[Om 1. april.]

Jeg hater herved 1. april. Det er en viss sannhet i at jeg var en smule ekstra oppmerksom på det jeg ble fortalt i går. Allikevel, alt det våset jeg allikevel trodde på, det er rett og slett bare for flaut.

Allerede fem over tolv ble jeg fortalt at koreanske Rain skulle komme til Beijing i juni for å holde konsert. Jeg holdt selvsagt på å besvime et halvt sekund, før jeg kastet meg ut på ulike nettsider for å finne ut hvor jeg kunne få tak i billetter. Tenk, så ivrig var jeg faktisk, at jeg glemte droppet å lese resten av MSN-meldingen, om at Ikeapiken selv hadde blitt lurt og at det ikke ville bli noen konsert. Nedtur.

Morgenen etter våknet jeg opp til meldinger om at Norge skulle gå inn i union med Island. Særlig, tenkte jeg. Men så senere kom atter en person uavhengig av den første og sa nøyaktig det samme. Og når to sier det så er det jo sant? VGnett kranglet noe voldsomt med den kinesiske brannmuren i går morges, men jeg fikk etter en lengre stund endelig kommet meg inn og bekreftet at det ikke var tilfelle. Jiiz Louise.

Så kommer jeg meg ut av rommet mitt, og møter en fortvilet Stavanger som kan fortelle at den nye stiloppgaven fra UIO (vi har en hver måned på 3000 kinesiske tegn) gikk ut på at vi skulle skrive en bokanmeldelse av en kinesisk roman. Å lese en kinesisk roman ville for meg vært et halvårsprosjekt. Ny besvimmelsestilstand, før han lo godt og avslørte spøken. Godt for han at han ikke dro den lenger.

Senere på dagen ringer amerikaneren i nittende etasje. Han forteller at han har møtt på Han Kjekkeste. Fortalt han alt om stalkingen. Og i grunn alt det andre som gjør Ikeapiken og meg til de to særeste i verden. Jeg antar han hadde håpet på et besvimmelsesnummer uten sidestykke, men etter helgens eskapader, kunne jeg faktisk selv nå bare også le av det hele. Selvsagt ville dette bare bekrefte noe han allerede visste. Kort etter ringte han meg opp og kunne avkrefte forholdet. Fint sa jeg. Hm, sa han, og virket skuffet over min manglende panikkangst.

Samme kveld skulle jeg hente amerikaneren, og så skulle vi videre for å spille inn en barnebok på engelsk. Han var på kafé. Sjåføren min kjørte meg ned til Wudaokou, og ble selv sittende i bilen mens jeg løp inn for å hente han. Da hele innspillingen opprinnelig var satt til en annen dag og jeg egentlig hadde planer om å gå til sengs tidlig, hadde jeg allerede fjernet sminke, og jeg hadde på meg bomseklærne mine. Du kommer ikke nærmere uteligger-looken enn norske jenter som ikke prøver å se bra ut. Ullsokker hadde jeg også på meg, dratt langt oppover leggene, og tøysko. Stilligheten selv. På vei ut av kaféen pratet jeg meg amerikaneren. Jeg snakket høyt og med voldsom gestikulering forklarte jeg at at det var svært ufint å ringe meg slik han hadde gjort tidligere samme dag. Plutselig kommer Han Kjekkeste syklende ut av intet. Han vinker til meg og ler. Mye. Jeg vinker tilbake, og vender meg til amerikaneren for å få støtte om at uansett hvor shabby man ser ut er det ikke passende å le sånn. Men amerikaneren var ikke der, for han hadde ikke kommet seg ut av kaféen enda.

Han kjekkeste hadde nettopp vært vitne til at jeg sto i komplett bomshabitt, snakkende til meg selv, midt i veien. Jeg var tilsammen fem minutter i Wudaokou. Dagen før, hvor jeg faktisk så skamløst fresh ut og hadde vært der i ti timer, hadde jeg ikke møtt på noen jeg kjente. Jeg fatter ikke hvorfor verden må jobbe meg så mye i mot for tiden.

Heldigvis er det et helt år til neste gang. Og da, da skal jeg søren meg være forberedt.