11. mars 2009

[Om å sakte knuse isen.]

Jeg skjønte ikke hvordan det store flertall i klassen min tenkte, da de på første skoledag introduserte seg selv ved å si at de var beskjedne. Det kommer kanskje som en bombe, men jeg finner det svært sjeldent et flatterende trekk, og av hensyn til både dem og mitt eget, pleier jeg å unngå slike mennesker så langt det er mulig. Da de fortsatte med å si at de allikevel ønsket seg venner, men helst så at motparten tok kontakt med dem, kniste jeg for meg selv. Dette fenomenet hadde jeg aldri vært vitne til før.

Det har dessverre vist seg å være sant. I dag hadde tyskeren i klassen med seg sjokolade som han delte ut i storefri. Alle kastet seg over, takknemlige for at han ved denne gesten hadde klart å slå ihjel tre minutters pinlig stillhet.

Dessverre tar det ikke fullt tyve minutter å spise opp en liten sjokoladebit. Derfor, i en handling av ren desperasjon (dette har tross alt pågått noen uker), da stillheten atter en gang kom snikende, knøt jeg like så godt skjerfet mitt rundt hodet, og gjorde noen skyhøye Bruce Lee spark mens jeg fløy gjennom rommet. De fire indonesiske jentene i klassen begynte en heftig diskusjon om hvilken farge japanske kamikazepiloter brukte på hodebåndene sine, og før jeg rakk å lande etter siste hopp var det så mye bråk at læreren som var kommet inn måtte faktisk be sirkuset om å dempe seg.

Jeg stiller meg tvilende til at det kommer til å holde seg. Om jeg elsker asiatere aldri så mye, det burde være en lov mot å sette tretten asiatiske jenter i en klasse på tilsammen 18.

2 kommentarer:

aberlour sa...

ni hao! jeg ramlet over bloggen din via en tilfeldighet, slik er det gjerne. - Jeg bor i Wudaokou nå og da, rundt hjørnet for McDonalds :) Ikke mange nordmenn her altså!

Tine sa...

Nei så gøy! Hva gjør du her? Jeg synes det er nordmenn OVERALT jeg!