24. oktober 2014

[Om å gå i mot autoriteter.]

Jeg brøt Konfusius første regel: Jeg sa læreren vår tok feil.

Man skal aldri si at en lærer tar feil.

Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.

Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.

Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.

Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.

"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"

Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:

"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"

Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.

Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn. 

"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."

Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.

Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.

"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."

Den så jeg ikke komme.

14. oktober 2014

[Om en kinesisk brannøvelsen.]

Alarmen gikk av nesten med en gang timen hadde begynt. Læreren min så først litt forvirret ut, men så ga hun følgende instrukser:

"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."

Det var heldigvis bare en øvelse.

12. oktober 2014

[Om at folk flest bor i Kina.]

Vi satt i kantinen og snakket om boforhold. I Norge har vi god plass, i Kina har de egentlig enda bedre plass, men alle vil helst bo på samme sted, og da blir det jo dårlig plass begge steder. I Hongkong, til tross for at dette lille området med land har så mange mennesker, er det fortsatt slik at mesteparten er ubebygd territorium. Befolkningstettheten er høy.

Nå skal det sies at både Hongkong og resten av Kina forøvrig, er svært gode på å stable folk i høyden. Guttene jeg spiste lunsj med fortalte at de bodde henholdsvis fire og åtte på hvert rom på universitet hjemme. Å bare dele rom med én person som de nå gjorde, var en tydelig oppgradering av hva livskvalitet angikk. Jeg fortalte at i Norge kjenner jeg nesten ingen noen voksne som deler rom hjemme, med mindre de er kjærester. Det hadde nok blitt rabalder om universitetsstudenter skulle måtte dele rom.

En av guttene smilte og bekreftet det jeg har følt på kroppen så altfor mange ganger:

"Men Tine, vi kinesere har jo ingen forståelse for 'personal space'!"

Jeg la ikke skjul på at jeg hadde hatt en viss mistanke.

11. oktober 2014

[Om et lite mysterium XLIII.]

Jeg må erkjenne at jeg har kommet ut av tellingen. Dessuten har det eskalert til ikke mindre enn tre avsendere de siste ukene som har sendt meg bemerkelsesverdige postkort.

Dette kortet er sendt fra en bloggleser jeg (tydeligvis) ikke visste om!



"Hei Tine!
Ny måned, nytt postkort, uten at jeg dermed har sagt at det er et forsett av noe slag. Det er iallefall lett å sende kort til noen som så tydelig blir glad for det! Jeg har aldri vært i Hong Kong, men du har kanskje ikke vært i Saltstraumen heller? Jeg aner ikke. Har i alle fall ikke lest om det siden jeg begynte å følge bloggen din i 2007 eller deromkring.

Ha en strålende dag!

Elisabeth!"

Takk for kort, Elisabeth! Nei, jeg har ikke vært i Saltstraumen, men jeg blir jo kjempeglad for kort derifra!


Videre har jeg også fått et kort fra Østerrike. Jeg kjenner ikke igjen skriften, og kan ikke påstå jeg vet om noen som har vært i Østerrike i det siste - eller flydd igjennom. Som vanlig setter jeg pris på tips som leder til avsenderen.

"HOLA TINEE!
Det gleder meg å kunne bidra i postkortsamlingen. Dette er første bidrag. Usikker på om avsender skal forbli anonym eller ikke... tvi tvi."


Dette kortet er faktisk noen uker siden jeg mottok, men som mine to blogglesere kanskje har forstått, fokuset mitt har vært på helt andre ting. Det er sendt fra Hongkong, men skrevet på japansk. Sikre kilder forteller meg at det ikke er skrevet av en japaneser.

Oversatt fra japansk:

"Hallo, meg igjen Jeg fant dette kortet i Sada. Det er fint, er det ikke? Det var litt dyrt, men jeg synes ikke det var bortkastet. Forresten, liker du snacks i Hongkong? Jeg liker den som heter 鶏蛋仔 veldig godt.

[og så på norsk:] Fra meg, for tredje gang.
(Vått blekk er vanskelig å håndtere...)"

Det er jo noen som har det veldig gøy på min bekostning for tiden. Det er jo kjempemorsomt. Jeg har allikevel lovet å minne om at i fall det skulle være en ubehagelig stalker med dårlige intensjoner så er soverommet mitt til venstre når du kommer inn i leiligheten.

Takk for kort folkens!

10. oktober 2014

[Om en fikafest.]

Han kommer bort til meg og sier han skal ha fikafest. Kineseren er en av de få i klassen som har kantonesisk som morsmål og snakker derfor engelsk med oss alle. Jeg antar dette er slangord jeg bare ikke har hørt om.

Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.

Han så på meg ettertrykkelig.

Tine:
Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.

Jeg regner med at en fortsettelse følger.

8. oktober 2014

[Om å sette ting på plass.]

Det er ikke bare politikk og harde tider. I dag gikk jeg desperat rundt på stoljakt på biblioteket. Alle seter var opptatt. En fastlandskineser i klassen dyltet borti meg.

Kineser: Døh, hvorfor drar du ikke bare tilbake til Central? [Området jeg bor i.]
Tine: Hvorfor drar du ikke tilbake til landet du kommer fra?
Kineser: Men... å.

Fem kinesere vi ikke kjente snudde seg. Han lo. Det er greit å si sånt når det er meg.

6. oktober 2014

[Om den andre siden.]

Vi er tilbake på skolen i dag etter en fem-dagers langhelg. Det er ingen i klassen som kommenterer demonstrasjonene, selvfølgelig. På snedige vis vrir de seg unna spørsmålene mine, ikke at jeg hadde regnet med å få et tydelig svar i utgangspunktet. Ingen forstår seg på politikk. Ingen er fra Hongkong, og kan derfor ikke uttale seg. Dette er ikke deres kamp, men det er jo klart, det er fortvilende for bedriftseierne at de taper så mye penger. Slike svar kommer igjen og igjen, og det siste er det mest tilbakevendende av dem alle, for det er det er nettopp dette kinesiske nyheter velger å dekke: at nå taper Hongkong penger på å demonstrere. En side av saken vestlige medier nesten har glemt å nevne.

Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.

Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.

Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen.  Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.

Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.

Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?

Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.

Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.

Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.

Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.

Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.

2. oktober 2014

[Occupy Central: “A Question of Understanding”?]

Jeg har naturligvis fått intervjulekser fra skolen. Selv om denne bloggen skal være på norsk, det blir litt unntakstilstand disse dagene. Jeg er jo blitt en slags amatørutenrikskorrespondent på deltid. Læreren min kaller meg en free-lancer (ikke freelancer, om du ikke skjønte vitsen). Her er en artikkel jeg skrev på mandag.
_____________________________

Central: Tens of thousands of protesters are gathering in Central this week, demanding universal suffrage. (Photo: Tine Venas)
HONG KONG — On the second day of what the Chinese government has labeled a “civil disobedient movement,” tens of thousands of protesters gathered in Hong Kong’s commercial districts. Demanding public nomination for the 2017 Hong Kong chief executive election, protesters has built roadblocks in Central, Admiralty, and Mongkok, refusing to leave until Beijing changes their recent decisions on the election procedures.

Chon Pui Ling, a 22-year old protester from Kowloon said mainland China had promised Hong Kong one country two systems, however, since the handover, Beijing has increasingly tightened the grip, “We are so few here, they are so many. How can Beijing decide who genuinely cares about Hong Kong? We want universal suffrage so that we can decide this for ourselves.”

A man visiting from Beijing (50) who requested not to be named, felt it was a question of understanding, “The biggest problem is that Beijing and Hong Kong do not understand each other. Beijing wants mainland China and Hong Kong to be one country. With these protests, the Hongkongers are distancing themselves even more from the mainland.” He also commented that the people of Hong Kong should not forget their heritage, “Hong Kong was British for only fifty years. That doesn’t make them less Chinese.”

Most protesters admit they do not necessarily see a solution where Beijing will give in to all of their demands, however, they emphasize the importance of showing that they have an opinion.

Kenny King, 30, from Wan Chai, said he had been waiting for Occupy Central for 17 years. “The Anglo-Saxon rule was much better. The police now are acting totalitarian, we’ve suffered crazy demolitions of property, property prices has gone up, and economy has gone down. I’ve had enough!”

The demonstrations have been denounced by China. The online mobile photo-sharing application, Instagram, owned by the already China-banned Facebook, was blocked for users in mainland China on September 28.

29. september 2014

[Om å være i HK under demonstrasjonene.]

I dag har vært en hektisk dag.
Jeg ble intervjuet av VG i natt. Intervjuet ble lagt ut tidlig i dag morges, og siden det har jeg stort sett flippet meg gjennom ulike sosiale medier.

P4 intervjuet meg via telefon. I det jeg la på ringte TV2. Det intervjuet kan du se mesteparten av her.
Dernest kontaktet NRK alltid nyheter meg. Det intervjuet finner du ved å søke inn på 09:00 nyhetene og så spole frem til ca kl 09:40. Det enkleste om du ønsker oppdateringer fra meg, er å følge meg på Twitter. Jeg skal ut til Admiralty i kveld. Jeg er trygg. Har pakket dykkerbriller og munnbind i vesken. Pappa var bekymret for om jeg fikk nok mat. Til det vil jeg si at HKere er jo fortsatt som kinesere flest. De fleste demonstrantene sitter med andre ord stort sett og spiser.
Studenter ved Hongkong Baptist University forebereder plakater.
På skolen har vi ikke merket så mye til det. Det hang veldig mange plakater på skolen, en del lærere var bekymret for utviklingen. Studenter samlet inn mat og drikke. De lagde plakater de skulle bruke under protestene. En del busser er innstilt, og noen utganger for enkelte t-baner er innstilt inntil videre.
Plakat på skolen. Det står "Student boikotter timen."
Folk er sjokkerte over bruken av tåregass og pepperspray i går. Det er ikke vanlig under demonstrasjoner i HK, som det strengt tatt er ganske mange av. I dag erklærte myndighetene at nasjonaldagens fyrverkeri på onsdag er avlyst, uten at dette ser ut til å bry noen som helst. Det er nok action fra før av.
Studenter klare til demonstrasjon
På vei hjem fra skolen i dag møtte jeg en mann i dress. Han jobbet i bank og kona hans også, men allikevel var det viktig for han å komme seg ut i gatene sa han. Han ville ikke sitte om tyve år og si til sønnen sin at han fulgte nyhetene på tv mens unge folk demonstrerte i gatene.


28. september 2014

[Om første dag på Occupy Central.]

Halv to i natt erklærte Benny Tai, lederen for Occupy Central, aksjonen for åpnet.

Det har vært studentdemonstrasjoner hele uken. Fredag toppet det seg, og politiet angrep demonstrantene med pepperspray, og fengslet flere, inkludert lederen for studentopprøret, Joshua Wong. Fra skolen min ble 11 stykker tatt i varetekt, men de ble løslatt i dag. Senere gikk myndighetene ut med en pressemelding og sa at det var flere av deres sikkerhetspersonell som hadde blitt skadet etter at studenter hadde brutt seg forbi sikkerhetssperringer i Tamar, hovedbygningen for myndighetene i Hong Kong.

I dag har området rundt Tamar vært avsperret av politiet. En større gruppe mennesker samlet seg derfor utenfor sperringene. Myndighetene begynte å sperre av samtlige overganger fra hovedveien, både broer og underganger, for å gjøre det utilgjengelig for flere å komme seg til området.


Det var umulig å krysse den flere felts brede motorveien, så folk begynte å samle seg på t-banestasjonene.


Etter en stund begynte begynte mange å løpe. Det er vanskelig å vite hva som skjer når det er så mange folk på et sted. Jeg allierte meg derfor med to demonstranter som oversatte instruksjonene fra de som organiserte demonstrasjonen. Folk hjalp hverandre med å klatre over et to meter høyt rekkverk til en overgang noen hadde brutt seg forbi. Folk ropte "Bryt barrierene!" og "Shame on you!" i takt.


På den andre siden av broen sto folk og delte ut sikkerhetsutstyr mot pepperspray. Man fikk paraplyer, beskyttelsesbriller, regnfrakker og hansker. I tillegg ble det også delt ut mat og drikke. Hong Kong er svært varmt for tiden, så alle gikk konstant rundt og passet på at alle drakk nok vann. Man kunne se demonstrantene som hadde sperret seg inne på Tamar-området, men det var politisperringer i mellom og det var kun presse som i det hele tatt fikk lov å nærme seg området de satt i.

Occupy Central hadde derfor satt i gang en motblokkade. Demonstrantene satte seg i rekker. De ble opplyst om at myndighetene muligens ville erklære demonstrasjonene for ulovlige (noe de i en pressemelding senere også gjorde) og om man var redd for å bli arrestert måtte man sette seg lenger bak. Det er verdt å nevne at det praktiske rundt demonstrasjonen er godt organisert.  Det er satt opp en egen SMS-tjeneste hvor man kunne sende kontaktinformasjonen om seg selv, slik at om man ble arrestert, hadde Occupy Central informasjonen slik at de kunne ordne med gratis advokathjelp om det var behov for dette. Kun paraplyer med butte tupper fikk brukes av de forreste demonstrantene, da spisse paraplyer kunne bli tatt for å være truende av politiet og man ønsket å unngå at de kunne bruke dette mot dem.

Plutselig tok politiet på seg hjelmer, og det brøt ut en slags midlertidig panikk. Alle demonstrantene kastet på seg alt av utstyr. Jeg sto der selv med svømmebriller og munnbind. En jente på 17 sa at hun var redd. Hun hadde ikke fortalt foreldrene sine at hun dro til Occupy Central. Men like fort som politiet hadde tatt hjelmene på, tok de dem av og folk pustet litt roligere. På bildet over kan du forresten se politiker Lee Wing-tat holde en appell (ved det røde trafikklyset) mens politiet står og filmer fra det gule trafikklyset).

Mengden med folk gjorde at internett til slutt kapitulerte. Demonstrantene hadde blokkert alle veiene til Tamar. Dette er fra Gloucester Road, som er en flerefelts motorvei.



Dette er også fra motorveien. På dette tidspunktet var det mennesker overalt og det var vanskelig å komme seg frem. Bussen du ser hadde naturligvis parkert, det var ikke mulig for den å komme seg noen vei. Legg også merke til at de fleste demonstrantene er unge. Mange av de som gikk med megafoner så ut som de neppe var over tjue år gamle.


Det var politi ved alle veiskiller, men jeg var ikke vitne til noen konfrontasjoner mellom demonstranter og politi.
Noen minutter etter at jeg forlot området gikk politiet til angrep på demonstrantene med tåregass og pepperspray. Det siste jeg hørte av nyheter er at politiet er blitt observert med pistoler med gummikuler, men dette er enda ikke bekreftet. Flere metrostasjoner er stengt. Det er anslått at det var 80 000 demonstranter ute i dag. Hong Kong menneskerettighetsovervåkning har fordømt politiets behandling av demonstrantene og har kalt myndighetene et "totalitært styre."


24. september 2014

[Om studentstreiken.]

Det er mye i luften i Hongkong for tiden. Jeg snakker ikke bare om den skitne eksosen, men også politisk sett. Jeg skal prøve å gi en kort og overfladisk innføring.

Som en del av oppgjøret etter at britene vant opiumskrigen, fikk England HK, en liten fiskelandsby langt unna Beijing, og uten noen reel verdi for kineserne, som hadde sitt å stri med nord i landet. Dronning Victoria digget det. Det passet henne ypperlig å ha et sted å sette opp en sjøhavn i Sørøst-Asia, rent praktisk sett. Britene bygget og utvidet og da Mao kom til makten i Kina i 1949, ble de enige om at de skulle få beholde øya i femti år til. Senere har det kommet frem (jeg har ingen kilde på dette, så du får ta det for god fisk) at kineserne hadde nok med å bygge opp et nytt land, og at de så på det som en helt ok deal at britene skulle fortsette å "klargjøre" HK økonomisk, sånn at når de til slutt fikk HK tilbake, skulle det gagne Kina.

I 1997 ble HK kinesisk. Det har ikke vært helt smertefritt, mange flyttet for godt, og det er den dag i dag fortsatt svært mange innbyggere som daglig vurderer å dra. Tidligere goder som britiske pass, kontra de nå kinesiske passene har eksempelvis vært et problem mange syntes var vanskelig å miste. Avtalen mellom England, HK og Beijing var allikevel at det skulle være "ett land, to systemer." Altså, at HK skulle få beholde sitt pseudo-demokrati, og fastlandet skulle fortsette med kommunismen.

I 2017 skal det være valg over nye ledere i HK. Det har vært mye diskusjon om nøyaktig hvordan dette skal gjennomføres. I august kom det en melding fra Beijing om at de ville nominere en gruppe mennesker, og at det er bare fra denne gruppen at HKere selv kan stemme over at skal styre HK. Det ble opplyst om at alle representantene måtte "elske landet [Kina] og elske Hongkong."

Man kan si mye om dette, men særlig demokratisk er det ikke. Det har vært mange demonstrasjoner, ledet av en gruppe som kaller seg Occupy Central. Inspirert av Occupy Wallstreet og studentdemonstrasjonene på Tiananmen, har de varslet at det vil være en større demonstrasjon i Central, HKs businessområde, hvor de ønsker å blokkere kontorer for å vise at de ønsker at hvem som vil kan selv stille til valg.

Alle i byen snakker om det, selv om ikke alle nødvendigvis har en bestemt mening. Occupy Central er bevisste om at de ønsker fredelige demonstrasjoner, og at det ikke skal gå utover den økonomiske driften i landet. Byen er jo kjent for business først og fremst, og en trussel om at dette skal ødelegges har ikke vært tilstede. Det er ikke satt noen spesifikk dato for selve Occupy Central, men det er mye spenninger, og hver helg er det mindre demonstrasjoner som opptakt til det hele.

Parallelt med dette har man klart å mobilisere studentene. HKs studenter har tradisjonelt sett ikke vært spesielt interesserte i politikk, men ledet an av 17-årige Joshua Wang har det vært en endring.

De første ukene etter skolestart var det vanskelig (for den som kan lese kinesisk) å ikke gå glipp av hva som var i ferd med å skje:


Store bannere var hengt rundt omkring på skolen, med oppfordringer om å boikotte timer, og at de selv ønsket å velge hvem som skulle representere dem.

Nå er dette fortsatt Asia, og alle våre timer har obligatorisk oppmøte, så strengt at om jeg ikke har legeerklæring, må pappaen min ringe til skolen og si hvorfor jeg ikke har vært der. Skolen gikk derfor tidlig ut og sa at de anså en skoleboikott som en del av Occupy Central som gyldig fravær. Noen av lærerne har også tilbudt seg å holde ekstra forelesninger slik at man kan ta igjen tapt undervisning, en interessant mulighet om du ønsker å bidra med sivil ulydighet og allikevel spille med sikre kort. Men det er allikevel svært revolusjonerende at en skole i Kina tillater studentene å demonstrere.

På kullet mitt er det én jente fra HK. Hun var usikker på om hun skulle delta i boikotten, og var i utgangspunktet overrasket over at jeg var så interessert i temaet da jeg spurte henne. Resten av kullet mitt er fastlandskinesere, som har sine daglige kamper med en by hvor innbyggernes favoritttema stort sett er at de ikke kan fordra fastlandskinesere. De er litt nysgjerrige på det som skjer, men det er jeg som må ta opp temaet. De har liten tro på demonstrasjonene og synes egentlig det er ganske unødvendig å skulle i det hele tatt forsøke. Sant og si svarte en klassekamerat at hun trodde de fleste studentene kom til å droppe noen skoleboikott da man betalte skolepenger og "det ville være totalt bortkastede penger."

Mandag var første dag av skolestreiken. Studentorganisasjonen hadde ordnet med busser fra skolen min til The Chinese University in Hong Kong, hvor de streikende studentene skulle samles.


Aller først møttes vi foran skolen, hvor de satte frem Demokrati Gudinnen, en kopi av en statue som sto på den himmelske fredsplass, før den ble knust under studentdemonstrasjonene i Beijing i 1989. Her holder lederen for studentorganisasjonen ved universitet mitt en appell for studentene.
Det var 13000 studenter som møtte opp på den første streikedagen. 24 ulike institusjoner samarbeidet. De ulike plakatene i bakgrunnen viser hvem de ulike gruppene er.

Taket til biblioteket var egentlig forbeholdt media, men en kompis og jeg maste oss til å få komme opp.

Appellene varte i timesvis. De snakket om at de ikke ønsket å være en tredje klasses by. Hongkong var blitt lovet demokrati og dette var brudd på avtalen.
Gule bånd symboliserte streiken, og det ble holdt lignende gule silkebåndsdemonstrasjoner i Australia og i flere andre land også, kunne denne jente fortelle.
Langs veggene hang studenter opp grunner til hvorfor de ønsket å bestemme selv. Ting som at de ikke ønsket å sitte i baksetet på bilen, til at selvvalg var en menneskerett.
Det var også møtt opp et par kinesiske dissenter, som velvillig delte historier om hvordan de enten hadde blitt banket opp av kommunister i Hongkong, eller som han her, som hadde kjempet for demokrati i Kina og blitt fengslet for det.
Det var mellom femti og sytti frivillige. Lærerne på skolen holdt forelesninger, men også de hadde plakater som viste at de støttet streiken.
For å være en demonstrasjon med så mange mennesker var det en merkelig ro over det hele. Folk gjorde det de fikk beskjed om, det var stort sett å sitte stille. Appellene gikk på kantonesisk, så jeg forstod dessverre ingenting.
Deltagelsen fra de ulike fakultetene var varierende. Noen gutter som gikk på ingeniørstudiene fortalte at det var nesten ingen i klassen deres som deltok. På kulturstudiene var det derimot nesten ingen som ikke deltok. En jeg snakket med kunne fortelle at han hadde valgt å stå på sidelinjen fordi foreldrene hans var redde for at han skulle bli straffet av Beijing om han ønsket å søke jobb ved en senere anledning.
Streiken skal vare en hel uke. De kinesiske klassekameratene mine var skuffet over at det var en såpass rolig demonstrasjon. Det var ikke slik de hadde hørt at politisk aktivisme skulle se ut. De syntes dessuten det var vanskelig å møte studenter som satt og demonstrerte mot landet deres og ta imot kritikken. De er vant til å holde sine meninger for seg selv, og det ble nok svelget en del kameler.

18. september 2014

[Om et lite mysterium XLII.]

Jeg lo for meg selv da jeg åpnet postkassen min i dag. Dette begynner nå nye høyder av banalitet.
Jeg har nemlig mottatt nok et postkort sendt fra Hongkong med hemmelig avsender.



Teksten er som følger (oversatt fra tradisjonell kinesisk):

"Hei igjen!
Så glad for at du mottok postkortet mitt! Disse to dagene har månefestivalen passert, jeg vet ikke om du liker å spise månekaker?

Hilsen meg. Igjen."

Jeg liker faktisk ikke så veldig godt månekaker. De er veldig søte og etter den såkalte "kloakkolje-skandalen" som har vært rullet opp de siste ukene, valgte jeg bevisst å ikke spise en i år.

Som vanlig vet jeg fortsatt ikke hvem det er som har sendt kortet. For hvert kort pleier jeg spørre en person enda mer usannsynlig at det ikke er. Hun jeg spurte denne gangen, mente at det ville vært litt rart om hun hadde sendt meg postkort, seks år etter at vi sist hadde kontakt. Til det vil jeg si at dette er rart. Det er heldigvis lov å spørre, om det så er forgjeves.

16. september 2014

[Om å bli skilt ut.]

Som nevnt, jeg befant meg i går i gangen i en etasje jeg vanligvis ikke holder til i. Plutselig dukket sjefen for fakultet opp. Han er en ganske fleipete type, så jeg fikk litt panikk da han så på meg gravalvorlig:

Fakultetsjefen: Du. Du er hun norske.
Tine: Jepp. Det er meg.
Fakultetsjefen: Har du fem minutter? Jeg må snakke med deg om noe.

Jeg var tidlig ute og lette egentlig etter et rom jeg kunne slå ihjel en time i. Han dro meg med inn på kontoret til en av de amerikanske lærerne og introduserte meg som hun norske. Også hun sa det var på tide at vi snakket sammen, mens hun nikket bekreftende. Det hadde gått altfor lang tid.

Fakultetsjefen: Hvordan går det egentlig med deg?
Læreren: Er klassen hyggelig mot deg?
Fakultetsjefen: Du er jo en minoritet.
Læreren: Og du er ikke kineser.
Fakultetsjefen: Har du mange venner andre steder i byen?
Læreren: Hvordan fant du oss egentlig? Hvorfor er du her?
Fakultetsjefen: Snakker de andre med deg i det hele tatt?

Alt det vi i Norge aldri ville sagt. Jeg sa jeg hadde det bra. At det var en fordel å være i mindretall. Jeg likte det sånn. Jeg fortalte dem hele livshistorien min (nesten), bare for å underbygge dette argumentet. De lo og forsto. Og så fikk jeg en rekke tips:

- Ikke bli solbrent.
- Ikke surf når det er tyfon.
- Ikke gå på skolen om det er tyfon.
- Gå på bar om det er tyfon. Hva ellers kan du gjøre om skolen allikevel er stengt? (Her fulgte en lang rekke med tips til barer jeg burde sjekke ut.)

Det er nemlig sendt ut tyfonvarsel i byen. Jeg bor i Central, hvor de kunne fortelle at bygningene var ganske godt bygget. Jeg trengte ikke være bekymret for leirskred. Men om det fortsatt var action jeg var ute etter så som sagt, jeg kunne jo bare dra på byen og sørge for det på egenhånd.

Jeg blir ihvertfall ettertrykkelig godt tatt vare på.

15. september 2014

[Om det som må til.]

I dag hadde skolen min besøk av Helge Rønning, professor i media fra Universitet i Oslo. Han skulle snakke om Kinas softpower i Afrika, og siden det var en åpen forelesning, tenkte jeg at det kanskje ikke var så dumt å ha med meg.

Jeg hadde lunsj med en klassekamerat og han lurte på hva jeg skulle etterpå. Jeg fortalte om forelesningen, og slang egentlig mest av ren høflighet en invitasjon til han. Jeg hadde ikke regnet med følgende reaksjon::

Kineser: Hmm. Kanskje jeg skulle vært med?
Tine: Ja jøss. Du kan få sitte ved siden av meg.
Kineser: Men, hva er det egentlig?
Tine: Det er et kritisk blikk på kinesiske bedrifters makt i Afrika.
Kineser: Å! Da er jeg med.
Tine: Du misforstår. Jeg prøver advare deg. Det kan være krast mot Kina. Men er du så interessert i Afrika?
Kineser: Fordi jeg vil høre kritikk om Kina.

Vi er jo alle her for å få se verden på en annerledes måte.

12. september 2014

[Om et lite mysterium XLI.]

Dette er så absurd. Jeg har fått postkort fra Elisabeth, som har vært på fire dagers kurs i Tromsø. Postkortet i seg selv fikk meg til å smile. Det er så erkenorsk, for været i Tromsø er beskrevet i detalj. Og godt er det, for alle nordmenn vet at en god tur som regel blir bedre med godt vær. En dårlig tur også forsåvidt. Her om dagen ble jeg spurt hva kineserne lurer på når de møter meg. De i klassen min lurer ofte på de samme tingene:

- Hva gjør jeg egentlig her?
Vel, har studert kinesisk, japansk og statsvitenskap. Jeg liker Asia og jeg er uvanlig glad i varmt vær. Dessuten er jeg glad i å skrive, og jeg leser mer nyheter enn de fleste. En master i internasjonal journalistikk med vekt på Sørøst-Asia var et opplagt valg.

- Men hvorfor snakker jeg kinesisk?

Som sagt, jeg har studert kinesisk.

- Kan jeg snakke kantonesisk, slik de gjør i Hongkong?

Nope. Ikke et ord. Ikke har jeg gjort et forsøk på det heller.

- Er det ikke kaldt i Norge/Sverige/Finland/Sveits?

Det er ikke alltid de husker helt hvilket land jeg kommer fra. At Sveits på kinesisk er veldig likt Sverige gjør det hele enda mer komplisert. Jeg sier det er kaldt om vinteren, men at jeg da pleier å gå inn.

- Men kan jeg spise med pinner da? Og liker jeg kinesisk mat?
Etter nesten seks år i Asia, er spisepinner heldigvis ikke noe jeg tenker så mye mer over det lenger. Så legger jeg ut om hvor glad jeg er i kinesisk mat, og da har jeg vunnet hjertene deres. For faktum er at når en nordmann har vært på tur, vil en annen nordmann spørre om hvordan været var. Herlighet, man kan ha dratt til Dubai, og det første spørsmålet man stiller, er allikevel hvordan været var. En kineser vil spørre om maten. Hva man spiste, hvor man spiste den, og bilder av maten er faktisk en generell allmenn interesse. Det er en kulturell greie så innbarket i livene deres at når de møter hverandre, er det en vel så vanlig hilsen å si "Har du spist?" som "Hallo".



Tilbake til dette postkortet mitt. Jeg kjenner fire Elisabether. Fem, om du teller med mellomnavn som egentlig ikke er i bruk. Men det er ingen av dem. Jeg har naturligvis stalket litt rundt får å få en slags bekreftelse på at de ikke lyver, og historiene deres viser seg å stemme.

Det var morsomt Elisabeth. Du tok meg der. Takk for postkort, det er alt jeg kan si.