[Om mitt livs pinligste helg I].

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har overgått meg selv i pinligheter denne helgen, og det kun ved å være meg selv. Greit nok, jeg hadde kanskje forutsett litt av det, men den samlede sluttsummen er faktisk betydelig mye høyere enn det jeg selv selv i mine villeste drømmer ville ant at skulle skje.

Det begynte sånn som det som regel alltid gjør: Verstevennen og jeg fikk en idé. Vi hadde fått mail om at det skulle arrangeres NM i speiding i Asker, og de trengte folk som kunne stille som ledere. Ingen av oss har da noen gang vært noen særlige speideremner, men stolte optimister som alltid, og vi meldte oss lett på uten betenkeligheter. De kom til gjengjeld ganske fort da Verstevennen plutselig meldte avbud, en uke for avreise. Da hadde jeg allerede rukket å selge saken til aviser (flertall), ledd hånlig av det med opptil flere, og meldt avbud på slike ting man egentlig ikke skal si nei til. Hodet mitt var tomt for gode unnskyldninger, og det hele endte med at jeg dro alene.

Jeg tror det var første feilen. Hadde vi vært to, hadde vi hatt de obligatoriske paniske pakketelefonene kvelden i forveien. Eksempelvis, "Hva skal du ha på deg?" eller "Tar du med deg negllakkfjerner?". Dette ble ikke gjort. I stedet slang jeg raskt alt jeg tenkte kunne være hendig på sommerleir ned i en liten sort trillekoffert, og dro avsted. Lørdagen var jeg invitert i 50-årsdagen til Mamma Vedeler (eller var ikke 43 vi ble enige om?), og det var stor overvekt av forskjellige forslag til ting jeg kunne ha på meg i bursdagen, og fint lite annet.

De begynte å le allerede i det jeg steg ut av bilen på parkeringsplassen, guttene som sto og ventet på å få samlet patruljene. Jeg oppdaget temmelig fort at jeg var den eneste i milevis omkrets som ikke var iført speiderskjorte. Jeg hadde ikke en gang vurdert å ta den med. I de lette sommersandalene mine løp jeg bort til han som hadde ansvaret for at ingen kjørte oppover i skogen mot leirområdet, og lurte på om det var noen mulighet for at jeg kunne få kjøre opp. Jeg hadde jo med meg en trillekoffert og det funket dårlig å måtte gå langt med den innover i skogen. Han målte meg opp og han målte meg ned. Skjørt og perleøredobber. Trillekoffert? Det hjalp ikke om jeg var aldri så mye sjøspeider, snarere tvert i mot. Jeg gikk krokrygget tilbake til bilen og bestemte meg for å ta ut det minst nødvendige. I det jeg åpner kofferten brøt et latterbrøl ut, og en skygge falt over bilen. Guttene stimlet. Pinlig, min sjokkrosa BH lå øverst. Jeg ga fra meg noen sjøhulkaktige eder, og til guttenes hånlige tilrop, plukket jeg ut et x antall gjenstander det i følge dem var liten sannsynlighet for at jeg fikk bruk for: Rettetang, de to ekstra skoparene mine, den ene sminkepungen, og paraply, for å nevne noe. Jeg satte så på meg primadonna solbrillene mine, koffert i den ene hånden, og ga meg løs på den lengste kilometeren i manns minne.

Det som skjedde så, var ikke min feil.

Halvveis opp lå en gård jeg hadde forstått det slik at pressen skulle bo på. En av de tidligere nevnte guttene skulle vise seg å være vakt, og etter at jeg hadde erkjent at jeg ikke hadde eget telt, mente han det var en god idé at jeg la meg i det absolutt borteste teltet. Slik klarte han ikke bare å skaffe meg tilnavnet for hele resten av leiren "hun med trillekofferten, vel," men også å trykke meg så langt ned at jeg bare ville gråte. Teltet var stort, tomt, og garantert fullt av dyr. Jeg gikk tilbake til gården og gråt nesten min bare tårer igjen, da jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne hente kofferten min. Jeg skulle få sove på sofa.

Etterpå fulgte en enda verre Walk of Shame, hvor alle de som bare hadde hørt om trillekofferten, nå kunne få se den i aksjon. Barn skal behandles rettferdig.

Den kvelden lot jeg lederkro være lederkro, og i stedet ble jeg sittende inne på presserommet.

De andre snakket om hvor mye merkene deres var verdt for samlere, om speidereffekter de hadde, suvenirer fra tidligere samlinger, og hva som skjedde i NM året før.

Needless to say: Jeg hadde fint lite å bidra med til diskusjonen, og begynte allerede å telle timer til søndagen. Heldigvis var det nett på pressekontoret, og da meldingen til Partner in Crime tikket inn med spørsmål om hvordan det gikk, kunne jeg sende en lengre mail med emnet:

I don't belong here.