31. august 2013

[Om ekte internettmennesker.]

Etter at jeg begynte å jobbe i Yelp har forholdet mitt til internett på mange måter endret seg. Jeg har jo funnet et par gode venner gjennom cyberspace. Noen har vært keepers (Hei Kristin og Maren!), andre har jeg møtt på butikken senere og så har det vist seg at vi begge plutselig var litt for opptatt med å sjekke prisene på fiskegrateng til at vi egentlig trengte snakke sammen.

Verden blir mindre. Terskelen for å ta kontakt med folk jeg ikke egentlig kjenner har senket seg betraktelig. Alle har jo felles venner med noen. Det fine med internett er allikevel at det heldigvis stadig er i vekst. Det er flere som ser deg enn det du aner. Dette er en sannhet få kan krangle på, men er det en grunn til å få panikk av den grunn? Nei. Det er det aller beste med internettet. Folk flest som er hyggelige på nett, er det jo faktisk på ordentlig også. De som er tøffe nok til å vise og dele en del av seg selv med andre på denne kontaktflaten er jo der nettopp fordi de ønsker å la andre få ta del i det!

En del av jobben min består i å oppmuntre folk til å stå frem som det de er. Jeg skriver brukeranmeldelser med ekte navn og ekte bilde av meg selv. Dette er rett og slett fordi jeg vet at folk stoler mer på Tine V når jeg som det selverklærte matvraket jeg er, anbefaler en pizzasjappe enn om "Mann46" med bildet av en kaktus gjør det samme. Hva slags forhold får du til han? Ingenting. Jeg stoler automatisk ikke på folk jeg ikke kan få en fornemmelse av, for jeg vet ikke på hvilket grunnlag jeg kan gjøre det. Det er dumt. Mann46 kan vise seg å være en kjernekar, men hvordan skal jeg kunne vite det?

Et mer konkret eksempel:
I fjor høst fikk en venninne og meg det for oss at vi skulle teste ut steder i byen vi ikke turte å gå inn på alene. Vi endte opp på Safari Cafe Club, en svært liten og afrikansk sjappe midt i sentrum. Sjokkerte over at vi i det hele tatt ville inn døren, fortalte eieren at nå var det tilfeldigvis ramadan og de hadde ikke noe å servere somaliere (jeg siterer her altså!), men vi var hjertelig velkomne dagen etter, for det var klart de serverte nordmenn. Jeg gikk hjem og grunnet litt på dette. Jeg visste jo ikke hva somalisk mat var, og i IRL-nettverket mitt hadde jeg heller ingen som ville ha den minste antydning til snøring.

Tilfeldigvis har jeg vært borti Somalieren før, online. Hun har en sterk internettstemme, og var utvilsomt en person med ekspertise til å forklare somalisk mat for meg. Det tok meg litt tid allikevel å kontakte henne. Jeg hadde lest bloggen hennes i mange år. Herregud - jeg kunne jo lese alt om livet hennes på twitter, nesten minutt for minutt! Men, hvordan skulle jeg vite hvem hun var, når hun kun var en rosa logo og het "Somalieren"? Jeg bestemte meg allikevel etter en stund for å tweete henne og invitere meg selv med henne ut på middag. Hun var helt med med en eneste gang. Kjempegøy og dødsfett. Vi tekstet litt til, ble enige om hvor vi skulle møtes og når. Hun sluttet siste melding med "Warsan heter jeg".

Det er rart og si det, men da ble hun med en gang plutselig på ordentlig. Da ble hun ikke så abstrakt. Det var jo Warsan jeg ville bli kjent med. Somaliske kulturkunnskaper var jo en bonus.

Jeg dro med meg to venninner og vi hadde sannsynligvis det mest minneverdige måltidet vi noen gang vil ha i denne byen (her kan du lese en nærmere skildring av dette måltidet). Warsan selv? Hun viste seg å være selve toppen av kransekaken, og det gleder mitt www-hjerte at hun nå heter Warsan på internett også.

Når alt kommer til alt, hvem er det vi prøver å lure? Vi er jo bare mennesker. Selvfølgelig, alle fremmede er ikke nødvendigvis bare venner vi ikke har møtt enda. Noen er freaks. Noen er dritkjedelige. Noen er psykopater. Det er også de som er beliebers. Allikevel er de fleste ganske ok.

Jeg skjønner at ikke alle ønsker å være så åpne som meg på nett. Det er ikke alle som har et behov for å skildre i detalj de flaueste eller særeste opplevelsene sine. Det er ikke alle som vil ha nye venner. Du må ikke det, altså. Her er allikevel en kort youtubefilm fra en kollega som snakket på TedX. Internettet er for ekte mennesker, sier han, og det er jeg så hjertens enig i.


Tenk litt på det. Det er lenge siden høye murer har gagnet oss.

30. august 2013

[Om oslonetter.]

Vi hadde faktisk sittet store deler av kvelden og snakket om hvor utrolig farlig det er å være jente i Oslo når det er mørkt og sent og man er ute og går om kvelden. Hvem som helst kan jo hoppe på deg. Teoretisk sett er man fritt vilt. Kameraten til venninnen min var blitt slått ned i helgen. En annen hadde funnet en jente i en bakgate, også hun slått ned. Hele byen var med full av gærninger, men vi var alle tre svært prinsippfaste på at vi aldri skulle være redde. Oslo skulle være trygt. Ferdig snakka.

Det var allikevel realitetens bitre ironi som gjorde at jeg nå ikke bare hadde hatt en halvskummel kar gående parallelt med meg hele Sofienbergveien, han hadde også fulgt med meg videre inn i bakgården min. Den som egentlig er ganske mørk. Videre, helt inn til min oppgang. Det var så usannsynlig at jeg faktisk ikke en gang gadd å bli redd. Jeg ble snarere irritert. Kvelden hadde vært altfor lang og slitsomt til at jeg orket det der.
 

Jeg ble stående et par meter unne og fikle med mobilen min, mens jeg halvhjertet lette etter nøklene mine. Han gikk opp trappen og prøvde åpne døren. Den døren som alltid er låst. Han så på meg og spurte om jeg hadde nøkler. Jeg nappet den ene øretelefonen ut av øret, før jeg spurte oppgitt hvem han skulle til. Som om jeg vet hvem noen av naboene mine er.

- En kamerat.


Jeg trodde ikke på han, og han skjønte det. Jeg begriper faktisk ikke hvorfor jeg selv ikke da begynte bli litt nervøs. Her kunne jeg jo lett og enkelt bli slått helseløs. Ingen ville funnet meg før morgenen etter. Voldtektsalarmen jeg fikk til jul i 2011 lå i en veske på loftet. Jeg har aldri en gang sett en pepperspray. Hadde det blitt basketak, hadde jeg tapt den kampen lett. I stedet for å kaste fra meg alt og løpe, svarte jeg faktisk at da fikk han vær så god prøve å ringe på ringeklokken. Han lot som om han gjorde et forsøk. Irritasjonen min steg faktisk ytterligere. Han lurte på om jeg bodde her. Jeg sa ja, og dro frem mine egne nøkler. Han tok et skritt mot døren etter at jeg hadde passert, hvor jeg så ga ganske tydelig tegn til hvor langt unna jeg ville ha han.

- Du får ringe han kameraten din, du.

Jeg ga han et skjevt smil mens jeg lukket døren markant bak meg.

28. august 2013

[Om ettergivenhet.]

Jeg kjemper en daglig kamp mot Rema 1000. Jeg går på alle knepene deres og "Fyll opp"-kampanjen er noe av det verste som har skjedd meg. Ihvertfall i denne forbindelse. Den kampanjen er nemlig myntet på sånne gjerrigknarker som meg.

Jeg digger jo grandiosa. Lukten av stekt nestenpapp er nok til at jeg blir litt gal. Fire pizza for hundre spenn? Sunnmøringen i meg jubler. Kjempedeal. Greia er bare at jeg ikke trenger fire pizzaer. Jeg vil ha det, men det er ingen grunn i verden til at jeg burde gi etter for disse lystene.

La meg presisere: Jeg har et hushold for én person. Middagene består stort sett av svært lite imponerende, men allikevel enkle løsninger. Jeg bør faktisk ikke gjøre det enda enklere enn det jeg er på nå, uten å utdype dette noe nærmere.

Det samme gjelder sørlandschips. To for tretti? Bargain. Men kjøper jeg to, forsvinner jo de begge to. 


Sånn fortsetter det. Sjokolade. Mer potetgull og seks flasker pepsi max. Kødder du med meg? Det er jo ni liter med brus! Dette er ingen reklame for Rema 1000. På ingen måte. Jeg skulle bare ønske av hele mitt hjerte at de begynte med tilbud for sånne ting jeg ikke vil ha. Grønnkål. Mariekjeks. Simpsonsbrød.

Det er harde kår for venåsresidensen for tiden. Skikkelig harde kår.

27. august 2013

[Om guilty pleasures.]

En kollega spurte om jeg hadde noen glade sommerlåter å dele med henne. 

Dette er den sangen jeg spiller mest på Youtube for tiden:



Jeg sa derfor nei.

26. august 2013

[Om den første ferieturen.]

Lillesøster var i Hellas i sommer.
Det var 22 jenter fra russebussen som skulle reise sammen nedover. Nå skulle de endelig leve livet for fullt. #Yolo. #Fomo. #Instagood.

Herregud.

Naturligvis har storesøster vært bekymret en hel uke, selv om lillesøster faktisk pleier å være ganske fornuftig.

Hun ringte da hun kom hjem. Hes. Trøtt. Beste uken i hennes liv. Hun bekreftet at alle lemmer var i behold. Ingen hadde dødd. Ingen tenner knukket. Det hadde vært fryd og gammen fra start til slutt. Hun hadde riktignok spist frukt med skall og bare drukket brus med isbiter, men den jenta har spist nok gatemat med meg til at det neppe ville få noen konsekvenser. Det var jo heller ikke det jeg hadde vært redd for. Sannheten var nok at jeg faktisk hadde blitt litt beroliget, hadde det vært en magesjau hos overnevnte.

Utslaget kom helt på slutten av samtalen. Jeg holdt på å få hjertestans.

"Og Tine, vet du hva? Jeg møtte mannen i mitt liv! Han jobbet på en av strandbarene på Kos."

Atten år, dere. Tenk å være atten år.

[Om veien videre.]

Det har gått nesten to år. 

Enkelte har hevdet at dette er det jeg har gjort i mellomtiden:


Dem om det. Det meste har allikevel ikke forandret seg.

Jeg spiser fortsatt stort sett nudler til middag. Jeg tror nok jeg allerede har konsumert mer enn min kroppsvekt i te så langt i år, men jeg har begynt å drikke cappuccino hvis jeg skal tøffe meg. Jeg er glad i internett, men jeg ler fortsatt best av mine egne vitser. Mange av vennene mine snakker kinesisk. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte meg så utrolig mange postkort i 2011. Jeg er fortsatt temmelig høylydt i lystig lag, og det er fortsatt jeg som snakker med deg i heisen, spesielt om vi ikke har møttes før. Stitch-kostymet er fortsatt det eneste antrekket jeg eier som utvilsomt passer til enhver anledning.



Noen ting har forandret seg ganske mye allikevel.

Jeg har endret poststed til Oslo, og Nishiki Machi er byttet ut med Grünerløkka. De selvpåtenkte onelinerne jeg får meg selv til å le av, deler jeg med verden i de sene nattetimer på twitter (jeg får forøvrig like få retweets som før, noe som tyder på lite annet enn at jeg fortsatt er min egen biggest fan). Jeg har begynt å jobbe. Lillesøsteren er blitt 18. Selv er jeg fylt 26. Det innebærer at jeg kan være like useriøs som før, men at jeg stadig oftere faktisk synes det er helt greit å stå opp klokken 8 på en lørdag, for å kunne jogge om morgenen og allikevel få utnyttet dagen. Selvfølgelig betyr det at jeg ikke er på randen hver eneste fredag. Muligens bare annenhver. Jeg har vært på kino helt alene. Det gjorde meg ingenting å ikke ha følge. Jeg har måttet kjøpe nye shampooflasker fordi de var tomme, ikke fordi jeg var flyttet til et nytt sted. Jeg har skrudd i min første lyspære. 




Jeg har ikke blitt døll av den grunn. Om noe, vil jeg driste meg til påstanden om at historiene mine er blitt mer utrolige. Jeg driter meg naturligvis fortsatt ut til stadighet, eller som en venninne sa, jeg lar andre mennesker fremstå bedre. La oss gi henne rett i det.
  • Jeg måtte kjøpe ny flybillett hjem fra San Francisco i mars fordi flyet jeg egentlig skulle med, lettet kl 09.03, den 9/3. Da satt jeg fortsatt på hotellrommet mitt, fordi det var en tulletid. Jeg tok jo ikke 09.03 spesielt seriøst. Den estimerte reisetiden på 14 timer, var derimot det jeg antok at var faktisk avgangstid. Gjett om jeg har slått meg selv i pannen mye for den konklusjonen. 
  • Jeg har kjøpt tre gardinstenger til soveromsvinduet i leiligheten jeg flyttet inn i for 9 uker siden. Den siste passer heldigvis, men det betyr ikke at gardinene er oppe enda. Det glemmer jeg hele tiden, så jeg underholder nabolaget mitt støtt og stadig med ublu bekledning.
  • Jeg brukte 48 timer på å komme meg hjem fra London i sommer. Et resultatet av kombinasjonen flybrann, flykansellering, partycrashing, flystreik, svært mange flyforsinkelser, to tamponger, en tannbørste og en altfor stor t-skjorte.

*For å klarere, jeg kjenner ikke han i bakgrunnen.

Så slapp av, jeg vil påstå underholdningsverdien er her fremdeles, selv om jeg nå altså ikke like ofte blir spurt om hvilket kinesisk stjernetegn jeg er når jeg møter folk på byen.