14. november 2008

[Om juksing.]

Jeg veide arkene i hånden. Oppgave 1, oppgave 2, oppgave 3, 4, 5... De var der alle sammen. Tenk så lett det kunne være. Jeg kunne brette dem i to, legge dem i sekken, og så, om 24 timer kunne alle svarene på muntligprøven selv før læreren rakk å spørre. Han så på meg med et lurt smil. Hvem var det jeg skulle kalle ubrukelig koreaner nå? Jeg hevet øyenbrynene. Det var nå så. Jeg tok han stadig i å ta i bruk "mine" ord og uttrykk jeg egentlig var i tvil om fantes, eller bare var noe jeg selv hadde funnet på.

Klein latter. Han ba meg innstendig om å ikke si det til noen. Kors på halsen og ti kniver i hjertet.

Men i det jeg skulle legge papirene i sekken innså jeg at jeg ikke ville ha dem. Det ble for dumt at jeg, som snakker mest i hele klassen, og som mener at vi går på en tulleskole, skulle jukse.

Så jeg ga dem tilbake. Takk, men nei takk. Han sa ikke noe på det.

Kanskje det var dumt? Jeg hadde muntligeksamen i dag. Det gikk greit, følte jeg selv. Hun sendte meg ut før tiden. Det pleier jo å være et godt tegn.

Jaja, Mamma, så voksen er jeg faktisk blitt, gitt.

2 kommentarer:

Ghost of Goldwater sa...

Flink pike. Hver gang noen jukser på en prøve, gråter jesusbarnet. Well known fact.

Lille Wee sa...

Flinkers!!