[Om dagen derpå.]

Bedre med kleint på jobben enn klein på jobb, sa Verstevennen.

Og det bestemte jeg meg for at hun skulle ha rett i.

[Om rave to the grave.]

Jeg var på Willy Wonka Sjokoladerave i helgen. Selvlysende smilies, og neon-klær. Som vanlig ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Jeg hadde åtte lightsticks på kroppen da jeg forlot huset. Det var jo tross alt "fashion jewellery".

Her er noen bilder fra forberedelsene:

På dagen ble lillesøster med til byen for å finne riktig rave-outfit. Det var hun som oppdaget de kuleste brillene i verden.

Og jeg følte virkelig at lykken var nær, da Verstevennen og jeg falt i spader over de samme grusomme tightsene, og vi i felles ekstase erklærte kjærlighet ved første blikk.

Jeg har bekjentskaper som lærte bort nok om å worke kænsene (det heter visst "å male") til at selv jeg følte meg stødig nok til å pynte på mine egne klær.

Og klærne ble så bra at bror ble misunnelig og laget sin egen rave-tee.

Jeg må nesten nevne samtalen jeg hadde med Modern den morgenen:
Tine: Kan jeg ha kjellerstuen i kveld? Jeg skal ha vors.
Modern: Klart det, hva skal dere i dag?
Tine: Vi skal på rave.
Modern: Så hyggelig.
Tine: ...

[Om ferieavvikling.]

Partner in Crime: Jeg sliter med å få fri den dagen jeg reiser på ferie.
Tine: Men det er jo lenge til?
Partner in Crime: Jeg vet. Allikevel, helt umulig, for tydeligvis er alle på ferie, og det er kun sjefen min som har oversikt.
Tine: Men får dere ikke timelister? Det må du nesten spørre om hvis ikke.
Partner in Crime: Joda, men det er allikevel litt vanskelig. Det står liksom ikke "Julie er på Malta". Det står bare "Julie har fri".
Tine: ...

[Om mitt livs pinligste helg III.]

Sånn i ettertid innser jeg jo det at dette ikke var et av mine stolteste øyeblikk. Interessant og helt tilfeldig valgt trivia om bildet: Minutter etter at bildet ble tatt, fikk mediestaben på NM i Speiding '08 telefon fra Slottet om at de mente vi hadde vært for nærgående, noe vi stilte oss totalt uforstående til.

Forkastede bildetitler: "Jeg møtte en kjendis," "Tre gode venner," "Bakgrunnstøy," "Finn én feil," "Hva sier de?" "(Fyll inn selv)."

Forslag til "Hva sier de": "Nei, jeg aner faktisk ikke hva som skjedde med Stig Van Eijk heller, men jeg skal ikke legge skjul på at det har også opptatt meg mye den siste tiden."

Fra venstre: Hennes Majestet Kronprinsesse Mette-Marit, Tine, og Speidersjefen i Norges Speiderforbund, Lars Atle Andersen.

[Om å ikke passe inn II.]

Om forrige helg var pinlig grunnet (blant annet) overpynting, tok jeg grundig igjen andre veien denne helgen. Jeg har sjeldent følt meg så utilpass, det er virkelig noe i det om at det kun er de andre som burde føle seg forlegne om man selv stiller utpreget oppstæsjet. Og om de så gjorde det, så skjulte de det jammen meg godt.

Fredag kveld sto jeg utenfor Chat Noir og ventet på Verstevennen og Partner in Crime. Det var NHH-revyoppsettning, med en tydelig forhåndsbestemt dresscode som hadde gått meg hus forbi. Riktignok hadde jeg kjørt godt på med sminke, og jeansene ervervet på mandagens bytt og få klær-kveld satt bedre enn bare litt pent på, men allikevel, jeg følte meg sett litt ned på av det øvrige publikum. De røde kawasakiene mine sto mer ut enn noen gang før, og denne gangen var det ikke fargen som tiltrakk oppmerksomheten. Heller at hælene var fem centimeter lavere enn noen av de andre jentenes stilletter, og dessuten var eierne, uten unntak, iført kjoler av sateng og silke og sånn. Jeg angret bittert på at jeg droppet perlekjedet jeg lenge hadde vurdert før jeg dro hjemmefra. Samtlige av guttene i dress enset meg ikke en gang, og jeg innså at selv om jeg hadde husket lipgloss, hadde det ikke hjulpet det minste. Det er vanskelig å ta folk på sjarmen når de ikke en gang legger skjul på at du er komplett uinteressant.

Av overstående grunner flyttet jeg meg dermed bort til Burger King for å vente der i stedet. Det hadde vært tidenes nedtur å få en reprise av den foregående helgens "Du hører ikke helt til her".

Minutter senere kom Verstevennen. I høye hæler, men kjolen var heldigvis lagt igjen hjemme. Like etterpå møtte vi også Partner in Crime. Hun hadde Blikket i øynene.

"We don't belong here."

Allikevel, det skulle vise seg at noen ting faktisk er litt lettere å kimse av når man er tre. Og når alt kom til alt, å se Brille i converse (praktisk talt ubrukte enn dog!) og pannebånd på revyscenen var så innmari verdt det.

[Om mitt livs pinligste helg II].

Kvelden forløp seg slik jeg hadde regnet med. Jeg dro sjøspeider-kortet mitt med "glemt" liggeunderlag, og fikk sove på hyttens eneste sofa. (Det var ikke sant, det lå godt skjult under alle klærne mine). Jeg hadde inngått en avtale med gutten med det største kameraet, om at han skulle ta alle bilder, mot at jeg skulle få skrive alle artikler. God deal syntes jeg, helt til han foreslo for oss begge å stå opp seks. Etter en lengre diskusjon ble vi enige om kvart på syv.

Jeg sto opp halv åtte av prinsipp.

Da jeg skulle til å velge ut dagens påkledning, spurte jeg, mest meg selv, hva som var dagens outfit. Det ble med ett stille i rommet, uten at jeg gadd å bry meg noe nevneverdig om det, og fortsatte småpraten med meg selv. En av de eldste speiderlederne kom så bort til meg, og spurte om jeg virkelig ikke hadde tatt med meg speiderskjorte.

-Hæh, sa jeg.
-Hva, sa hun.
Og så var vi begge veldig sjokkerte, bare av helt motsatte grunner.

Etter fire kopper te, tråkket jeg opp til lederteltet for frokost. Fortsatt sjokkskadet over den traumatiske morgenen, hadde jeg en aldri så liten utblåsning mot alle høyere makter over at det ikke var et eneste sukkerholdig pålegg å få. Nugatti var faktisk en av hovedårsakene til at jeg begynte i speideren. Trass gikk jeg tilbake til hytten for en aldri så liten powernap.

Da jeg kom inn, satt det kun ett menneske i lokalet.

-Halla, sa jeg.
-Hei, sa han.
-Hva gjør du? sa jeg.
-Blogger på speidersjefens blogg, sa han.
-Haha, så teit. Har speidersjefen egen blogg, sa jeg.
-Ja, jeg har faktisk det, sa han.

Vi snakket ikke så mye etter det. Tror han var litt fornærmet over at jeg ikke visste hvem han var. Det er ikke alle menn som blir hønks fordi de bare uniform, for å si det sånn.

Dagen videre ønsker jeg ikke fortelle mer om. Dere skjønner kanskje hvor ting bar videre. Det hjalp at venninnen min kom, i ført tre lag sminke, tights og verdens korteste kjole. Det hjalp mye.

Senere på kvelden var jeg, som sagt, i bursdag til moren til Verstevennen. Der ble jeg introdusert til alle som datteren hun var glad hun ikke fikk. Men det var greit. Det er lov å le av meg, så lenge det går på mine premisser.

[Om mitt livs pinligste helg I].

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har overgått meg selv i pinligheter denne helgen, og det kun ved å være meg selv. Greit nok, jeg hadde kanskje forutsett litt av det, men den samlede sluttsummen er faktisk betydelig mye høyere enn det jeg selv selv i mine villeste drømmer ville ant at skulle skje.

Det begynte sånn som det som regel alltid gjør: Verstevennen og jeg fikk en idé. Vi hadde fått mail om at det skulle arrangeres NM i speiding i Asker, og de trengte folk som kunne stille som ledere. Ingen av oss har da noen gang vært noen særlige speideremner, men stolte optimister som alltid, og vi meldte oss lett på uten betenkeligheter. De kom til gjengjeld ganske fort da Verstevennen plutselig meldte avbud, en uke for avreise. Da hadde jeg allerede rukket å selge saken til aviser (flertall), ledd hånlig av det med opptil flere, og meldt avbud på slike ting man egentlig ikke skal si nei til. Hodet mitt var tomt for gode unnskyldninger, og det hele endte med at jeg dro alene.

Jeg tror det var første feilen. Hadde vi vært to, hadde vi hatt de obligatoriske paniske pakketelefonene kvelden i forveien. Eksempelvis, "Hva skal du ha på deg?" eller "Tar du med deg negllakkfjerner?". Dette ble ikke gjort. I stedet slang jeg raskt alt jeg tenkte kunne være hendig på sommerleir ned i en liten sort trillekoffert, og dro avsted. Lørdagen var jeg invitert i 50-årsdagen til Mamma Vedeler (eller var ikke 43 vi ble enige om?), og det var stor overvekt av forskjellige forslag til ting jeg kunne ha på meg i bursdagen, og fint lite annet.

De begynte å le allerede i det jeg steg ut av bilen på parkeringsplassen, guttene som sto og ventet på å få samlet patruljene. Jeg oppdaget temmelig fort at jeg var den eneste i milevis omkrets som ikke var iført speiderskjorte. Jeg hadde ikke en gang vurdert å ta den med. I de lette sommersandalene mine løp jeg bort til han som hadde ansvaret for at ingen kjørte oppover i skogen mot leirområdet, og lurte på om det var noen mulighet for at jeg kunne få kjøre opp. Jeg hadde jo med meg en trillekoffert og det funket dårlig å måtte gå langt med den innover i skogen. Han målte meg opp og han målte meg ned. Skjørt og perleøredobber. Trillekoffert? Det hjalp ikke om jeg var aldri så mye sjøspeider, snarere tvert i mot. Jeg gikk krokrygget tilbake til bilen og bestemte meg for å ta ut det minst nødvendige. I det jeg åpner kofferten brøt et latterbrøl ut, og en skygge falt over bilen. Guttene stimlet. Pinlig, min sjokkrosa BH lå øverst. Jeg ga fra meg noen sjøhulkaktige eder, og til guttenes hånlige tilrop, plukket jeg ut et x antall gjenstander det i følge dem var liten sannsynlighet for at jeg fikk bruk for: Rettetang, de to ekstra skoparene mine, den ene sminkepungen, og paraply, for å nevne noe. Jeg satte så på meg primadonna solbrillene mine, koffert i den ene hånden, og ga meg løs på den lengste kilometeren i manns minne.

Det som skjedde så, var ikke min feil.

Halvveis opp lå en gård jeg hadde forstått det slik at pressen skulle bo på. En av de tidligere nevnte guttene skulle vise seg å være vakt, og etter at jeg hadde erkjent at jeg ikke hadde eget telt, mente han det var en god idé at jeg la meg i det absolutt borteste teltet. Slik klarte han ikke bare å skaffe meg tilnavnet for hele resten av leiren "hun med trillekofferten, vel," men også å trykke meg så langt ned at jeg bare ville gråte. Teltet var stort, tomt, og garantert fullt av dyr. Jeg gikk tilbake til gården og gråt nesten min bare tårer igjen, da jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne hente kofferten min. Jeg skulle få sove på sofa.

Etterpå fulgte en enda verre Walk of Shame, hvor alle de som bare hadde hørt om trillekofferten, nå kunne få se den i aksjon. Barn skal behandles rettferdig.

Den kvelden lot jeg lederkro være lederkro, og i stedet ble jeg sittende inne på presserommet.

De andre snakket om hvor mye merkene deres var verdt for samlere, om speidereffekter de hadde, suvenirer fra tidligere samlinger, og hva som skjedde i NM året før.

Needless to say: Jeg hadde fint lite å bidra med til diskusjonen, og begynte allerede å telle timer til søndagen. Heldigvis var det nett på pressekontoret, og da meldingen til Partner in Crime tikket inn med spørsmål om hvordan det gikk, kunne jeg sende en lengre mail med emnet:

I don't belong here.

[Om at lillesøster ikke er en kid lenger.]

-Det ender alltid opp med at jeg bruker dine ting til slutt, sa lillesøster med et glis.

Hun skulle i bursdag og så akkurat så smashing ut som det seg hør og bør etter tre timer på badet, 28 klesskift, og omtrent like mange kranglerunder om hva som passet sammen. Vi hadde blitt enige til slutt. Min sminke. Min hårspenne. Min topp. Min genser. Mitt belte. Mine sko. Om ikke helt på mine premisser.

Sannheten var at hun uansett så bedre ut med det enn meg. Men det var en hemmelighet jeg ikke skulle fortelle henne med det første.

-Der ser du, det er jo det jeg også sier, sa jeg i stedet, og hintet til alle de gangene hun var blitt tatt på fersk gjerning i å låne klær hun egentlig ikke fikk lov til å bruke, og derfor nektet for å ha rørt. Hun bet seg i leppen og kniste.

Deretter ga hun meg en parfymestenket klem før mobilen ringte for trettende gang denne timen, og hun løp med skoene klikkende mot parketten inn på rommet sitt igjen.

[Om alternative løsninger.]

Jeg har mistet det taiwanske førerkortet mitt, og ringte til Taipei Representative Office i Oslo for å høre om de kunne utstede et nytt. Det kunne de ikke, men de hadde et godt tips om hva jeg kunne gjøre i stedet:

- Ta på deg en utringet topp. Utnytt blå øyne og store pupper for alt det er verdt, og dra bort på politistasjonen. Det ordner seg da.

Jeg ble så paff at jeg ikke en gang tenkte på å spørre om dette var vanlig praksis.

Da jeg senere ba om å få snakke med sjefen til vedkommende (som jeg kjenner) var han plutselig ute til lunsj. Og i et møte. Og ikke tilstede før i neste uke. Så leit at jeg ringte akkurat da han var mest opptatt.

[Om å være glade i hverandre.]

Modern spurte i dag om jeg kunne brenne en CD med mando-pop til henne før jeg drar min vei igjen. Så hun har noe å huske meg med liksom. Helt ærlig er det ikke så mange andre som har ytret ønske om noe slikt. Litt rart egentlig. Men det betyr ihvertfall helt sikkert at mammaen min er glad i meg.

I hjem #2 er de nok også ganske glad i meg. Beviset for dette er at selv vaskehjelpen jeg aldri har møtt, synes jeg er verdig en hedersplass. Og det varmer jo ganske mye.

[Om at selv halvfulle glass kan renne over.]

Det er blitt sagt en del ting i det siste, som har bygget seg opp mot det endelige raset som kom i dag. Jeg sliter litt med å bestemme meg hvor jeg skal begynne, for det er veldig mye jeg skulle ønske jeg kunne ta tak i, men jeg klarer det ikke. Det jeg vil ha frem er uansett at nå har jeg fått nok. Nok av generalisering, stereotyping, trangsynhet, og den drittslengingen det praktisk talt er umulig å unngå med en gang jeg møter noen som bor mer enn 3 mil fra huset mitt (satt litt på spissen).

Jeg skjønner jo at det er morsomt med disse vitsene om folk fra Bærum. Man ler jo av bergensere, samer, pakistanere, polakker, og nordlendinger også. Det er slikt som hører med i pakken foreldrene mine nok fikk ved kommunegrensen da de flyttet hit. Allikevel, jeg kjenner jo at jeg blir litt lei av at folk er så forbannet fordomsfulle mot oss. Alltid. Hele tiden. Og jeg føler det er temmelig nyttesløst å forklare at de menneskene som har pådratt oss det ryktet som vi har, kun er en ubetydelig brøkdel av den samlede befolkningen, og den mennesketypen finnes over hele landet. For jo mindre man vet om en ting, dess lettere er å gjøre seg opp en formening om det, og å være sikker på at det er nettopp slik.

-Er du stolt over å komme fra Bærum, spurte en kamerat en gang, på starten av vennskapet vårt.

-Ja, sa jeg, og skjønte egentlig ikke hvorfor jeg skulle skamme meg. Han innså fort at om dette vennskapet skulle vare, var det et nokså tåpelig spørsmål å komme med.

Sant og si blir jeg ganske provosert. Bærum er mitt hjem. Her solgte jeg vafler på matbutikken til inntekt for en god sak, trynet på sykkel, og samlet flasker langs skoleveien for å bruke dem opp på sjokolade på Kiwi. Slik de fleste andre fra Bærum også gjorde. Og de fleste andre på min alder nok ellers i Norge også gjorde. Jeg visste jo at det var sagt mest på spøk. En unødvendig ting å hisse seg opp over, men nok er nok altså.

Det er ikke fortjent. Jeg er ganske sikker på at jeg er en hyggelig person. Jeg trenger ikke bli fortalt at jeg ikke er det på bakgrunn av postnummeret mitt. Tenk litt over saken før du kommer bort til meg og forteller at du hater sånne som meg, uten en gang å vite hva jeg heter. Faktisk.

I dag gjorde jeg noe jeg tror jeg aldri har gjort før. I dag gikk jeg hjem og var oppriktig sint.

(Noe jeg selvsagt ikke ga uttrykk for. Kommer da tross alt fra et møblert hjem.)

[Om en sen kveld hjem i taxi.]

I går rakk jeg ikke siste buss hjem. Og ikke toget. En smule irritert over at toget kjørte ett minutt for tidlig, gikk jeg ned fra perrongen for å finne en taxi. Taxisjåføren var hyggelig, og jeg, fortsatt temmelig arg over at jeg ikke hadde rukket annen transport hjem, mente at det var en legitim grunn til å gi meg avslag. Sjåføren dro litt på det, før han sa det var greit. Til gjengjeld måtte vi ringte den single fetteren hans, som nettopp var kommet til Norge fra hjemlandet. Lege var han óg.

Det var en avtale, sa jeg, og ønsket han velkommen så hjertelig jeg kunne. Han fortalte at han nettopp hadde tatt lappen, så da gratulerte jeg han oppriktig med det og.

Sjåføren gliste og stoppet taksameteret på 120 kroner.

Moralen er at det lønner seg å være hyggelig mot våre nye landsmenn. Bokstavelig talt.

[Om å ha en jobb man hater.]

Det er enkelte ting man kun gjør for pengenes del.

En av disse tingene er nattskiftet på Hydro. Jeg har jo egentlig sluttet, men nattskift er jo gode penger. I teorien. Dessuten gir det goodwill hos sjefen (jeg er jo kanskje bransjens dårligste ansatte), og en fortsatt legitim grunn til å stoppe der for gratis mat en kald vinternatt. Ikke at jeg orker tanken på Hydromat, men muligheten er der. Og jeg liker å holde mulighetene åpne.

Natten time for time:

23.00 Skiftet begynner og det er nesten 40 grader bak disken. Jeg går inn til brusen og tester ut nye brustyper. Dette tar elve minutter. Da er jeg lei. Det er syv timer og 49 minutter igjen av skiftet.
00.00 VG, Dagbladet, og Aftenposten er lest. Da er det bare å vente tre timer til neste avislass kommer. Jeg begynner på bladhyllen.
01.00 En av de ansatte, som egentlig har fri, kommer løpende inn for å spørre etter nummeret til politiet. Det går en ganske beruset dame langs E-18. Mens jeg gir han nummeret, hopper jeg i taket av lykke over litt action. Minutter senere innser jeg at jeg burde tilbudt meg å løpe for å finne henne selv. Stasjonen blir dørgende kjedelig når den andre ansatte går igjen.
02.00 Bror 2 med kjæreste kommer innom. De får boller mot at de holder meg med selskap, men går når jeg har fortalt ferdig listen over mine top ten Hydro-øyeblikk. Dette har jeg selvsagt ingen forståelse for overhodet, og i døren sverger jeg på mitt bare liv at det er siste gang de skal få utnyttet meg mens jeg er på vakt.
03.00 En voksen mann, minst ti år eldre enn pappa, prøver å flørte til seg en ekstra sylteagurk ved å blunke til meg. Jeg "glemmer" å legge på noen som helst, og går inn for å tømme oppvaskmaskinen.
04.00 Trøtt nå. Jeg som hater kaffe har drukket tre store kopper. Formen er deretter. Heldigvis er avisene endelig kommet. Det underholder i akkurat 25 minutter. Jeg finner tretti kroner som noen har glemt igjen, og kjøper potetgull for alle pengene.
05.00 En fyr på min alder, tydelig overstadig beruset kommer inn og bestiller en wiener. Og en til. Og en til. Og enda en til. Jeg spør om det er for å forberede bikinisesongen. Ja, sier han. Man er jo hva man spiser. Jeg tenker for meg selv at om jeg hadde levd i forståelse av at man ble lang, tynn, og fikk en jevn gylden farge av å spise wienerpølser, så hadde nok jeg også kjørt i meg fire pølser på rappen. Etter en halv time kommer vennene hans løpende inn for å spørre hva han driver med. Gutten nekter å forlate stedet før han har fått nummeret mitt. Jeg gir han nummeret til stasjonen og han går med et smil.
06.00 Elle, Nemi, Se&Hør, Costume, Woman, Vi menn, Pondus, Hjemmet, Allers... Jeg er kvalm av duften av melis, sirup, boller, potetgull, burgere og pølser. Vi får dessuten dagens første vaffelkunde.
07.00 Skiftet er over, og jeg prøver igjen å innbille meg selv at det var verdt pengene, tross alt. Forsøket er helt forgjeves, og jeg innser atter en gang det unektelige faktum: Jeg hater virkelig å jobbe på Hydro.

[Om høye fjell og dype daler.]

Det er fredag, det er 6. juni, og det er den norske premièredagen for Sex og Singelliv-filmen. Jeg har også vært med og telle dager til filmen, for at for noen uker siden fant jeg meg selv i besittelse av ikke bare én, men to billetter. Bror 2 hadde egentlig tenkt til å gå med kjæresten sin, men så kunne ikke hun, og nå lurte han på om jeg var interessert i å kjøpe dem av han.

Hallo? Selvfølgelig. Jeg slo til på sekundet og bladde opp sedler så det sto etter.

Men til tross for verdens beste søskenforhold, man blir litt skeptisk når slikt plutselig dumper ned i fanget ditt. Litt for lett, rett og slett. Jeg spurte han derfor om hvorfor han ikke tok med seg en kamerat og dro selv. Bror 2 stirret lenge på meg, og så sa han med alvorlig stemme:

-Tine, jeg har aldri før i mitt liv blitt så fornærmet som det jeg ble nå.

Slik lærte jeg at to gutter ikke kan gå sammen å se på Sex og Singelliv-filmen, om de bare er venner.

Senere denne uken fikk jeg mitt livs nest største sjokk. Jeg har nemlig begynt å jobbe på Peppes, og tror du ikke at jeg var satt opp på opplæringsvakt i kveld. Klokken fem.

Det førte derfor til at Partner in Crime og Verstevennen kjøpte billettene av meg. Jeg har forøvrig slått meg til ro med at akkurat det kanskje var like greit. Et sjalusidrama av den typen som det da var far for at ville oppstå, hadde vært vanskelig å komme seg ut av.

test

[Om at man aldri kan bli for mange.]

Modern, Pappa, og Benedicte hadde egentlig planlagt å dra på barnedagen jobben til pappa arrangerte, men plutselig hadde lillesøster ombestemt seg. Hun ville ikke være med. Pappa lokket med klatreveggkonkurranse, Modern med alle b-kjendisene som skulle komme. Selv ikke hoppeslottet fristet (kan du forstå?), og det ble bestemt at om ikke Benedicte skulle være med, dro ingen. Ingen barn, ingen barnedag. Så enkelt var det. Da kom det spisst fra Benedicte:

-Kan dere ikke bare dra, og si at dere venter en liten en?

[Om gode venner.]

Verstevennen og jeg var egentlig de besteste bestevenner i hele verden. Så gode at det ganske fort ble overkill, og siden har vi i grunn likt oss best når vi klarer å stikke små hull i siden av båten. Ikke nok til at vennskapet går under, men allikevel bør det være såpass ondsinnet at, om det ble gjort til ett hvert annet menneske, ville vedkommende bli så hjerteknust at det sporenstraks ville gått hjem og laget en større hatgruppe på facebook om det. Partner in Crime er forøvrig i ferd med å bli immun. Hun gråter ikke så mye lenger.

Her om dagen skulle Verstevennen og jeg i bursdag. Det skulle grilles ute, og vår felles kjølebag var alt annet enn nett og hendig. Følgende skjedde da vi skulle fordele vekten oss i mellom:

Verstevennen: Her, jeg kan bære den, jeg.
Tine: Da kan jeg ta den boksen der.
Verstevennen: Nja... Den er ganske tung da.
Tine: Jammen jeg kan ta den, du tar jo så mye.
Verstevennen: Ok, men bare den boksen.
Tine: Den var ikke så veldig tung. Jeg kan ta noe mer.
Verstevennen: Da blir det veldig tungt for deg. Ikke noe problem, jeg tar det andre.
Tine: Jeg vil veldig gjerne ta noe mer.
Verstevennen: Du får ikke lov.
Tine: Dette var rart. Vi er jo aldri så hyggelige mot hverandre.
Verstevennen: Nei, det føles jo litt feil. Vi var ganske søte da.
Tine: Jeg var søtest.
Verstevennen: Nei, jeg.
Tine: Kjenner du hvordan luften ble mye lettere med en gang?
Verstevennen: Vi er på vei mot et univers i balanse igjen. Da kan vi gå.
Tine: Kan jeg bære den posen?
Verstevennen: NEI!
Tine: Dust.
Verstevennen: Herlig.