[Om mitt livs pinligste helg II].

Kvelden forløp seg slik jeg hadde regnet med. Jeg dro sjøspeider-kortet mitt med "glemt" liggeunderlag, og fikk sove på hyttens eneste sofa. (Det var ikke sant, det lå godt skjult under alle klærne mine). Jeg hadde inngått en avtale med gutten med det største kameraet, om at han skulle ta alle bilder, mot at jeg skulle få skrive alle artikler. God deal syntes jeg, helt til han foreslo for oss begge å stå opp seks. Etter en lengre diskusjon ble vi enige om kvart på syv.

Jeg sto opp halv åtte av prinsipp.

Da jeg skulle til å velge ut dagens påkledning, spurte jeg, mest meg selv, hva som var dagens outfit. Det ble med ett stille i rommet, uten at jeg gadd å bry meg noe nevneverdig om det, og fortsatte småpraten med meg selv. En av de eldste speiderlederne kom så bort til meg, og spurte om jeg virkelig ikke hadde tatt med meg speiderskjorte.

-Hæh, sa jeg.
-Hva, sa hun.
Og så var vi begge veldig sjokkerte, bare av helt motsatte grunner.

Etter fire kopper te, tråkket jeg opp til lederteltet for frokost. Fortsatt sjokkskadet over den traumatiske morgenen, hadde jeg en aldri så liten utblåsning mot alle høyere makter over at det ikke var et eneste sukkerholdig pålegg å få. Nugatti var faktisk en av hovedårsakene til at jeg begynte i speideren. Trass gikk jeg tilbake til hytten for en aldri så liten powernap.

Da jeg kom inn, satt det kun ett menneske i lokalet.

-Halla, sa jeg.
-Hei, sa han.
-Hva gjør du? sa jeg.
-Blogger på speidersjefens blogg, sa han.
-Haha, så teit. Har speidersjefen egen blogg, sa jeg.
-Ja, jeg har faktisk det, sa han.

Vi snakket ikke så mye etter det. Tror han var litt fornærmet over at jeg ikke visste hvem han var. Det er ikke alle menn som blir hønks fordi de bare uniform, for å si det sånn.

Dagen videre ønsker jeg ikke fortelle mer om. Dere skjønner kanskje hvor ting bar videre. Det hjalp at venninnen min kom, i ført tre lag sminke, tights og verdens korteste kjole. Det hjalp mye.

Senere på kvelden var jeg, som sagt, i bursdag til moren til Verstevennen. Der ble jeg introdusert til alle som datteren hun var glad hun ikke fikk. Men det var greit. Det er lov å le av meg, så lenge det går på mine premisser.