[Om den kinesiske buffeen.]

Tjue kinesere, en brite og en nordmann går inn på en buffeet-restaurant. Så gikk nordmannen ut igjen.

Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.

Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.

Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.

Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:

• Man legger fra seg kameraet når man er på buffeet. Dette er den eneste tiden en kinesisk turist ikke tar bilder, da man ikke har tid.
• Det er ikke et kinesisk ord for køkultur. Ihvertfall ikke for den vestlige forståelsen av ordet. Kineseren spisser albuene og forsyner seg nonsjalant fra hvor han eller hun vil, uavhengig av hvem som står rundt rundt en.
• Selvsagt har man i Kina også lov å gå to ganger, men det er gjerne fordi kineseren går mange ganger første runde for å kunne få med seg alle tallerkenene med mat man forsynte seg med på første runde. 
• En kineser tar ikke bare én ting om han er usikker på hva det er, han sørger for å ta med seg nok til at hele bordet kan få smake. Dette gjelder alt på buffeen. Bygg i høyden, så får du plass til mer.
• At alle forsyner seg med minst dobbelt så mye som man planlegger å selv spise, resulterer ofte i at det fort blir tomt for ting på buffeen.
• Dette er en ond sirkel. Kineseren vil jo nødig gå glipp av noe, så da er det bare å forsyne seg med mye mer enn det man antar at man selv orker å spise.
• Det er ikke uvanlig at kinesiske familier fordeler hvem som henter hva, eksempelvis: en som henter bare ris, en som henter bare reker, en som henter bare salat. Når du tenker over det, så er det faktisk ikke så upraktisk. Det er jo mye hyggeligere å spise sammen, enn at hele familien løper hver sin vei for å hente mat. Mindre travelt er det også.
• I Kina har man tradisjonelt sett ikke satt av en del av måltidet til dessert. Det er riktignok ikke uvanlig ved middager at man får servert frukt etter måltidet, men det betyr allikevel at mange kinesere har et noe uortodoks forhold til desserten, om man skal se det med strenge vestlige skikk og bruk-briller. Tatt øvrige punkter i etterretning i tillegg, er det derfor muligens ikke så merkelig at du vil se at kineseren på sin første runde forsyner seg like mye av dessertbordet, som av såkalte forretter og hovedretter. Dette uavhengig av om det er is som smelter, nettopp frityrstekte bananer, eller cornflakes på frosne isbiter som mykner før noen på bordet rekker vurdere om de vil spise dem.
• De neste rundene involverer en gjentagelse av henting av det kineseren har fått anbefalt av andre etter første runde, og dernest henting av eventuell annen mat man kan anta at andre rundt bordet ønsker å smake. 

Jeg har vært på mange buffeer i mitt liv. Mange i Asia, men jeg kan ikke erindre å være en del av det kinesiske bordet. Dette er derfor observasjoner jeg har gjort som en del av fellesskapet. Jeg har blitt nødet kokospannekaker og frityrstekte reker langt etter jeg har spist den ene sjokoladepuddingen jeg rakk å knabbe til dessert i løpet av de samtlige omlag ti buffene vi spiste på turen. Jeg har vært øyenvitne til at kinesere som veier en brøkdel av det jeg gjør, har erklært at de ikke var spesielt sultne før vi begynte å spise, allikevel har tømt tre fullastede tallerkener med mat. En kineser drikker lite til måltidet, noe som riktignok tillater mer plass i magesekken, men det er allikevel et mysterium hvor de legger alt.

Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken  rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.

Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.