Kinesisk sensur og diktaturstyre er et ikke-tema i klassen. Vi kan godt snakke om det når ikke lærerne er til stede, men det er ingen vits i å provosere med å diskutere noe de fleste av dem bevisst unngår å snakke om.
I hver muntlig time har vi en nyhetsrunde, hvor alle skal fortelle om en nyhet hver. Det kan være alt fra at prisen på stekt ris i kantinen har gått opp, til at det er kommet altfor mye sne i Oslo. I dag kunne en av indoneserne fortelle at hun ikke hadde fått sett morgennyhetene, fordi youtube var stengt i Kina.
Læreren vår ble først litt rar i ansiktet. Så sa hun at hun hadde lest om at youtube var stengt i avisen faktisk.
Jeg rakte opp hånden og lurte på hva det hadde stått. Læreren fortalte at det egentlig bare hadde vært en liten notis. Ingenting. At det var noen briter som hadde lagt ut en film om noen ulovlige varer i Tibet, og at kinesiske myndigheter hadde ment at det var best at ingen så en film om slikt. Det ville nemlig føre til panikk, og folk ville tro at dette var en vanlig salgsvare.
Jeg spurte om hun visste hva slags varer det var snakk om. Det var ikke nevnt. Hun så ikke på det som noe videre relevant for saken heller.
Det hang en rar stillhet i rommet da nyhetsrunden fortsatte og en av japanerne kunne fortelle at klesbutikken på campus ikke hadde latt henne prøve en genser før hun kjøpte den forrige torsdag.
30. mars 2009
29. mars 2009
[Om kunsten å være optimist.]
Kvelden i går var faktisk så katastrofal at da jeg oppdaget at jeg hadde gått halve kvelden med skjørtet mitt stappet ned i tightsene mine bak, virket det så minimalt sammenlignet med alt det andre som hadde skjedd, at jeg kunne fint bare trekke på skuldrene uten det minste snev av forlegenhet.
For den ene leseren som kun følger med på bloggen min for å holde seg oppdatert på K-pop, dette er forresten årets store påske-hit i Seoul.
-----
For den ene leseren som kun følger med på bloggen min for å holde seg oppdatert på K-pop, dette er forresten årets store påske-hit i Seoul.
27. mars 2009
[Om skuffelser.]
Torsdager møter jeg den japanske språkpartneren min. Vi tuller og fjaser og det er mildt sagt et av ukens soleklare høydepunkter. Med hjerte i halsen smyger jeg meg elegant i reneste kunoichi-stil til døren deres, livredd for at jeg skal møte på Han Kjekkeste, som tilfeldigvis bor i blokken rett ovenfor. Det er faktisk ikke jeg som er paranoid her. Frykten er ikke ubegrunnet, han tror nemlig at jeg stalker han allerede. Allikevel er angsten min så innmari verdt det, for timene med japanerne er så utrolig morsomme.
Men i går stoppet japaneren halvveis, fordi han skulle gå og ta permanent.
Tony Blair og permanent i samme uke. Det er faktisk ikke å legge skjul på at selvtilliten begynner å få seg en alvorlig knekk, når folk går sånn inn for å lete etter så drøye unnskyldningene så de slipper å se meg.
Men i går stoppet japaneren halvveis, fordi han skulle gå og ta permanent.
Tony Blair og permanent i samme uke. Det er faktisk ikke å legge skjul på at selvtilliten begynner å få seg en alvorlig knekk, når folk går sånn inn for å lete etter så drøye unnskyldningene så de slipper å se meg.
26. mars 2009
[Om travle dager i Yicheng.]
Jeg føler at hele livet mitt er stuck i et fordømt standup-show på repeat. Eller en sånn sit-com hvor du føler deg tvunget til å le fordi de ler så mye på tven selv om det egentlig ikke finnes det minste morsomt.
Hver mandag morgen står jeg opp alt for sent, pusser tenner mens jeg drikker te, og kaster samtlige skolebøker i sekken fordi jeg ikke rekker å sjekke hva vi har på timeplanen. Hver mandag, ti minutter før skolen begynner får jeg ukens første (og største) sjokk, når det viser seg at sykkelen min har punktert. Det skjer sannsynligvis en gang på veien hjem fra taekwandotrening på søndager (som ikke er så morsomt lenger, etter at naboen min sannsynligvis stjal taekwandodrakten min. Borte er den ihvertfall). Hver bidige mandag morgen har jeg altså en sykkel uten luft i bakhjulet. Og mandager er så travle at jeg rekker aldri å fikse sykkelen min. Hver tirsdag står jeg derfor utenfor hos sykkeldoktoren og får lappet sykkelen min. Det er blitt en så grei vane at han ikke en gang gidder å spørre om hva han kan hjelpe meg med.
Men tilbake til mandagene. De forløper seg som følger: Jeg rekker så vidt første time. Men læreren min begynner bli vant til det nå, og han ler sammen med resten av klassen når jeg ruller av meg de tre skjerfene mine. Dagene på skolen er i grunn veldig like. Jeg kommer alltid heseblesende stormende inn i klasserommet. Det er virkelig utenfor min fatningsevne at noe kan være så morsomt når man ser det hver eneste dag, men jeg har nå funnet ut at det er flere enn en som skriver hjem om meg, så jeg har valgt å la temaet ligge. Når jeg har funnet pulten min, tar jeg av meg solbrillene, og de tre jakkene jeg går med. Så spør læreren meg gjerne et spørsmål jeg selvsagt ikke vet svaret på, og så ler hele klassen av det også. Det er jo ganske pinlig, så jeg prøver å skyndte meg å lese gjennom teksten, mens læreren vår lar spørsmålet gå videre til nestemann. Jeg er så konsentrert i denne nilesningen at jeg kvepper til kjempehøyt, så penal og ipod og solbriller flyr veggimellom når læreren min snur seg tilbake til meg for å høre om jeg kan svaret nå. Det kan jeg jo selvsagt fortsatt ikke. En ny latterkule. Jeg begynner å telle minutter frem til friminuttet.
I friminuttet er Dukkejapaneren og jeg de to eneste som går ut av klasserommet. Resten sitter igjen med bøkene sine, sånn at jeg ligger enda lenger bak. Det snakkes om klassen min i de andre klassene, for de er så ivrige på lesningen. Jeg liker å leve i den troen at fordi det ikke er noen andre som forlater klasserommet, er det ingen som har fått høre om meg. I timen etterpå er jeg igjen hun ene som ikke er forberedt, og læreren legger om planen for timen, for det kun er jeg som bare har gjort leksene vi skulle gjort, og ikke har forutsett at asiaterne har rukket å pugge de neste tre kapitlene mens jeg har jogget rundt i korridorene for å få ut angsten av kroppen.
Sånn går dagene. Utenfor klasserommet må jeg unngå Blomsterfinn, for jeg har lovet å brenne alle J-/K-/Mandopopen jeg har på cder og gi det til han, men det har jeg selvsagt heller ikke gjort. Blomsterfinn går i F-klassen, og det er en bitteliten klasse, så jeg må i grunn gjemme meg for hele klassen deres. D-klassen til Wingwoman og Gangsteren unngår jeg fortsatt, etter det som nå er blitt den svært omtalte Akrobatikkhendelsen. Og C-klassen prøver jeg også å holde litt på avstand, etter at jeg kom til skade for å ta snikpapparazzi-bilder av Drømmemannen til Ikeapiken (de var jo til henne). Det er ganske så sikkert at han vet hva jeg drev med.
At ting er så katastrofale på skolen, gjør at japansktimene mine selvsagt blir holdt utenfor skolens område. Hos japanerne, som tilfeldigvis bor 25 meter fra huset til Han Kjekkeste. 32 skritt, for å være nøyaktig. Det er et rent sammentreff, og jeg har vanket der mye også før jeg ble var nettopp dette (fakta), men det skal sies at jeg har vært der enda mer nå i det siste, eller ihvertfall inntil mandag, hvor jeg ble oppdaget mens jeg faktisk var på vei til japanerne. Jeg fikk helt sjokk og hostet opp noe om at jeg "skulle besøke en venn eller lignende" da jeg ble konfrontert med at jeg lusket i området. Aldri har sannheten hørt så falsk ut, og jeg kaldsvettet i en hel time etterpå (bare si fra om det blir litt mye informasjon på en gang nå).
Uansett hva jeg spør om, hva jeg kjøper, og når jeg spiser ender det meste med det verst tenkelige. Jeg prøver derfor å forberede meg mentalt på ethvert krisescenario. De fleste er jeg blitt ganske gode på å forutse, men at Han Kjekkeste dagen etter kansellerte studiedaten vår for å møte Tony Blair, det var utenfor selv mitt synsfelt. Han har ikke ringt meg tilbake heller, men får man en slik unnskyldning, er det ikke annet å forvente.
Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, men saft suse, jeg er søren meg ikke sikker på hvor jeg skal begynne.
Hver mandag morgen står jeg opp alt for sent, pusser tenner mens jeg drikker te, og kaster samtlige skolebøker i sekken fordi jeg ikke rekker å sjekke hva vi har på timeplanen. Hver mandag, ti minutter før skolen begynner får jeg ukens første (og største) sjokk, når det viser seg at sykkelen min har punktert. Det skjer sannsynligvis en gang på veien hjem fra taekwandotrening på søndager (som ikke er så morsomt lenger, etter at naboen min sannsynligvis stjal taekwandodrakten min. Borte er den ihvertfall). Hver bidige mandag morgen har jeg altså en sykkel uten luft i bakhjulet. Og mandager er så travle at jeg rekker aldri å fikse sykkelen min. Hver tirsdag står jeg derfor utenfor hos sykkeldoktoren og får lappet sykkelen min. Det er blitt en så grei vane at han ikke en gang gidder å spørre om hva han kan hjelpe meg med.
Men tilbake til mandagene. De forløper seg som følger: Jeg rekker så vidt første time. Men læreren min begynner bli vant til det nå, og han ler sammen med resten av klassen når jeg ruller av meg de tre skjerfene mine. Dagene på skolen er i grunn veldig like. Jeg kommer alltid heseblesende stormende inn i klasserommet. Det er virkelig utenfor min fatningsevne at noe kan være så morsomt når man ser det hver eneste dag, men jeg har nå funnet ut at det er flere enn en som skriver hjem om meg, så jeg har valgt å la temaet ligge. Når jeg har funnet pulten min, tar jeg av meg solbrillene, og de tre jakkene jeg går med. Så spør læreren meg gjerne et spørsmål jeg selvsagt ikke vet svaret på, og så ler hele klassen av det også. Det er jo ganske pinlig, så jeg prøver å skyndte meg å lese gjennom teksten, mens læreren vår lar spørsmålet gå videre til nestemann. Jeg er så konsentrert i denne nilesningen at jeg kvepper til kjempehøyt, så penal og ipod og solbriller flyr veggimellom når læreren min snur seg tilbake til meg for å høre om jeg kan svaret nå. Det kan jeg jo selvsagt fortsatt ikke. En ny latterkule. Jeg begynner å telle minutter frem til friminuttet.
I friminuttet er Dukkejapaneren og jeg de to eneste som går ut av klasserommet. Resten sitter igjen med bøkene sine, sånn at jeg ligger enda lenger bak. Det snakkes om klassen min i de andre klassene, for de er så ivrige på lesningen. Jeg liker å leve i den troen at fordi det ikke er noen andre som forlater klasserommet, er det ingen som har fått høre om meg. I timen etterpå er jeg igjen hun ene som ikke er forberedt, og læreren legger om planen for timen, for det kun er jeg som bare har gjort leksene vi skulle gjort, og ikke har forutsett at asiaterne har rukket å pugge de neste tre kapitlene mens jeg har jogget rundt i korridorene for å få ut angsten av kroppen.
Sånn går dagene. Utenfor klasserommet må jeg unngå Blomsterfinn, for jeg har lovet å brenne alle J-/K-/Mandopopen jeg har på cder og gi det til han, men det har jeg selvsagt heller ikke gjort. Blomsterfinn går i F-klassen, og det er en bitteliten klasse, så jeg må i grunn gjemme meg for hele klassen deres. D-klassen til Wingwoman og Gangsteren unngår jeg fortsatt, etter det som nå er blitt den svært omtalte Akrobatikkhendelsen. Og C-klassen prøver jeg også å holde litt på avstand, etter at jeg kom til skade for å ta snikpapparazzi-bilder av Drømmemannen til Ikeapiken (de var jo til henne). Det er ganske så sikkert at han vet hva jeg drev med.
At ting er så katastrofale på skolen, gjør at japansktimene mine selvsagt blir holdt utenfor skolens område. Hos japanerne, som tilfeldigvis bor 25 meter fra huset til Han Kjekkeste. 32 skritt, for å være nøyaktig. Det er et rent sammentreff, og jeg har vanket der mye også før jeg ble var nettopp dette (fakta), men det skal sies at jeg har vært der enda mer nå i det siste, eller ihvertfall inntil mandag, hvor jeg ble oppdaget mens jeg faktisk var på vei til japanerne. Jeg fikk helt sjokk og hostet opp noe om at jeg "skulle besøke en venn eller lignende" da jeg ble konfrontert med at jeg lusket i området. Aldri har sannheten hørt så falsk ut, og jeg kaldsvettet i en hel time etterpå (bare si fra om det blir litt mye informasjon på en gang nå).
Uansett hva jeg spør om, hva jeg kjøper, og når jeg spiser ender det meste med det verst tenkelige. Jeg prøver derfor å forberede meg mentalt på ethvert krisescenario. De fleste er jeg blitt ganske gode på å forutse, men at Han Kjekkeste dagen etter kansellerte studiedaten vår for å møte Tony Blair, det var utenfor selv mitt synsfelt. Han har ikke ringt meg tilbake heller, men får man en slik unnskyldning, er det ikke annet å forvente.
Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, men saft suse, jeg er søren meg ikke sikker på hvor jeg skal begynne.
23. mars 2009
[Om kinesisk akrobatikk.]
Gangsteren går i klassen til min Wingwoman, og hun er over all forventning dyktig til å holde meg oppdatert på all slags nyttig informasjon, som at han skulker mye, og at han liker å spille bowling. Jeg liker at jeg får den slags feed uten å måtte spørre om det, og at jeg dessuten er sinnsykt god til å dra det til min fordel.
Det siste nye er at gangsteren har spilt piano i åtte år og fiolin i to. Og at han er dødsgod i matte. Ergo, kjempeasiat. Jeg hadde gledet meg i hele to dager på å gå opp i klasserommet hans og mobbe han for det, for det er jo ikke helt det imaget han jobber for. Jeg hadde hele talen klar. Men så skjedde det fatale.
De hadde byttet klasserom. Perfekt tenkte jeg, for det var større, så jeg kunne sette meg ved siden av han. På det som siden skulle vise seg å være et klappsete. Han hadde lagt det ned, og jeg trodde det var et vanlig sete. Jeg gliste, og sa "Hello, Pianoboy," mens jeg elegant plasserte kneet mitt på setet. Og la meg få understreke, min fulle tyngde på det ene setet. Man kan ikke tulle med naturlovene, noe jeg atter en gang fikk bevist. Setet vippet selvsagt helt uforutsett opp, og plutselig fant jeg selv med et sete mellom bena, ansiktet begravd ned i fanget hans, og føtter og sko og et altfor kort miniskjørt i alle vinkler annet enn det som var passende. Jeg rakk etter mye mas å få vridd ansiktet mitt såpass at jeg fikk sett gliset hans, før jeg spratt opp og forsvant nesten ut av klasserommet. Latterbrølet fra hans øvrige klassekamerater var ikke til å ta feil av. I løpet av den neste timen ville hele tredje etasje vite hvem jeg var. Jeg stoppet i døren i håp om at jeg kanskje kunne være litt snartenkt og si noe catchy. Det fikk jeg ikke til. Selv ikke etter en ulovlig lang kunstpause. Jeg dro på meg solbrillene, og beinet ut fortere enn jeg trodde var fysisk mulig.
Tyve minutter senere fikk jeg denne meldingen fra Wingwoman:
"Subtilt."
Det siste nye er at gangsteren har spilt piano i åtte år og fiolin i to. Og at han er dødsgod i matte. Ergo, kjempeasiat. Jeg hadde gledet meg i hele to dager på å gå opp i klasserommet hans og mobbe han for det, for det er jo ikke helt det imaget han jobber for. Jeg hadde hele talen klar. Men så skjedde det fatale.
De hadde byttet klasserom. Perfekt tenkte jeg, for det var større, så jeg kunne sette meg ved siden av han. På det som siden skulle vise seg å være et klappsete. Han hadde lagt det ned, og jeg trodde det var et vanlig sete. Jeg gliste, og sa "Hello, Pianoboy," mens jeg elegant plasserte kneet mitt på setet. Og la meg få understreke, min fulle tyngde på det ene setet. Man kan ikke tulle med naturlovene, noe jeg atter en gang fikk bevist. Setet vippet selvsagt helt uforutsett opp, og plutselig fant jeg selv med et sete mellom bena, ansiktet begravd ned i fanget hans, og føtter og sko og et altfor kort miniskjørt i alle vinkler annet enn det som var passende. Jeg rakk etter mye mas å få vridd ansiktet mitt såpass at jeg fikk sett gliset hans, før jeg spratt opp og forsvant nesten ut av klasserommet. Latterbrølet fra hans øvrige klassekamerater var ikke til å ta feil av. I løpet av den neste timen ville hele tredje etasje vite hvem jeg var. Jeg stoppet i døren i håp om at jeg kanskje kunne være litt snartenkt og si noe catchy. Det fikk jeg ikke til. Selv ikke etter en ulovlig lang kunstpause. Jeg dro på meg solbrillene, og beinet ut fortere enn jeg trodde var fysisk mulig.
Tyve minutter senere fikk jeg denne meldingen fra Wingwoman:
"Subtilt."
19. mars 2009
[Om å skape verdensfred.]
Jeg har sjeldent følt meg så flink. Jeg har bevisst gjort alt som skulle til for å ikke foreslå noe som helst av felles aktiviteter i skolesammenheng. Jeg har ikke invitert noen hjem. Og jeg har i alle fall ikke foreslått noen klassefest. Det var det som gjorde at jeg ble klasserepresentant sist. Alt gikk helt etter planen. Da valgdagen kom (og klassen min som vanlig ikke sa et ord da vi skulle komme med forslag) falt valget på et helt tilfeldig offer.
Det ble ikke meg, men Stein (det er det kinesiske navnet hans). Det føltes godt. Stein er en snill italiener. Rolig. Sjenert. Og kjempehøy. Selv jeg ser liten ut ved siden av han. Derfor pleier jeg som regel å sitte ved siden av Stein. Da han oppdaget at Lærer He pekte på han, ble han helt rød i ansiktet, før han så ned i pulten igjen, som resten av klassen. Da timen ble slutt hvisket han stille til meg at det nok kom til å bli jeg som måtte ta meg av alt det tekniske. Det innså jeg før han at han nok ville ha fullstendig rett i.
De to japanske jentene foran meg har ymtet om at det burde arrangeres klassefest, etter at jeg kom til skade for å droppe ordet i en time for lenge siden. En klassefest er ikke vanskelig å sette i stand. Eller, det har ikke vært det før, da vi var i overtall koreanere i klassen. Optimistisk tenkte jeg at jeg bare kunne kjøre samme pakke som sist.
Tine: Hei, alle sammen! Klassefest på fredag. Noen som ikke kan?
Alle: *Stille*
Tine: Er det noen som har noen spesielle ønsker om hvor vi skal spise?
Alle: *Stille*
Stein foreslo at jeg skulle liste opp noen forslag.
Tine: Ok, dere kan rekke opp hånden én gang, så nå sier jeg det først en gang, og så en gang til.
Alle: *Stille*
Tine: Japansk, koreansk, spis-så-mye-du-vil japansk, koreansk grill, thaimat, meksikansk, Xin Jiang, eller kinesisk?
Jeg gjentok alt. Det var overtall på den koreanske grillen. Flotters.
Tine: Skal vi si syv?
Stein: Nei. Vi kan ikke spise før ni. Ingen italienere spiser før ni.
Koreaner: Men jeg pleier legge meg klokken ni?
Indoneser: Jeg har timer til klokken halv åtte.
Koreaner 2: Jeg spiser middag hver dag klokken fem.
Japaner: Jeg vet ikke hvor det er?
Stein: Vi kan ikke spise middag så tidlig. Kan ikke dere spise middag to ganger da?
(Knøttliten) Japaner 2: Jammen jeg slanker meg. Jeg kan jo ikke spise middag to ganger.
Indonesia tvillingene: Vi har også timer til halv åtte. Og så vet vi ikke hvor det er.
Diskusjonen raste videre hele mandag og tirsdag. Onsdag tok jeg opp diskusjonen igjen. De ulike nasjonene hadde delt seg i grupper og diskuterte relativt høylydt i forhold til hvordan det pleide å være. Det var en svak summing i klasserommet.
Tine: Ok. Her er dealen. De som ikke vet hvor det er, møtes utenfor skolen halv åtte. Kvart på åtte møtes alle utenfor restauranten.
Stein prøvde å si noe, men jeg slo han lett på hånden.
Tine: Capish?
Han nikket stille.
Det ble ikke meg, men Stein (det er det kinesiske navnet hans). Det føltes godt. Stein er en snill italiener. Rolig. Sjenert. Og kjempehøy. Selv jeg ser liten ut ved siden av han. Derfor pleier jeg som regel å sitte ved siden av Stein. Da han oppdaget at Lærer He pekte på han, ble han helt rød i ansiktet, før han så ned i pulten igjen, som resten av klassen. Da timen ble slutt hvisket han stille til meg at det nok kom til å bli jeg som måtte ta meg av alt det tekniske. Det innså jeg før han at han nok ville ha fullstendig rett i.
De to japanske jentene foran meg har ymtet om at det burde arrangeres klassefest, etter at jeg kom til skade for å droppe ordet i en time for lenge siden. En klassefest er ikke vanskelig å sette i stand. Eller, det har ikke vært det før, da vi var i overtall koreanere i klassen. Optimistisk tenkte jeg at jeg bare kunne kjøre samme pakke som sist.
Tine: Hei, alle sammen! Klassefest på fredag. Noen som ikke kan?
Alle: *Stille*
Tine: Er det noen som har noen spesielle ønsker om hvor vi skal spise?
Alle: *Stille*
Stein foreslo at jeg skulle liste opp noen forslag.
Tine: Ok, dere kan rekke opp hånden én gang, så nå sier jeg det først en gang, og så en gang til.
Alle: *Stille*
Tine: Japansk, koreansk, spis-så-mye-du-vil japansk, koreansk grill, thaimat, meksikansk, Xin Jiang, eller kinesisk?
Jeg gjentok alt. Det var overtall på den koreanske grillen. Flotters.
Tine: Skal vi si syv?
Stein: Nei. Vi kan ikke spise før ni. Ingen italienere spiser før ni.
Koreaner: Men jeg pleier legge meg klokken ni?
Indoneser: Jeg har timer til klokken halv åtte.
Koreaner 2: Jeg spiser middag hver dag klokken fem.
Japaner: Jeg vet ikke hvor det er?
Stein: Vi kan ikke spise middag så tidlig. Kan ikke dere spise middag to ganger da?
(Knøttliten) Japaner 2: Jammen jeg slanker meg. Jeg kan jo ikke spise middag to ganger.
Indonesia tvillingene: Vi har også timer til halv åtte. Og så vet vi ikke hvor det er.
Diskusjonen raste videre hele mandag og tirsdag. Onsdag tok jeg opp diskusjonen igjen. De ulike nasjonene hadde delt seg i grupper og diskuterte relativt høylydt i forhold til hvordan det pleide å være. Det var en svak summing i klasserommet.
Tine: Ok. Her er dealen. De som ikke vet hvor det er, møtes utenfor skolen halv åtte. Kvart på åtte møtes alle utenfor restauranten.
Stein prøvde å si noe, men jeg slo han lett på hånden.
Tine: Capish?
Han nikket stille.
18. mars 2009
[Om det som ikke er morsomt.]
Enkelte ganger må man faktisk bare respektere at det er ikke alle som synes ting er like morsomt.
H.: Hvorfor heter det en strek i regningen egentlig?
Tine: Fordi det er noe du ikke har regnet med vel!
H.: Alt. For. Tørt.
Tine: *Hikstende latter*
H.: Hvorfor heter det en strek i regningen egentlig?
Tine: Fordi det er noe du ikke har regnet med vel!
H.: Alt. For. Tørt.
Tine: *Hikstende latter*
11. mars 2009
[Om å sakte knuse isen.]
Jeg skjønte ikke hvordan det store flertall i klassen min tenkte, da de på første skoledag introduserte seg selv ved å si at de var beskjedne. Det kommer kanskje som en bombe, men jeg finner det svært sjeldent et flatterende trekk, og av hensyn til både dem og mitt eget, pleier jeg å unngå slike mennesker så langt det er mulig. Da de fortsatte med å si at de allikevel ønsket seg venner, men helst så at motparten tok kontakt med dem, kniste jeg for meg selv. Dette fenomenet hadde jeg aldri vært vitne til før.
Det har dessverre vist seg å være sant. I dag hadde tyskeren i klassen med seg sjokolade som han delte ut i storefri. Alle kastet seg over, takknemlige for at han ved denne gesten hadde klart å slå ihjel tre minutters pinlig stillhet.
Dessverre tar det ikke fullt tyve minutter å spise opp en liten sjokoladebit. Derfor, i en handling av ren desperasjon (dette har tross alt pågått noen uker), da stillheten atter en gang kom snikende, knøt jeg like så godt skjerfet mitt rundt hodet, og gjorde noen skyhøye Bruce Lee spark mens jeg fløy gjennom rommet. De fire indonesiske jentene i klassen begynte en heftig diskusjon om hvilken farge japanske kamikazepiloter brukte på hodebåndene sine, og før jeg rakk å lande etter siste hopp var det så mye bråk at læreren som var kommet inn måtte faktisk be sirkuset om å dempe seg.
Jeg stiller meg tvilende til at det kommer til å holde seg. Om jeg elsker asiatere aldri så mye, det burde være en lov mot å sette tretten asiatiske jenter i en klasse på tilsammen 18.
Det har dessverre vist seg å være sant. I dag hadde tyskeren i klassen med seg sjokolade som han delte ut i storefri. Alle kastet seg over, takknemlige for at han ved denne gesten hadde klart å slå ihjel tre minutters pinlig stillhet.
Dessverre tar det ikke fullt tyve minutter å spise opp en liten sjokoladebit. Derfor, i en handling av ren desperasjon (dette har tross alt pågått noen uker), da stillheten atter en gang kom snikende, knøt jeg like så godt skjerfet mitt rundt hodet, og gjorde noen skyhøye Bruce Lee spark mens jeg fløy gjennom rommet. De fire indonesiske jentene i klassen begynte en heftig diskusjon om hvilken farge japanske kamikazepiloter brukte på hodebåndene sine, og før jeg rakk å lande etter siste hopp var det så mye bråk at læreren som var kommet inn måtte faktisk be sirkuset om å dempe seg.
Jeg stiller meg tvilende til at det kommer til å holde seg. Om jeg elsker asiatere aldri så mye, det burde være en lov mot å sette tretten asiatiske jenter i en klasse på tilsammen 18.
10. mars 2009
[Om kjærlighet uten grenser.]
Jeg sitter bak to japanske jenter i klassen min. De pleier snakke fort sammen på japansk, og så sier de en setning til meg. Jeg svarer. Og så snur de seg frem, snakker japansk igjen, og tilbake til meg på kinesisk. Dette er det jeg fikk ut av samtalen i dag.
Japaner: Tine, vet du hva? Jeg skriver til kjæresten min hver kveld, jeg.
Tine: Så koselig.
Japaner: Ja. Vet du hva jeg skriver om?
Tine: Nei, det vet jeg ikke.
Japaner: I all hovedsak om deg. Om hva du sier og hva du gjør. Litt som en dagbok.
Tine: Så hyggelig. Eller, er det hyggelig?
Japaner: Det er veldig morsomt.
Tine: Å ja.
Japaner: Kan jeg få ta et bilde av deg?
Tine: Det kan du vel.
Japaner: Slapp av, det er ikke til meg da, det er til kjæresten min.
Tine: ...
Japaner: Tine, vet du hva? Jeg skriver til kjæresten min hver kveld, jeg.
Tine: Så koselig.
Japaner: Ja. Vet du hva jeg skriver om?
Tine: Nei, det vet jeg ikke.
Japaner: I all hovedsak om deg. Om hva du sier og hva du gjør. Litt som en dagbok.
Tine: Så hyggelig. Eller, er det hyggelig?
Japaner: Det er veldig morsomt.
Tine: Å ja.
Japaner: Kan jeg få ta et bilde av deg?
Tine: Det kan du vel.
Japaner: Slapp av, det er ikke til meg da, det er til kjæresten min.
Tine: ...
9. mars 2009
[Om kinesisk bomberegn.]
Det hadde i utgangspunktet ikke vært en god helg. Fredag droppet jeg det som skulle senere vise seg å være den ene festen jeg burde vært på i år, til fordel for å gå på skolen på en lørdag. Og gaven jeg var blitt lovet for å stå opp så inn i hampen grisetidlig og være på skolen på lørdagen skuffet stort. Én banan. I kid you not. Kameraene som filmet, filmet ikke meg. De filmet læreren min. Jeg vet faktisk enda ikke hvorfor jeg var der en gang. Samtidig raste det inn meldinger på mobilen fra den nye meksikaneren som har flyttet inn i kjelleren. Han jeg ikke kjenner, men som jeg har møtt i heisen en gang. Han som er så altfor kontaktsøkende. Det er litt overkill, og det gidder jeg fint sjeldent, så foreløpig har jeg bare blåst i hele han. Skallet av tannen min har jeg også gjort. Ikke så mye at det er verdt å fikse på, men nok til at det er bare jeg som ser det. Og nå ser jeg ikke ansiktet mitt for bare den avskallede tannen. Det var lørdagen. Søndagen var også fatal fra før jeg rakk å våkne ordentlig. Jeg glemte faktisk hele Kvinnedagen, og jeg som hadde gledet meg til å ta stort utbytte av at jeg bor med en mann. Jeg liker generelt sett ikke søndager i Beijing, og absolutt ikke gårsdagens.
Men så, da jeg trodde at hullet mitt ikke kunne bli gravd dypere, falt den første bomben. Amerikaneren i nittende etasje ringte for å fortelle at han skulle reise bort noen uker. Han satt allerede på toget, på vei langt bort. Når han skulle komme hjem visste han enda ikke, men det var i så fall kun for å flytte tilbake til USA dagen etter. Den eneste vennen han likte i hele Beijing var meg, og da kunne hele Kina faktisk være det samme, for så mye var selv ikke jeg verdt. Da han ringte var jeg på vei ut. Jeg trodde jeg var blitt målløs av amerikanerens store sjokkmelding, men det var kun fordi jeg ikke visste hva som ventet meg utenfor huset mitt.
Der sto nemlig Kjellerpuertoriker 1 med en flyttebil. Alt var pakket og klart. De skulle dra om tre minutter. Jeg ble kvalm, og la på telefonen uten et ord. Kjellerpuertorikerne har ikke gjort noe siden de kom til Kina. Ingenting. De er hjemme hver eneste dag, spiser Mr. Pizza fem ganger i uken, og hører på historiene mine. Når som helst kunne jeg ta turen innom for å se på film, låne det jeg måtte trenge, eller noe helt annet. De har vært de ultimate naboene. Og nå skulle de, helt uten forvarsel bare dra. Riktignok bare til andre siden av byen, men dog. Kjellerpuertoriker 1 er den useriøse av dem. Han er hyggelig, men det går strengt tatt ikke an å holde en ordentlig samtale med han, for han snakker bare fjas. Det var tydelig at heller ikke hva han skulle si, så han lot som om jeg ikke hadde latt merke til flyttelasset, og at det bare var en helt vanlig bil som sto utenfor. Vi sank ned i sofaen som sto på veien begge to.
Tine: Hadde dere ikke tenkt å si noe en gang?
Kjellerpuertoriker: Nei. Faktisk ikke.
Tine: For jeg hadde jo ikke hatt noen interesse av å vite om det?
Kjellerpuertoriker: Vi diskuterte det lenge. Og så ble vi enige om at du ville blitt så lei deg om du visste om det på forhånd at vi bare dret i det. Tenkte å sende deg et postkort om en uke. Vi vet jo at du liker postkort.
Da ble det ble det så mye informasjon på en gang at jeg bare gikk.
Men så, da jeg trodde at hullet mitt ikke kunne bli gravd dypere, falt den første bomben. Amerikaneren i nittende etasje ringte for å fortelle at han skulle reise bort noen uker. Han satt allerede på toget, på vei langt bort. Når han skulle komme hjem visste han enda ikke, men det var i så fall kun for å flytte tilbake til USA dagen etter. Den eneste vennen han likte i hele Beijing var meg, og da kunne hele Kina faktisk være det samme, for så mye var selv ikke jeg verdt. Da han ringte var jeg på vei ut. Jeg trodde jeg var blitt målløs av amerikanerens store sjokkmelding, men det var kun fordi jeg ikke visste hva som ventet meg utenfor huset mitt.
Der sto nemlig Kjellerpuertoriker 1 med en flyttebil. Alt var pakket og klart. De skulle dra om tre minutter. Jeg ble kvalm, og la på telefonen uten et ord. Kjellerpuertorikerne har ikke gjort noe siden de kom til Kina. Ingenting. De er hjemme hver eneste dag, spiser Mr. Pizza fem ganger i uken, og hører på historiene mine. Når som helst kunne jeg ta turen innom for å se på film, låne det jeg måtte trenge, eller noe helt annet. De har vært de ultimate naboene. Og nå skulle de, helt uten forvarsel bare dra. Riktignok bare til andre siden av byen, men dog. Kjellerpuertoriker 1 er den useriøse av dem. Han er hyggelig, men det går strengt tatt ikke an å holde en ordentlig samtale med han, for han snakker bare fjas. Det var tydelig at heller ikke hva han skulle si, så han lot som om jeg ikke hadde latt merke til flyttelasset, og at det bare var en helt vanlig bil som sto utenfor. Vi sank ned i sofaen som sto på veien begge to.
Tine: Hadde dere ikke tenkt å si noe en gang?
Kjellerpuertoriker: Nei. Faktisk ikke.
Tine: For jeg hadde jo ikke hatt noen interesse av å vite om det?
Kjellerpuertoriker: Vi diskuterte det lenge. Og så ble vi enige om at du ville blitt så lei deg om du visste om det på forhånd at vi bare dret i det. Tenkte å sende deg et postkort om en uke. Vi vet jo at du liker postkort.
Da ble det ble det så mye informasjon på en gang at jeg bare gikk.
7. mars 2009
[Om det utenkelige.]
Jeg opplevde en av mine topp ti verste marerittseanser i går. Det begynte med at H. overtalte meg til å bli med i en bursdagsmiddag til en i klassen hun egentlig ikke kjente. Hot pot. Fêtt nok.
Det hun unnlot å fortelle meg var at jenta i klassen var fransk. Det hun derimot valgte å ikke legge det minste skjul på, og ihvertfall ettersom rommet vi var blitt tildelt lot til å bare bli fullere og fullere av franksmenn, var at jeg hadde studert fransk. Seks år til og med. Jeg sparket H. i foten, uten å tilsynelatende få noen respons.
Borddamen min var en bitteliten, kjempepen, og supergrasiøs fransk jente med altfor perfekte negler, og et hår som må ha vært et lite helvete i seg selv når hun spiste, for det var langt, silkeblankt og hang nedover skuldrene hennes. Hun var alt det jeg aldri kommer til å bli, og jeg bestemte meg for å hate henne allerede. Så kom maten på bordet, og H. sørget for å fylle hot poten min med fiskeboller. Fiskeboller i Kina er ikke sånn som de hjemme. De er mer sprettballlignende, både i konsistens og form. Jeg fisket opp en med spisepinnene, men før jeg visste ordet av det, datt den ned på kanten av risbollen min, med et elegant "splatt" spratt videre til glasset hennes, stolryggen hennes, og så landet den perfekt ned på setet hennes. Jeg svelget. Hun så på meg. Det ble veldig kleint i ti sekunder, før jeg valgte å den eneste naturlige i en slik situasjon. Jeg lot som jeg ikke hadde latt merke til det. Vi snudde oss bort fra hverandre i noen minutter til, før hun med et sarkastisk smil sa:
"Ok, let's speak French."
Jeg hostet altfor høyt til at det på noen måte kunne virke troverdig, mens jeg sendte et titalls onde eder til de fem fransklærerne jeg har hatt i mitt liv. Ikke skjønner jeg hvordan de kan påstå at fransk er det nye verdensspråket. Om det skjer flytter jeg, ass. Jeg så henne inn i øynene og sa "Månn djø, skjønne sveppa," med sterkt trykk på alle konsonantene.
Vi ble i grunn aldri så gode venner, hun og jeg.
Og om noen lurte, så viste det seg halvveis ut i middagen at det ikke en gang var den franske venninnens bursdag, men en av guttene selv ikke H. kjente. Og han spanderte ikke bare etegildet, han ga meg også taxipenger hjem. Franskangst til tross, jeg gjør meg tydeligvis i Kina.
Det hun unnlot å fortelle meg var at jenta i klassen var fransk. Det hun derimot valgte å ikke legge det minste skjul på, og ihvertfall ettersom rommet vi var blitt tildelt lot til å bare bli fullere og fullere av franksmenn, var at jeg hadde studert fransk. Seks år til og med. Jeg sparket H. i foten, uten å tilsynelatende få noen respons.
Borddamen min var en bitteliten, kjempepen, og supergrasiøs fransk jente med altfor perfekte negler, og et hår som må ha vært et lite helvete i seg selv når hun spiste, for det var langt, silkeblankt og hang nedover skuldrene hennes. Hun var alt det jeg aldri kommer til å bli, og jeg bestemte meg for å hate henne allerede. Så kom maten på bordet, og H. sørget for å fylle hot poten min med fiskeboller. Fiskeboller i Kina er ikke sånn som de hjemme. De er mer sprettballlignende, både i konsistens og form. Jeg fisket opp en med spisepinnene, men før jeg visste ordet av det, datt den ned på kanten av risbollen min, med et elegant "splatt" spratt videre til glasset hennes, stolryggen hennes, og så landet den perfekt ned på setet hennes. Jeg svelget. Hun så på meg. Det ble veldig kleint i ti sekunder, før jeg valgte å den eneste naturlige i en slik situasjon. Jeg lot som jeg ikke hadde latt merke til det. Vi snudde oss bort fra hverandre i noen minutter til, før hun med et sarkastisk smil sa:
"Ok, let's speak French."
Jeg hostet altfor høyt til at det på noen måte kunne virke troverdig, mens jeg sendte et titalls onde eder til de fem fransklærerne jeg har hatt i mitt liv. Ikke skjønner jeg hvordan de kan påstå at fransk er det nye verdensspråket. Om det skjer flytter jeg, ass. Jeg så henne inn i øynene og sa "Månn djø, skjønne sveppa," med sterkt trykk på alle konsonantene.
Vi ble i grunn aldri så gode venner, hun og jeg.
Og om noen lurte, så viste det seg halvveis ut i middagen at det ikke en gang var den franske venninnens bursdag, men en av guttene selv ikke H. kjente. Og han spanderte ikke bare etegildet, han ga meg også taxipenger hjem. Franskangst til tross, jeg gjør meg tydeligvis i Kina.
6. mars 2009
[Om japansk fanatisme.]
Jeg er redd de har begynt å oppdage den noe sykelige besettelsen.
Japaner: Tine, det er velkomstfest for alle de nye japanerne på Peking University i morgen.
Tine: Kult. Skal du dra?
Japaner: Nei, men jeg tenkte at om du ville dra, så har jeg nummeret til en av de som arrangerer. Jeg kan hooke deg opp om du vil?
Tine: Hm. Ja, kanskje det. Jeg kan tenke på det?*
Det tok én uke i den nye klassen min. Jeg som trodde at jeg hadde skjerpet meg.
*Har allerede vært på to. Det er jo de samme japanerne som drar på de samme tingene. Det er jo ikke å legge skjul på at hun ene ekstatiske norske (meg) pleier å bli gjenkjent.
Japaner: Tine, det er velkomstfest for alle de nye japanerne på Peking University i morgen.
Tine: Kult. Skal du dra?
Japaner: Nei, men jeg tenkte at om du ville dra, så har jeg nummeret til en av de som arrangerer. Jeg kan hooke deg opp om du vil?
Tine: Hm. Ja, kanskje det. Jeg kan tenke på det?*
Det tok én uke i den nye klassen min. Jeg som trodde at jeg hadde skjerpet meg.
*Har allerede vært på to. Det er jo de samme japanerne som drar på de samme tingene. Det er jo ikke å legge skjul på at hun ene ekstatiske norske (meg) pleier å bli gjenkjent.
5. mars 2009
[Om gangsterfeber i Beijing.]
Det siste nye er at jeg har fått en ny gangstervenn. Eller, jeg har fått en ny venn og jeg er temmelig sikker på at han har operert som gangster før han kom hit. Basert på hva? Jo, nå skal du høre:
Pros:
Pros:
- Min første ledetråd var gangstergangen og gangsterklærne. Gangsterfaktene. Han dumpet ned på den eneste ledige plassen på hele bussen. Den ved siden av meg. Beleilig.
- Jeg sa hallo, og han sa hallo. Så begynte han å snakke om crewet sitt hjemme. Dududududuuuu. Clue nummer to. Alle vet at "Crew" er et typisk gjengord.
- Deretter sa han at han nesten tenkte å emigrere til Kina. Det gjør man ikke med mindre man har noe å flykte fra. Jeg velger selvsagt å tro at dette er det sterkt belastede gjengmiljøet i Vancouvers gater.
- Til venninnen min skal han ha sagt at han sluttet som eiendomsmegler etter at en kar på jobben ble myrdet. Til meg sa han at han sluttet på jobben for å komme til Beijing. Aner jeg en sammenheng? Selvsagt.
- Han har valgt å bosette seg på andre siden av byen selv om han går på skole like ved der jeg bor. I Beijing. Som er enormt. Og det gjorde han for å "unngå trøbbel." Det er jo faktisk ganske så spesielt. Skoleveien hans i seg selv tar jo en halv dag.
- Han drar ermene nedover liksom når han går med jakke. Jeg tenkte at det garantert var for å skjule gjengtatoveringene. Det viste seg at jeg skulle ha feil på dette punktet. Om han har gjengtatoveringer er de ihvertfall ikke plassert på steder som kan synes om man går med t-skjorte. Smart.
- I dag fikk jeg høre at etter jobben som eiendomsmegler jobbet han som profesjonell pokerspiller. Om han ikke har vært en gategangster har han sannsynligvis vært i mafian. Og det er faktisk hakket verre. Kinesiske triader? Jeg sier ikke mer.
- I bursdagen min satt han ved siden av Stavanger. Stavanger mener at den eneste sannsynligheten han har hatt for å drepe er om han kom til skade for å kaste en kalkulator i hodet på noen. Jeg mener at ungdommen nå til dags er kapable til det meste.
4. mars 2009
[Om en altfor god romkamerat.]
Dette innlegget gjør seg i grunn best med musikk til. Anbefaler derfor at du loader musikkvideoen "mens du tenker på noe vakkert." (Sitat hentet fra Mr. Lee. Jeg er så flink til å finne relevanse noen ganger).
I dag kom Stavanger inn på rommet mitt i en trang rosa t-skjorte. Altfor trang. Altfor rosa. Altfor akkurat sånn jeg ville ha den.
-Se hva kjæresten min har sendt til meg fra Korea.
Jeg kjente klumpen i halsen. Misunnelsen. En Big Bang t-skjorte, akkurat sånn jeg har ønsket meg siden jeg gjenoppdaget Big Bang for en måned siden. Jeg har lett gjennom alle markeder. Spurt alle koreanske jenter jeg kjenner. De har rett og slett ikke vært å oppdrive i Kina. Jeg kremtet anstrengt og lurte på hvor man i så fall kunne få tak i en sånn en. Tanken på å bestille den fra venner i Korea hadde nemlig slått meg mer enn én gang, men det var jo ikke like kult å gå med samme t-skjorte som han jeg bor med. Og spesielt ikke når jeg visste at ingen i hele Beijing ville verdsette den så mye som meg. Herregud, Stavanger kom aldri i verden til å bruke den en gang. Og der satt jeg og syntes mildt sagt fryktelig synd på meg selv.-Se hva kjæresten min har sendt til meg fra Korea.
Men så skjedde det vidunderligste. Han tok av seg t-skjorten. Og lo. Masse. For t-skjorten hadde vært til meg fra begynnelsen av. Han hadde kjøpt en button til meg også. Matchende. Så jeg kunne feste den utenpå jakken min i stedet for å fryse halvt i hjel på vei til skolen i Beijings kuleste t-skjorte.
Alt er kult med den. Selv teksten i nakken: "This makes you look cool".
Jeg skal selvsagt gå med den på skolen i morgen. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke kommer til å få sove i natt. De koreanske jentene i klassen min kommer til å dø av misunnelse.
Jeg skal selvsagt gå med den på skolen i morgen. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke kommer til å få sove i natt. De koreanske jentene i klassen min kommer til å dø av misunnelse.
3. mars 2009
[Om å bli anerkjent av sine egne.]
Hun ropte fra andre siden av skolekantinen.
Hun: TINE!? TINE?!
Jeg snudde meg sakte. Det var da voldsomt til mas. Før jeg rakk å se hva som kom hadde en liten asiatisk kanonkule truffet meg i magen og nå prøvde hun med korte armer å nå helt rundt livet på meg.
Hun: Det er deg, Taiwan-Tine, ikke sant?
Jeg hadde utvilsomt aldri møtt dette mennesket før i mitt liv. Allikevel, hun visste tydeligvis hvem jeg var. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule forvirrelsen, men tydeligvis ikke godt nok. Kinesisken hennes fortalte meg at hun sannsynligvis var taiwaneser. Et raskt overblikk da jeg endelig fikk henne på avstand var nok til å konstantere at antagelsen min var rett.
Hun: Jeg gikk også på Tunghai i Taiwan da du gikk der. En av lærerne dine er bestevennen min. Jeg har vært med på noen av skolefestene dine. Jeg har bilder av deg hjemme. Så gøy å se deg igjen!
Hun var så sprudlende og overlykkelig for å se meg at humøret smittet, og sekunder senere sto jeg og hoppet, jeg også. Det bør allikevel sies at det ikke nødvendigvis var gjensynsglede, men heller at en taiwaneser faktisk hadde kalt meg Taiwan-Tine.
Hun studerer kinesisk med andre kinesere på skolen min. Verden er jammen meg liten.
Hun: TINE!? TINE?!
Jeg snudde meg sakte. Det var da voldsomt til mas. Før jeg rakk å se hva som kom hadde en liten asiatisk kanonkule truffet meg i magen og nå prøvde hun med korte armer å nå helt rundt livet på meg.
Hun: Det er deg, Taiwan-Tine, ikke sant?
Jeg hadde utvilsomt aldri møtt dette mennesket før i mitt liv. Allikevel, hun visste tydeligvis hvem jeg var. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule forvirrelsen, men tydeligvis ikke godt nok. Kinesisken hennes fortalte meg at hun sannsynligvis var taiwaneser. Et raskt overblikk da jeg endelig fikk henne på avstand var nok til å konstantere at antagelsen min var rett.
Hun: Jeg gikk også på Tunghai i Taiwan da du gikk der. En av lærerne dine er bestevennen min. Jeg har vært med på noen av skolefestene dine. Jeg har bilder av deg hjemme. Så gøy å se deg igjen!
Hun var så sprudlende og overlykkelig for å se meg at humøret smittet, og sekunder senere sto jeg og hoppet, jeg også. Det bør allikevel sies at det ikke nødvendigvis var gjensynsglede, men heller at en taiwaneser faktisk hadde kalt meg Taiwan-Tine.
Hun studerer kinesisk med andre kinesere på skolen min. Verden er jammen meg liten.
2. mars 2009
[Om bursdagshelgen.]
Stavanger og jeg har nettopp spist bursdagsgelé med ekte vaniljesaus. Bringebær- og sitrongelé faktisk, etter Verstevennens oppskrift, men det må du aldri si til henne, for da blir hun så hoven. Det har vært en av de bedre bursdagshelgene på mange år, selv om den har vært så hektisk at ikke en eneste skolebok er åpnet, og geleen måtte vente til dagen etter. Jeg er så sliten at det er godt å vite at det i det minste er et år igjen til neste gang.
Vi begynte med gangsterpartiet på fredag. Jeg har jo fått en gangstervenn på skolen. Han går med gangsterklær, bruker ord som "Crew" når han snakker om vennene sine hjemme i Canada, og har alle de riktige gangsterbevegelsene. I tillegg har han bestemt seg for å flytte til Beijing på permanent basis. Utvilsomt for å slippe unna det ekstremt lugubre miljøet han har vanket i før. Allikevel, han er en hyggelig kar, og da vi allikevel hadde invitert femti stykker til festen vår, så jeg ikke noe i veien for at han skulle også få komme. Da jeg nevnte at det var en gangsterfest og jeg helst så at han kledde seg ut, nektet han. Major skuff. Jeg tolket det allikevel som at det nok helst skyldtes at han så seg selv allerede i gangsteroutfiten. Dette er selvsagt noe jeg ikke har turt å si til han enda. Vi er tross alt ikke så gode venner enda. Han kan jo drepe meg.
Til tross for at flertallet hadde droppet å forstå at man skal kle seg ut på temafester, vil jeg påstå at utfallet allikevel var over all forventning for de som faktisk gjorde det. Til tross for at det bare var ti ut av over tretti stykker.
Lørdag var det fest på skolen min for alle japanerne. Det går over to tusen japanere på skolen min. Jeg var derfor en selvsagt gjest, og briljerte stort med mine standardfraser "Hello nipples" og "Unnskyld, men lever du på foreldrene dine enda?". Da festen var ferdig dro Nintendo-japanerne hjem for å spille nintendo. Snehvit (jentekoreaneren min) og en japaner ble igjen med meg, og sammen gikk vi litt frem og tilbake, før japaneren bestemte seg for at han var sulten. Klokken var jo bare ti. Vi gikk til nærmeste restaurantområde. Da ringte en amerikansk kamerat av meg og sa han satt på en kafé i nærheten. Snehvit ba meg løpe bort og si til hei til han. De skulle bare bli stående. Ok, sa jeg. Et kvarter senere fikk jeg beskjed om å dra til Nintendo-japanernes leilighet. Og jeg måtte skyndte meg.
Det burde jo ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt. Men det gjorde det faktisk ikke. Da jeg kom i leiligheten hadde de slukket alle lys og det sto iskake på bordet. Gull, gull, gull.
Og etterpå tente vi lys på kaken til japaneren som skulle dra, og så sang vi like så godt for henne også. Merk japaneren til venstre. Han hadde prøvd å bleke håret for å få samme hårfarge som meg. Svært skuffet lurte han på om jeg kunne være med til frisøren neste uke, så de kunne faktisk få fargen han ønsket seg.
Lørdag var det fest på skolen min for alle japanerne. Det går over to tusen japanere på skolen min. Jeg var derfor en selvsagt gjest, og briljerte stort med mine standardfraser "Hello nipples" og "Unnskyld, men lever du på foreldrene dine enda?". Da festen var ferdig dro Nintendo-japanerne hjem for å spille nintendo. Snehvit (jentekoreaneren min) og en japaner ble igjen med meg, og sammen gikk vi litt frem og tilbake, før japaneren bestemte seg for at han var sulten. Klokken var jo bare ti. Vi gikk til nærmeste restaurantområde. Da ringte en amerikansk kamerat av meg og sa han satt på en kafé i nærheten. Snehvit ba meg løpe bort og si til hei til han. De skulle bare bli stående. Ok, sa jeg. Et kvarter senere fikk jeg beskjed om å dra til Nintendo-japanernes leilighet. Og jeg måtte skyndte meg.
Det burde jo ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt. Men det gjorde det faktisk ikke. Da jeg kom i leiligheten hadde de slukket alle lys og det sto iskake på bordet. Gull, gull, gull.
Og etterpå tente vi lys på kaken til japaneren som skulle dra, og så sang vi like så godt for henne også. Merk japaneren til venstre. Han hadde prøvd å bleke håret for å få samme hårfarge som meg. Svært skuffet lurte han på om jeg kunne være med til frisøren neste uke, så de kunne faktisk få fargen han ønsket seg.
På bursdagen min våknet jeg opp til at Stavanger lagde pannekaker på kjøkkenet. Vi ringte H, og en time senere satt vi og spiste pannekaker med Nora jordbærsyltetøy, nugatti, og altfor mye bacon. Det skulle jeg gjerne lagt ut bilder av, men sant og si var jeg så opptatt med å spise at jeg glemte å ta bilder av det hele.
Etterpå dro jeg til gamleskolen min for å møte Lille Stavanger og den fransken kjæresten hennes. Været var fint. Såpass tanbart at vi skulle ha piknik ute i solen. Lille Stavanger og jeg gikk i minst åtte timer (sånn omtrent), men til slutt fant vi innsjøen kjæresten hennes hadde snakket om. I ettertid ser jeg jo at den enkleste måten nok hadde vært å bare spørre en av de tusen turistguidene som ledet kinesiske turistgrupper rundt på universitetet.
Vi drakk fransk vin, og spiste sushi, og bagetter med brunost. Litt kulturell fusjon må man nesten regne med når du bor i det mest internasjonale området i Beijing.
Kjæresten kom etterhvert med kaker. Han visste ikke hva jeg likte så han hadde kjøpt de tre han likte best.
Det gjorde i grunn dagen akkurat så bra som man kunne få den.
På kvelden møtte jeg H. og vi hadde et større etegilde på den indiske restauranten i Wudaokou. Deretter ville jeg helst hjem, noe redusert etter helgens tidligere strabaser, men enda mer redusert etter fjorten retter curry. H var allikevel ikke helt klar for det enda, og vi endte opp på La Bamba med hver vår skadeskutte daiquiry. Da vi endelig hadde klart å få dem i oss var statusen omtrent som på bildet, og vi bestemte oss for å gå hjem. Sengen har sjeldent fristet mer.
Hurra for meg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)