[Om Beijinggift.]

Hvordan Beijing er? Det er skittent. Forferdelig skittent. En ulastelig kombinasjon av altfor mange biler, mennesker, fabrikker, supplert med en egen evne til ignorere den hvite elefanten i rommet- at alt i Beijing faktisk er ren gift, gjør at min tilstedeværelse i byen sannsynligvis korter ned en måned av mitt liv per dag jeg er her. Om ikke mer. Den nyeste synderen på listen denne måneden er dessuten anstalter av denne typen her:

Jeg hater mursteinsklossen fordi det gjør at jeg ligger og hoster til klokken tre om natten, og at det spyttes og harkes inne på restauranter, i heiser, og overalt hvor man ferdes. Samtidig er det min redning i Beijing, for det er den som gjør at jeg slipper gå med tre jakker på meg innendørs, og det holder med en enkeltdyne og en dobbeltdyne over meg om natten.

Og denne høsten har det visstnok regnet enda mindre enn vanlig (det har regnet en gang siden jeg kom i august), så overalt går folk rundt og hoster enda mer fordi at i tillegg til forurensingen er dessuten luftennaturlig full av støv fra ørkenen. De bittesmå sandkornene legger seg i porene og i halsen og i nesen overalt ellers. Avisen jeg kjøpte i sted måtte jeg riste før jeg kunne ta den med meg inn, og det var ettermiddagsutgaven som var kommet ut en time i forveien.

Den dårlige luften gjør at alle er konstant utslitt. Selv jeg, som aldri har vært sliten uten å ha hatt en ordentlig grunn til det i hele mitt liv, går rundt med et evig ønske om å gå hjem og legge meg for tiden. Heldigvis så kan jeg faktisk dra hjem til et hus som ikke er oppvarmet av kull. Jeg slipper å ta med meg kullosen inn, og puste inn den nesten faste massen av støv og skitt i motsetning til denne gettobebyggelsen jeg har utenfor vinduet mitt. Jeg tror den er ulovlig, men samtidig er det vanskelig si. Innbyggerne sorterer søppel som de får syklet inn i en kjempehaug. Innimellom hauger med plastflasker, utslitte madrasser, og små grønnsakshager (ja seriøst) løper små barn rundt og leker, mens fedrene lasser av store lastebiler eller sykler ut for å hente nytt søppel, og mødrene sitter ute og vasker klær eller lager mat. Det skinner i grunn ganske dårlig gjennom på bildet, men det er et ganske så aktivt område.

Treet lengst til høyre er gettoens felles toalett. At dette er utsikten fra stuevinduet mitt, og dermed også hele resten av nordsiden av blokken er et faktum som blir totalt neglisjert. Må man så man antar jeg.

[Om en mannebæsj.]

Det var sykt mye kø på vei til skolen i dag. Trafikken sto stille enda mer enn vanlig, og jeg ble temmelig irritert for jeg hadde forsovet meg to dager på rad allerede. Men så, etter en drøy halvtime kom årsaken plutselig for en dag. Midt i veien lå det nemlig en kjempebæsj, og alle syklet rundt, noe som skapte et kaos uten sidestykke, for det er mer enn ni millioner sykler i Beijing.

En bæsj i veien er ikke noe spesielt i Kina. Pottetreningen for småbarn er ganske enkel, for de løper alle sammen rundt med hull i skrittet så mødrene kan sette dem ned i veien når og hvor det måtte passe dem for å gjøre sitt fornødne. Egentlig ganske lurt om man skal se positivt på det, for de fleste som bor i nabogettoen min har ikke noe eget toalett, og offentlige utedoer i Kina er noe du virkelig kun begir deg ut på når det er ingen annen utvei.

Allikevel, en real mannebæsj midt i en toveiskjørt vei, det er ikke akkurat dagligkost, for ikke å snakke om hvor vanskelig det var å forklare hvorfor jeg atter en gang kom for sent til timen.

[Om lange diskusjoner.]

...Og hvordan jeg egentlig burde gjort den kort.

Tine: Norge ble jo invadert av Tyskland i 1940.
Tysker: Nei.
Tine: Nei vel.

Men jeg gjorde ikke det. Heldigvis var det nok øl på bordet til at vi er venner fremdeles.

[Om folk man egentlig ikke kjenner.]

Det er vanskelig å si akkurat når det begynte, for man regner ikke med at slikt er vedvarende. Man håper på at vedkommende tar feil. At du ligner på noen, eller at du bare har det samme navnet. At du er den uskyldige, selv om det dessverre- og da spesielt når man er blond i Asia- gjerne ikke er sånn.
Jeg snakker om folk du ikke vet hvem er som kjenner deg igjen. Som hilser på deg og snakker til deg konsekvent på fornavn, uten at du kan gjenkalle akkurat hvor du kjenner denne vedkommende i fra. Det er lettere for dem. Navnet mitt er lett å huske, og jeg stikker meg ut på mange måter. Det er urettferdig.

De siste to månedene har det vært en sånn kar på skolen. Han stopper opp når han ser meg og gjør et slikt hilsenikk som jeg ville gjort til broren min om jeg så han på gaten og hverken jeg eller han hadde hatt tid til å snakke. Et kjempehils med andre ord. Når han sykler forbi meg på skolen, stopper han. Og når jeg går oppover i trappen kjenner jeg øynene hans i nakken, mens han vinker. Det er hyggelig, for all del, men...

Jeg ante virkelig ikke hvem dette mennesket var. Jeg visste vi ikke hadde snakket sammen før. Men vi har enda ikke klart å pinpointe alle skandinavene på skolen, og jeg antok derfor at han kanskje var en svenske som hadde overhørt J fra Bergen og jeg i heftig tale. Det gjorde det hele mer legitimt. Skandinavere er tross alt allierte, på en måte. Fortsatt kleint å vite hva jeg skulle gjøre, men det ble ihvertfall ikke så pinlig for min egen del, tenkte jeg.

Og sånn gikk ukene, til vi forrige lørdag hadde klassefest på en japansk spis-så-mye-du-vil restaurant. Oppmøtet var ikke strålende, men det var de bra menneskene, og vi hadde det gøy. Til det plutselig falt en skygge over bordet. Det var Han. Og en del av Hans venner, som tydeligvis kjente amerikaneren i klassen min. De ble raskt invitert til å sitte med oss, noe de selvfølgelig takket ja til. Jeg svelget tungt og hvisket til Koreaneren med Hatt at nå kommer alt for en dag. Han lo, som vanlig uten å skjønne helt hva jeg mente.

Om jeg trodde det hadde vært kleint for mitt vedkommende før, var det kun fordi jeg ikke visste hva jeg hadde i vente. I klassen vår går alle samtaler i fellesskap. Det er et godt miljø, vi snakker alltid kinesisk så alle skjønner alt, og vi passer på så ingen blir utelatt. I mange klasser er det ofte delt mellom de som kan koreansk, de som kan engelsk, og de andre. Dette var tydeligvis folk som var vant til å ha det siste. Så de snakket høyt på engelsk, og asiaterne i klassen vår (som var i flertall) ble stille og så ned i bordet. Han snakket bare til meg. Han avbrøt samtalen vår konstant for å spørre meg direkte spørsmål. Hva het jeg? Hvor kom jeg fra? Hva mente jeg om sushimien? Og kunne jeg fortelle historien om Keiko i Norge en gang til, for han hadde ikke skjønt det siste? Vi var opprinnelig åtte andre rundt bordet, men de ble totalt ignorert. Samtidig flyttet han seg nærmere og nærmere. Til slutt måtte jeg finne meg en ny stol, for han satt på min.

Da vi hadde spist ferdig, dro vi videre. Asiaterne og jeg dro til Tyskerne i Wudaokou. De andre vet jeg ikke hvor ble av.

Det hele var ganske pussig, men jeg hadde fått stadfestet at han var amerikaner, og at vi ikke kjente hverandre, og det gjorde at jeg alt i alt følte meg ganske lettet. Det var ikke meg, og jeg kunne fortsette slik jeg hadde gjort før, altså total ignorering av vedkommende.

Men så i går møtte jeg han i gangen på skolen. Jeg skulle nikke et hei og gå videre, men han tok løpesats og hoppet på meg. -TINE! Jeg har savnet deg! Har du det bra? Hvordan går det med deg? Jeg trodde jeg aldri skulle se deg igjen! Hvordan har du hatt det de siste dagene? Og ville jeg ha tyggis? Ta en, ta to- ta hele pakken om du vil!

Jeg bannet mentalt, men smilte og forsikret om at alt sto vell til, før jeg smøg meg inn til timen. Oh lord. Hvorfor hadde jeg ikke en gang tatt meg bryet med å skrive ned navnet hans?

[Om de som spiser løk på syltetøy.]

-Ååå, Nabo-Stavanger, nå kjører han jammen på med en runde honning på osten.

Nabo-Stavanger og jeg lo oppgitt. Vi vet jo egentlig bedre enn de fleste at når det kommer til andre kulturer kan mat være noe av det aller vanskeligste. Etter utallige runder med spisepinner, kimchi, og kleine øyeblikk hvor du helst skulle hatt maten din for deg selv (koreanere spiser av alles tallerkener), er vi heldigvis også fullstendig klar over at det er det letteste å kommentere på om noe ikke blir gjort riktig. For om man virkelig aldri har spist en ting før, hvordan skal man da egentlig vite hvordan man gjør det?

Den koreanske roomien til Nabo-Stavanger lo også. Han hadde spist vanlig norsk lunsj med brødskiver og pålegg før, og hadde derfor pent avslått invitasjonen vår. Han syntes rett og slett det var stusselige greier. Den koreanske kameraten vår hadde derimot ikke gjort det, og nå var han i full gang med å arrangere tidenes lunsj-blings. Jeg hadde forutsett at ostehøvel ikke var verdt forsøket og hjulpet han med det, men at selv det å dele en brødskive i to trekanter (slik Nabo-Stavanger hadde gjort) skulle være umulig, det var en overraskelse. Han lo da jeg gjorde det raskere enn han ville soyadyppet en dumpling, før han rakte seg etter smøret. Syltetøy, en skive tomat, litt løk. Kunne noen sende han egget? Honning og så to te-skjeer salt så var det bra.

Vi er utvilsomt de første nordmennene han har støtt i sitt liv, og det er umåtelig interessant. Er dette typisk norsk? Hvordan sier man det? Vi har lært han to setninger: "Velkommen til Norge", og "Jeg vil ha hvalkjøtt". Suksess. Så vi tenkte at lunsj med oss burde være norsk nok, men ikke så mye at han ikke ville like det. Havregrøtplanen ble derfor utsatt til neste gang det bare var oss to. Brødskiver burde jo vært enkelt nok?

Interessant til tross, koreanere er høflige skapninger, og han forsikret igjen og igjen at det var helt utsøkt godt. Vi var skeptiske. Da han skulle begynne å brødskive nummer to prøvde vi atter en gang å fortelle at det han hadde spist var det samme som for han å spise iskrem og congee sammen, men irrettesettelsene våre falt for døve ører.

Nabo-Stavanger mente hun egentlig ikke var så veldig overrasket. Koreanere spiser sterk mat. Alltid. Hele det koreanske kjøkken er i grunn basert på ting laget av chili. Da hun hadde laget risengrynsgrøt for noen andre koreanere hadde de syntes det hadde vært helt fantastisk, dog de slengte på hopevis med kimchi for smakens skyld. Å forvente at var venn skulle bli fornøyd med bare syltetøy var kanskje i drøyeste laget.

[Om kommunikasjon.]

Vi satt på hvert vårt rom og ropte gjennom veggen.

Tine: Stavanger, kan ikke du legge meg til på MSN så vi kan snakke sammen.
Stavanger: Hæh?
Tine: MSN! Kan vi ikke begynne bruke MSN? Det sparer jo så mye mas.
Stavanger: Nei.
Tine: Hvorfor ikke?
Stavanger: Fordi jeg vil ha noen friområder i min egen leilighet.
Tine: ...

[Om juksing.]

Jeg veide arkene i hånden. Oppgave 1, oppgave 2, oppgave 3, 4, 5... De var der alle sammen. Tenk så lett det kunne være. Jeg kunne brette dem i to, legge dem i sekken, og så, om 24 timer kunne alle svarene på muntligprøven selv før læreren rakk å spørre. Han så på meg med et lurt smil. Hvem var det jeg skulle kalle ubrukelig koreaner nå? Jeg hevet øyenbrynene. Det var nå så. Jeg tok han stadig i å ta i bruk "mine" ord og uttrykk jeg egentlig var i tvil om fantes, eller bare var noe jeg selv hadde funnet på.

Klein latter. Han ba meg innstendig om å ikke si det til noen. Kors på halsen og ti kniver i hjertet.

Men i det jeg skulle legge papirene i sekken innså jeg at jeg ikke ville ha dem. Det ble for dumt at jeg, som snakker mest i hele klassen, og som mener at vi går på en tulleskole, skulle jukse.

Så jeg ga dem tilbake. Takk, men nei takk. Han sa ikke noe på det.

Kanskje det var dumt? Jeg hadde muntligeksamen i dag. Det gikk greit, følte jeg selv. Hun sendte meg ut før tiden. Det pleier jo å være et godt tegn.

Jaja, Mamma, så voksen er jeg faktisk blitt, gitt.

[Om alternative studieteknikker.]

Vi har midtterminer på skolen denne uken. Jeg har alltid vært hatt en sterk tro på "Learning by doing." Selvsagt så kan jeg gå ut på gaten, finne meg den første kineseren jeg ser, og bruke glosene jeg har lært meg, men det er jo alltid slik at noen ord brukes litt mindre enn andre.

Det er her denne pugge-spåen kommer inn. Friske farger, og kjekk og grei å ha i penalet:

Trinn 1: Fordi det er en pugge-spå, er det en spesiell måte å bruke den på. Velg farge, men i stedet for å stave ordet for å telle bokstaver, teller du heller antall streker i tegnet for fargen. I dette eksempelet har jeg valgt fargen rød, (紅). I tegnet for rødt er det åtte streker.

Trinn to: Når du har talt til åtte kommer du til dette, og du kan velge mellom tre, fire, syv, eller åtte. Tall er selvsagt skrevet på kinesisk.

Trinn 3: I eksempelet har vi valgt åtte. Og så velger vi luke nummer tre. Bak denne luken står det 眼神. Om vedkommende som blir "spådd" husker riktig definisjon, er det hans tur til å spå. Eventuelt, om du spiller alene, kan du få en selvvalgt premie for hver gang.

[Om Mannedagen.]

Det var Mannedagen på skolen i dag. Det betyr at alle guttene på skolen satte opp båser hvor man kunne drive med typiske mannfolkting som å bryte håndbak, kaste på blink, synge mens noen andre spiller twister, eller lage sin egen keramikkvase, av alle ting. Alt foregikk utenfor språksenteret vårt, og på vei til skolekantinen ble jeg overfalt av en kar med et dusin jenter rundt seg.

Han: Hei.
Tine: Morn.
Han: Som du vet, er det Mannedagen i dag.
Tine: Ja, gratulerer med den.
Han: For å markere den gir vi bort gaver til jenter for å vise at vi er gentlemen.
Tine: Å ja?
Han: Derfor skal du få denne av meg.

Han holdt opp en is. Det er omtrent minus tretti tusen grader ute (+/-). En is var i utgangspunktet det jeg minst trengte, men noen ganger er det tanken som teller. Jeg tok av meg vottene mine.

Tine: Tusen takk! Er det en gave fra hjertet ditt?
Han: Det er akkurat det det er. Ha en fin dag.
Tine: Det er det allerede. Vi sees!

Og så ga jeg han en klem mens blitzregnet startet rundt oss fra jentene han hadde dratt med seg.

Mannedagen vs. Kvinnedagen: 1-0.

[Om kinesiske spøkelseshistorier.]

Akkurat det med denne filmen er litt rart, fortalte læreren min.

Vi snakket om den kinesiske filmen 画皮 (Painted Skin). Læreren vår fortalte at det i utgangspunktet hadde vært basert på en spøkelseshistorie, men at den var blitt skrevet om til en kjærlighetshistorie. Grunnen var i all hovedsak at det var blitt stadfestet en lov i Kina som forbød filming av spøkelseshistorier, siden den kinesiske stat tross alt var en religionsløsstat.

Vi påpekte at det fantes mange spøkelsesfilmer fra Kina. Hun ristet på hodet. Nei, det var demoner. Demoner var nemlig lov. Og så gjalt regelen bare filmer. I tvserier kunne man ha med hva som helst.

Fra bakerst i klasserommet kunne man høre dempet knising og hun lo med, mens hun unnskyldte seg med at hun egentlig ikke forstod seg noe særlig på politikk.

Jeg merker ikke så altfor mye til at jeg bor i et kommunistland. Den enorme turistmengden og OL har dekket det til enda mer enn det skulle være mulig, men noen ganger er det bare ikke til å unngå.

________

Og sånn apropos, amerikaneren i 16. etasje lurer på om det spøker i leiligheten hans. Noe er det ihvertfall som stenger dørene hans, og gjør at det lukter parfyme i tide og utide (jeg har merket det selv) i leiligheten hans.

[Om det klareste vintertegn.]

Jeg kom inn i klasserommet vårt i dag og noe var annerledes. Jeg tok av meg hjelmen (den er foret, og det er så gudsjammerlig kaldt om morgenen at jeg nekter å ta den av før jeg føler meg sikker på at ørene mine ikke ramler av), vottene, luen, og skjerfet, og satte meg ned. Jakken forsvant etter ti minutter, og i pausen tok jeg jammen av meg hettegenser nummer én av to. Noe stemte bare ikke, så jeg gikk bort til de koreanske jentene bakerst i klasserommet. Det var først da jeg gikk bort til vinduet at det gikk opp for meg. Varmen var skrudd på! I det kommunistiske Kina er det en satt dato hvor det blir bestemt at nå er det vinter, eller at nå er våren kommet. Da skrus varmeovnene på, uansett temperatur ute.

Jeg var så glad, at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. I morgen trenger jeg altså ikke å gå med strømpebukser, ullsokker, og leggvarmere. Det er mulig å skrive uten å måtte sitte å knote med vottene på.

Det er selvsagt den bygningen med utlendinger som fikk varmen på først, i japansktimen var vi tilbake på null (bokstavelig talt), men på lørdag får vi varmeovner påskrudd overalt. Inntil den tid må jeg bare finne ut hvordan jeg kan smugle inn dobbeldynen min inn i klasserommet så jeg kan bo der.

Aldri om jeg hadde trodd jeg skulle ta av meg vinterjakken for å skjønne at vinteren var kommet.

[Om å nesten dø av skam.]

Man kan si det var en heller litt pinlig affære i japansktimen, da jeg kom til skade for å si "よろちいくび" (Yorochikubi=Hello nipples) i stedet for "よろちく" (Yorochiku=Hyggelig å møte deg) til læreren min, foran hele klassen. Hun er heldigvis en kul dame, og ble grådig imponert over hva jeg kunne. Selv skulle jeg ønske hele gulvet ville sluke meg hel, og forbannet de hersens japanerne i Taiwan for å ikke ha nevnt den svært essensielle forskjellen alle gangene jeg sa det, og de lo seg halvt fordervet.

Pinligheter til side, det spritet opp timen ytterligere, og jeg briljerte med frase på frase selv læreren sto litt fast på til tider.

(Når det er sagt, det er en viss japaner med hatt i Canada som skal få juling den dagen vi møtes igjen, for dette har på ingen måte vært en engangsforseelse.)

[Om nye hjertesukk (Å studere i Kina II).]

Vi hadde muntlig time en morgen. Jeg gjentar: Muntlig time. Fortsatt atten stykker i klassen, men om du skryter av at du har vært lærer ved samme skole de siste årene, og de har hatt samme policy med en maxgrense på 25 stykker i samme klasse, da bør du være kompetent til å gjøre det beste ut av det. Ergo, utnytte at man er mange.

Det er mange måter å gjøre dette på. Gruppeprosjekter. Fremføringer. Klassedebatter. Majiang-turneringer... Herregud, vi kan spille kinasjakk for alt jeg bryr meg. Cluet er jo bare å få oss mest mulig i tale, for et annet stort minus med Tsinghua er at de fleste på som studerer kinesisk på skolen har få eller ingen kinesiske venner, bor på skolen, og utenfor klasserommet bruker de aldri kinesisk i det hele tatt. Det er ihvertfall min oppfatning av det hele.

Igjen, som klassekontaktperson, har jeg innsett at det er min oppgave å si i fra om vi ønsker å få gjort ting annerledes. Så da vi en morgen hadde sittet og lyttet på at læreren vår leste høyt fra boken vår i tre kvarter i strekk, spurte jeg om ikke vi også kunne få lese høyt. Én setning hver, slik det gjøres i alle de andre timene vi har. Slik vi gjorde i førsteklasse på barneskolen. Jeg sa dette ganske selvsikkert, etter å ha spurt hver eneste en i klassen på tomannshånd, og alle hadde sagt seg enige i at dette var noe de også ønsket.

Læreren vår kremtet. Nei, sa hun. I utgangspunktet var vi nemlig for mange til at det skulle la seg gjøre. Etter hennes erfaring, og hun har som sagt ti år å peke tilbake på, var det bare tidkrevende og poengløst, men om flertallet ønsket dette, skulle hun selvfølgelig bøye seg for det. Så lurte hun på hva jeg ville si om det kun var meg som ville lese.

Tine: Jeg er selvfølgelig ikke urimelig. Er det bare meg, så er det bare meg, og da kan vi helt klart fortsette som før.
Lærer: Fint. Er det noen andre enn Tine som ønsker at dere selv skal lese?

Jeg trodde først hun spurte meg, men hun hadde vendt seg mot klassen. Ekstremt taktisk, da hun vet like godt som jeg at vi har en klar overvekt av asiatere (tolv ut av atten), og aldri i verden om en asiater frivillig vil si fra til en lærer om noe som helst. Det var stille en lang stund. Jeg ble irritert, deretter sint, og så bare ekstremt skuffet. Klump i halsen. Vi hadde jo snakket om dette. Vi var enige. Plutselig ble de to russiske jentene i klassen klare over at dette var de som ønsket å lese, og de rakte opp hånden demonstrerende. Jeg dyttet koreaneren jeg satt ved siden av i siden, og hun så på meg lettere panisk. Jeg nikket til henne, og hun løftet en liten hånd, så vidt synlig over pulten.

Læreren vår talte høyt. En-to-tre-fire. Fire er mer enn ni, sa hun, og skrev så fire tegn på tavlen. Intens notering fra de andre i klassen. Jeg gadd så vidt å se på.

Lærer: Dette ordspråket betyr "å bøye seg for flertallet". Dette, Tine, dette må du lære deg, for om du ikke gjør det, da er det deg det er noe galt med.

Jeg kokte innvendig, men sa at det hadde hun forbannet rett i. Resten av muntligtimen var det kun en person som snakket, og hun sto bak kateret. Det er få ganger jeg har følt en situasjon mer håpløs, men jeg bestemte meg for at det virkelig ikke var noen vits i å få gjort noe mer. Det hjalp fint lite at det kom tre koreanere bort etter timen og sa det var noen andre greier de skulle ønske at jeg kunne si fra om. Det var for sent.

Det er nå fem stykker i klassen min som har skaffet seg heltidsjobber ved siden av det som skal være et heltidsstudie. Frustrasjonen er mao svært vedvarenden hos ego, men jeg priser meg lykkelig over at japansklæreren vår, i klassen med nesten førti elever, faktisk har skjønt det.

[Om Halloween i Beijing.]

Vi skulle egentlig vært i Shanghai 31 oktober 2008, men som tidligere nevnt, ble det ingenting av, grunnet dårlig koreansk økonomi. Som plaster på såret, lovet kameraten min at vi skulle feire halloween i Beijing, og det skulle feires til gangs. Kult, sa jeg, men jeg satte et krav (og ja, jeg sa dette vel vitende at koreanere i utgangspunktet hater å kle seg ut): da måtte også han kle seg ut. Han lo, og trodde at jeg tullet. Nei, sa jeg, og ga han frist til dagen før halloween. Hadde han ikke funnet på noe til da, måtte han la meg få kle han opp. Latteren sluttet brått. Han nikket stille, og innså at dette var en kamp han uansett ville tape.

Ryktet spredde seg fort. De koreanske jentene i klassen min er verdens beste, og etter en lengre overtalelse, fikk jeg dem faktisk til å innrømme at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve ut konseptet. Koreanere er som asiater flest, de liker å gjøre ting i flertall. Og jeg sa ja til alle som spurte om de kunne komme.

Needless to say, vi ble en del. Her er vi som satt i sofaen:

Oppgave: Hvor er Willy?


Close-up av Lady Vagence med sitt entourage.

Min personlige favoritt er denne freak-kiden her. Hun gikk helt inn i rollen, og satt stille for seg selv, og vugget med jevne mellomrom. Merk kammen i håret.

Etter en kort overtalelse fra sitt kvinnelige sidekick, fikk vi selv en av de koreanske guttene til å ha på seg kjole (den ville plutselig av igjen da det ramlet inn tre tyske gutter UTEN kostyme, men da han fikk lov å fylle bysten, virket det hele ganske greit allikevel).

Mitt forslag om at Koreaneren med hatt skulle kle seg ut som en JAPANSK fotballtilhenger falt alt annet enn i god jord. Han nektet konsekvent å være med på leken i utgangspunktet, men han ble litt mer villig da han så at en av japanerene var lett med på å bli malt. Premien for definitivt beste bildepose går til denne karen.

...Og til tross for at man skulle tro at man hadde en viss kompetanse etter års trening i Asia, her er nok kveldens dårligste pose fremført av underskrevne selv. Pinlig.

Men så plutselig, midt i det hele ringte det på døren atter en gang. Det var ikke ledig plass i gangen til enda et sko par, og etter en rask mental opptelling, kunne jeg ikke komme på hvem andre som manglet (utenom Kjeller-Puertorikerne, men det ville vært en hel dagsutflukt for dem å faktisk komme seg helt opp i niende etasje, så jeg visste at dem var det ihvertfall ikke). Som alle de andre gangene vi hadde åpnet opp, stilte jeg meg opp bak døren, mens freak-kiden på bildet ovenfor, åpnet. Jeg hadde ventet høylydt knising og latter fra døråpningen, men i stedet kom det et svært alvorlig kremt, og freak-kiden ble med et enda blekere.

Jeg tittet frem, og der sto noen jeg personlig har enorm respekt for, det kinesiske politi. Samtalen forløp seg slik:

Politi: Hvem bor her?
Tine: Jeg.
Politi: Alene?
Tine: Nei.

Jeg ropte på Stavanger.

Politi: Hvor mange er det her?
Tine: Aner ikke.
Politi: Hvor mange er det her med pass?
Tine: Oss to, ville jeg tro.
Politi: Neste gang dere har besøk, må de ha med seg pass. Har dere noen kinesere her?

Jeg fant frem en kineser.

Politi: Neste gang det er besøk, er det ditt ansvar som kineser å sørge for at alle har med seg pass.
Kineser: Ok.
Politi: Det var alt.
Kineser: Kan jeg spørre hva som er problemet? Er vi for høylydte?
Politi: Øh... ja. Ta det rolig. Farvel.

Vi skjønner ikke hvem det er som i tilfelle skulle klaget, for nabodamen vår var det garantert ikke, og de både ovenfor og nedenfor bråker så mye at det ville vært rimelig sært.

Politi til tross, det var så absolutt en vellykket fest. Faktisk så bra at selv hun australske i klassen min (som jeg ikke kan fordra, og som dermed ikke var invitert) kom bort i dag for å si at hun hadde hørt om festen, og neste gang skulle definitivt hun også komme. Hmm, sa jeg, og lo en høflig latter. Særlig.

[Om mitt liv i Beijing.]

Vi hadde Halloween fest hos oss på fredag, og den var jammen meg så vellykket at selv politiet kom på døren. Bare jeg får samlet bilder, skal jeg gi en fantastisk festrapport, men mens vi venter kan gi et lite sammendrag av livet i Beijing, laget av Jente-Kjeller-Puertorikeren.

Jeg har nemlig Kjeller-Puertorikere. De gjør absolutt ingenting unntatt å gå på skolen (vi går på forskjellige skoler), og når de først gjør noe, er det fordi jeg har mast lenge nok (minimum fem dager). At de ikke gjør noe er fint for meg, for da har jeg alltids et sted å gå om jeg har mistet nøklene mine, vil sole meg, eller jeg trenger å låne sukker. Når jeg er hjemme, henger jeg derfor ganske mye med dem.

Skulle det være noen tvil, alle gangene du ser blondt hår, er det meg.