  • Youku
Kinesiske Youtube. 
Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

  • Myanmar
Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.
  • Nord-Korea:
En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 
Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.
Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur