22. juni 2008

[Om å ikke passe inn II.]

Om forrige helg var pinlig grunnet (blant annet) overpynting, tok jeg grundig igjen andre veien denne helgen. Jeg har sjeldent følt meg så utilpass, det er virkelig noe i det om at det kun er de andre som burde føle seg forlegne om man selv stiller utpreget oppstæsjet. Og om de så gjorde det, så skjulte de det jammen meg godt.

Fredag kveld sto jeg utenfor Chat Noir og ventet på Verstevennen og Partner in Crime. Det var NHH-revyoppsettning, med en tydelig forhåndsbestemt dresscode som hadde gått meg hus forbi. Riktignok hadde jeg kjørt godt på med sminke, og jeansene ervervet på mandagens bytt og få klær-kveld satt bedre enn bare litt pent på, men allikevel, jeg følte meg sett litt ned på av det øvrige publikum. De røde kawasakiene mine sto mer ut enn noen gang før, og denne gangen var det ikke fargen som tiltrakk oppmerksomheten. Heller at hælene var fem centimeter lavere enn noen av de andre jentenes stilletter, og dessuten var eierne, uten unntak, iført kjoler av sateng og silke og sånn. Jeg angret bittert på at jeg droppet perlekjedet jeg lenge hadde vurdert før jeg dro hjemmefra. Samtlige av guttene i dress enset meg ikke en gang, og jeg innså at selv om jeg hadde husket lipgloss, hadde det ikke hjulpet det minste. Det er vanskelig å ta folk på sjarmen når de ikke en gang legger skjul på at du er komplett uinteressant.

Av overstående grunner flyttet jeg meg dermed bort til Burger King for å vente der i stedet. Det hadde vært tidenes nedtur å få en reprise av den foregående helgens "Du hører ikke helt til her".

Minutter senere kom Verstevennen. I høye hæler, men kjolen var heldigvis lagt igjen hjemme. Like etterpå møtte vi også Partner in Crime. Hun hadde Blikket i øynene.

"We don't belong here."

Allikevel, det skulle vise seg at noen ting faktisk er litt lettere å kimse av når man er tre. Og når alt kom til alt, å se Brille i converse (praktisk talt ubrukte enn dog!) og pannebånd på revyscenen var så innmari verdt det.

3 kommentarer:

ohingrid sa...

Vi danset i det minste best <3

Tine sa...

Vi GJORDE jo det. Og det er en trøst.

Vel, minus det med Vegard. Humre.

Ingz sa...

Hehe. Vegard var et funn av en dansepartner. ..Alle andre forsvant. Godt jobbet!