[Om Tyskland II.]

Den siste dagen i Köln var Alle Tyskeres Store Handledag. Det virket ihvertfall slik. Vi trålet opp og ned gågaten og folkehavet lot virke til å ingen ende ta. Til slutt måtte vi små-kapitulere, for en liten stund. Jeg plasserte tyskerne, Beijing vakreste koreaner og Mann I på en benk ute, mens jeg selv gikk på toalettet på KFC.

Det var ihvertfall det som var planen, men køen møtte meg allerede i andre etasje, og jeg skulle innert i tredje.

Da jeg omsider kom opp i riktig etasje, ble jeg oppmerksom på at det på et bord ved siden av trappen satt en jente og snakket norsk med noen tyrkere. Det var den første nordmannen jeg hadde møtt i Tyskland, og av mangel på noe bedre å fordrive tiden med, snudde jeg meg en gang, bare for å bekrefte for meg selv at jeg hadde rett.

Det var slik det begynte.

Jeg har aldri blitt slik trashet i hele mitt snart 23-årige liv. Jenta begynte å disse skoene mine. Håret mitt. Jakken min. Selv holdningen min hadde hun noe å utsette på. Etter omlag ti minutter hadde jeg kommet meg såpass frem i køen at jeg sto nesten femten meter fra bordet deres. Jenta og guttene fortsatte, samtidig som de faktisk reiste seg opp for å ytterligere stirre meg i senk. En av guttene bemerket at han fant det muligens noe ekstremt, men hun beroliget han med at det verste hun visste var folk som stirret på henne, og dessuten så skjønte jeg jo ikke hva hun sa. Etter ytterligere et kvarter, ble det litt mye, selv for meg.

Jeg snudde meg rundt og sa tørt på norsk:

"Beklager, det var egentlig bare fordi dere var norske at jeg så på deg den ene gangen. Det var ikke noe mer enn det, altså."

Jenta så ut som om hun nettopp hadde falt ned til første etasje et halvt sekund før hun fikk hostet frem et "Å ja."

På rekordtid satte de seg alle fire og begynte å snakke om noe helt annet.