[Om en slags hjemtur.]

Jeg er i Taiwan. Jeg er i Taiwan! Og selv om det er tre år siden sist og Taiwan er så crazy som jeg husker det, så er det samtidig hjemme. Det høres like feil ut for meg som for deg, men tro meg, det er allikevel akkurat sånn det føles. Jeg vet hva jeg kan forvente av særhet nå, og det som i starten ville få meg til å rygge i panikk, får meg nå til å smile. Samtidig, jeg var litt stresset før jeg dro. Man vet jo aldri. Folk forandrer seg, og selv om jeg føler jeg har vennegjengen min, kan det jo hende at de har endret seg. Tre år er lenge.

Alt viste seg å være det samme. Taiwan er min lille boble. Jeg har allerede utsatt returen med en uke. Jeg sliter alltid med å reise fra Taiwan. Forskjellen denne gangen er at denne turen beviste at jeg kommer igjen. Jeg vet ikke når, men det gjør ting litt lettere. Lett nok til at en ukes ekstra ferie i Taiwan var greit.

Men nok om det. Som sagt, alt er som før, med det innebærer også frustrasjoner. For eksempel, det er sommer i Taiwan fortsatt. Det gjør det litt vanskeligere å skaffe morgenteen min enn det burde være. Jeg liker den varm, svart og uten sukker. Dette er derfor samtalen jeg må ha hver bidige gang jeg går til en te-sjappe:

Tine: En svart varm te uten sukker.
Te-person: Med isbiter?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Det blir varmt. Du vil ikke ha iste?
Tine: Nei. Varm te. Ingen is.
Te-person: Ok.

Så pleier te-personen å lage en kopp iste. Utlendinger er jo gale, og skjønner ingenting. Når tekoppen blir satt i en pose og sugerøret slengt på toppen, nekter jeg å ta i mot.

Tine: Jeg ville ha varm te.
Te-person: Jammen, det blir jo varmt.
Tine: Nettopp. Varm te.
Te-person: Du vil ikke ha den lunken?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Ok. Vær forsiktig da. Teen blir varm.

Deretter kommer en rekke advarsler om hvordan jeg ikke må drikke den, fordi jeg kan brenne meg. Til slutt gjerne en beskjed om at det lureste nok er å vente til den har blitt kald.

Hver. Eneste. Dag.

Ferien min i Taiwan er på litt over tre uker. Å herregud så stas!