21. november 2008

[Om folk man egentlig ikke kjenner.]

Det er vanskelig å si akkurat når det begynte, for man regner ikke med at slikt er vedvarende. Man håper på at vedkommende tar feil. At du ligner på noen, eller at du bare har det samme navnet. At du er den uskyldige, selv om det dessverre- og da spesielt når man er blond i Asia- gjerne ikke er sånn.
Jeg snakker om folk du ikke vet hvem er som kjenner deg igjen. Som hilser på deg og snakker til deg konsekvent på fornavn, uten at du kan gjenkalle akkurat hvor du kjenner denne vedkommende i fra. Det er lettere for dem. Navnet mitt er lett å huske, og jeg stikker meg ut på mange måter. Det er urettferdig.

De siste to månedene har det vært en sånn kar på skolen. Han stopper opp når han ser meg og gjør et slikt hilsenikk som jeg ville gjort til broren min om jeg så han på gaten og hverken jeg eller han hadde hatt tid til å snakke. Et kjempehils med andre ord. Når han sykler forbi meg på skolen, stopper han. Og når jeg går oppover i trappen kjenner jeg øynene hans i nakken, mens han vinker. Det er hyggelig, for all del, men...

Jeg ante virkelig ikke hvem dette mennesket var. Jeg visste vi ikke hadde snakket sammen før. Men vi har enda ikke klart å pinpointe alle skandinavene på skolen, og jeg antok derfor at han kanskje var en svenske som hadde overhørt J fra Bergen og jeg i heftig tale. Det gjorde det hele mer legitimt. Skandinavere er tross alt allierte, på en måte. Fortsatt kleint å vite hva jeg skulle gjøre, men det ble ihvertfall ikke så pinlig for min egen del, tenkte jeg.

Og sånn gikk ukene, til vi forrige lørdag hadde klassefest på en japansk spis-så-mye-du-vil restaurant. Oppmøtet var ikke strålende, men det var de bra menneskene, og vi hadde det gøy. Til det plutselig falt en skygge over bordet. Det var Han. Og en del av Hans venner, som tydeligvis kjente amerikaneren i klassen min. De ble raskt invitert til å sitte med oss, noe de selvfølgelig takket ja til. Jeg svelget tungt og hvisket til Koreaneren med Hatt at nå kommer alt for en dag. Han lo, som vanlig uten å skjønne helt hva jeg mente.

Om jeg trodde det hadde vært kleint for mitt vedkommende før, var det kun fordi jeg ikke visste hva jeg hadde i vente. I klassen vår går alle samtaler i fellesskap. Det er et godt miljø, vi snakker alltid kinesisk så alle skjønner alt, og vi passer på så ingen blir utelatt. I mange klasser er det ofte delt mellom de som kan koreansk, de som kan engelsk, og de andre. Dette var tydeligvis folk som var vant til å ha det siste. Så de snakket høyt på engelsk, og asiaterne i klassen vår (som var i flertall) ble stille og så ned i bordet. Han snakket bare til meg. Han avbrøt samtalen vår konstant for å spørre meg direkte spørsmål. Hva het jeg? Hvor kom jeg fra? Hva mente jeg om sushimien? Og kunne jeg fortelle historien om Keiko i Norge en gang til, for han hadde ikke skjønt det siste? Vi var opprinnelig åtte andre rundt bordet, men de ble totalt ignorert. Samtidig flyttet han seg nærmere og nærmere. Til slutt måtte jeg finne meg en ny stol, for han satt på min.

Da vi hadde spist ferdig, dro vi videre. Asiaterne og jeg dro til Tyskerne i Wudaokou. De andre vet jeg ikke hvor ble av.

Det hele var ganske pussig, men jeg hadde fått stadfestet at han var amerikaner, og at vi ikke kjente hverandre, og det gjorde at jeg alt i alt følte meg ganske lettet. Det var ikke meg, og jeg kunne fortsette slik jeg hadde gjort før, altså total ignorering av vedkommende.

Men så i går møtte jeg han i gangen på skolen. Jeg skulle nikke et hei og gå videre, men han tok løpesats og hoppet på meg. -TINE! Jeg har savnet deg! Har du det bra? Hvordan går det med deg? Jeg trodde jeg aldri skulle se deg igjen! Hvordan har du hatt det de siste dagene? Og ville jeg ha tyggis? Ta en, ta to- ta hele pakken om du vil!

Jeg bannet mentalt, men smilte og forsikret om at alt sto vell til, før jeg smøg meg inn til timen. Oh lord. Hvorfor hadde jeg ikke en gang tatt meg bryet med å skrive ned navnet hans?

3 kommentarer:

Ithil sa...

Jeg tror du kanskje har fått deg en betatt stalker. Lykke til med å takle fyren.

LillePus sa...

Bortsett fra at de fleste husker navnet ditt av grunner du selv har listet opp, minner han særdeles mye om DEG.

HAHAHAHAHAHAHAHAHA!!!

Jeg dør på meg, Tin. Savner deg!

Tine sa...

Høhø. Når du sier det...