[Om nye hjertesukk (Å studere i Kina II).]

Vi hadde muntlig time en morgen. Jeg gjentar: Muntlig time. Fortsatt atten stykker i klassen, men om du skryter av at du har vært lærer ved samme skole de siste årene, og de har hatt samme policy med en maxgrense på 25 stykker i samme klasse, da bør du være kompetent til å gjøre det beste ut av det. Ergo, utnytte at man er mange.

Det er mange måter å gjøre dette på. Gruppeprosjekter. Fremføringer. Klassedebatter. Majiang-turneringer... Herregud, vi kan spille kinasjakk for alt jeg bryr meg. Cluet er jo bare å få oss mest mulig i tale, for et annet stort minus med Tsinghua er at de fleste på som studerer kinesisk på skolen har få eller ingen kinesiske venner, bor på skolen, og utenfor klasserommet bruker de aldri kinesisk i det hele tatt. Det er ihvertfall min oppfatning av det hele.

Igjen, som klassekontaktperson, har jeg innsett at det er min oppgave å si i fra om vi ønsker å få gjort ting annerledes. Så da vi en morgen hadde sittet og lyttet på at læreren vår leste høyt fra boken vår i tre kvarter i strekk, spurte jeg om ikke vi også kunne få lese høyt. Én setning hver, slik det gjøres i alle de andre timene vi har. Slik vi gjorde i førsteklasse på barneskolen. Jeg sa dette ganske selvsikkert, etter å ha spurt hver eneste en i klassen på tomannshånd, og alle hadde sagt seg enige i at dette var noe de også ønsket.

Læreren vår kremtet. Nei, sa hun. I utgangspunktet var vi nemlig for mange til at det skulle la seg gjøre. Etter hennes erfaring, og hun har som sagt ti år å peke tilbake på, var det bare tidkrevende og poengløst, men om flertallet ønsket dette, skulle hun selvfølgelig bøye seg for det. Så lurte hun på hva jeg ville si om det kun var meg som ville lese.

Tine: Jeg er selvfølgelig ikke urimelig. Er det bare meg, så er det bare meg, og da kan vi helt klart fortsette som før.
Lærer: Fint. Er det noen andre enn Tine som ønsker at dere selv skal lese?

Jeg trodde først hun spurte meg, men hun hadde vendt seg mot klassen. Ekstremt taktisk, da hun vet like godt som jeg at vi har en klar overvekt av asiatere (tolv ut av atten), og aldri i verden om en asiater frivillig vil si fra til en lærer om noe som helst. Det var stille en lang stund. Jeg ble irritert, deretter sint, og så bare ekstremt skuffet. Klump i halsen. Vi hadde jo snakket om dette. Vi var enige. Plutselig ble de to russiske jentene i klassen klare over at dette var de som ønsket å lese, og de rakte opp hånden demonstrerende. Jeg dyttet koreaneren jeg satt ved siden av i siden, og hun så på meg lettere panisk. Jeg nikket til henne, og hun løftet en liten hånd, så vidt synlig over pulten.

Læreren vår talte høyt. En-to-tre-fire. Fire er mer enn ni, sa hun, og skrev så fire tegn på tavlen. Intens notering fra de andre i klassen. Jeg gadd så vidt å se på.

Lærer: Dette ordspråket betyr "å bøye seg for flertallet". Dette, Tine, dette må du lære deg, for om du ikke gjør det, da er det deg det er noe galt med.

Jeg kokte innvendig, men sa at det hadde hun forbannet rett i. Resten av muntligtimen var det kun en person som snakket, og hun sto bak kateret. Det er få ganger jeg har følt en situasjon mer håpløs, men jeg bestemte meg for at det virkelig ikke var noen vits i å få gjort noe mer. Det hjalp fint lite at det kom tre koreanere bort etter timen og sa det var noen andre greier de skulle ønske at jeg kunne si fra om. Det var for sent.

Det er nå fem stykker i klassen min som har skaffet seg heltidsjobber ved siden av det som skal være et heltidsstudie. Frustrasjonen er mao svært vedvarenden hos ego, men jeg priser meg lykkelig over at japansklæreren vår, i klassen med nesten førti elever, faktisk har skjønt det.