8. juni 2008

[Om å ha en jobb man hater.]

Det er enkelte ting man kun gjør for pengenes del.

En av disse tingene er nattskiftet på Hydro. Jeg har jo egentlig sluttet, men nattskift er jo gode penger. I teorien. Dessuten gir det goodwill hos sjefen (jeg er jo kanskje bransjens dårligste ansatte), og en fortsatt legitim grunn til å stoppe der for gratis mat en kald vinternatt. Ikke at jeg orker tanken på Hydromat, men muligheten er der. Og jeg liker å holde mulighetene åpne.

Natten time for time:

23.00 Skiftet begynner og det er nesten 40 grader bak disken. Jeg går inn til brusen og tester ut nye brustyper. Dette tar elve minutter. Da er jeg lei. Det er syv timer og 49 minutter igjen av skiftet.
00.00 VG, Dagbladet, og Aftenposten er lest. Da er det bare å vente tre timer til neste avislass kommer. Jeg begynner på bladhyllen.
01.00 En av de ansatte, som egentlig har fri, kommer løpende inn for å spørre etter nummeret til politiet. Det går en ganske beruset dame langs E-18.
Mens jeg gir han nummeret, hopper jeg i taket av lykke over litt action. Minutter senere innser jeg at jeg burde tilbudt meg å løpe for å finne henne selv. Stasjonen blir dørgende kjedelig når den andre ansatte går igjen.
02.00 Bror 2 med kjæreste kommer innom. De får boller mot at de holder meg med selskap, men går når jeg har fortalt ferdig listen over mine top ten Hydro-øyeblikk. Dette har jeg selvsagt ingen forståelse for overhodet, og i døren sverger jeg på mitt bare liv at det er siste gang de skal få utnyttet meg mens jeg er på vakt.
03.00 En voksen mann, minst ti år eldre enn pappa, prøver å flørte til seg en ekstra sylteagurk ved å blunke til meg. Jeg "glemmer" å legge på noen som helst, og går inn for å tømme oppvaskmaskinen.
04.00 Trøtt nå. Jeg som hater kaffe har drukket tre store kopper. Formen er deretter. Heldigvis er avisene endelig kommet. Det underholder i akkurat 25 minutter. Jeg finner tretti kroner som noen har glemt igjen, og kjøper potetgull for alle pengene.
05.00 En fyr på min alder, tydelig overstadig beruset kommer inn og bestiller en wiener. Og en til. Og en til. Og enda en til. Jeg spør om det er for å forberede bikinisesongen. Ja, sier han. Man er jo hva man spiser. Jeg tenker for meg selv at om jeg hadde levd i forståelse av at man ble lang, tynn, og fikk en jevn gylden farge av å spise wienerpølser, så hadde nok jeg også kjørt i meg fire pølser på rappen. Etter en halv time kommer vennene hans løpende inn for å spørre hva han driver med. Gutten nekter å forlate stedet før han har fått nummeret mitt. Jeg gir han nummeret til stasjonen og han går med et smil.
06.00 Elle, Nemi, Se&Hør, Costume, Woman, Vi menn, Pondus, Hjemmet, Allers... Jeg er kvalm av duften av melis, sirup, boller, potetgull, burgere og pølser. Vi får dessuten dagens første vaffelkunde.
07.00 Skiftet er over, og jeg prøver igjen å innbille meg selv at det var verdt pengene, tross alt. Forsøket er helt forgjeves, og jeg innser atter en gang det unektelige faktum: Jeg hater virkelig å jobbe på Hydro.

3 kommentarer:

Pejyuu sa...

Aahaha, jeg kjenner meg veldig igjen. Men jeg jobbet heldigvis aldri nattevakt på hydrostasjonene jeg har jobbet på. Som faktisk er to stk.
Jobbet kveld, og det var jammen hakke steike meg nok.

På stasjonen jeg jobbet på i Bergen, så hadde jeg ikke engang et sted å sitte på de timene jeg jobbet. Burde egentlig tilkalt arbeidstilsynet eller noe lurt noe.

Jeg anbefaller deg å finne noe annet noe fort som fy iallefall. Er ingen fremtid på Hydro.

Lin sa...

Åh, jeg kjenner igjen nattevaktshelvetet. Selv om min nattevaktserfaring er fra helsevesenet, da.

Man tror man er skikkelig B-menneske og at det skal gå greit, men det er noe helt annet å være oppe sent på fritiden og kunne legge seg når som helst. Timene fra 4-tiden er pyton.

Hilsen lille solstråle

Esquil sa...

sikkert effing boring for deg, men interessant å lese for oss.