[Om en kjøretime.]

Det er ikke det at jeg går inn for å skape en pinlig stemning. Jeg gjør ikke det altså. Det bare skjer. Hadde det vært med vilje hadde det i det minste vært litt morsomt. Når det skjer ubevisst, tar jeg meg selv i å lete etter den berømte spaden man helst skulle brukt til å grave seg ned med. Sitter man i en bil, tar det gjerne litt lenger tid enn andre ganger. Det skjedde i dag.

Fakta først: Jeg tok lappen i Taiwan. Nå har jeg et internasjonalt førerkort jeg praktisk talt aldri har brukt siden jeg fikk det, for omtrent to og et halvt år siden. Kjøringen min er derfor deretter. For å få omgjort førerkortet mitt til et norskt, må jeg stå på en vanlig oppkjøring innen et år etter at jeg meldte flytting tilbake til Norge. Det skjedde i august i fjor. Rekker jeg ikke det, må jeg gjennom alt som er av glattkjøring og nattkjøring og annet jeg har sluppet hittil. Vi trenger med andre ord et mirakel. Eller en bønsj med cæsh. Helst det siste, men i påvente av i det minste én av to goder, har jeg begynt å ta kjøretimer. Første time var i dag. Og det var, som sagt, en pinlig affære.

Det pinlige var ikke at jeg konsekvent kjørte til høyre da han sa venstre. Jeg bestemte meg for å tro han sikkert var vant til det.
Eller da jeg påpekte at det luktet påfallende svidd i bilen en stund, samtidig som jeg tenkte det sannsynligvis var han. Til det kommenterte han at det var ganske tydelig jeg ikke hadde kjørt så mye med gir før.
Heller ikke at jeg glemte hva clutch var akkurat det ene sekundet han spurte, var direkte pinlig, selv om jeg hadde nikket ivrig sekunder før da han spurte om jeg visste det.

Det verste var da jeg hadde fortalt om studiene og jobben min etter at han hadde lurt på hva jeg drev med sånn ellers. Jeg, for å være hyggelig, spurte det samme tilbake. Tenkte han kanskje hadde en ekstrajobb. Ikke noe mer. Og han svarte tørt:

-Jeg er kun kjørelærer. Det må faktisk høyskoleutdannelse til for å bli det.

Sukk.

[Om dagens store avisoverskrift.]

Vi hadde vært ute og tatt bilder til en reportasje og var på vei hjem, da plutselig hele veien var blokkert av biler. Sjåførene foran oss hadde gått ut av bilene alle sammen, og hadde et tydelig bekymret ansiktsuttrykk. Fotografen og jeg så på hverandre med det samme blikket. Case. Jess. Og tilfeldigvis var vi begge på stedet. Perfekt. At en av Norges mest omtalte bilulykker den siste måneden hadde skjedd like ved, gjorde ikke at hjertet mitt dunket noe mindre.

Hun grep etter kameraet sitt, jeg etter blokken min. Pressekort i hånden og "Aftenposten"-lappen i vinduet på to sekunder. Vi skulle akkurat til å beine bort til det vi var helt sikre på at kunne være morgendagens hovedoppslag, da en forbipasserende syklist gliste bredt til oss og ropte:

-Kuslepp!

Altså, man skal egentlig være glad for at ingen skade er skjedd, men det skal ikke legges skjul på at hjertet mitt sank ihvertfall litt.

[Om tenner.]

I det siste har jeg blitt ferdig med eksamener og fått tid til å bli opptatt av de viktige tingene igjen. Som antall tenner. Det hele begynte slik.

Tine: Benedicte, hvor mange tenner har du?
Benedicte: Venta, skal jeg telle...

Benedicte: Jeg har 28.
Tine: Oj. Hvordan har du plass til det? Jeg har 24, og en halv, men den er ikke kommet ut enda
Benedicte: Men jeg er jo liten? Du må jo ha flere enn meg?
Tine: Ja? Dette er jo litt rart. 28 hadde jeg aldri i verden hatt plass til.

Vi talte igjen. Og de opprinnelige tallene stemte. Jeg er jo klar over at jeg har trukket en del tenner, men 24 virket med ett veldig lite.

Etter det begynte vi å spørre folk om hvor mange tenner de har. Pappa hadde like mange tenner som meg, minus den halve. Ingen tvil om viss kjeve jeg har arvet, men andre ord. Så spurte vi mamma og hun hadde alle tennene til Benedicte og noen til. Ingen tvil om viss kjeve jeg ikke arvet heller.

Siden har jeg spurt en del venner. Noen er kule og teller. Andre ler av meg, og spør med teit barnehagestemme om jeg virkelig vil de skal telle for å se etter. Som oftest uten at de gidder å sjekke. De er tydeligvis ikke så gode venner som først antatt, har jeg da raskt konkludert med, og strøket dem fort at julegavelisten.

Som kjent er familien min kjent for at ingen av medlemmene ønsker å være noe forbannet freakshow. Benedicte hevder at det er vanlig å ha minst like mange tenner som henne. Jeg mener at de ekstra tennene er oppskrytt og har delvis slengt ut en hypotese om at det sannsynligvis er minst like vanlig å bare så få som meg. Billigere gebiss vil det også bli. Praktisk på lang sikt.

Derfor spør vi nå publikum: Hvor mange tenner har du?

[Om bruk av fremmedord.]

Klassen min har en felleskineser som vi alle på en eller annen måte kjenner. Jeg aner ikke hvordan, men det er nå en gang blitt sånn. Felleskineseren vår er en liten søt jente, noe sjenert, og tilsynelatende ganske så uskyldig. Hun hjelper oss mye med kinesisken, og er i det hele tatt ganske ålreit. En dag tok jeg henne i å snuse.

Tine: Det der tror jeg er din verste norske venn.
Felleskineser: Du mener det? Nei, det er heller han der borte.

Hun pekte på en annen i klassen som utvilsomt hadde fått henne til å begynne.

Felleskineser: Han er min verste norske venn. Jævla hæstkuk.

Det var tydeligvis ikke bare han som hadde fått språkhjelp.

[Om hvordan ettermiddagen forløp seg.]

-Tine, gidder du å sjekke om dette er ciabatta?

En pose frosne kyllingfileter fløy gjennom luften og traff meg i ansiktet. Det er stas å være på handletur med brodern. Jeg tror dessuten han visste at den tre kilo tunge posen ikke inneholdt rundstykker.

Jeg har hørt rykter om at soverommet, og da gjerne også alt man eier forøvrig, skal på magisk vis bli ryddig når man leser til eksamen. Jeg venter fortsatt i spenning på at fenomenet skal oppstå.

Og sånn apropos eksamen. Det går ganske mye i Wang Li Hong (王力宏) hos meg for tiden. Det er jo legitime eksamensforberedelser. Strengt tatt.

[Om spontanitet.]

Jeg hadde en pussig telefonsamtale i går. Den gikk sånn:

Tine: Hei?
Hun: Morn! Tine, hva gjør du i morgen egentlig?
Tine: Da leser jeg til eksamen. Mandag, tirsdag, og onsdag er liksom dagene.
Hun: Det var veldig synd. Jeg ringer nemlig for å teste spontaniteten din.
Tine: Å?
Hun: Ja. Jeg tenkte meg en tur til Eselparken i morgen. Roadtrip.
Tine: Til tross for at turen er akk så fristende må jeg nesten ha den til gode.
Hun: Det var leit. Hva med om tre uker?
Tine: Det tror jeg kanskje jeg kan.
Hun: Da spontanringer jeg deg da, jeg.
Tine: Fin-fint!
Hun: Adjøss!

[Om alternative 16. mai fester.]

En i klassen og jeg snakket om helgens store planer. Klassisk kinesisk-læreren vår har nemlig invitert hele klassen til seg for en dypere gjennomgåelse av diverse tekster 16. mai. På kvelden. Til tross for valget av dato, jeg mistenker han for å se det som en selvfølge at alle kommer.

Tine: Tenkte du å gå på de greiene på fredag eller?
Han: Nja, jeg er litt usikker. Det hadde vært veldig interessant å se huset hans, men samtidig, det er jo 16. mai da.
Tine: Ja, enig. Jeg er veldig nysgjerrig på akkurat det. Jeg ser liksom for meg trepanel, for han er litt typen, men samtidig, så er det jo noe med kinesiskprofessor-tittelen som gjør at jeg vegrer meg fra å oppretteholde illusjonen. Og så er jeg litt for redd han til å gå alene.
Han: Ja. Også er det som sagt 16. mai.
Tine: Å nei, det er ikke noe problem. Jeg har ikke et sånt stort feste-forhold til 16. mai uansett, så det hadde ikke vært noe problem å bare droppe.
Han: Hæ? Hvordan var du i russetiden da?
Tine: Jeg var ikke russ, jeg.
Han: Ikke?
Tine: Nei.
Han: Å.

Og så glemte vi hele diskusjonen. Så jeg lurer kanskje på om det muligens bare blir meg. Det hadde jo blitt litt... rart?

[Om å ikke helt passe.]

Tele2 driver å kjører en reklamekampanje for tiden jeg synes er litt ufin. Er det bare jeg som reagerer på et bilde av en gutt på ca 19 år med gjennomsiktig hud?

[Om å finne den rette gaven.]

Vi grillet i Frognerparken da hun plutselig utbrøt:

-Men Tine! Jeg har jo med meg en gave!

Og før jeg visste ordet av det, satt jeg med en hvit og rosa eske i hånden. Det var kjærlighet ved første blikk. I det fjerne hørte jeg henne fortsette:

-...jeg tenkte på deg med en gang jeg så den.

En elektronisk vippetang. Jeg innså at om ikke det var hundre prosent lykke jeg følte, da ville jeg nok aldri oppleve det.

Til jeg så advarselen: "Do not place Lash Wand directly in eye". Vakrere kan det ikke bli.

Genuin lykke. Definitivt.

[Om å vite at noen bryr seg.]

Bror 1 er en svært omtenksom storebror. Han er heldigvis bare lillebroren min, noe de fleste allerede vet, da han har for vane å legge armen rundt skuldrene mine hver gang vi er ute sammen og jeg skulle komme til skade for å snakke med noen som helst av det motsatte kjønn. Det være seg tidligere lærere, tidligere konfirmanter, eller potensielle nye kjærester (de sistnevnte forsvinner ganske fort når de ser han. Kristoffer er grei sånn- *Host.*). Uansett, han er faktisk så omtenksom at selv om han bor i Nord-Norge, ringer han lillesøster til støtt og stadighet, bare for å sjekke om hun har det bra. Det har hun som regel, og når sant skal sies, begynner hun å bli temmelig irritert. Personlig mistenker jeg at det var planen fra begynnelsen av, men meg om det. Man skal jo alltid være glad for at søsken når sine mål. Det er derfor klart jeg er meget glad på hans vegne, også i denne sammenheng.

Bror 1 ringte altså til min søster, og som vanlig ringte han deretter sporenstraks til Modern. Han informerte om at ikke bare var hun på stranden og viste seg frem i en todelt badedrakt, men hun var med masse gutter. Alene med masse gutter. Modern ringte selvsagt rett til søsteren min og fikk vite at hun var i selskap med en drøss med jenter. Det var mulig det var noen gutter til stede, men de snakket ikke så mye til dem.

Av dette kan vi trekke to slutninger. For det første, Fri Familie har gjort store underverker for familien vår. For det andre, søsteren min skal begynne på ungdomskolen til høsten. Om du tror du hadde en tøff ungdomstid, da var du aldri lillesøster i familien min.

[Om å lære barna dine å bli fordomsfrie.]

Armybroren min er i Kautokeino på tur for tiden. Jeg lå og worket tænen ute da han ringte modern.

Modern: Så koselig at du ringer, hvordan er det der?
Bror 1: Det er veldig gøy. Litt kaldt riktignok. Det er jo snø og sånn.
Modern: Jeg har aldri vært så langt nord, jeg. Er det reinsdyr i gatene?
Bror 1: Vet du, det er akkurat den slags fordommer nordlendingene jobber med å få bort hos dere søringer.
Modern: Prøver du å si at det ikke er morsomt å si sånne ting?
Bror 1: Ja, det faller ikke i god jord her ihvertfall. Den slags spøker er ikke litt morsomt en gang.
Modern: Hmm.

Modern har aldri vært av den spøkete typen. Jeg synes synd på henne som ble så brutalt avvist etter første forsøk.

Men, sommeren er definitivt kommet til Østlandet. I den anledning legger jeg ut min sommerhit nummer 1. Mer Taiwan-feel good enn dette får du ikke:

[Om å være alene hjemme.]

Jeg visste med sikkerhet at foreldrene våre var i et annet land, da jeg fant Bror 2 x-boxspillende ute på terrassen klokken halv tolv om kvelden.

[Om å ha husdyr.]

-Det er litt kjipt å ha fisk.

Vi spiste frokost på kjøkkenet og Bror To satt og studerte fiskebollen med verdens mest single gullfisk som eneste habitat. Den evige diskusjonen om hvorvidt familien kan gå til anskaffelse av hund raste atter en gang, og forslaget om å bytte ut de familiemedlemmene med mest hår (les: meg) for å gjevne ut hårkvoten var igjen lagt frem, med kun et sviende avslag som resultat. Helt ærlig, det var litt morsomt de første ti-femten gangene, men nå begynner det å bli litt brukt opp.

Modern: Å ja?
Bror To: Det er mye kulere med en hund. Med en hund er det sånn, "Så søt hund, hvor gammel er den?" Med en fisk er det sånn "Dunk, dunk, lever den?"
Modern: ...

[Om å komme tomhendt hjem.]

Jeg var på Ekebergsmarkedet i går. Der ble jeg tilbudt en kasse med femti dørhåndtak for hundre kroner. Var jeg ikke fornøyd kunne jeg jo bare selge dem til naboen.

Det ble ingen handel.

------

Forresten, denne fant jeg hos Den Tvilsomme. Man må jo bare elske Kina.

[Om å spille med de kortene man har.]

Vi sto mitt på dansegulvet og så over middels bra ut, da han kom bort.

Fyr: Hey baby. My friend likes you. Do you want to come over and talk to him?

Jeg så meg nøye rundt i lokalet. Det var lite som fristet noe nevneverdig, men det kunne jo hende at han hadde gjemt seg eller noe. Jeg spurte hvem det var vi snakket om. Han pekte til hjørnet, hvor det satt en kar med øreringer i svart plast på størrelse med femkroninger. Jeg spurte for sikkerhets skyld. Det var jo en svak mulighet for at jeg hadde tatt feil. Det hadde jeg ikke.

Svarte plastøreringer er strengt tatt ikke helt min greie. Jeg forklarte kort at om noen skulle bli kjent med meg, så måtte de faktisk komme til meg, selv. Den gode kameraten forklarte at det kom til å bli litt vanskelig, da Herr Ørering var fryktelig sjenert.

Da fikk det være det samme.

Fyr: But we are foreigners?

Jeg ga han et skjevt blikk og lurte på hvor det var de kom fra. Av personlig erfaring vil jeg si at blå øyne sjeldent tyder på at man kommer fra den delen av verden hvor jeg hadde vært oppriktig interessert i å snakke med noen bare fordi man var utlending.

Fyr: Sweden!

Det var ikke så veldig imponerende