7. mars 2009

[Om det utenkelige.]

Jeg opplevde en av mine topp ti verste marerittseanser i går. Det begynte med at H. overtalte meg til å bli med i en bursdagsmiddag til en i klassen hun egentlig ikke kjente. Hot pot. Fêtt nok.

Det hun unnlot å fortelle meg var at jenta i klassen var fransk. Det hun derimot valgte å ikke legge det minste skjul på, og ihvertfall ettersom rommet vi var blitt tildelt lot til å bare bli fullere og fullere av franksmenn, var at jeg hadde studert fransk. Seks år til og med. Jeg sparket H. i foten, uten å tilsynelatende få noen respons.

Borddamen min var en bitteliten, kjempepen, og supergrasiøs fransk jente med altfor perfekte negler, og et hår som må ha vært et lite helvete i seg selv når hun spiste, for det var langt, silkeblankt og hang nedover skuldrene hennes. Hun var alt det jeg aldri kommer til å bli, og jeg bestemte meg for å hate henne allerede. Så kom maten på bordet, og H. sørget for å fylle hot poten min med fiskeboller. Fiskeboller i Kina er ikke sånn som de hjemme. De er mer sprettballlignende, både i konsistens og form. Jeg fisket opp en med spisepinnene, men før jeg visste ordet av det, datt den ned på kanten av risbollen min, med et elegant "splatt" spratt videre til glasset hennes, stolryggen hennes, og så landet den perfekt ned på setet hennes. Jeg svelget. Hun så på meg. Det ble veldig kleint i ti sekunder, før jeg valgte å den eneste naturlige i en slik situasjon. Jeg lot som jeg ikke hadde latt merke til det. Vi snudde oss bort fra hverandre i noen minutter til, før hun med et sarkastisk smil sa:

"Ok, let's speak French."

Jeg hostet altfor høyt til at det på noen måte kunne virke troverdig, mens jeg sendte et titalls onde eder til de fem fransklærerne jeg har hatt i mitt liv. Ikke skjønner jeg hvordan de kan påstå at fransk er det nye verdensspråket. Om det skjer flytter jeg, ass. Jeg så henne inn i øynene og sa "Månn djø, skjønne sveppa," med sterkt trykk på alle konsonantene.

Vi ble i grunn aldri så gode venner, hun og jeg.

Og om noen lurte, så viste det seg halvveis ut i middagen at det ikke en gang var den franske venninnens bursdag, men en av guttene selv ikke H. kjente. Og han spanderte ikke bare etegildet, han ga meg også taxipenger hjem. Franskangst til tross, jeg gjør meg tydeligvis i Kina.

3 kommentarer:

Ghost of Goldwater sa...

Jeg har aldri hatt mer sympati og medfølelse. Et rom fullt av franskmenn er jo selve definisjonen på helvete. Mon dieu, som jeg hater de folka.

maja sa...

takk for måten du skriver på.

Tine sa...

GoG: De sa det faktisk selv under middagen også. Franskmenn er det mest uspiselige folket i verden sa de. Min angst går kun språkmessig. Det er greit når vi kan snakke engelsk egentlig.

Maja: Velbekomme.