[Om Nike Womans 10K.]

Når det kommer til trening er jeg en gretten langdistanseløper. Jeg ikke liker løpe blant folk og ihvertfall ikke blant mange folk. Seansen ser jeg på som en høyst privat affære. Ved et par uforklarlige anledninger har jeg allikevel deltatt på arrangerte løp. Jeg kan ikke si å ha kost meg noe nevneverdige noen av gangene. 

Uavhengig av distanse, en iboende urimelig stahet gjør at jeg nekter meg selv å gå før jeg er fremme, en annen at jeg helst ikke skal la folk passere. Som langdistanseløper løper jeg egentlig sakte. Med andre tilstede, tvinger jeg meg ubevisst til å løpe raskere enn kroppen min er bygd til. Det er kvinne mot veien og verden, men i gjerningsøyeblikket mer som et neshorn brasende gjennom tid og rom. (Med unntak av en nylig ulykke jeg senere vil komme tilbake til,* har det gått bra til nå.)

Alt dette sier jeg bare for å bekrefte at underskrevne må ha vært bevisstløs da hun meldte seg på Nike Womans 10K.

Jeg var tidlig ute på selve løpsdagen. Faktisk så latterlig tidlig ute at jeg dro innom Ikea på veien for å kjøpe smågodt til påskeegget jeg ikke har fått. Om du mener at det er trangt på Ikea på lørdager, prøv lørdagsbesøk på Ikea i Kina. Her er et dårlig illustrasjonsbilde av hvilken ubehagelig opplevelse nettopp det er (iskremkøen).

3000 damer deltok i løpet. Selve opplegget er et evig merkevarepromo-prosjekt, men det funker som smør. De delte ut gulltatoveringer med Nike-logoen, hashtaggen som skulle brukes sto klistret på alle vegger, og selvsagt var det en masse salgsstands for Nike-produkter. Selv om jeg egentlig er prinsipielt i mot levende reklameplakater, jeg ble så revet med at jeg smelte en "Just do it" på låret og selveste Nike-logoen i gull på høyre kinn.

Før løpestart delte de ut typiske ting vi kvinner liker. Som gratis sukkerspinn...

...kandisert popcorn...

.
..kjeks og juice. Alle idrettsfolk vet jo at sukker gjør seg før en tøff treningsøkt, mitt tidligere besøk på Ikea var i rett kampsportånd.

Det var dessuten ikke bare sukkerbonanza på gang. Til 3000 deltagere hadde Nike også satt opp denne ekstravagante fruktbuffeen.

                     

En kommende tyfon gjorde luften så fuktig at det i utgangspunktet var tungt å puste. Alle bildene er derfor tatt i sukkerrus og gryende oksygenmangel. Jeg var utslitt nesten før løpet begynte. Overbevist om at døden var nær, ble jeg nesten litt emosjonell da jeg oppdaget at jeg hadde passert første kilometer. Etter tre svelget jeg faktisk unna en klump i halsen. Arrangørene hadde nemlig ikke satt opp kilometerskilt, og jeg ble bekymret over alle de som ikke løp med en app. Tvunget inn i min egen verden var alle problemer store, men disse selvoppfostrende tankene ga seg fort. Søkkvåt av svette ga årets første løpetur med shorts meg gnagsår mellom lårene etter kilometer nummer fire. Drikkestasjonen ved kilometer fem ga meg nærmest et astmanfall i det jeg kjørte to glass vann ned i luftrøret. Foruten om da jeg løp rett inn i en livredd motgående løper på tilbakeveien, er den resterende distanse i en grå tåke. Jeg var svimmel da jeg kom i mål som nummer 86. Etter løpet fikk jeg massasje og makeover av Clinique. Det siste hjalp på sett og vis på selvbildet.

Kinesere er nok det folkeslaget jeg har møtt som er gladest i suvenirer. Hvor gjør folk av alt dillet man mottar i løpet av et år? Jeg fikk dette smykket. Jeg kan ikke tenke meg én anledning hvor det ville vært passende for Tine (28). På området var dessuten Hongkongs lengste kø. Spent og naiv stilte jeg meg bak alle andre, i et håp om at det var mer sjokoladekjeks.

Det var ingen sjokoladekjeks, men en lilla strikk, matchende nivået mitt på Nikes løpeapp. Helt klart verdt tre kvarter i kø.

Om jeg ville gjort det igjen? Sannsynligvis.

[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.

I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.

På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 

Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine: Forresten, det er en bursdagsfeiring.

Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.

Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.

Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 

Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.

[Om Occupy Central 2.0.]

I dag var det politiet selv som satte opp veiblokader i Hongkong, denne gangen for å klargjøre vei til den største demonstrasjonen siden politiet ryddet bort de siste restene av Occupy Central i desember. 

Politiet sto parat og linet opp, selv om i skrivende stund kun var én arrestert demonstrant, og det et i en annen del av byen hvor ting var litt mer urolig enn i Central.

Det var faktisk litt merkelig å se politiet blokkere veien, men arrangørene hadde i forkant meldt at de forventet over 50 000 fremmøtte. Det endelige tallet er vanskelig å si. I følge en lokal tv-stasjon sa politiet det var 6 600 som deltok i marsjen, mens arrangørene selv oppga 13 000. 

De fleste som deltok i demonstrasjonen bar gule paraplyer, langs veien sto folk og delte ut ulike brosjyrer og plakater.

Alder er ingen hindring, men det skal allikevel nevnes at det var bemerkelsesverdig mange av den eldre garde. Occupy Central var kjent som en yngre demonstrasjon, noe som fikk meg til å lure på hvor de unge var blitt av. 

Denne dagen gikk med en hel trillevogn med merch jeg så henne senere selge. Kinesere er verdensmestere på å finne ting de kan selge.

Det var to ting som gikk igjen på plakatene.,"Jeg vil ha allmenn stemmerett" og "D7689." Sistnevnte er et ordspill, hvor "D7" høres ut som "fuck deg" på kantonesisk, og 689 er et kallenavn som Hongkongs nåværende leder, C. Y. Leung, har fått, ettersom han fikk 689 stemmer for å få lederstillingen.

Det var også en del demonstranter som minnet om at det fortsatt sitter mer enn 30 kinesiske aktivister fengslet i Kina for å ha støttet Occupy Central.

Det er jo litt ironisk at mesteparten av alt Occupy Central utstyret utvilsomt er laget på fastlandet. 

...Med unntak av innslag som denne her, en miniparaply i papir med en LSD-pære på toppen.

[Om kinesiske frustrasjoner.]

- Tine, vi er ganske like du og jeg.

Han er bråkjekk av type og kledd i den androgyne stilen man nesten bare ser i koreanske musikkvideoer. Bleket lyst brunt hår,  svarte tights, svarte lærsandaler og en frakk i svart imitert skinn med ordet "Boss" i store hvite bokstaver på ryggen. Det er gullglidlås på tightslommene. I den ene er det en pakke rullings. Da han oppdaget at jeg kunne mandarin, håndhilste han og bukket så ærbødig at jeg ble litt stolt over at jeg hadde imponert. Hadde han vært norsk, hadde jeg vært redd han.

Litt usikker på hvilke likheter han sikter til, ber jeg Beijing-kineseren fortsette.

- Jeg er den eneste fastlandskineseren i klassen min, sånn omtrent. Jeg er ihvertfall den eneste kineseren som kommer nordfra og snakker mandarin hjemme. Det er så mye jeg må stå til ansvar for.

Det er velkomstkveld for skolens vinklubb, en begivenhet utsatt i flere uker på grunn av demonstrasjonene i byen. Jeg må innrømme at jeg hadde sprikende forventninger til det hele på forhånd, men jeg er blitt godt tatt i mot av det de selv anser for å være skolens kulturelite. Ihvertfall av hva drikkevaner angår. I dag har vi ikke lært så mye. Til gjengjeld har vi gjort betraktelig mer enn å bare smake på de utallige vinene som er satt frem. Tre timer ute i gildet har allerede tre kapitulert og blitt båret ut i ventende taxier av de få som har vist et noe større måtehold. Fire andre har dessuten droppet festen helt, og sitter og ser på en europeisk fotballkamp på en PC på naborommet.

- Kina gjør mye dumt. De gjør det. Jeg kan ikke være enig i alt det de sier. Men jeg er jo kineser. Jeg er jo glad i landet mitt. Jeg vet allikevel ikke hva jeg skal svare når alle hele tiden forteller meg hva vi gjør galt. Hva myndighetene gjør galt.

Han er alvorlig, og dytter bort de som spør han om noe, eller vil skåle. Ber de om å tie stille og gå bort.

- Dette er viktig for meg. Forstår du? Kina har så mange folk. Vi kan ikke være enige om alt. Hvordan kan noen være enige om noe som helst?

Han gjentar seg selv på engelsk. Han snakker sakte. Jeg sier jeg forstår, men det er en løgn. Hvordan skal jeg noensinne kunne forstå han? Dette er noe jeg har tenkt en del på. Det er ikke lett å være fastlandskineser i Hong Kong. Temaet er både klisjé og passé for de fleste. Alle har en mening om Kina. De fleste fastlandskineserne velger å ikke kommentere, det er et vanlig og respektert kinesisk svar å si at man ikke vet noe om politikk, fordi man ikke er ekspert på området. Hva som blir diskutert innad i familien eller i tette vennekretser får jeg sjeldent innsyn i. Mine blonde lokker og blå øyne er en tydelig indikator på at jeg ikke er en av de. Det har allikevel slått meg at det må være frustrende å holde på alt man synes og mener uten å i det hele tatt gjøre et forsøk på å forsvare seg.

- Du må nok gå og tenke ditt om oss hele dagen. Hva gjør du med det? Du er hele vesten, du Tine.

Nok en av de eminente vinkjennerne erkjenner at det er et akutt behov for frisk luft og en bøtte. Han ser unnskyldende på meg og indikerer at her må det nok bistand til.

- Vi har det på samme måte, du og jeg.

"Boss" løfter opp bylten som har segnet om på en klappstol og drar han med seg bort til heisen.

[Om å skue hunden på håret.]

Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:

Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...

Seriøst.

Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.

[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]

Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.

Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.

"Vil du på kino i dag?" spurte han.

Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.

"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.

"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."

Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.

Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.

[Om dagens anbefaling.]

I dag var jeg på konsert med Nina Persson. En bråkebøtte som meg er naturligvis ikke noe utpreget konsertmenneske, jeg snakker for mye er det blitt meg fortalt. Det hender allikevel at jeg bestemmer meg for at jeg trenger litt kulturelt påfyll. Sånn som i kveld. Jeg vant nemlig plutselig to billetter. Jeg skal være den første til å innrømme at det var en ganske liten konkurranse. Det var faktisk bare én av deltagerne som ikke vant. Jaja.

Det er sikkert enda kjipere å tape når alle odds er i din favør. Personlig vil jeg medele at det føles godt å seile i medvind.

[Om et ransforsøk.]

Familien var i Ålesund. Stormen Hilda red byen som et.. ja.. uvær.

Modern og jeg var innom slakteren for å handle 20 kilo pølser (dette er ikke grovt overdrevet). Lillesøster og pappa ble igjen i bilen.

Når det blåser så mye at vannet går opp og ikke ned bakkene. Når du er bekymret for å kjøre langs havkanten av frykt for å bli blåst ut på sjøen, hvor forventer du da at personen som blir igjen i den tørre bilen parkerer?

Rett utenfor slakteren. Selvfølgelig.

Modern og jeg tok hver vår store pose med pølser og løp ut i regnet. Jeg rakk å sette meg inn og nesten lukke døren før jeg oppdaget at pappa gjorde alt han kunne for at modern ikke skulle få komme inn i bilen. Det regnet og blåste og modern synes ikke sånt er det minste morsomt til vanlig. Hun var mildt sagt fly forbannet. Så satte pappa i et skrik.

"RAN!"

Slik ble jeg klar over at det satt en fremmed dame bak rattet og at jeg hadde satt meg i feil bil, mamma ble klar over at hun faktisk ikke skulle inn i bilen og hylte til meg at "Tine, det er ikke faren din."

Vi beinet tilbake til slakterbutikken. Hikst.

[Om ny fortid.]

Vi var ute. Det var fredag kveld og i under diskokulen møtte jeg en bekjent. Vi er ikke akkurat venner. Til det kjenner jeg henne ikke godt nok. Jeg vet ikke annet om henne enn hva hun jobber med og at hun prøver slutte å røyke, men skjønt, det er nok til at vi gjerne slår av en prat når vi treffer på hverandre. 

Hun var der alene så det ble til at vi slo av denne praten, da det kom en jente opp og snakket til henne på dansk. De kjenner hverandre fra før, tydeligvis. Jeg high fivet det nye tilskuddet til samtalen. Dansker gjør meg generelt glad. Bekjenten min så forvirret ut. Dansken gjorde ikke det.

Bekjent: Kjenner dere hverandre? Hvordan kan det ha seg?
Danske: We go way back. Vi gikk faktisk i barnehage sammen. 

Jeg hadde aldri sett dama før, det var helt sikkert. Men, dette er jo skolebokeksemplet på min humor. Jeg parerte kommentaren hennes glatt. 

Tine: Ja, du vet jo at faren min er dansk. 
Bekjent: Men barnehagen? Herregud, hvor gammel er du egentlig?
Tine: 26.
Bekjent: Dette kan jo ikke stemme. 
Tine: Jo, altså, barnehagen i Danmark er liksom førskolen til og med fjerde klasse. 
Danske: Ja! Og etterpå var vi brevvenner. Det er så kult at vi har klart å holde kontakten. 
Tine: Hehe, nemlig. For etter at jeg flyttet hjem sendte vi brev nesten hver uke til vi ikke gadd mer. Hun hadde kanelduftende brevpapir. Sykt fett.
Bekjent: Dette er drøye greier. Jeg visste ikke at barnehage var noe annet på dansk, men da gir det jo mening. Wow. Så stilig at dere møttes her da.
Danske: Enig. Men nå skal jeg på toalettet, vi snakkes etterpå.

Hun kløp meg i albuen i det hun passerte. Jeg slukte ølen min og fulgte etter henne, mens Bekjent sigget ferdig. 

Inne på toalettet dro Dansken meg inn i en bås og låste døren, for resten av toalettene syntes fra der hvor Bekjent sto.

Danske: Fort. Jeg heter G.... Jeg er egentlig serber. Jeg er 19. Broren min er 22. Foreldrene mine bor i Danmark. Jeg bestemte meg plutselig for å flytte til Oslo. Fortell meg alt om deg selv. 
Tine: Øh.. Hæh? Ja jøss. Bekjent vet bare at jeg jobber på nett. Jeg har tre søsken. Jeg hater katter. Jeg har flyttet mye i Asia. Finn på hva du vil.
Danske: Kult. Da sier vi det sånn. 

Og så forsvant hun.

Jeg har møtt min overkvinne.

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett

Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.

Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste
Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:

• Kirkekor 
• Klassisk piano
• Frelsesarmeens musikkkorps
• En Shrillex-spillende DJ
• Et random bæljeband bestående av bare trommer

Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost
Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 

Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo
Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten
Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 

Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.

Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

[Om øl, trening og gamle damer.]

I helgen var vi på ølfest med treningssenteret mitt. En helt vanlig lørdag kveld med andre ord.

I Japan er det veldig vanlig å gå på en restaurant og betale en viss sum, og så spise og drikke så mye man vil i løpet av to timer. Da japanere er ganske stille i utgangspunktet er dette nok den beste løsningen for unngå at det skal bli kjempekleint på hver eneste sosiale tilstelning. Da vi ankom restauranten stoppet alle å spise og bare så på oss. Etter noe som føltes ut som minst fire evigheter, kom en av yogalærerne bort og henviste oss til innerst i det ene rommet. Vi satte oss og ingen våget å se noe mer på oss i frykt for å måtte starte en samtale. En av mennene bestilte en mugge øl. Da gikk det heldigvis over fort, og vi ble venner og vel forlikt.

Det kan vel sies i ettertid at vi ble kanskje for gode venner med enkelte.

Herlig uttrykk på han karen til høyre her.

Det sto ingenting om kleskode på invitasjonen vår, men jeg lurer allikevel på hvordan denne resoneringen fant sted: "Å, ølfest med treningstudioet? Da er nok det eneste passende denne kimonoen her." Han i rosa er forøvrig aerobicstreneren. Han har en egen forkjærlighet på Toy Box, Vengaboys, Scooter, Aqua og alle disse andre sangerne jeg trodde var bannlyst å spille etter milleniumskiftet. Naturligvis en egen grunn til å ta timene hans.

Da tiden på izakayaen gikk ut skulle alle videre. Det er kanskje nødvendig å si at medlemskapet jeg har kun lar meg trene på dagtid tirsdag til lørdag. Det er den tiden da folk flest er på jobb, så vi kjenner egentlig bare pensjonister og husmødre. De andre dro videre til en annen izakaya for å drikke mer. De gamle damene ville på karaoke. Hun andre norske og jeg fikk beskjed om at vi ikke hadde noe annet valg og ble bokstavelig talt dratt med. Lave som de er, dro de meg etter underarmenene, noe som var en ganske rar opplevelse jeg enda ikke har gjort meg opp en klar formening om. På veien møtte vi disse horene, som syntes det var kjempegøy å bli tatt bilder av. Tror det var en ganske treg dag på jobb.

Karaoke er seriøse saker for japanere. Her er en svært rørende ballade for at vi skulle skjønne hvor fint det var å ha venner. Eller noe sånt.

I Japan har du respekt for sjefen din. Sier sjefen at du må være med ut å på karaoke etter jobb, da må du virkelig ikke si nei, selv om du er aldri så sliten. Samtidig er det viktig å ikke være en kjip sjef som ikke tar med seg de ansatte ut på karaoke. Resultatet er derfor at du ofte finner gjenger som dette her, med folk i uniformer som har det krampekoselig. En av de gamle damene fant det forkastelig at de ikke drakk mer, så hun gikk like så godt bort for å sette i gang drikkeleker med dem. Dette måtte de selvsagt være med på alle sammen. Man har da respekt for de eldre i Japan.

Dette er Shakira. Eller nok en japansk ballade. Muligens begge deler.

Helt ærlig tror jeg dette var min beste kveld til nå. Hun til venstre er faktisk åtti år gammel. Da klokken var vel over to kastet venninnen min og jeg inn håndkleet og sa at nå var det på tide å dra hjem. Disse to var helt sjokkerte, det var jo så tidlig enda. De gamle er eldst, også i Oita.

[Om en litt tidlig halloween

Det begynte som en spøk. To av de utenlandske studentene hadde bursdag, og vi syntes det var dumt at det var så lenge igjen til halloween. Det kom opp at et av de to bursdagsbarna har en greie for maidkafeer.

Det ene førte til det andre og plutselig skjedde dette med Shogo.

Som resulterte i dette. Introducing Shoga, som betyr ingefær, eller Ginger om du vil, på japansk.

Og det var egentlig da det gikk virkelig galt. For maiden skulle pakkes inn i en stor eske og plasseres utenfor bygningen vår. Men de andre som skulle hjelpe oss var opptatt med å ordne kostymer, så i mellomtiden måtte jeg underholde japaneren. Jeg gjorde som enhver annen i min situasjon ville gjort, jeg ga han en øl, en grønn te-kjærlighet på pinne, og lot han skype med Modern mens jeg tok på meg et lag med mascara.

Grunnen til at det tok så fordømt lang tid var at det var flere av de andre guttene som kledde seg ut som skolepiker. Alle vet jo at en japansk skolepike aldri ville hatt et hår på beina, og når man tilfeldigvis er endt opp med både tyske og norske aner, da tar det gjerne litt lenger tid å ordne seg før man kan ta på seg finstasen. Ikke for det, Modern syntes at Ginger var både en både søt og... ung pike, av jeg velger å anta var mangel på andre adjektiver.

Midt oppi det hele hadde vi også Gud. Det var etter at Gud kom inn i lokalet at vi egentlig skjønte nøyaktig hvor konservativ den konservative amerikaneren som bor her egentlig er. Dette er derfor en secret photoshoot fra et hjørne i lokalet.

Vi ble ganske fine da. Fra venstre: Stich, Cat, Pikachu og Sailor Moon.

Det fine med å være vestlig i Asia, er at de alle synes vi ser helt like ut. En av de ungarske jentene klarte derfor å lure halve festen til å tro at hun var kledd ut som hennes verdenskjente modelllillesøster. Ginger var spesielt fascinert.

Gruppebilde samtidig som vi prøvde holde jentene i sjakk.

Klokken ti om kvelden stenger fellesarealene der jeg bor, og vi bestemte oss for å dra på byen. Det var nok ganske lurt, for de fleste av jentene hadde løpt ut på parkeringsplassen.

På vei til bargaten møtte vi mange tøffe folk jeg ga high five til. Aller tøffest var den mannen som er utrolig dårlig til å stå rolig når han ikke får betalt. Her prøver jeg å få alle til å stå i skistartposisjon. Det stemmer at jeg var den eneste som hadde stått på ski av oss før.