11. juni 2008

[Om å være glade i hverandre.]

Modern spurte i dag om jeg kunne brenne en CD med mando-pop til henne før jeg drar min vei igjen. Så hun har noe å huske meg med liksom. Helt ærlig er det ikke så mange andre som har ytret ønske om noe slikt. Litt rart egentlig. Men det betyr ihvertfall helt sikkert at mammaen min er glad i meg.

I hjem #2 er de nok også ganske glad i meg. Beviset for dette er at selv vaskehjelpen jeg aldri har møtt, synes jeg er verdig en hedersplass. Og det varmer jo ganske mye.

5 kommentarer:

Petter Johan sa...

Litt morsomt Tine. I posten under skriver du om alle fordommene du får som Bærumbeboer, og i denne posten skriver du om venninnens vaskehjelp:)

Jeg liker deg best jeg, selv om du ikke bor i Bergen (som er så mye bedre enn Bærum, på alle måter!)

Tine sa...

Jeg har ikke sagt venninnen min er fra Bærum. Hun slekter fra Bergen (og det merkes, for hun er ganske så kjepphøy til tider).

LillePus sa...

Jeg vil gjerne påpeke at den bergenske delen av familien også har vaskehjelp. Og bor i Bærum. Fordi det er best.

Petter Johan sa...

Hehe, jeg liker både Bergen og Bærum. Jeg er ikke så sikker på at jeg liker lillepus. Jeg føler at det er mye drittslenging om henne, og at det ikke er ufortjent.

vicy sa...

HEI, ikke diss vestlendinger. ^^ Jeg kan egentlig si at jeg er helt bærum(sk). Men mamma og pappa sier jeg er helt vestlending siden begge er fra vestlandet. bbboring!