En jente i klassen sendte melding:
Hun: Tine! Du har hatt bursdag! Gratulerer med dagen!
Tine: Ja! Takk!
Hun: Kan du spise sterk mat?
Tine: Ja, det liker jeg.
Hun: Har du noe i mot å spise andehals? Det er veldig godt.
Tine: Ja, beklager, men det har jeg faktisk.
Hun: Du får en av meg uansett. For jeg har med en andehals fra hjembyen min jeg skulle gitt deg i dag, men så tok jeg med meg laptopen på skolen, og da ble det så tungt å bære alt.
Tine: Det skjønner jeg at er mye.
Hun: Men du får andehalsen og noen søtsaker i morgen. Jeg skal på forelesningen. Finn meg!
Viser innlegg med etiketten Kameler. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kameler. Vis alle innlegg
3. mars 2015
18. januar 2015
[Om koreanske spa.]
Til tross for egenerklært status som klimaflyktning, jeg gjorde et unntak i desember. En koreansk venninne inviterte meg til Seoul før hun begynte å jobbe for fullt. Jeg er en sucker for Korea.
I god tro om at jeg ville utføre fornuftige valg av hva reisedestinasjoner angår det kommende året, pakket jeg selvsagt ingen kuleisolerende klær da jeg vendte snuten mot Hongkong i august. Jeg visste at Seoul kom til å være kaldt, så jeg slang derfor det lille opplaget av varme klær jeg har akkumulert over de siste månedene i kofferten min og innbilte meg selv at det neppe kom til å være så ille.
Da flyet mitt landet halv seks om morgenen til -14 grader celsius, skjønte jeg at det kom til å bli så ille. Så jeg gjorde det enhver opplyst person i Seoul ville gjort i slik elende: jeg dro på spa.
En av de tingene jeg virkelig vil anbefale en vinterturist til Korea, er faktisk et besøk til et koreansk spa, eller jjimjilbang, som det heter på lokallingo. Det innebærer riktignok at du legger vekk det du har av blygsel og angst over selveksponering av egen kropp, men er du villig til det, er jjimjilbang noe av det beste du kan gjøre mot deg selv.
Av praktiske hensyn valgte jeg å gå til Silloam Sauna, det lå i umiddelbar avstand fra togstasjonen, og er kjent for å være greit for utlendinger. Klok av tidligere skade, språkforviklinger er betraktelig mye mer frustrerende når man står der splitter naken.
Et koreansk spa er litt annerledes enn for eksempel Farris Spa. Et koreansk spa innebærer at du (som regel) tar med deg selv det du trenger av såper, sjampo og lignende, og henger på spa i opp til 24 timer, helst som en slags familiebegivenhet. Avhengig av når på døgnet du kommer, koster det mellom 70-100 kroner i inngang, noe som gjør det til en relativt rimelig, og derfor også vanlig, overnatting i Seoul for de som ikke bor der fast. De spaene som er kjent for turistene pleier å ha et eget område hvor man kan sette fra seg bagasje og lignende, i tillegg til at man selvsagt får et eget skap til å låse inn verdisaker.
Så hva gjør man?
Når du kommer inn, får du en nøkkel til nøkkelskapet ditt, et lite håndkle og en pysj. Først kler du av deg alle klærne, og går ned i selve vaskeområdet. Vaskeområdet består av lave fliselagte hyller med speil og dusj. Ta en plastkrakk og en plastbalje, sett deg ned og skrubb deg hudløs. Dette er veldig viktig, fordi koreanere ser på det som ekstremt skittent om du ikke gjør det før du setter deg i boblebadene. Alternativt kan du få en av de gamle damene som jobber der til å gjøre det for deg. Det koster omlag 100 kroner ekstra, og er en service man kanskje bør være litt mentalt forberedt på. Jeg var ikke selvsagt ikke det.
Etter å ha, trodde jeg selv, skrubbet meg så hardt som overhodet var mulig, vasket håret mitt to ganger, (vasket plastkrakken og plastbaljen jeg selv hadde brukt!) plasket rundt i de ulike varmebadene, og torturert meg selv med en saltskrubb i en badstue, tenkte jeg at det var på tide å tre utenfor komfortsonen. Jeg meldte interesse for en kroppskrubb. Etter en stund, kom en eldre dame og sa at det var min tur. Det mikroskopiske håndkleet mitt var forlagt på en helt annen side av lokalet og siden alle de øvrige koreanske besøkende var veldig bevisste at utlendingen skulle skrubbes, valgte jeg å la det være. Angeren skulle melde seg umiddelbart.
Så lå jeg der, i fødselsdrakten min. Beina var tvunget i uforutsette vinkler og en dame eldre enn begge bestemødrene mine tilsammen iført gjennomsiktig matchende undertøy raget over meg, mens hun sakte gjorde ende på mitt største organ med en godt saltet svamp. Alt ble skrubbet ned, og med det, la meg virkelig understreke alt. Om du lever i den forståelse at brasiliansk voksing er den mest intime ulugubre tjenesten på markedet, la meg avsette den barnetroen med det samme. Saltskrubb med koreanske bestemorhender er dessuten ekstremt smertefullt. Jeg hylte, hun lo, og de andre gamle damene heiet begeistret da de oppdaget at jeg fortsatt hadde skille etter sommerens iherdige solslikking. Jeg hadde ikke det en halvtime senere, for å si det sånn. Den eneste trøsten var at huden min var så rødflammet etterpå at ingen kunne se de stolte tårene mine. Jeg forlot premissene med halen mellom beina, mens den eldre damen tok av seg undertøyet før hun tok seg en dukkert.
Jeg vasket håret mitt nok en gang, før jeg gikk inn på et annet rom for å smøre inn den nå smekre kroppen min med alle de ulike hudkremene satt frem. Jeg gikk deretter opp i skifterommet og kledde på meg den utdelte pysjen, og videre opp til fellesarealene.
Dette er den beste delen med koreanske spa: det er så utrolig mye å gjøre. Dette spaet hadde ulike varmerom, oksygenrom, sovesaler, rom med te, rom med krystaller, treningsrom, TV-rom, spillrom, datarom... Du skjønner greia. Dessuten er det en juicebar og en koreansk restaurant. Jeg spiste en bedre lunsj og la meg til å lese i et rom med oppvarmet sand.
PS!
I god tro om at jeg ville utføre fornuftige valg av hva reisedestinasjoner angår det kommende året, pakket jeg selvsagt ingen kuleisolerende klær da jeg vendte snuten mot Hongkong i august. Jeg visste at Seoul kom til å være kaldt, så jeg slang derfor det lille opplaget av varme klær jeg har akkumulert over de siste månedene i kofferten min og innbilte meg selv at det neppe kom til å være så ille.
Da flyet mitt landet halv seks om morgenen til -14 grader celsius, skjønte jeg at det kom til å bli så ille. Så jeg gjorde det enhver opplyst person i Seoul ville gjort i slik elende: jeg dro på spa.
En av de tingene jeg virkelig vil anbefale en vinterturist til Korea, er faktisk et besøk til et koreansk spa, eller jjimjilbang, som det heter på lokallingo. Det innebærer riktignok at du legger vekk det du har av blygsel og angst over selveksponering av egen kropp, men er du villig til det, er jjimjilbang noe av det beste du kan gjøre mot deg selv.
Av praktiske hensyn valgte jeg å gå til Silloam Sauna, det lå i umiddelbar avstand fra togstasjonen, og er kjent for å være greit for utlendinger. Klok av tidligere skade, språkforviklinger er betraktelig mye mer frustrerende når man står der splitter naken.
Et koreansk spa er litt annerledes enn for eksempel Farris Spa. Et koreansk spa innebærer at du (som regel) tar med deg selv det du trenger av såper, sjampo og lignende, og henger på spa i opp til 24 timer, helst som en slags familiebegivenhet. Avhengig av når på døgnet du kommer, koster det mellom 70-100 kroner i inngang, noe som gjør det til en relativt rimelig, og derfor også vanlig, overnatting i Seoul for de som ikke bor der fast. De spaene som er kjent for turistene pleier å ha et eget område hvor man kan sette fra seg bagasje og lignende, i tillegg til at man selvsagt får et eget skap til å låse inn verdisaker.
Så hva gjør man?
Når du kommer inn, får du en nøkkel til nøkkelskapet ditt, et lite håndkle og en pysj. Først kler du av deg alle klærne, og går ned i selve vaskeområdet. Vaskeområdet består av lave fliselagte hyller med speil og dusj. Ta en plastkrakk og en plastbalje, sett deg ned og skrubb deg hudløs. Dette er veldig viktig, fordi koreanere ser på det som ekstremt skittent om du ikke gjør det før du setter deg i boblebadene. Alternativt kan du få en av de gamle damene som jobber der til å gjøre det for deg. Det koster omlag 100 kroner ekstra, og er en service man kanskje bør være litt mentalt forberedt på. Jeg var ikke selvsagt ikke det.
Etter å ha, trodde jeg selv, skrubbet meg så hardt som overhodet var mulig, vasket håret mitt to ganger, (vasket plastkrakken og plastbaljen jeg selv hadde brukt!) plasket rundt i de ulike varmebadene, og torturert meg selv med en saltskrubb i en badstue, tenkte jeg at det var på tide å tre utenfor komfortsonen. Jeg meldte interesse for en kroppskrubb. Etter en stund, kom en eldre dame og sa at det var min tur. Det mikroskopiske håndkleet mitt var forlagt på en helt annen side av lokalet og siden alle de øvrige koreanske besøkende var veldig bevisste at utlendingen skulle skrubbes, valgte jeg å la det være. Angeren skulle melde seg umiddelbart.
Så lå jeg der, i fødselsdrakten min. Beina var tvunget i uforutsette vinkler og en dame eldre enn begge bestemødrene mine tilsammen iført gjennomsiktig matchende undertøy raget over meg, mens hun sakte gjorde ende på mitt største organ med en godt saltet svamp. Alt ble skrubbet ned, og med det, la meg virkelig understreke alt. Om du lever i den forståelse at brasiliansk voksing er den mest intime ulugubre tjenesten på markedet, la meg avsette den barnetroen med det samme. Saltskrubb med koreanske bestemorhender er dessuten ekstremt smertefullt. Jeg hylte, hun lo, og de andre gamle damene heiet begeistret da de oppdaget at jeg fortsatt hadde skille etter sommerens iherdige solslikking. Jeg hadde ikke det en halvtime senere, for å si det sånn. Den eneste trøsten var at huden min var så rødflammet etterpå at ingen kunne se de stolte tårene mine. Jeg forlot premissene med halen mellom beina, mens den eldre damen tok av seg undertøyet før hun tok seg en dukkert.
Jeg vasket håret mitt nok en gang, før jeg gikk inn på et annet rom for å smøre inn den nå smekre kroppen min med alle de ulike hudkremene satt frem. Jeg gikk deretter opp i skifterommet og kledde på meg den utdelte pysjen, og videre opp til fellesarealene.
Dette er den beste delen med koreanske spa: det er så utrolig mye å gjøre. Dette spaet hadde ulike varmerom, oksygenrom, sovesaler, rom med te, rom med krystaller, treningsrom, TV-rom, spillrom, datarom... Du skjønner greia. Dessuten er det en juicebar og en koreansk restaurant. Jeg spiste en bedre lunsj og la meg til å lese i et rom med oppvarmet sand.
PS!
- Jeg har ingen bilder fra spaet, kuldesjokket var for stort, og deretter kultursjokket, men om du er i Seoul og vil på spa, finner du dette spaet ved å dra til Seoul stasjon, og gå ut utgang 3. Gå forbi Lotto kjøpesenter og kryss så veien. Det er ikke langt, med mindre du velger å ignorere dette, og følger reisebeskrivelsen i Lonely Planet i stedet. Den er nemlig helt fullstendig feil.
- Dette er som sagt et spa som er populært blant turister, mine koreanske venner hadde derfor ikke hørt om det, men det er allikevel hovedsaklig koreanere som går her, så jeg antar det er legitimt nok. Fordelen er at de er til et visst punkt vant til at folk ikke snakker koreansk, og de er også mer villige til å forklare deg hva du skal gjøre, i stedet for å vike unna. En eldre engelsktalende dame som bodde fast på dette spaet, tok på seg rollen som guide for meg. Praktisk da jeg sto der naken og rådvill og lurte på hvordan jeg skulle bestille en kroppskrubb, muligens ikke så nødvendig da hun fortsatt ble stående mens jeg fikk innsiden av lårene mine forsøkt høvlet bort.
12. januar 2015
[Om den kinesiske buffeen.]
Tjue kinesere, en brite og en nordmann går inn på en buffeet-restaurant. Så gikk nordmannen ut igjen.
Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.
Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.
Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.
Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:
Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.
Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.
Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.
Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.
Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.
Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:
- Man legger fra seg kameraet når man er på buffeet. Dette er den eneste tiden en kinesisk turist ikke tar bilder, da man ikke har tid.
- Det er ikke et kinesisk ord for køkultur. Ihvertfall ikke for den vestlige forståelsen av ordet. Kineseren spisser albuene og forsyner seg nonsjalant fra hvor han eller hun vil, uavhengig av hvem som står rundt rundt en.
- Selvsagt har man i Kina også lov å gå to ganger, men det er gjerne fordi kineseren går mange ganger første runde for å kunne få med seg alle tallerkenene med mat man forsynte seg med på første runde.
- En kineser tar ikke bare én ting om han er usikker på hva det er, han sørger for å ta med seg nok til at hele bordet kan få smake. Dette gjelder alt på buffeen. Bygg i høyden, så får du plass til mer.
- At alle forsyner seg med minst dobbelt så mye som man planlegger å selv spise, resulterer ofte i at det fort blir tomt for ting på buffeen.
- Dette er en ond sirkel. Kineseren vil jo nødig gå glipp av noe, så da er det bare å forsyne seg med mye mer enn det man antar at man selv orker å spise.
- Det er ikke uvanlig at kinesiske familier fordeler hvem som henter hva, eksempelvis: en som henter bare ris, en som henter bare reker, en som henter bare salat. Når du tenker over det, så er det faktisk ikke så upraktisk. Det er jo mye hyggeligere å spise sammen, enn at hele familien løper hver sin vei for å hente mat. Mindre travelt er det også.
- I Kina har man tradisjonelt sett ikke satt av en del av måltidet til dessert. Det er riktignok ikke uvanlig ved middager at man får servert frukt etter måltidet, men det betyr allikevel at mange kinesere har et noe uortodoks forhold til desserten, om man skal se det med strenge vestlige skikk og bruk-briller. Tatt øvrige punkter i etterretning i tillegg, er det derfor muligens ikke så merkelig at du vil se at kineseren på sin første runde forsyner seg like mye av dessertbordet, som av såkalte forretter og hovedretter. Dette uavhengig av om det er is som smelter, nettopp frityrstekte bananer, eller cornflakes på frosne isbiter som mykner før noen på bordet rekker vurdere om de vil spise dem.
- De neste rundene involverer en gjentagelse av henting av det kineseren har fått anbefalt av andre etter første runde, og dernest henting av eventuell annen mat man kan anta at andre rundt bordet ønsker å smake.
Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.
Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.
30. november 2014
[Om homoholdninger.]
- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.
Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
 |
| "Hvordan ser en homo ut?" |
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
19. januar 2014
[Om sosial status innad i familien.]
Jeg var hjemme på besøk i helgen. Vi spøkte om hvordan modern på et nesten overraskende vis er særs populær blant søskenbarna våre. Mamma mener dette er en selvsagt. Søsteren min og jeg forstår stort sett ikke hvor det kommer fra. La meg gi deg noen konkrete eksempler:
Det er fint å ha sånne samtaler når det er januar og fortsatt svært lenge til jul. Om du lurte, modern hadde ikke så mye å si til akkurat det.
- De ler av vitsene hennes (de er jo ikke alltid morsomme)
- Liker alt hun legger ut på Facebook (dame over femti, det er ikke alltid interessant)
- Kommenterer på det hun legger ut på Facebook (hvordan finner de på noe å si?)
- Sender henne jevnlig meldinger (det... Nei, det gjør vi stort sett ikke)
Det er fint å ha sånne samtaler når det er januar og fortsatt svært lenge til jul. Om du lurte, modern hadde ikke så mye å si til akkurat det.
13. desember 2013
[Om å komme feil antrukket.]
Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world.
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått.
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt.
Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.
Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.
25. september 2013
[Om hverdagsproblemer.]
Enda så mye jeg skulle ønske dette var en reiseblogg, så har det jo aldri egentlig vært det. Snarere handler det om de evige små irritasjonene og frustrasjonene i hverdagen, freaks og min manøvrering av det hele. Det er mulig det blir mindre interessant når det er lokalt, men jeg ønsker allikevel at du tar dette til etteretning.
Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.
Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.
Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.
Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:
Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.
Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.
Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på.
Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.
I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.
Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."
Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:
"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."
For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.
Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.
Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.
Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:
Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.
Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.
Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på.
Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.
I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.
Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."
26. august 2013
[Om den første ferieturen.]
Lillesøster var i Hellas i sommer.
Det var 22 jenter fra russebussen som skulle reise sammen nedover. Nå skulle de endelig leve livet for fullt. #Yolo. #Fomo. #Instagood.
Herregud.
Naturligvis har storesøster vært bekymret en hel uke, selv om lillesøster faktisk pleier å være ganske fornuftig.
Hun ringte da hun kom hjem. Hes. Trøtt. Beste uken i hennes liv. Hun bekreftet at alle lemmer var i behold. Ingen hadde dødd. Ingen tenner knukket. Det hadde vært fryd og gammen fra start til slutt. Hun hadde riktignok spist frukt med skall og bare drukket brus med isbiter, men den jenta har spist nok gatemat med meg til at det neppe ville få noen konsekvenser. Det var jo heller ikke det jeg hadde vært redd for. Sannheten var nok at jeg faktisk hadde blitt litt beroliget, hadde det vært en magesjau hos overnevnte.
Utslaget kom helt på slutten av samtalen. Jeg holdt på å få hjertestans.
"Og Tine, vet du hva? Jeg møtte mannen i mitt liv! Han jobbet på en av strandbarene på Kos."
Atten år, dere. Tenk å være atten år.
Det var 22 jenter fra russebussen som skulle reise sammen nedover. Nå skulle de endelig leve livet for fullt. #Yolo. #Fomo. #Instagood.
Herregud.
Naturligvis har storesøster vært bekymret en hel uke, selv om lillesøster faktisk pleier å være ganske fornuftig.
Hun ringte da hun kom hjem. Hes. Trøtt. Beste uken i hennes liv. Hun bekreftet at alle lemmer var i behold. Ingen hadde dødd. Ingen tenner knukket. Det hadde vært fryd og gammen fra start til slutt. Hun hadde riktignok spist frukt med skall og bare drukket brus med isbiter, men den jenta har spist nok gatemat med meg til at det neppe ville få noen konsekvenser. Det var jo heller ikke det jeg hadde vært redd for. Sannheten var nok at jeg faktisk hadde blitt litt beroliget, hadde det vært en magesjau hos overnevnte.
Utslaget kom helt på slutten av samtalen. Jeg holdt på å få hjertestans.
"Og Tine, vet du hva? Jeg møtte mannen i mitt liv! Han jobbet på en av strandbarene på Kos."
Atten år, dere. Tenk å være atten år.
23. september 2011
[Om å være tjukk.]
På huset er det en del sykler som står igjen etter tidligere utvekslingstudenter. De går i arv etterhvert som folk flytter hjem igjen. Systemet er fint, men når sant skal være sagt, er de fleste i så dårlig stand at det koster omtrent like mye å vedlikeholde dem et semester som å kjøpe en ny. De er av mama cherry typen, med kurv foran og skranglende hjul. Skjønner?
Jeg fikk av en eller annen grunn egentlig aldri noen sykkel. Jeg ble fortalt at jeg måtte kjøpe min egen, for det var ikke flere sykler igjen. Okay, tenkte jeg, og kjøpte en ordentlig sykkel. Dyrere enn de andre, men da ville den også holde et helt år, og jeg kunne sykle helt til skolen med den. Plutselig en dag kom en av kineserne på gangen med en sykkelnøkkel til meg. - Værsågod. En av de andre kineserne satte denne igjen. Den er til deg, og du får den fordi du kan kinesisk, nesten hvisket hun, for det var flere andre som også måtte kjøpe sykler. Det betydde at jeg hadde to. Og det var fint, for den dyre sykkelen min har ikke kurv, og er dessuten dum å bruke om jeg skal gjøre ting som å nyte alkohol eller andre ting hvor det er fare for at den blir ødelagt eller stjålet. Dessuten var venninnen min sin sykkel så dårlig at hun endte opp med å bruke den store deler av tiden. Fint å ha to.
Det vil si, det har vært fint. Helt til i dag, hvor kineseren igjen banket på døren min, og ville ha tilbake sykkelen, for hun skulle gi den til noen andre hun hadde blitt bedre kjent med. Jeg ble litt irritert. Det var jo teknisk sett min sykkel nå. Og jeg forklarte henne det. Hun prøvde å gjøre stemningen ubehagelig for meg, samtidig som hun smilte. Skylte på at systemet var at ting gikk i arv. Jeg sa at systemet gjaldt de som dro, ikke de som fortsatt skulle være her. Hadde dette vært for tre år siden hadde jeg gitt etter for presset. Nå har det seg slik at det ikke er for tre år siden. Jeg har kranglet nok med kinesere til at jeg kan triksene deres. Jeg smilte derfor, mens jeg gjorde stemningen minst like klein tilbake. Hun sa joa' og jeg sa nei a'.
Og så sa hun det siste som gjorde at hun aldri i verden kommer til å få sykkelen tilbake. Hun målte meg med øynene, smilte og sa at "Tine, du har blitt ganske tjukk. Du må ha spist masse mens du var i Taiwan." Jeg sa nei til sykkelretur igjen, men om hun ville kunne hun få låne den i kveld. Og så la jeg til det jeg pleier å si når kinesere kaller meg tjukk: Det er faktisk ganske uhøflig å si til vestlige at de er tjukke. Du kan tenke det, men du trenger ikke si det. Ga henne så nøkkelen og lukket jeg døren.
Nei, det er ikke første gangen, og det er garantert langt i fra siste, men om du kaller meg tjukk fordi jeg ikke har lyst til å gi bort sykkelen min, da blir det neppe noen sykkel på deg.
(Dro så på trening.)
Jeg fikk av en eller annen grunn egentlig aldri noen sykkel. Jeg ble fortalt at jeg måtte kjøpe min egen, for det var ikke flere sykler igjen. Okay, tenkte jeg, og kjøpte en ordentlig sykkel. Dyrere enn de andre, men da ville den også holde et helt år, og jeg kunne sykle helt til skolen med den. Plutselig en dag kom en av kineserne på gangen med en sykkelnøkkel til meg. - Værsågod. En av de andre kineserne satte denne igjen. Den er til deg, og du får den fordi du kan kinesisk, nesten hvisket hun, for det var flere andre som også måtte kjøpe sykler. Det betydde at jeg hadde to. Og det var fint, for den dyre sykkelen min har ikke kurv, og er dessuten dum å bruke om jeg skal gjøre ting som å nyte alkohol eller andre ting hvor det er fare for at den blir ødelagt eller stjålet. Dessuten var venninnen min sin sykkel så dårlig at hun endte opp med å bruke den store deler av tiden. Fint å ha to.
Det vil si, det har vært fint. Helt til i dag, hvor kineseren igjen banket på døren min, og ville ha tilbake sykkelen, for hun skulle gi den til noen andre hun hadde blitt bedre kjent med. Jeg ble litt irritert. Det var jo teknisk sett min sykkel nå. Og jeg forklarte henne det. Hun prøvde å gjøre stemningen ubehagelig for meg, samtidig som hun smilte. Skylte på at systemet var at ting gikk i arv. Jeg sa at systemet gjaldt de som dro, ikke de som fortsatt skulle være her. Hadde dette vært for tre år siden hadde jeg gitt etter for presset. Nå har det seg slik at det ikke er for tre år siden. Jeg har kranglet nok med kinesere til at jeg kan triksene deres. Jeg smilte derfor, mens jeg gjorde stemningen minst like klein tilbake. Hun sa joa' og jeg sa nei a'.
Og så sa hun det siste som gjorde at hun aldri i verden kommer til å få sykkelen tilbake. Hun målte meg med øynene, smilte og sa at "Tine, du har blitt ganske tjukk. Du må ha spist masse mens du var i Taiwan." Jeg sa nei til sykkelretur igjen, men om hun ville kunne hun få låne den i kveld. Og så la jeg til det jeg pleier å si når kinesere kaller meg tjukk: Det er faktisk ganske uhøflig å si til vestlige at de er tjukke. Du kan tenke det, men du trenger ikke si det. Ga henne så nøkkelen og lukket jeg døren.
Nei, det er ikke første gangen, og det er garantert langt i fra siste, men om du kaller meg tjukk fordi jeg ikke har lyst til å gi bort sykkelen min, da blir det neppe noen sykkel på deg.
(Dro så på trening.)
14. september 2011
[Om en slags hjemtur.]
Jeg er i Taiwan. Jeg er i Taiwan! Og selv om det er tre år siden sist og Taiwan er så crazy som jeg husker det, så er det samtidig hjemme. Det høres like feil ut for meg som for deg, men tro meg, det er allikevel akkurat sånn det føles. Jeg vet hva jeg kan forvente av særhet nå, og det som i starten ville få meg til å rygge i panikk, får meg nå til å smile. Samtidig, jeg var litt stresset før jeg dro. Man vet jo aldri. Folk forandrer seg, og selv om jeg føler jeg har vennegjengen min, kan det jo hende at de har endret seg. Tre år er lenge.
Alt viste seg å være det samme. Taiwan er min lille boble. Jeg har allerede utsatt returen med en uke. Jeg sliter alltid med å reise fra Taiwan. Forskjellen denne gangen er at denne turen beviste at jeg kommer igjen. Jeg vet ikke når, men det gjør ting litt lettere. Lett nok til at en ukes ekstra ferie i Taiwan var greit.
Men nok om det. Som sagt, alt er som før, med det innebærer også frustrasjoner. For eksempel, det er sommer i Taiwan fortsatt. Det gjør det litt vanskeligere å skaffe morgenteen min enn det burde være. Jeg liker den varm, svart og uten sukker. Dette er derfor samtalen jeg må ha hver bidige gang jeg går til en te-sjappe:
Tine: En svart varm te uten sukker.
Te-person: Med isbiter?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Det blir varmt. Du vil ikke ha iste?
Tine: Nei. Varm te. Ingen is.
Te-person: Ok.
Så pleier te-personen å lage en kopp iste. Utlendinger er jo gale, og skjønner ingenting. Når tekoppen blir satt i en pose og sugerøret slengt på toppen, nekter jeg å ta i mot.
Tine: Jeg ville ha varm te.
Te-person: Jammen, det blir jo varmt.
Tine: Nettopp. Varm te.
Te-person: Du vil ikke ha den lunken?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Ok. Vær forsiktig da. Teen blir varm.
Deretter kommer en rekke advarsler om hvordan jeg ikke må drikke den, fordi jeg kan brenne meg. Til slutt gjerne en beskjed om at det lureste nok er å vente til den har blitt kald.
Hver. Eneste. Dag.
Ferien min i Taiwan er på litt over tre uker. Å herregud så stas!
Alt viste seg å være det samme. Taiwan er min lille boble. Jeg har allerede utsatt returen med en uke. Jeg sliter alltid med å reise fra Taiwan. Forskjellen denne gangen er at denne turen beviste at jeg kommer igjen. Jeg vet ikke når, men det gjør ting litt lettere. Lett nok til at en ukes ekstra ferie i Taiwan var greit.
Men nok om det. Som sagt, alt er som før, med det innebærer også frustrasjoner. For eksempel, det er sommer i Taiwan fortsatt. Det gjør det litt vanskeligere å skaffe morgenteen min enn det burde være. Jeg liker den varm, svart og uten sukker. Dette er derfor samtalen jeg må ha hver bidige gang jeg går til en te-sjappe:
Tine: En svart varm te uten sukker.
Te-person: Med isbiter?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Det blir varmt. Du vil ikke ha iste?
Tine: Nei. Varm te. Ingen is.
Te-person: Ok.
Så pleier te-personen å lage en kopp iste. Utlendinger er jo gale, og skjønner ingenting. Når tekoppen blir satt i en pose og sugerøret slengt på toppen, nekter jeg å ta i mot.
Tine: Jeg ville ha varm te.
Te-person: Jammen, det blir jo varmt.
Tine: Nettopp. Varm te.
Te-person: Du vil ikke ha den lunken?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Ok. Vær forsiktig da. Teen blir varm.
Deretter kommer en rekke advarsler om hvordan jeg ikke må drikke den, fordi jeg kan brenne meg. Til slutt gjerne en beskjed om at det lureste nok er å vente til den har blitt kald.
Hver. Eneste. Dag.
Ferien min i Taiwan er på litt over tre uker. Å herregud så stas!
2. april 2011
[Om Tine på krigsstien III.]
Etter nederlaget mot Travelstart i går, ga jeg ikke opp. Jeg fikk verdens sterkeste pappa, altså min, til å ringe Travelstart. Jeg utstyrte han med alle ordrenummer, flightnummer og datoer. Jeg skrev opp navnet på alle flyplassene. Det eneste jeg ikke gjorde var å tegne et kart. Pappaen min burde vært forberedet. Allikevel lurte de han, mens jeg heiet fra sidelinjen. Det forløp seg slik:
Etter et kvarter i telefonkø oppnåes det kontakt. Her hevder pappa at han åpnet samtalen på en ålreit måte. Personlig har jeg vært svært skuffet over dette. Han burde jo brølt. Det ville føltes bedre for meg. I stedet prater han med damen. Hun sa at i utgangspunktet gjorde det ingenting å dra til Tokyo nå. UD hadde fjernet advarselen. Det var helt trygt å reise dit. La meg gjenta dette:
UD sier det er helt trygt å reise til Tokyo.
Det stemmer jo ikke, tenker du kanskje nå? Du har fullstendig rett. Travelstart løy. Pappa er ikke vant til at folk lyver for han. Han tok derfor utsagnet for god fisk. So much for veloppdragne barn. Pappa la på, og ringte meg opp igjen for å fortelle de gode nyhetene. Det var jo et virkelig mirakel. Ja, sa jeg, men stolte ikke på Travelstart. Raskt søk på internett viste seg at dette var muligens årets dårligste 1. april-spøk. Da jeg oppdaget det, ble vi mildt sagt rimelig forbannede begge to. Det føltes godt. Pappa kunne også fortelle at om jeg ønsket kunne Travelstart endre billettene mine så jeg kom meg til Osaka, men da måtte jeg komme meg til Oita på egenhånd, tross i at jeg har kjøpt billetter hele veien frem. Problemet er at når jeg lander i Osaka med flyet de har funnet til meg, går det ikke fly før dagen etter videre til Oita, en tur som vil vare en knapp time.
Jeg fant billetter med ny reiserute på nett på tre sekunder. Travelstart damen hadde ikke bare løyet for pappaen min. Hun hadde ikke en gang giddet å gjøre jobben sin.
Pappa ringte tilbake til Travelstart. Hun sa hun ikke kunne gjøre noe mer, bortsett fra å sende mail til KLM og gi dem lov til å endre på billettene mine.
Klokken var nå blitt kvart over tre. Fredag. Hva gjorde jeg? Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å hente passet mitt hos den japanske ambassaden. Det var den tingen jeg skulle gjøre da jeg sluttet på jobb klokken tolv. Jeg hadde gått fra jobb, vært temmelig fornøyd med at nå kunne eventyret mitt begynne. Den japanske ambassaden stenger fire på fredager. Jeg kastet meg på bussen og ba stille bønner til alle høyere makter, mens jeg ringte kundeservicen hos KLM.
Jeg rakk den japanske ambassaden såvidt det var. Det var endelig min tur hos KLM i da jeg var ferdig hos dem. KLM-damen var ikke noe hyggelig hun heller. Det kan hende at jeg har kommet over som noe brysk, for hun ba med roe meg ned og telle til ti ved flere anledninger. Etter ti minutter hadde jeg oppdaget at Travelstart hadde løyet igjen. Ingen hadde sendt mail til KLM med fullmakt for endring av billetter. KLM kunne ikke gjøre noen ting og anbefalte meg å ringe Travelstart tilbake. Jeg sa de var stengt. Hun hevdet at jeg løy. De hadde nemlig blitt fortalt at Travelstart har døgnåpen telefon.
Da ble jeg så sint at jeg la på. Ringte pappa opp igjen. Han sa han hadde nettopp gjort akkurat det samme.
Er dette i det hele tatt lovlig?
Etter et kvarter i telefonkø oppnåes det kontakt. Her hevder pappa at han åpnet samtalen på en ålreit måte. Personlig har jeg vært svært skuffet over dette. Han burde jo brølt. Det ville føltes bedre for meg. I stedet prater han med damen. Hun sa at i utgangspunktet gjorde det ingenting å dra til Tokyo nå. UD hadde fjernet advarselen. Det var helt trygt å reise dit. La meg gjenta dette:
UD sier det er helt trygt å reise til Tokyo.
Det stemmer jo ikke, tenker du kanskje nå? Du har fullstendig rett. Travelstart løy. Pappa er ikke vant til at folk lyver for han. Han tok derfor utsagnet for god fisk. So much for veloppdragne barn. Pappa la på, og ringte meg opp igjen for å fortelle de gode nyhetene. Det var jo et virkelig mirakel. Ja, sa jeg, men stolte ikke på Travelstart. Raskt søk på internett viste seg at dette var muligens årets dårligste 1. april-spøk. Da jeg oppdaget det, ble vi mildt sagt rimelig forbannede begge to. Det føltes godt. Pappa kunne også fortelle at om jeg ønsket kunne Travelstart endre billettene mine så jeg kom meg til Osaka, men da måtte jeg komme meg til Oita på egenhånd, tross i at jeg har kjøpt billetter hele veien frem. Problemet er at når jeg lander i Osaka med flyet de har funnet til meg, går det ikke fly før dagen etter videre til Oita, en tur som vil vare en knapp time.
Jeg fant billetter med ny reiserute på nett på tre sekunder. Travelstart damen hadde ikke bare løyet for pappaen min. Hun hadde ikke en gang giddet å gjøre jobben sin.
Pappa ringte tilbake til Travelstart. Hun sa hun ikke kunne gjøre noe mer, bortsett fra å sende mail til KLM og gi dem lov til å endre på billettene mine.
Klokken var nå blitt kvart over tre. Fredag. Hva gjorde jeg? Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å hente passet mitt hos den japanske ambassaden. Det var den tingen jeg skulle gjøre da jeg sluttet på jobb klokken tolv. Jeg hadde gått fra jobb, vært temmelig fornøyd med at nå kunne eventyret mitt begynne. Den japanske ambassaden stenger fire på fredager. Jeg kastet meg på bussen og ba stille bønner til alle høyere makter, mens jeg ringte kundeservicen hos KLM.
Jeg rakk den japanske ambassaden såvidt det var. Det var endelig min tur hos KLM i da jeg var ferdig hos dem. KLM-damen var ikke noe hyggelig hun heller. Det kan hende at jeg har kommet over som noe brysk, for hun ba med roe meg ned og telle til ti ved flere anledninger. Etter ti minutter hadde jeg oppdaget at Travelstart hadde løyet igjen. Ingen hadde sendt mail til KLM med fullmakt for endring av billetter. KLM kunne ikke gjøre noen ting og anbefalte meg å ringe Travelstart tilbake. Jeg sa de var stengt. Hun hevdet at jeg løy. De hadde nemlig blitt fortalt at Travelstart har døgnåpen telefon.
Da ble jeg så sint at jeg la på. Ringte pappa opp igjen. Han sa han hadde nettopp gjort akkurat det samme.
Er dette i det hele tatt lovlig?
15. september 2010
[Om retten til egen identitet.]
Det har vært en sommer helt hensides all forventning, på både godt og vondt. Vi har lært mer enn oss selv som vi har trodd var mulig, mer om Kina og det kinesiske folk enn hverken vi eller våre kinesiske kolleger kunne forutsett (eller tidvis heller ikke ønsket), og sett oss selv i situasjoner som har gjort oss på paviljongen mer sammensveiset enn vi har blitt med enkelte venner vi har kjent store deler av livet.
Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.
Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.
Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.
Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.
På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.
En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.
Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.
Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.
Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.
Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.
Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.
På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.
En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.
Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.
20. januar 2010
[Om Tyskland II.]
Den siste dagen i Köln var Alle Tyskeres Store Handledag. Det virket ihvertfall slik. Vi trålet opp og ned gågaten og folkehavet lot virke til å ingen ende ta. Til slutt måtte vi små-kapitulere, for en liten stund. Jeg plasserte tyskerne, Beijing vakreste koreaner og Mann I på en benk ute, mens jeg selv gikk på toalettet på KFC.
Det var ihvertfall det som var planen, men køen møtte meg allerede i andre etasje, og jeg skulle innert i tredje.
Da jeg omsider kom opp i riktig etasje, ble jeg oppmerksom på at det på et bord ved siden av trappen satt en jente og snakket norsk med noen tyrkere. Det var den første nordmannen jeg hadde møtt i Tyskland, og av mangel på noe bedre å fordrive tiden med, snudde jeg meg en gang, bare for å bekrefte for meg selv at jeg hadde rett.
Det var slik det begynte.
Jeg har aldri blitt slik trashet i hele mitt snart 23-årige liv. Jenta begynte å disse skoene mine. Håret mitt. Jakken min. Selv holdningen min hadde hun noe å utsette på. Etter omlag ti minutter hadde jeg kommet meg såpass frem i køen at jeg sto nesten femten meter fra bordet deres. Jenta og guttene fortsatte, samtidig som de faktisk reiste seg opp for å ytterligere stirre meg i senk. En av guttene bemerket at han fant det muligens noe ekstremt, men hun beroliget han med at det verste hun visste var folk som stirret på henne, og dessuten så skjønte jeg jo ikke hva hun sa. Etter ytterligere et kvarter, ble det litt mye, selv for meg.
Jeg snudde meg rundt og sa tørt på norsk:
"Beklager, det var egentlig bare fordi dere var norske at jeg så på deg den ene gangen. Det var ikke noe mer enn det, altså."
Jenta så ut som om hun nettopp hadde falt ned til første etasje et halvt sekund før hun fikk hostet frem et "Å ja."
På rekordtid satte de seg alle fire og begynte å snakke om noe helt annet.
Det var ihvertfall det som var planen, men køen møtte meg allerede i andre etasje, og jeg skulle innert i tredje.
Da jeg omsider kom opp i riktig etasje, ble jeg oppmerksom på at det på et bord ved siden av trappen satt en jente og snakket norsk med noen tyrkere. Det var den første nordmannen jeg hadde møtt i Tyskland, og av mangel på noe bedre å fordrive tiden med, snudde jeg meg en gang, bare for å bekrefte for meg selv at jeg hadde rett.
Det var slik det begynte.
Jeg har aldri blitt slik trashet i hele mitt snart 23-årige liv. Jenta begynte å disse skoene mine. Håret mitt. Jakken min. Selv holdningen min hadde hun noe å utsette på. Etter omlag ti minutter hadde jeg kommet meg såpass frem i køen at jeg sto nesten femten meter fra bordet deres. Jenta og guttene fortsatte, samtidig som de faktisk reiste seg opp for å ytterligere stirre meg i senk. En av guttene bemerket at han fant det muligens noe ekstremt, men hun beroliget han med at det verste hun visste var folk som stirret på henne, og dessuten så skjønte jeg jo ikke hva hun sa. Etter ytterligere et kvarter, ble det litt mye, selv for meg.
Jeg snudde meg rundt og sa tørt på norsk:
"Beklager, det var egentlig bare fordi dere var norske at jeg så på deg den ene gangen. Det var ikke noe mer enn det, altså."
Jenta så ut som om hun nettopp hadde falt ned til første etasje et halvt sekund før hun fikk hostet frem et "Å ja."
På rekordtid satte de seg alle fire og begynte å snakke om noe helt annet.
6. oktober 2009
[Om en ikke fremtidig treningsnarkoman.]
Jeg hadde vært på G-sport og ikke en gang giddet legge skjul på at joggeskoene kun ble innkjøpt fordi jeg ga etter for treningspresset jentene mine hadde utsatt seg for. Jeg kjøpte de fineste skoene i hele butikken, mest for å imponere de som spise sekkevis med potetgull, popcorn, og sjokolade på en daglig basis, men allikevel så ut som vandrende tran-reklamer hele gjengen. Nå sto jeg der, utenfor Moldehallen, og følte meg som den minst kule personen i verden. Klagesangen min over at jeg allerede hadde fått gnagsår, at t-skjorten var for liten, og sokkene våte av sludd-dammen jeg hadde tråkket i, ble glatt overhørt. Nå skulle vi jo kose oss og ha det gøy. Som Frk. Harstad sa mellom to tygg av en snickersis, vi ska jo på træning, før hælvete.
La meg forklare saken en gang for alle. Det er mange år siden trening sto som et høydepunkt på timeplanen min. Jeg er glad i å lese, se på film, drikke te, og spille kort. Jeg tar buss eller t-bane når jeg er på ferie og går langt. Backpacking og speidertur skjer med koffert. Trening er forbeholdt byturer, og etter at jeg flyttet hjem fra Kina, er det blitt kuttet drastisk ned på det også. På fredag hadde det derfor gått så langt at jeg var stiv i beina etter fem timer på jobb. Da jeg skrev under treningssenterets kontrakt på det jeg ser godt vil bli Moldehallens beste støtteordning for deres del, spurte jeg derfor om de solgte treningsglede også. Mannen bak kassen så totalt uforstående på meg. Han hadde tydeligvis gått tom for femten år siden.
Så gikk vi inn i garderoben. Det slo meg at treningssentere i grunn er noe av det dummeste og mest geniale oppfunnet i hele verden. Det er ondeste av alle sirkler, og så altfor mange sjebnehistorier forbundet til at det faktisk burde være lovlig. Der sto vi, nesten førti damer i våre beste aldre (15-60) og skulle svette oss halvt fordervede fordi vi led av samme sykdom: lyst på sjokolade. Hadde vi bare droppet å sponse Freia-eierne så jevnlig hadde vi nok ikke stått der, noen av oss. Det var så forbannet teit at det ga meg lyst til å forsvinne ut døren før vi i det hele tatt hadde begynt.
Da jeg kom inn i treningssalen sto en smekker liten, og altfor solbrun sak foran oss og messet om at vi som var nye, ikke burde bruke mer enn én kilosvekter, da vi sannsynligvis ikke kom til å kunne gå i morgen uansett. Body Pump var ikke for pyser. Jeg fnøs, og satte selvsagt på to kilo, kun på trass. Pokerjenta ga meg et fortvilet blikk for å advare. Jeg la vektene forsiktig tilbake igjen.
Etter fire minutter innså jeg at det var noe galt med klokken. Det hadde da strengt tatt gått en halvtime.
Etter et kvarter lurte jeg på om Robbie Williams "Let me entertain you" faktisk varte så lenge da jeg hørte den i forrige uke også. Noe hadde skjedd på veien.
Etter en halvtime bannet jeg for meg selv over at jeg hadde glemt å ta av sølvarmbåndet mitt. Det hadde vært deilig å kunne lette femti gram til.
Etter tre kvarter klarte jeg faktisk ikke bøye meg ned i skihopper-stilling. Det gikk ikke. Dessuten var det mistenkelig glatt på gulvet, og jeg lurte på hvem som hadde vært så ekkel at de hadde svettet så mye.
Da vi var ferdige med timen sa treneren vår, fortsatt uten en svettedråpe i pannen, at vi kunne legge oss ned på gulvet. Jeg kollapset som en potetsekk, vel vitende om at jeg sannsynligvis kom til å bli liggende der i hele natt.
Jeg tror det er en grunn til at tran-jentene mine ba meg skrive under på kontrakten først. Jeg skulle selvsagt tøffe meg, og sa det hørtes helt rimelig ut med en (bundet) nybegynnerkontrakt på seks måneder.
Fint og ambisiøst skal det være. Idiot. Om det vil bli en lang vinter? Utvilsomt.
La meg forklare saken en gang for alle. Det er mange år siden trening sto som et høydepunkt på timeplanen min. Jeg er glad i å lese, se på film, drikke te, og spille kort. Jeg tar buss eller t-bane når jeg er på ferie og går langt. Backpacking og speidertur skjer med koffert. Trening er forbeholdt byturer, og etter at jeg flyttet hjem fra Kina, er det blitt kuttet drastisk ned på det også. På fredag hadde det derfor gått så langt at jeg var stiv i beina etter fem timer på jobb. Da jeg skrev under treningssenterets kontrakt på det jeg ser godt vil bli Moldehallens beste støtteordning for deres del, spurte jeg derfor om de solgte treningsglede også. Mannen bak kassen så totalt uforstående på meg. Han hadde tydeligvis gått tom for femten år siden.
Så gikk vi inn i garderoben. Det slo meg at treningssentere i grunn er noe av det dummeste og mest geniale oppfunnet i hele verden. Det er ondeste av alle sirkler, og så altfor mange sjebnehistorier forbundet til at det faktisk burde være lovlig. Der sto vi, nesten førti damer i våre beste aldre (15-60) og skulle svette oss halvt fordervede fordi vi led av samme sykdom: lyst på sjokolade. Hadde vi bare droppet å sponse Freia-eierne så jevnlig hadde vi nok ikke stått der, noen av oss. Det var så forbannet teit at det ga meg lyst til å forsvinne ut døren før vi i det hele tatt hadde begynt.
Da jeg kom inn i treningssalen sto en smekker liten, og altfor solbrun sak foran oss og messet om at vi som var nye, ikke burde bruke mer enn én kilosvekter, da vi sannsynligvis ikke kom til å kunne gå i morgen uansett. Body Pump var ikke for pyser. Jeg fnøs, og satte selvsagt på to kilo, kun på trass. Pokerjenta ga meg et fortvilet blikk for å advare. Jeg la vektene forsiktig tilbake igjen.
Etter fire minutter innså jeg at det var noe galt med klokken. Det hadde da strengt tatt gått en halvtime.
Etter et kvarter lurte jeg på om Robbie Williams "Let me entertain you" faktisk varte så lenge da jeg hørte den i forrige uke også. Noe hadde skjedd på veien.
Etter en halvtime bannet jeg for meg selv over at jeg hadde glemt å ta av sølvarmbåndet mitt. Det hadde vært deilig å kunne lette femti gram til.
Etter tre kvarter klarte jeg faktisk ikke bøye meg ned i skihopper-stilling. Det gikk ikke. Dessuten var det mistenkelig glatt på gulvet, og jeg lurte på hvem som hadde vært så ekkel at de hadde svettet så mye.
Da vi var ferdige med timen sa treneren vår, fortsatt uten en svettedråpe i pannen, at vi kunne legge oss ned på gulvet. Jeg kollapset som en potetsekk, vel vitende om at jeg sannsynligvis kom til å bli liggende der i hele natt.
Jeg tror det er en grunn til at tran-jentene mine ba meg skrive under på kontrakten først. Jeg skulle selvsagt tøffe meg, og sa det hørtes helt rimelig ut med en (bundet) nybegynnerkontrakt på seks måneder.
Fint og ambisiøst skal det være. Idiot. Om det vil bli en lang vinter? Utvilsomt.
24. august 2009
[Om å bli satt ordentlig på plass.]
Det har aldri skjedd at jeg har blitt såpass fornærmet på byen at jeg har gått hjem. Inntil i går, og følgelig er tidligere nevnte Bærumskar nå plassert og introdusert. På eget intiativ (hans, ikke mitt) blir han kalt Dolce. Han dro linjen:
"Der er hun derre som later som hun kommer fra Bærum."
Så lo han rallende og dyltet i kameraten sin. Jeg ble så paff at jeg ikke en gang klarte å finne på noe kult å si tilbake. Stillheten ble så tydelig at jeg til slutt fikk presset frem et brekende "øh", og jeg følte meg omtrent like intelligent som en agurk.
La oss gjenta scenarioet en gang til:
Dolce: Der er hun derre som later som hun kommer fra Bærum.
Tine: ....................................øh.
Dolce: Ha ha ha.
Hvordan jeg ble taperen i denne seansen, det sliter jeg fortsatt med å forstå.
"Der er hun derre som later som hun kommer fra Bærum."
Så lo han rallende og dyltet i kameraten sin. Jeg ble så paff at jeg ikke en gang klarte å finne på noe kult å si tilbake. Stillheten ble så tydelig at jeg til slutt fikk presset frem et brekende "øh", og jeg følte meg omtrent like intelligent som en agurk.
La oss gjenta scenarioet en gang til:
Dolce: Der er hun derre som later som hun kommer fra Bærum.
Tine: ....................................øh.
Dolce: Ha ha ha.
Hvordan jeg ble taperen i denne seansen, det sliter jeg fortsatt med å forstå.
22. april 2009
[Om uønsket kroppshår: Japan vs. Norge.]
Osaka-japanere er ikke som andre japanere. De er litt som bergensere i Norge, om jeg kan si det uten å tråkke for mange på føttene. En Osaka-japaner er, i følge de øvrige japanerene, høylydt, bråkete, og ekstremt mer frittalende enn det som burde vært tillatelig, og det spøkes ofte med at man helst hadde sett dem ute av det japanske keiseriket. En Tokyomanns verste mareritt er å få en Osakadame til svigermor.
Jeg elsker Osaka-japanere. Og det er mange av dem i klassen min. Ta for eksempel denne samtalen vi hadde i friminuttet i dag:
Japaner 1: Oj, se på hårene på armen til Tine, a'! De er sååå lyse!
Japaner 2: Ja, se på det. Herregud, hun kunne vært en gorilla, og ingen ville latt merke til det.
De kom bort og begynte klappe meg på armen.
Japaner 1: Du trenger ikke barbere armene dine, du.
Tine: Nei, jeg gjør jo ikke i det.
Kleint smil.
Japaner 1: Det må jeg.
Dukkejapaneren: Jeg også. Alle i Japan gjør det.
Japaner 2: Men jeg barberer meg ikke under armen...
Dukkejapaneren: Ikke jeg heller!
Japaner 2: ...For der har jeg ingenting! Bare se!
Og så holdt hun begge armene høyt opp i været, og tok et lite seiershopp så høyt at hun nesten kunne se meg inn i øynene.
Jeg elsker Osaka-japanere. Og det er mange av dem i klassen min. Ta for eksempel denne samtalen vi hadde i friminuttet i dag:
Japaner 1: Oj, se på hårene på armen til Tine, a'! De er sååå lyse!
Japaner 2: Ja, se på det. Herregud, hun kunne vært en gorilla, og ingen ville latt merke til det.
De kom bort og begynte klappe meg på armen.
Japaner 1: Du trenger ikke barbere armene dine, du.
Tine: Nei, jeg gjør jo ikke i det.
Kleint smil.
Japaner 1: Det må jeg.
Dukkejapaneren: Jeg også. Alle i Japan gjør det.
Japaner 2: Men jeg barberer meg ikke under armen...
Dukkejapaneren: Ikke jeg heller!
Japaner 2: ...For der har jeg ingenting! Bare se!
Og så holdt hun begge armene høyt opp i været, og tok et lite seiershopp så høyt at hun nesten kunne se meg inn i øynene.
19. april 2009
[Om kinesisk folkehat.]
Jeg var ute og spiste middag med Qiu Qiu, karen som eier butikken i kjelleren, og noen venner av han.
Qiu Qiu: Det kom plutselig en Taliban inn i butikken min i går.
Latter rundt bordet. Jeg skjønte ikke helt hva han snakket om. Taliban uttales "Taliban" på kinesisk også, men jeg kunne da ikke ha hørt rett.
Tine: En Taliban?
Qiu Qiu: En sånn fra... Pakistan. Du vet hva jeg mener, skjegg, og muslim-hatt på hodet. "Taliban" er slang for pakistanere. Akkurat en sånn kom inn. Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å si noe som helst.
Kamerat 1: Snakket du med han? Pakistanere er et forferdelig mas å ha med å gjøre.
Kamerat 2: Jeg synes at russere er hakket verre.
Kamerat 3 (henvendt til meg): Det er i grunn ganske mange land kinesere ikke liker. Det er bra vi er så mange, for Kina har når alt kommer til alt praktisk talt ingen venner.
Tine: Å ja? For eksempel hvem?
Qiu Qiu: Hvor skal jeg begynne? Russland, Tyskland, Frankrike, England, Thailand, Vietnam, Pakistan, India, USA, Nord-Korea... Det er ganske mange flere også.
Tine: Jaggu. Hardt å være kineser når man skal gå rundt å hate så mange folkeslag.
Kamerat 2: Ja, det er et slit i seg selv bare det.
Tine: Hvem er den mest plagsomme naboen?
Alle: Japan!
Kamerat 3: Helt sant. Jeg kan virkelig ikke fordra alt som har med Japan å gjøre.
Og så ristet alle på hodet i ren vemmelse. Det var stille rundt bordet i et halvt minutt før de fortsatte spisingen som om ingenting hadde skjedd. Jeg hadde en ekkel smak i munnen, selv om dette ikke var noen bombe. Jeg hører jo om den kinesiske rasismen fra de japanske vennene mine fra tid til annen, men det var ubehaglig å høre noen si det ut så åpent. Det skremmer meg virkelig at dette er gjennomsnittlige kineseres oppfattelse av verden. For det er jo det de blir opplært til å mene.
Qiu Qiu: Det kom plutselig en Taliban inn i butikken min i går.
Latter rundt bordet. Jeg skjønte ikke helt hva han snakket om. Taliban uttales "Taliban" på kinesisk også, men jeg kunne da ikke ha hørt rett.
Tine: En Taliban?
Qiu Qiu: En sånn fra... Pakistan. Du vet hva jeg mener, skjegg, og muslim-hatt på hodet. "Taliban" er slang for pakistanere. Akkurat en sånn kom inn. Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å si noe som helst.
Kamerat 1: Snakket du med han? Pakistanere er et forferdelig mas å ha med å gjøre.
Kamerat 2: Jeg synes at russere er hakket verre.
Kamerat 3 (henvendt til meg): Det er i grunn ganske mange land kinesere ikke liker. Det er bra vi er så mange, for Kina har når alt kommer til alt praktisk talt ingen venner.
Tine: Å ja? For eksempel hvem?
Qiu Qiu: Hvor skal jeg begynne? Russland, Tyskland, Frankrike, England, Thailand, Vietnam, Pakistan, India, USA, Nord-Korea... Det er ganske mange flere også.
Tine: Jaggu. Hardt å være kineser når man skal gå rundt å hate så mange folkeslag.
Kamerat 2: Ja, det er et slit i seg selv bare det.
Tine: Hvem er den mest plagsomme naboen?
Alle: Japan!
Kamerat 3: Helt sant. Jeg kan virkelig ikke fordra alt som har med Japan å gjøre.
Og så ristet alle på hodet i ren vemmelse. Det var stille rundt bordet i et halvt minutt før de fortsatte spisingen som om ingenting hadde skjedd. Jeg hadde en ekkel smak i munnen, selv om dette ikke var noen bombe. Jeg hører jo om den kinesiske rasismen fra de japanske vennene mine fra tid til annen, men det var ubehaglig å høre noen si det ut så åpent. Det skremmer meg virkelig at dette er gjennomsnittlige kineseres oppfattelse av verden. For det er jo det de blir opplært til å mene.
2. april 2009
[Om 1. april.]
Jeg hater herved 1. april. Det er en viss sannhet i at jeg var en smule ekstra oppmerksom på det jeg ble fortalt i går. Allikevel, alt det våset jeg allikevel trodde på, det er rett og slett bare for flaut.
Allerede fem over tolv ble jeg fortalt at koreanske Rain skulle komme til Beijing i juni for å holde konsert. Jeg holdt selvsagt på å besvime et halvt sekund, før jeg kastet meg ut på ulike nettsider for å finne ut hvor jeg kunne få tak i billetter. Tenk, så ivrig var jeg faktisk, at jeg glemte droppet å lese resten av MSN-meldingen, om at Ikeapiken selv hadde blitt lurt og at det ikke ville bli noen konsert. Nedtur.
Morgenen etter våknet jeg opp til meldinger om at Norge skulle gå inn i union med Island. Særlig, tenkte jeg. Men så senere kom atter en person uavhengig av den første og sa nøyaktig det samme. Og når to sier det så er det jo sant? VGnett kranglet noe voldsomt med den kinesiske brannmuren i går morges, men jeg fikk etter en lengre stund endelig kommet meg inn og bekreftet at det ikke var tilfelle. Jiiz Louise.
Så kommer jeg meg ut av rommet mitt, og møter en fortvilet Stavanger som kan fortelle at den nye stiloppgaven fra UIO (vi har en hver måned på 3000 kinesiske tegn) gikk ut på at vi skulle skrive en bokanmeldelse av en kinesisk roman. Å lese en kinesisk roman ville for meg vært et halvårsprosjekt. Ny besvimmelsestilstand, før han lo godt og avslørte spøken. Godt for han at han ikke dro den lenger.
Senere på dagen ringer amerikaneren i nittende etasje. Han forteller at han har møtt på Han Kjekkeste. Fortalt han alt om stalkingen. Og i grunn alt det andre som gjør Ikeapiken og meg til de to særeste i verden. Jeg antar han hadde håpet på et besvimmelsesnummer uten sidestykke, men etter helgens eskapader, kunne jeg faktisk selv nå bare også le av det hele. Selvsagt ville dette bare bekrefte noe han allerede visste. Kort etter ringte han meg opp og kunne avkrefte forholdet. Fint sa jeg. Hm, sa han, og virket skuffet over min manglende panikkangst.
Samme kveld skulle jeg hente amerikaneren, og så skulle vi videre for å spille inn en barnebok på engelsk. Han var på kafé. Sjåføren min kjørte meg ned til Wudaokou, og ble selv sittende i bilen mens jeg løp inn for å hente han. Da hele innspillingen opprinnelig var satt til en annen dag og jeg egentlig hadde planer om å gå til sengs tidlig, hadde jeg allerede fjernet sminke, og jeg hadde på meg bomseklærne mine. Du kommer ikke nærmere uteligger-looken enn norske jenter som ikke prøver å se bra ut. Ullsokker hadde jeg også på meg, dratt langt oppover leggene, og tøysko. Stilligheten selv. På vei ut av kaféen pratet jeg meg amerikaneren. Jeg snakket høyt og med voldsom gestikulering forklarte jeg at at det var svært ufint å ringe meg slik han hadde gjort tidligere samme dag. Plutselig kommer Han Kjekkeste syklende ut av intet. Han vinker til meg og ler. Mye. Jeg vinker tilbake, og vender meg til amerikaneren for å få støtte om at uansett hvor shabby man ser ut er det ikke passende å le sånn. Men amerikaneren var ikke der, for han hadde ikke kommet seg ut av kaféen enda.
Han kjekkeste hadde nettopp vært vitne til at jeg sto i komplett bomshabitt, snakkende til meg selv, midt i veien. Jeg var tilsammen fem minutter i Wudaokou. Dagen før, hvor jeg faktisk så skamløst fresh ut og hadde vært der i ti timer, hadde jeg ikke møtt på noen jeg kjente. Jeg fatter ikke hvorfor verden må jobbe meg så mye i mot for tiden.
Heldigvis er det et helt år til neste gang. Og da, da skal jeg søren meg være forberedt.
Allerede fem over tolv ble jeg fortalt at koreanske Rain skulle komme til Beijing i juni for å holde konsert. Jeg holdt selvsagt på å besvime et halvt sekund, før jeg kastet meg ut på ulike nettsider for å finne ut hvor jeg kunne få tak i billetter. Tenk, så ivrig var jeg faktisk, at jeg glemte droppet å lese resten av MSN-meldingen, om at Ikeapiken selv hadde blitt lurt og at det ikke ville bli noen konsert. Nedtur.
Morgenen etter våknet jeg opp til meldinger om at Norge skulle gå inn i union med Island. Særlig, tenkte jeg. Men så senere kom atter en person uavhengig av den første og sa nøyaktig det samme. Og når to sier det så er det jo sant? VGnett kranglet noe voldsomt med den kinesiske brannmuren i går morges, men jeg fikk etter en lengre stund endelig kommet meg inn og bekreftet at det ikke var tilfelle. Jiiz Louise.
Så kommer jeg meg ut av rommet mitt, og møter en fortvilet Stavanger som kan fortelle at den nye stiloppgaven fra UIO (vi har en hver måned på 3000 kinesiske tegn) gikk ut på at vi skulle skrive en bokanmeldelse av en kinesisk roman. Å lese en kinesisk roman ville for meg vært et halvårsprosjekt. Ny besvimmelsestilstand, før han lo godt og avslørte spøken. Godt for han at han ikke dro den lenger.
Senere på dagen ringer amerikaneren i nittende etasje. Han forteller at han har møtt på Han Kjekkeste. Fortalt han alt om stalkingen. Og i grunn alt det andre som gjør Ikeapiken og meg til de to særeste i verden. Jeg antar han hadde håpet på et besvimmelsesnummer uten sidestykke, men etter helgens eskapader, kunne jeg faktisk selv nå bare også le av det hele. Selvsagt ville dette bare bekrefte noe han allerede visste. Kort etter ringte han meg opp og kunne avkrefte forholdet. Fint sa jeg. Hm, sa han, og virket skuffet over min manglende panikkangst.
Samme kveld skulle jeg hente amerikaneren, og så skulle vi videre for å spille inn en barnebok på engelsk. Han var på kafé. Sjåføren min kjørte meg ned til Wudaokou, og ble selv sittende i bilen mens jeg løp inn for å hente han. Da hele innspillingen opprinnelig var satt til en annen dag og jeg egentlig hadde planer om å gå til sengs tidlig, hadde jeg allerede fjernet sminke, og jeg hadde på meg bomseklærne mine. Du kommer ikke nærmere uteligger-looken enn norske jenter som ikke prøver å se bra ut. Ullsokker hadde jeg også på meg, dratt langt oppover leggene, og tøysko. Stilligheten selv. På vei ut av kaféen pratet jeg meg amerikaneren. Jeg snakket høyt og med voldsom gestikulering forklarte jeg at at det var svært ufint å ringe meg slik han hadde gjort tidligere samme dag. Plutselig kommer Han Kjekkeste syklende ut av intet. Han vinker til meg og ler. Mye. Jeg vinker tilbake, og vender meg til amerikaneren for å få støtte om at uansett hvor shabby man ser ut er det ikke passende å le sånn. Men amerikaneren var ikke der, for han hadde ikke kommet seg ut av kaféen enda.
Han kjekkeste hadde nettopp vært vitne til at jeg sto i komplett bomshabitt, snakkende til meg selv, midt i veien. Jeg var tilsammen fem minutter i Wudaokou. Dagen før, hvor jeg faktisk så skamløst fresh ut og hadde vært der i ti timer, hadde jeg ikke møtt på noen jeg kjente. Jeg fatter ikke hvorfor verden må jobbe meg så mye i mot for tiden.
Heldigvis er det et helt år til neste gang. Og da, da skal jeg søren meg være forberedt.
26. mars 2009
[Om travle dager i Yicheng.]
Jeg føler at hele livet mitt er stuck i et fordømt standup-show på repeat. Eller en sånn sit-com hvor du føler deg tvunget til å le fordi de ler så mye på tven selv om det egentlig ikke finnes det minste morsomt.
Hver mandag morgen står jeg opp alt for sent, pusser tenner mens jeg drikker te, og kaster samtlige skolebøker i sekken fordi jeg ikke rekker å sjekke hva vi har på timeplanen. Hver mandag, ti minutter før skolen begynner får jeg ukens første (og største) sjokk, når det viser seg at sykkelen min har punktert. Det skjer sannsynligvis en gang på veien hjem fra taekwandotrening på søndager (som ikke er så morsomt lenger, etter at naboen min sannsynligvis stjal taekwandodrakten min. Borte er den ihvertfall). Hver bidige mandag morgen har jeg altså en sykkel uten luft i bakhjulet. Og mandager er så travle at jeg rekker aldri å fikse sykkelen min. Hver tirsdag står jeg derfor utenfor hos sykkeldoktoren og får lappet sykkelen min. Det er blitt en så grei vane at han ikke en gang gidder å spørre om hva han kan hjelpe meg med.
Men tilbake til mandagene. De forløper seg som følger: Jeg rekker så vidt første time. Men læreren min begynner bli vant til det nå, og han ler sammen med resten av klassen når jeg ruller av meg de tre skjerfene mine. Dagene på skolen er i grunn veldig like. Jeg kommer alltid heseblesende stormende inn i klasserommet. Det er virkelig utenfor min fatningsevne at noe kan være så morsomt når man ser det hver eneste dag, men jeg har nå funnet ut at det er flere enn en som skriver hjem om meg, så jeg har valgt å la temaet ligge. Når jeg har funnet pulten min, tar jeg av meg solbrillene, og de tre jakkene jeg går med. Så spør læreren meg gjerne et spørsmål jeg selvsagt ikke vet svaret på, og så ler hele klassen av det også. Det er jo ganske pinlig, så jeg prøver å skyndte meg å lese gjennom teksten, mens læreren vår lar spørsmålet gå videre til nestemann. Jeg er så konsentrert i denne nilesningen at jeg kvepper til kjempehøyt, så penal og ipod og solbriller flyr veggimellom når læreren min snur seg tilbake til meg for å høre om jeg kan svaret nå. Det kan jeg jo selvsagt fortsatt ikke. En ny latterkule. Jeg begynner å telle minutter frem til friminuttet.
I friminuttet er Dukkejapaneren og jeg de to eneste som går ut av klasserommet. Resten sitter igjen med bøkene sine, sånn at jeg ligger enda lenger bak. Det snakkes om klassen min i de andre klassene, for de er så ivrige på lesningen. Jeg liker å leve i den troen at fordi det ikke er noen andre som forlater klasserommet, er det ingen som har fått høre om meg. I timen etterpå er jeg igjen hun ene som ikke er forberedt, og læreren legger om planen for timen, for det kun er jeg som bare har gjort leksene vi skulle gjort, og ikke har forutsett at asiaterne har rukket å pugge de neste tre kapitlene mens jeg har jogget rundt i korridorene for å få ut angsten av kroppen.
Sånn går dagene. Utenfor klasserommet må jeg unngå Blomsterfinn, for jeg har lovet å brenne alle J-/K-/Mandopopen jeg har på cder og gi det til han, men det har jeg selvsagt heller ikke gjort. Blomsterfinn går i F-klassen, og det er en bitteliten klasse, så jeg må i grunn gjemme meg for hele klassen deres. D-klassen til Wingwoman og Gangsteren unngår jeg fortsatt, etter det som nå er blitt den svært omtalte Akrobatikkhendelsen. Og C-klassen prøver jeg også å holde litt på avstand, etter at jeg kom til skade for å ta snikpapparazzi-bilder av Drømmemannen til Ikeapiken (de var jo til henne). Det er ganske så sikkert at han vet hva jeg drev med.
At ting er så katastrofale på skolen, gjør at japansktimene mine selvsagt blir holdt utenfor skolens område. Hos japanerne, som tilfeldigvis bor 25 meter fra huset til Han Kjekkeste. 32 skritt, for å være nøyaktig. Det er et rent sammentreff, og jeg har vanket der mye også før jeg ble var nettopp dette (fakta), men det skal sies at jeg har vært der enda mer nå i det siste, eller ihvertfall inntil mandag, hvor jeg ble oppdaget mens jeg faktisk var på vei til japanerne. Jeg fikk helt sjokk og hostet opp noe om at jeg "skulle besøke en venn eller lignende" da jeg ble konfrontert med at jeg lusket i området. Aldri har sannheten hørt så falsk ut, og jeg kaldsvettet i en hel time etterpå (bare si fra om det blir litt mye informasjon på en gang nå).
Uansett hva jeg spør om, hva jeg kjøper, og når jeg spiser ender det meste med det verst tenkelige. Jeg prøver derfor å forberede meg mentalt på ethvert krisescenario. De fleste er jeg blitt ganske gode på å forutse, men at Han Kjekkeste dagen etter kansellerte studiedaten vår for å møte Tony Blair, det var utenfor selv mitt synsfelt. Han har ikke ringt meg tilbake heller, men får man en slik unnskyldning, er det ikke annet å forvente.
Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, men saft suse, jeg er søren meg ikke sikker på hvor jeg skal begynne.
Hver mandag morgen står jeg opp alt for sent, pusser tenner mens jeg drikker te, og kaster samtlige skolebøker i sekken fordi jeg ikke rekker å sjekke hva vi har på timeplanen. Hver mandag, ti minutter før skolen begynner får jeg ukens første (og største) sjokk, når det viser seg at sykkelen min har punktert. Det skjer sannsynligvis en gang på veien hjem fra taekwandotrening på søndager (som ikke er så morsomt lenger, etter at naboen min sannsynligvis stjal taekwandodrakten min. Borte er den ihvertfall). Hver bidige mandag morgen har jeg altså en sykkel uten luft i bakhjulet. Og mandager er så travle at jeg rekker aldri å fikse sykkelen min. Hver tirsdag står jeg derfor utenfor hos sykkeldoktoren og får lappet sykkelen min. Det er blitt en så grei vane at han ikke en gang gidder å spørre om hva han kan hjelpe meg med.
Men tilbake til mandagene. De forløper seg som følger: Jeg rekker så vidt første time. Men læreren min begynner bli vant til det nå, og han ler sammen med resten av klassen når jeg ruller av meg de tre skjerfene mine. Dagene på skolen er i grunn veldig like. Jeg kommer alltid heseblesende stormende inn i klasserommet. Det er virkelig utenfor min fatningsevne at noe kan være så morsomt når man ser det hver eneste dag, men jeg har nå funnet ut at det er flere enn en som skriver hjem om meg, så jeg har valgt å la temaet ligge. Når jeg har funnet pulten min, tar jeg av meg solbrillene, og de tre jakkene jeg går med. Så spør læreren meg gjerne et spørsmål jeg selvsagt ikke vet svaret på, og så ler hele klassen av det også. Det er jo ganske pinlig, så jeg prøver å skyndte meg å lese gjennom teksten, mens læreren vår lar spørsmålet gå videre til nestemann. Jeg er så konsentrert i denne nilesningen at jeg kvepper til kjempehøyt, så penal og ipod og solbriller flyr veggimellom når læreren min snur seg tilbake til meg for å høre om jeg kan svaret nå. Det kan jeg jo selvsagt fortsatt ikke. En ny latterkule. Jeg begynner å telle minutter frem til friminuttet.
I friminuttet er Dukkejapaneren og jeg de to eneste som går ut av klasserommet. Resten sitter igjen med bøkene sine, sånn at jeg ligger enda lenger bak. Det snakkes om klassen min i de andre klassene, for de er så ivrige på lesningen. Jeg liker å leve i den troen at fordi det ikke er noen andre som forlater klasserommet, er det ingen som har fått høre om meg. I timen etterpå er jeg igjen hun ene som ikke er forberedt, og læreren legger om planen for timen, for det kun er jeg som bare har gjort leksene vi skulle gjort, og ikke har forutsett at asiaterne har rukket å pugge de neste tre kapitlene mens jeg har jogget rundt i korridorene for å få ut angsten av kroppen.
Sånn går dagene. Utenfor klasserommet må jeg unngå Blomsterfinn, for jeg har lovet å brenne alle J-/K-/Mandopopen jeg har på cder og gi det til han, men det har jeg selvsagt heller ikke gjort. Blomsterfinn går i F-klassen, og det er en bitteliten klasse, så jeg må i grunn gjemme meg for hele klassen deres. D-klassen til Wingwoman og Gangsteren unngår jeg fortsatt, etter det som nå er blitt den svært omtalte Akrobatikkhendelsen. Og C-klassen prøver jeg også å holde litt på avstand, etter at jeg kom til skade for å ta snikpapparazzi-bilder av Drømmemannen til Ikeapiken (de var jo til henne). Det er ganske så sikkert at han vet hva jeg drev med.
At ting er så katastrofale på skolen, gjør at japansktimene mine selvsagt blir holdt utenfor skolens område. Hos japanerne, som tilfeldigvis bor 25 meter fra huset til Han Kjekkeste. 32 skritt, for å være nøyaktig. Det er et rent sammentreff, og jeg har vanket der mye også før jeg ble var nettopp dette (fakta), men det skal sies at jeg har vært der enda mer nå i det siste, eller ihvertfall inntil mandag, hvor jeg ble oppdaget mens jeg faktisk var på vei til japanerne. Jeg fikk helt sjokk og hostet opp noe om at jeg "skulle besøke en venn eller lignende" da jeg ble konfrontert med at jeg lusket i området. Aldri har sannheten hørt så falsk ut, og jeg kaldsvettet i en hel time etterpå (bare si fra om det blir litt mye informasjon på en gang nå).
Uansett hva jeg spør om, hva jeg kjøper, og når jeg spiser ender det meste med det verst tenkelige. Jeg prøver derfor å forberede meg mentalt på ethvert krisescenario. De fleste er jeg blitt ganske gode på å forutse, men at Han Kjekkeste dagen etter kansellerte studiedaten vår for å møte Tony Blair, det var utenfor selv mitt synsfelt. Han har ikke ringt meg tilbake heller, men får man en slik unnskyldning, er det ikke annet å forvente.
Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, men saft suse, jeg er søren meg ikke sikker på hvor jeg skal begynne.
19. mars 2009
[Om å skape verdensfred.]
Jeg har sjeldent følt meg så flink. Jeg har bevisst gjort alt som skulle til for å ikke foreslå noe som helst av felles aktiviteter i skolesammenheng. Jeg har ikke invitert noen hjem. Og jeg har i alle fall ikke foreslått noen klassefest. Det var det som gjorde at jeg ble klasserepresentant sist. Alt gikk helt etter planen. Da valgdagen kom (og klassen min som vanlig ikke sa et ord da vi skulle komme med forslag) falt valget på et helt tilfeldig offer.
Det ble ikke meg, men Stein (det er det kinesiske navnet hans). Det føltes godt. Stein er en snill italiener. Rolig. Sjenert. Og kjempehøy. Selv jeg ser liten ut ved siden av han. Derfor pleier jeg som regel å sitte ved siden av Stein. Da han oppdaget at Lærer He pekte på han, ble han helt rød i ansiktet, før han så ned i pulten igjen, som resten av klassen. Da timen ble slutt hvisket han stille til meg at det nok kom til å bli jeg som måtte ta meg av alt det tekniske. Det innså jeg før han at han nok ville ha fullstendig rett i.
De to japanske jentene foran meg har ymtet om at det burde arrangeres klassefest, etter at jeg kom til skade for å droppe ordet i en time for lenge siden. En klassefest er ikke vanskelig å sette i stand. Eller, det har ikke vært det før, da vi var i overtall koreanere i klassen. Optimistisk tenkte jeg at jeg bare kunne kjøre samme pakke som sist.
Tine: Hei, alle sammen! Klassefest på fredag. Noen som ikke kan?
Alle: *Stille*
Tine: Er det noen som har noen spesielle ønsker om hvor vi skal spise?
Alle: *Stille*
Stein foreslo at jeg skulle liste opp noen forslag.
Tine: Ok, dere kan rekke opp hånden én gang, så nå sier jeg det først en gang, og så en gang til.
Alle: *Stille*
Tine: Japansk, koreansk, spis-så-mye-du-vil japansk, koreansk grill, thaimat, meksikansk, Xin Jiang, eller kinesisk?
Jeg gjentok alt. Det var overtall på den koreanske grillen. Flotters.
Tine: Skal vi si syv?
Stein: Nei. Vi kan ikke spise før ni. Ingen italienere spiser før ni.
Koreaner: Men jeg pleier legge meg klokken ni?
Indoneser: Jeg har timer til klokken halv åtte.
Koreaner 2: Jeg spiser middag hver dag klokken fem.
Japaner: Jeg vet ikke hvor det er?
Stein: Vi kan ikke spise middag så tidlig. Kan ikke dere spise middag to ganger da?
(Knøttliten) Japaner 2: Jammen jeg slanker meg. Jeg kan jo ikke spise middag to ganger.
Indonesia tvillingene: Vi har også timer til halv åtte. Og så vet vi ikke hvor det er.
Diskusjonen raste videre hele mandag og tirsdag. Onsdag tok jeg opp diskusjonen igjen. De ulike nasjonene hadde delt seg i grupper og diskuterte relativt høylydt i forhold til hvordan det pleide å være. Det var en svak summing i klasserommet.
Tine: Ok. Her er dealen. De som ikke vet hvor det er, møtes utenfor skolen halv åtte. Kvart på åtte møtes alle utenfor restauranten.
Stein prøvde å si noe, men jeg slo han lett på hånden.
Tine: Capish?
Han nikket stille.
Det ble ikke meg, men Stein (det er det kinesiske navnet hans). Det føltes godt. Stein er en snill italiener. Rolig. Sjenert. Og kjempehøy. Selv jeg ser liten ut ved siden av han. Derfor pleier jeg som regel å sitte ved siden av Stein. Da han oppdaget at Lærer He pekte på han, ble han helt rød i ansiktet, før han så ned i pulten igjen, som resten av klassen. Da timen ble slutt hvisket han stille til meg at det nok kom til å bli jeg som måtte ta meg av alt det tekniske. Det innså jeg før han at han nok ville ha fullstendig rett i.
De to japanske jentene foran meg har ymtet om at det burde arrangeres klassefest, etter at jeg kom til skade for å droppe ordet i en time for lenge siden. En klassefest er ikke vanskelig å sette i stand. Eller, det har ikke vært det før, da vi var i overtall koreanere i klassen. Optimistisk tenkte jeg at jeg bare kunne kjøre samme pakke som sist.
Tine: Hei, alle sammen! Klassefest på fredag. Noen som ikke kan?
Alle: *Stille*
Tine: Er det noen som har noen spesielle ønsker om hvor vi skal spise?
Alle: *Stille*
Stein foreslo at jeg skulle liste opp noen forslag.
Tine: Ok, dere kan rekke opp hånden én gang, så nå sier jeg det først en gang, og så en gang til.
Alle: *Stille*
Tine: Japansk, koreansk, spis-så-mye-du-vil japansk, koreansk grill, thaimat, meksikansk, Xin Jiang, eller kinesisk?
Jeg gjentok alt. Det var overtall på den koreanske grillen. Flotters.
Tine: Skal vi si syv?
Stein: Nei. Vi kan ikke spise før ni. Ingen italienere spiser før ni.
Koreaner: Men jeg pleier legge meg klokken ni?
Indoneser: Jeg har timer til klokken halv åtte.
Koreaner 2: Jeg spiser middag hver dag klokken fem.
Japaner: Jeg vet ikke hvor det er?
Stein: Vi kan ikke spise middag så tidlig. Kan ikke dere spise middag to ganger da?
(Knøttliten) Japaner 2: Jammen jeg slanker meg. Jeg kan jo ikke spise middag to ganger.
Indonesia tvillingene: Vi har også timer til halv åtte. Og så vet vi ikke hvor det er.
Diskusjonen raste videre hele mandag og tirsdag. Onsdag tok jeg opp diskusjonen igjen. De ulike nasjonene hadde delt seg i grupper og diskuterte relativt høylydt i forhold til hvordan det pleide å være. Det var en svak summing i klasserommet.
Tine: Ok. Her er dealen. De som ikke vet hvor det er, møtes utenfor skolen halv åtte. Kvart på åtte møtes alle utenfor restauranten.
Stein prøvde å si noe, men jeg slo han lett på hånden.
Tine: Capish?
Han nikket stille.
Abonner på:
Innlegg (Atom)