31. januar 2014

[Om nettdating.]

Pappa ringte meg her om dagen. Han ba meg finne ut av livet mitt. Selv ikke jeg ble noe nevneverdig yngre med årene, sant og si var den tiden som ung allerede forbi. Nå måtte jeg ta i mot et velment råd fra en som har levd i nesten seksti år. Her var det bare å innse at jeg ikke hadde lang tid igjen hvor jeg kunne satse alt av sjarm og personlighet på at noen fortsatt vil ha meg allikevel.

(Kort oppsummert. Det var en ganske lang samtale, og det kan hende noe er tatt litt ut av sammenheng.)

Når din far kommer med slike velvalgte ord, da er det bare å gå til handling med det samme.


Jepp. Jeg bestemte for å høre det jeg ville høre, og opprettet så en profil på EliteSingles - for oss single som har litt høyere forventninger.


Et sympatisk trekk ved elitesingles jeg bet meg merke i med det samme, er den harde utsilingen de driver med fra første stund. Her er spørsmål 2: Bekreft ditt eget kjønn, og så deretter det kjønnet du er ute etter hos din partner. De vil jo ikke ha en vinglepetter som ikke er sikker i sin sak.


Videre fulgte en rekke spørsmål hvor jeg ble oppmuntret til å be venner om hjelp om jeg var usikker. Jeg skulle svare så ærlig som mulig. Her var det et tydelig ledende spørsmål til hvorvidt du anså deg som mest booksmart eller streetsmart. 

Men så skjedde brått dette som gjorde meg en smule forvirret. De rådet meg til å ha et åpent sinn. "Ikke gå inn i partnersøket med et bilde av en feilfri partner." Om jeg ikke skal forspeile meg en plettfri partner, hva er da poenget med elitepartner? Jeg var mildt sagt svært forvirret.

Herfra ble det ganske komplisert. Etter del 6 ser det ut til at man prøvde hinte om at jeg ikke var elite nok? Jeg ble ihvertfall anbefalt å møte mennesker i min egen hverdag også. Elitesingles skulle ikke erstatte mitt "virkelige liv." Det er fint de legger alle kortene på bordet, men allikevel.

Jeg skal ikke kjede deg for mye med alle spørsmålene som kom, for de var mange, gikk på personligheten min, og var svært dyptgående. Det er i ettertid fint å vite at vennene mine kjenner meg så godt som de gjør, og ikke la noen ting i mellom da jeg ba om et anslag hvor jeg burde stille meg på skalaen.

Vel inne og ferdig med alle de kjedelige spørsmålene, kom altså sjokk nummer to: For å se bilder av de andre elitesinglene, må man oppgradere til premiumabonnement. Jeg følte det var litt i meste laget og var skuffet over at de ikke bød på noen smaksprøver overhodet. Det ble derfor aldri til at jeg skrev noe mer om meg selv enn disse utfylte spørsmålene. Alt mot forsvant fra meg og jeg glemte passordet i det jeg la fra meg telefonen.

Men, glemt betyr ikke gjemt. I løpet av en uke har jeg mottatt...

  • Tilsammen 33 mailer fra EliteSingles (å neida, jeg har ikke glemt dere!). 
  • Seks lister med partnerforslag. 
  • Syv besøk på profilen min. 
  • Seks bildeforespørsler. 
  • Tre mailer om at et av mine partnerforslag har lastet opp et bilde. 
  • Én mail om premium-plussmedlemskap til redusert pris. 
Jeg har allikevel mine tvil om hvorvidt mannen i mitt liv befinner seg på EliteSingles.

19. januar 2014

[Om sosial status innad i familien.]

Jeg var hjemme på besøk i helgen. Vi spøkte om hvordan modern på et nesten overraskende vis er særs populær blant søskenbarna våre. Mamma mener dette er en selvsagt. Søsteren min og jeg forstår stort sett ikke hvor det kommer fra. La meg gi deg noen konkrete eksempler:
  • De ler av vitsene hennes (de er jo ikke alltid morsomme)
  • Liker alt hun legger ut på Facebook (dame over femti, det er ikke alltid interessant)
  • Kommenterer på det hun legger ut på Facebook (hvordan finner de på noe å si?)
  • Sender henne jevnlig meldinger (det... Nei, det gjør vi stort sett ikke)
Plutselig skyter allikevel søsteren min inn: "Men mamma, jeg tror egentlig at jeg nok hadde syntes du var litt kul, hadde jeg bare ikke hatt så mye med deg å gjøre."

Det er fint å ha sånne samtaler når det er januar og fortsatt svært lenge til jul. Om du lurte, modern hadde ikke så mye å si til akkurat det.

9. januar 2014

Om selvinnsikt.]

En kveld satt vennene mine og jeg og snakket om hvem som skulle spille oss i serien om våre liv. Det er alltid interessant å høre hvordan andre mennesker ser deg. Vennene mine er jo glade i meg, som den jeg er stort sett. Heldigvis.

Nå skal det allikevel sies at jeg hadde sett for meg noe i retning dette: En tenkende Jessica Alba. Søt. Smart. Stilsikker.



Dritpen.

Man velger som regel venner som er lik enn selv, også i meninger. Hva jeg gjør med mine venner, er derfor noe jeg ikke så rent sjeldent må spørre meg selv om. Uten å be om det minste hint om hva jeg selv hadde i tankene, kom det fort frem at de alle mente Amy Phoeler var passende.



Det kan hende det er hennes store kjærlighet til dyr som lå til grunn her...



...hennes appetitt på livet...



...eller bare hvor knakende dyktig hun er til å takle press og motgang.

Man vet jo aldri med kjendiser. Det er ikke umulig at Amy Phoeler er opptatt når serien skal spilles inn. Jeg var den første til å se at dette kunne være en hindring for produksjon, og dermed burde man like så godt finne noen andre med det samme. Vennene mine så ikke problemet som like stort. Tina Fey ble allikevel raskt tatt opp som et godt alternativ.



Jommen sa jeg godt alternativ. Hun er jo svært raus med seg selv...



...for ikke å snakke om at hun liker å dele med andre...



...og er sabla fotogen.


Snart på fjernsyn nær... deg. Høh.