[Om gode venner.]

Verstevennen og jeg var egentlig de besteste bestevenner i hele verden. Så gode at det ganske fort ble overkill, og siden har vi i grunn likt oss best når vi klarer å stikke små hull i siden av båten. Ikke nok til at vennskapet går under, men allikevel bør det være såpass ondsinnet at, om det ble gjort til ett hvert annet menneske, ville vedkommende bli så hjerteknust at det sporenstraks ville gått hjem og laget en større hatgruppe på facebook om det. Partner in Crime er forøvrig i ferd med å bli immun. Hun gråter ikke så mye lenger.

Her om dagen skulle Verstevennen og jeg i bursdag. Det skulle grilles ute, og vår felles kjølebag var alt annet enn nett og hendig. Følgende skjedde da vi skulle fordele vekten oss i mellom:

Verstevennen: Her, jeg kan bære den, jeg.
Tine: Da kan jeg ta den boksen der.
Verstevennen: Nja... Den er ganske tung da.
Tine: Jammen jeg kan ta den, du tar jo så mye.
Verstevennen: Ok, men bare den boksen.
Tine: Den var ikke så veldig tung. Jeg kan ta noe mer.
Verstevennen: Da blir det veldig tungt for deg. Ikke noe problem, jeg tar det andre.
Tine: Jeg vil veldig gjerne ta noe mer.
Verstevennen: Du får ikke lov.
Tine: Dette var rart. Vi er jo aldri så hyggelige mot hverandre.
Verstevennen: Nei, det føles jo litt feil. Vi var ganske søte da.
Tine: Jeg var søtest.
Verstevennen: Nei, jeg.
Tine: Kjenner du hvordan luften ble mye lettere med en gang?
Verstevennen: Vi er på vei mot et univers i balanse igjen. Da kan vi gå.
Tine: Kan jeg bære den posen?
Verstevennen: NEI!
Tine: Dust.
Verstevennen: Herlig.