Dette er en tekst om hvor håpløse reisebyrået jeg har brukt, Travelstart, har vært i forhold til mitt ønske om å endre billetter til Japan, slik at jeg ikke reiser gjennom Tokyo. Alt er sant. Travelstart- jeg hater dere.
Jeg bestilte en drøy uke før jordskjelvet i Japan billetter fra Oslo til Oita via nett. Jeg valgte billetter etter pris. Er jo student. Kom over billetter til rundt 10 000,- på Finn.no. Det var Travelstart som skulle selge meg billettene. Dette tenkte ikke jeg noe videre over. Hvem sjekker reisebyrået når de bestiller billetter? Jeg hadde billettene, og var lykkelig over det.
Kort tid senere ble jo dette litt mer relevant for mange. Jeg tenkte at jeg hadde bestilt mellomlanding i Osaka, og om jeg bestemte meg for å dra, bestemte jeg meg for at dette ville være trygt, offentlige meldinger tatt i betraktning. En rask sjekk onsdag i forrige uke, viste seg at joda, det var trygt og reise til Osaka. Problemet var bare at jeg hadde bestilt mellomlanding i Tokyo, noe som er som kjent beregnet som mindre trygt i disse dager. Pokker, tenkte jeg, og bestemte meg for å sjekke hvordan jeg kunne få ombooket billettene mine.
Det er ikke så enkelt som det man skulle tro.
Travelstart sine nettsider var temmelig ubrukelig på informasjon vedrørende sånne som meg. De anbefalte faktisk at jeg tok kontakt med flyselskapet direkte. Når reiseselskapet sier slikt, regner man jo med at det er det man skal gjøre. Jeg trykket meg inn på KLM sine nettsider og sendte dem en mail hvor jeg la ut om mine bekymringer, og spurte om hva jeg skulle gjøre for å få booket om billettene.
De svarte at de ikke kunne hjelpe meg, jeg hadde kjøpt billettene gjennom et reisebyrå og måtte derfor spørre de. "Hope this help has been efficient." Vel, det var det ikke, noe jeg svarte.
Dagen etter fikk jeg svar fra KLM igjen om da billettene var kjøpt gjennom et reisebyrå, måtte jeg derfor spørre de. "Hope this help has been efficient."Dette var fortsatt ikke særlig nyttig. Noe jeg svarte igjen, mens jeg tenkte for meg selv at nederlendere er ganske håpløse og at det er bra at ihvertfall skandinavere er ganske ok.
Jeg sendte samtidig mail til Travelstart, hvor jeg forklarte situasjonen. Jeg fikk kort tid etter en mail, hvor de svarte at de for tiden hadde stor pågang, men at jeg ville få svar innen tirsdag 29. mars klokken 15.45.
Tirsdag 29. mars klokken 15.45 fikk jeg en mail hvor det sto at de fortsatt hadde det travelt, men at de ville ta kontakt om kort tid. Om saken hastet kunne jeg alltid ringe de. Det gjorde jo saken, men jeg tenkte at de kunne få et døgn til.
23 timer senere sto jeg i telefonkø hos Travelstart. The Beatles avbrutt hvert halve minutt av en damestemme fra Sørlandet som fortalte meg at de var svært opptatt, men at jeg kunne finne all informasjon på internett gjorde meg rimelig irritert den halve timen jeg sto der og ventet.
Da det endelig var noen som tok telefonen hoppet jeg opp, og prøvde å skru av høytalerfunksjonen jeg hadde satt pausemusikken på. Et lite feiltrykk gjorde at jeg satte damen på vent. Dette oppdaget jeg ikke fort nok dessverre, for da jeg kom tilbake hadde hun lagt på. Forbannet, men fortsatt evig optimist, prøvde jeg ringe igjen, men da hadde Travelstart stengt.
I dag ringte jeg igjen. Nå var jeg sint før jeg slo nummeret. Å ta kontakt om kort tid er ikke to dager. Ihvertfall ikke når det var gått en uke siden jeg sendte dem mail og spurte om hjelp. Etter tre kvarter fikk jeg svar fra en tåpelig svensk dame. Hun skjønte godt at jeg ikke ville til Tokyo, begynte å spørre om jeg skulle flytte dit siden jeg skulle være der så lenge, og om jeg ville endre returbillettene mine. Det sa jeg at var noe jeg skulle ta stilling til i fremtiden. Nå ville jeg i første omgang komme meg til Oita uten å dra om Tokyo. Igjen var hun svært forstående over at jeg ikke ville til Tokyo. Herregud, sa jeg, og tenkte på hvordan tellerskrittene sprintet maraton ut av kontoen min. Har du tenkt til å hjelpe meg?
Joda, hun skulle det. Nå skulle hun stille seg i telefonkø hos KLM, men hun visste ikke om hun ville kunne svare meg i dag. Det var jo lunsj snart. Sannsynligvis ville jeg få svar før lunsjen hennes i morgen.
Hva søren?
Jeg sa at det ikke var mitt problem om hun ikke rakk å skrive meg et svar i dag. Det måtte hun fikse. Da fikk de ansette flere på kontoret hennes. Hun mente at hun ønsket å dra hjem når arbeidsdagen var slutt. Hun skulle ikke sitte å vente på svar fra meg. Noen ganger var KLM trege med å svare. Jeg forklarte at jeg skulle reise på søndag. Jeg måtte få svar i dag. Nei, sa hun. Jo, sa jeg. Hun beklaget veldig. Jeg sa jeg ikke brydde meg om beklagelsen. Jeg ville bare ha dette gjort. Hun sa at det var travelt for tiden. Jeg måtte forstå at det var mange i Japan som ville hjem.
Nå ble jeg virkelig forbannet. Jeg lukket kontordøren min og sa jeg dret i de som ville hjem fra Japan. Jeg ville få fikset billettene mine, og jeg ville ha et svar pronto på hva som kunne være alternativene mine med hensyn til avbestilling av billetter om KLM ikke kunne tilby meg billetter som fløy om Osaka. Hun sa at da fikk jeg sende en ny mail med spørsmål.
Jeg trakk pusten inn og ut mens jeg prøvde å tenke at hun bare gjorde jobben sin. Det hjalp lite på aggresjonen.
En ny mail med spørsmål jeg måtte vente i en uke på å få svar på har jeg ikke tid til, når avreisen min er om fire dager, sa jeg og brølte på en veldig stille måte. Hun skjønte det, og anbefalte meg ikke stille nye spørsmål, for dette ville gjøre at svarprosessen tok lenger tid, og det hadde jeg jo ikke tid til. Håper denne tjenesten har vært til hjelp. Og så la hun på.
Så her står jeg komplett i villrede med et sett med reisebilletter jeg ikke vil ha, et reisebyrå som er ubrukelig, og føler komplett uten rettigheter. Hva gjør jeg? Hvem kan jeg spørre? Hvorfor er ikke dette en sak på TV2 Hjelper Deg som jeg kan skru av fordi det ikke hjelper meg?
Jeg er så sint. Japanturen har siden starten vært en reise i sirup, men nå, nå har jeg virkelig kjørt meg helt fast.
31. mars 2011
30. mars 2011
[Om et lite mysterium XII.]
Jeg har fått et nytt postkort.
Motivet er en babydinosaur. Et eksemplar av nøyaktig denne dyrearten hadde besøk av i leiligheten min julen 2007 i Taiwan. Det var dødsskummelt.
Dette kortet er igjen sendt fra Miami, Florida. Det gir ikke mening. Jeg skjønner ikke hvordan personen rekker alle forflytningene. Det er samme skrift. Samme tusj. Ulike steder.
Teksten fikk meg til å le høyt, selv om jeg var alene da jeg hentet posten: "Il pleut sur la plage?"
-Ici? Non, svarer jeg da.
Mistenkte så min danske venn A, noe jeg har gjort en stund. Han kan kinesisk, er glad i norsk og norske diskusjoner, og jeg har ikke en så voldsom god oversikt over hva han gjør, når han ikke sitter og sjekker hvilken kanal Earth Hour går på tv. Dessuten mener jeg å huske at han også kan fransk.
Teksten fikk meg til å le høyt, selv om jeg var alene da jeg hentet posten: "Il pleut sur la plage?"
-Ici? Non, svarer jeg da.
Mistenkte så min danske venn A, noe jeg har gjort en stund. Han kan kinesisk, er glad i norsk og norske diskusjoner, og jeg har ikke en så voldsom god oversikt over hva han gjør, når han ikke sitter og sjekker hvilken kanal Earth Hour går på tv. Dessuten mener jeg å huske at han også kan fransk.
...Sjokket var derfor stort da jeg gravde videre i postbunken og oppdaget at jeg hadde fått to postkort i dag. Dette kortet er faktisk fra Anders. Han skrev at jeg var digg og sånn.
Nei da.
Han skrev derimot at det ikke var Konfusius-sitater på kortet, men at han var i New York og at han håpet alt sto vel til. Dét gjør det. Han har faktisk håndplukket kortet til meg. En dødkattekvinne er også en god kattekvinne.
Nei da.
Han skrev derimot at det ikke var Konfusius-sitater på kortet, men at han var i New York og at han håpet alt sto vel til. Dét gjør det. Han har faktisk håndplukket kortet til meg. En dødkattekvinne er også en god kattekvinne.
På lørdag fikk søsteren og jeg et kort fra pappa som har vært i Ghana. Pappa har aldri sendt for mange postkort. Sannheten er nok heller at han aldri har sendt noen, men jeg har sagt at nå som også pappa vet hvordan man utøver disse nymotens greiene, ser jeg frem til mange flere postkort fra han.
29. mars 2011
[Om Trondheim'11].
For snart kjempelenge siden dro jeg på spontantur til Trondheim. Året 2011 herjet som verst, og jeg måtte bort. Min dårligste venn sa hun skulle reise bort den helgen jeg planla, men jeg visste hvor nøkkelen pleier å ligge, så jeg dro allikevel. Trondheim er jo en by full av kjentfolk, så jeg visste jeg ville holde meg travel uansett.
Her er et bilde av min dårligste venn. Lite overraskende var hun selvsagt hjemme allikevel, og til vår felles store lykke, skulle helgen utarte seg ganske hyggelig. Verstevennen hadde kjøpt mat for hele helgen (nesten), nok øl (ihvertfall litt), revybilletter, andre billetter, og til og med redd opp sengen til jeg kom (vel). Jeg tok dessverre alt for få bilder, men tilgjengjeld var de jeg tok ganske fine, så her kommer alle.
Lørdagen var det fantastisk fint vær. Dette var tilfeldigvis dagen da hundre tusen utenlandske studenter også dro dit (tall sånn omtrentlig), og jeg grep sjangsen til å ta tidenes turistbilde.
Failer yrkestilbudene på språkfronten kan jeg alltids begynne i postkortbransjen i stedet.
I gågaten hang det hjerter på himmelen. Enten er trønderne trege med å ta ned julepynt, eller tidlige til å henge opp valentinesdekorasjonene.
Selv om været var kjempefint, var det også kjempekaldt. Jeg gikk i plastikktights store deler av helgen, samtidig som jeg hadde en genuin angst for at de skulle fryse fast i leggene mine. Her er et bevis på hvor kaldt det var.
Her er et bilde av min dårligste venn. Lite overraskende var hun selvsagt hjemme allikevel, og til vår felles store lykke, skulle helgen utarte seg ganske hyggelig. Verstevennen hadde kjøpt mat for hele helgen (nesten), nok øl (ihvertfall litt), revybilletter, andre billetter, og til og med redd opp sengen til jeg kom (vel). Jeg tok dessverre alt for få bilder, men tilgjengjeld var de jeg tok ganske fine, så her kommer alle.
Lørdagen var det fantastisk fint vær. Dette var tilfeldigvis dagen da hundre tusen utenlandske studenter også dro dit (tall sånn omtrentlig), og jeg grep sjangsen til å ta tidenes turistbilde.
Failer yrkestilbudene på språkfronten kan jeg alltids begynne i postkortbransjen i stedet.
I gågaten hang det hjerter på himmelen. Enten er trønderne trege med å ta ned julepynt, eller tidlige til å henge opp valentinesdekorasjonene.
Selv om været var kjempefint, var det også kjempekaldt. Jeg gikk i plastikktights store deler av helgen, samtidig som jeg hadde en genuin angst for at de skulle fryse fast i leggene mine. Her er et bevis på hvor kaldt det var.
Her er Verstevennen igjen. Her har hun foreslått at vi skulle ta bilder. Av seg selv. Alene. Ser du hvordan sjelen hennes flyter over hodet på henne? Jeg bare nevner det.
23. mars 2011
[Om et lite mysterium XI.]
Dette er postkort nummer elleve i rekken. Jeg har vært spent denne uken. Kortene fra Miami pleier å komme på mandager. Kortet fra Moskva kom på en tirsdag. I dag har jeg vært lettere fortvilet, da jeg har vært usikker på hvilken uke vi er kommet i. Nå har jeg takk og pris fått klarhet i det.
Motivet er et bilde gjort om til et postkort. Avsenderen har muligens gitt meg et hint her, uten at jeg tar det. Er dette papiret kjent fra en fastfoodkjede? Er det amerikansk, canadisk, russisk, eller kanskje kinesisk? Jeg aner ikke, og ser ikke tydelig nok hva det står.
Det er sent fra Canada. I adresserubrikken er "Norge" skrevet på fransk. Jeg tar det som et hån. Jeg er nemlig svært dårlig i fransk, og sier kun det lille jeg kan si, som er "Hallo," "Jeg heter Tine" og "Det regner på stranden," ved svært skjerpede omstendigheter. Jeg kan dessuten kun stave disse tingene på fransk om jeg får penger for det. Av denne grunn har jeg hatt sosial omgang med franskmenn hvor vi brukte kinesisk som fellesspråk. Det kan virke sært for enkelte.
Teksten:
"Hvis jeg skulle gjort dette på Twitter istedenfor, ville jo ikke postkortsamlingen din blitt noe større?
Hilsen Julenissen? Nei! :)"
Åpen for forslag her. Jeg har ingenting å gå på. Har altfor få følgere på Twitter som kunne vært aktuelle. Jeg har spurt den éne aktuelle for lengst. Håpløst når alle nekter. Jeg stoler derfor ikke på noen.
20. mars 2011
[Om å være uheldig, eller skikkelig skuffet.]
I det siste har jeg tenkt mye på om flaks og uflaks egentlig finnes. Jeg har ikke havnet i en filosofisk avgrunn, det har mer vært en stille avveing for meg selv, hvor jeg har vurdert enkeltsituasjoner til om det bare skjedde, eller om jeg var veldig uheldig. Det eneste jeg har kommet frem til, er at jeg nok egentlig er rimelig heldig til å være så fordømt uheldig. Her skal jeg komme med en innrømmelse først som sist: Det irriterer meg, for det gjør at det egentlig ikke er synd på meg. Og jeg er tidvis svært tynget av selvmedlidenhet om dagen.
La meg nå gi et ekstremt, men sant eksempel: Skolen jeg skal begynne på om tre uker, er truet av en atomsky. Det vil si, dette er det ingen som vet helt sikkert, men Modern har gitt klar beskjed om at det er hennes potensielle barnebarn jeg risikerer fremtiden til, og det har foreløpig vært et ganske vinnende argument mot å dra i Casa del Venås. Jeg er heldig. Jeg har jo ikke blitt direkte berørt av dette i det hele tatt. Dessuten, klimaflyktning som jeg prøver å være, har jeg selvsagt valgt å søke meg selv til en skole helt i sør av Japan. Skolen har vært helt uberørt av jordskjelv og tsunami. Byen er utenfor kartet når de snakker om strålingsradius. Ikke nok med det, velger jeg å ikke dra, har jeg fortsatt tid nok til å finne på noe annet for neste semester før alle frister går ut. Før det har jeg jobber å gå til, og jeg har et sted å bo. Det er ingen personlig krise. Ting hadde ordnet seg, uten at jeg hadde måttet gjennomgå noen betydelige omveltninger. Dette er kanskje noe av det som er tyngst.
Allikevel, at Japan sliter med en svært potensiell atomreaktorkatastrofe kan for for meg ikke beskrives som noe annet enn skikkelig, skikkelig kjipt. En svært lite imponerende følelseskildring av en lingvist, men hva annet kan man si? Om det er aldri så lite min skyld- dette kan ikke sies å være uflaks. Atomkraft handler jo ikke om hell eller ikke hell.
Jeg bruker selvsagt ekstremt mye tid på nyheter for tiden. På torsdag måtte jeg ta stilling til om jeg skulle kjøpe busskort for en måned eller bare for en uke. Det ble det første. Jeg er dårlig i fysikk. Jeg skjønner ikke hvordan vann kan vaske bort byer. Det er ikke mulig for meg å forstå at flere hundre tusen er blitt hjemløse på grunn av radioaktivitet. Månedskortet ble derfor et personlig symbol på alvoret av situasjonen. Karen bak skranken hos Narvesen må jo ha undret seg over hvor slunken lommeboken min var, da jeg med tårer i øynene trakk kortet. På fredag ble avskjedsfesten på jobben min endret til en nesten-midtvårs-feiring, og jeg hadde lyst til å gi sjefen en klem da hun skålte med meg og sa, "Tine, thank God it's Friday". Det gjorde tristheten min litt lettere enn om hun hadde sagt at det var dumt det ikke ser ut til å bli noen tur. Lørdag flyttet jeg trillekofferten, som har stått på rommet mitt en måned, tilbake i boden. Det var med tungt hjerte, jeg hadde allerede begynt å pakke.
La meg nå gi et ekstremt, men sant eksempel: Skolen jeg skal begynne på om tre uker, er truet av en atomsky. Det vil si, dette er det ingen som vet helt sikkert, men Modern har gitt klar beskjed om at det er hennes potensielle barnebarn jeg risikerer fremtiden til, og det har foreløpig vært et ganske vinnende argument mot å dra i Casa del Venås. Jeg er heldig. Jeg har jo ikke blitt direkte berørt av dette i det hele tatt. Dessuten, klimaflyktning som jeg prøver å være, har jeg selvsagt valgt å søke meg selv til en skole helt i sør av Japan. Skolen har vært helt uberørt av jordskjelv og tsunami. Byen er utenfor kartet når de snakker om strålingsradius. Ikke nok med det, velger jeg å ikke dra, har jeg fortsatt tid nok til å finne på noe annet for neste semester før alle frister går ut. Før det har jeg jobber å gå til, og jeg har et sted å bo. Det er ingen personlig krise. Ting hadde ordnet seg, uten at jeg hadde måttet gjennomgå noen betydelige omveltninger. Dette er kanskje noe av det som er tyngst.
Allikevel, at Japan sliter med en svært potensiell atomreaktorkatastrofe kan for for meg ikke beskrives som noe annet enn skikkelig, skikkelig kjipt. En svært lite imponerende følelseskildring av en lingvist, men hva annet kan man si? Om det er aldri så lite min skyld- dette kan ikke sies å være uflaks. Atomkraft handler jo ikke om hell eller ikke hell.
Jeg bruker selvsagt ekstremt mye tid på nyheter for tiden. På torsdag måtte jeg ta stilling til om jeg skulle kjøpe busskort for en måned eller bare for en uke. Det ble det første. Jeg er dårlig i fysikk. Jeg skjønner ikke hvordan vann kan vaske bort byer. Det er ikke mulig for meg å forstå at flere hundre tusen er blitt hjemløse på grunn av radioaktivitet. Månedskortet ble derfor et personlig symbol på alvoret av situasjonen. Karen bak skranken hos Narvesen må jo ha undret seg over hvor slunken lommeboken min var, da jeg med tårer i øynene trakk kortet. På fredag ble avskjedsfesten på jobben min endret til en nesten-midtvårs-feiring, og jeg hadde lyst til å gi sjefen en klem da hun skålte med meg og sa, "Tine, thank God it's Friday". Det gjorde tristheten min litt lettere enn om hun hadde sagt at det var dumt det ikke ser ut til å bli noen tur. Lørdag flyttet jeg trillekofferten, som har stått på rommet mitt en måned, tilbake i boden. Det var med tungt hjerte, jeg hadde allerede begynt å pakke.
15. mars 2011
[Om et lite mysterium X.]
Verden er i ferd med å gå på hodet for tiden. Jeg, som brukte halve 2010 på å le av kinesere som sverget at verden kommer til å gå under i 2012 (det er faktisk en umåtelig stor oppslutning om Mayanes dommedagsteori), begynner nesten å si meg enig. Selvsagt droppet jeg betale ekstra for kanselleringsforsikring da jeg bestilte flybilletter til Japan. Sannheten er at jeg lo, og sa at det var jo ikke som om det ville komme en tsunami eller noe. Hvordan skulle jeg vite at det en uke senere skulle vise seg å være en tåpelig påstand å komme med?
Fordi alt annet ser ut til å kræsje med virkeligheten for tiden, ble derfor ukens postkort store overraskelsesmoment noe ødelagt, nettopp ved å være et overraskelsesmoment.
Det bemerkelsesverdige med akkurat dette kortet er at det ikke lenger er fra Florida. Dette kortet er sendt fra Moskva. Russland! Jeg kjenner ingen som er i Russland. Ingen!
Teksten? Det er nok et dikt fra (vedkommendes) kjære Wang Wei.
Wang Wei (701-761): A Poem in a Miscellany
"君自故鄉來
應知故鄉事
來日绮窗前
寒梅著花未"
Dette kan oversettes til:
"Sir, from our hometown, you’ve just arrived,
Of things at home, I should think you know.
That day you left: by my latticed window, were
The winter-sweet flowers, beginning to blow"
Her er det to tolkningsmuligheter. Begge deler peker mot at at det kun kan være et menneske: en av mine tidligere EXPO-kollegaer.
Hvorfor?
Om vi tar for oss Shanghai som "hjembyen" vår, siden det var der vi møttes, da er det omtrent kun denne personen som er der nå og kan fortelle om den gryende våren.
Tar vi for oss hans virkelige hjemby, Trondheim, så hadde jeg nettopp vært der da dette kortet ble sendt.
Jeg har ingen forklaring på hvordan han får sendt det fra Kina med utenlandske stempler, eller hvorfor han har en så jentete skrift. Jeg kan derimot si at han er veldig glad i klassisk kinesisk, og at han nok skulle sett at jeg selv satte mer pris på det. Dessuten er han veldig nøye på ting når det først skal gjennomføres.
Fordi alt annet ser ut til å kræsje med virkeligheten for tiden, ble derfor ukens postkort store overraskelsesmoment noe ødelagt, nettopp ved å være et overraskelsesmoment.
Et bilde av Tropical Supermarket - en kjede som tilfeldigvis holder sted i Miami. Det er faktisk en av de første matbutikkene i Miami. Jeg vil anta at alle de andre bildene også er fra Miami. Betryggende å vite at det ikke var et bilde av naboblokken min i Beijing. Ihvertfall litt.
Det bemerkelsesverdige med akkurat dette kortet er at det ikke lenger er fra Florida. Dette kortet er sendt fra Moskva. Russland! Jeg kjenner ingen som er i Russland. Ingen!
Teksten? Det er nok et dikt fra (vedkommendes) kjære Wang Wei.
Wang Wei (701-761): A Poem in a Miscellany
"君自故鄉來
應知故鄉事
來日绮窗前
寒梅著花未"
Dette kan oversettes til:
"Sir, from our hometown, you’ve just arrived,
Of things at home, I should think you know.
That day you left: by my latticed window, were
The winter-sweet flowers, beginning to blow"
Her er det to tolkningsmuligheter. Begge deler peker mot at at det kun kan være et menneske: en av mine tidligere EXPO-kollegaer.
Hvorfor?
Om vi tar for oss Shanghai som "hjembyen" vår, siden det var der vi møttes, da er det omtrent kun denne personen som er der nå og kan fortelle om den gryende våren.
Tar vi for oss hans virkelige hjemby, Trondheim, så hadde jeg nettopp vært der da dette kortet ble sendt.
Jeg har ingen forklaring på hvordan han får sendt det fra Kina med utenlandske stempler, eller hvorfor han har en så jentete skrift. Jeg kan derimot si at han er veldig glad i klassisk kinesisk, og at han nok skulle sett at jeg selv satte mer pris på det. Dessuten er han veldig nøye på ting når det først skal gjennomføres.
13. mars 2011
[Om hvorfor jeg ikke trenger finne på historier.]
Det har vært en helg av de sjeldne. Ikke at den har vært så eksepsjonelt bra- den har vært helt grei. Jeg har hatt bedre og jeg har hatt verre helger, men bare vent til du får høre hva jeg har vært gjennom.
Fredag morgen sto jeg opp, sendte mail til skolen i Japan jeg begynner på i april, hvor jeg takket ja til å leie seng til hybelen min. Det var aller siste ting jeg måtte få gjort før jeg kunne begynne glede meg til avreise. Jeg trykker "Send," før jeg går ut på badet og skrur på radioen. Da kom det første sjokket: Tsunami over hele Japan. Jeg setter i et stille hyl. Dette er det ene som ikke skal skje. Jeg kan ikke gå et halvt år til å jobbe slik jeg gjør nå. Alle mine studieplaner for det neste året i ruiner. Det går ti minutter før jeg kommer over sjokket. Ti minutter hvor jeg sitter på en krakk på badet og bare lytter for å få bekreftet at det ikke gjelder det området jeg skal til. Til slutt bestemmer jeg meg for at det ikke nytter å sitte slik. Skolen min ville vel ikke sendt meg mail om utleie av sengetøy om det var en fare for å bli skylt bort av en tsunami. Dette roer meg ned til til jeg får ordnet meg og dratt på jobb.
Ti timer senere er jeg hjemme. Jeg gjør meg klar til å dra ut, etter å ha sendt utallige mailer ut for å få en oversikt over japanerne mine. De fleste er flinke til å svare raskt. Selv hun jeg ikke har møtt enda, men som skal ta seg av meg når jeg kommer ned har gode nyheter: Fukushima er langt unna her, skriver hun, og videre at de har mange jordskjelv i Japan. Hun lurer på om det er jordskjelv i Norge. Hun ønsker meg dessuten en god helg. Japanere er det høfligste folkeslaget i verden, men jeg bestemmer meg for at det allikevel er litt upassende å si det samme tilbake. Jeg svarer derfor at det er ganske få jordskjelv her, men at vi ofte sliter snøras, bare ikke akkurat der hvor jeg bor. Er jo ikke nødvendig for henne å bekymre seg mer enn nødvendig.
Så twittrer Partner in Crime at mobilen ligger igjen i andre etasje på H&M. Jeg har ikke en gang oppdaget at den har vært borte, men jeg regner med at jeg skulle klare rekke butikken før de stenger.
Roligere til sinns tar jeg derfor fatt på kvelden. Det er jo fredag. Jeg har kjøpt ny kjole, og alt er egentlig fryd og gammen, til jeg oppdager at kjolen er revnet før jeg i det hele tatt har tatt den på meg, og dessuten har jeg bare rødvin, og det er fy-fy hos de jeg skal på besøk til. Selvsagt er det tyve minutter igjen til ølsalget stenger. Jeg drar på meg en topp det vil være plass til i vesken når jeg får skiftet til den nye kjolen på H&M. Pappa og jeg kaster oss i en bil og han kjører meg til butikken.
På bussen på vei til byen blir jeg overfalt av Han Kjekke fra barneskolen som gir meg en kjempeklem. Han som var (er) så kjekk at jeg blir litt sjokkert hver gang han faktisk snakker til meg. Og han er hyggelig også. Altfor hyggelig. Han skjønner ikke hvorfor han snakker til meg, men for all del.
La oss gjøre en oppsummering her. Jeg har nyvasket hår som lukter godt. Jeg har helt ny sminke. Jeg har til og med lipgloss og rene klær hvor selv ikke strømpebuksen er raknet. Jeg snakker rolig og avbalansert med Han Kjekke som ikke har bodd på Østlandet på seks år. Noe må være veldig galt.
Det er da jeg oppdager at jeg har rett i det siste. Katastrofen: Jeg har ingen bukser på. Toppen jeg trodde rakk meg til midt på låret når meg knapt nok ned til beltenivå. Og strømpebuksene? Vel, de er ganske gjennomsiktige. Mer enn det jeg husker. Det er verdens mest kjente klisjémareritt og jeg kan ikke våkne fra det. Jeg imponerer meg selv med å ta det hele med knusende ro, og gjør det alle andre i min situasjon ville gjort: Jeg lukker igjen jakken. Den er ikke mye lengre, men det føles litt tryggere. Jeg har et tynt håp om at senebetennelsen min vil gjøre at Han Kjekke legger merke til at jeg halter mer enn at jeg har tatt lårkort til et nytt nivå.
Etter å ha fått en rask klem går jeg av i Fredriksgate med sikte for H&M i Bogstadveien. Jeg rekker akkurat å få mobilen og bytte kjolen før jeg får beskjed om at de skal stenge. Bukseløs, men med mobil og en ikke ødelagt kjole i vesken, fortsetter jeg turen til jentevors. Tilstanden er så banal at jeg må bite meg selv i kinnet for å ikke le på trikken.
Kvelden videre er ikke noen vits i å gå inn på, bortsett fra da jeg oppdaget at jeg var på fest med Pål Refsdal, freelancejournalisten som ble holdt som gissel i Afghanistan. Jeg fortalte dette til alle, bortsett fra verten. Det er jo viktig å være naturlig når man vanker med kjendiser. Selvsagt var dette veldig spennende, og jeg prøvde å peile samtalen inn på samtlige land i Midtøsten. Pussig nok hadde han merkelig få meninger om det, men jeg tenkte for meg selv at det nok bare var slik han var som privatperson. Er jo ikke alle som vil ta med seg jobben hjem.
Som ikke dette var en surrealistisk kveld allerede, kom selve kronen på verket da jeg kom hjem, og oppdaget mens jeg pusset tenner at det kan være fare for atomskyer i Japan. Det snakkes om Tjernobyl i nettavisene og det eneste de kan fortelle meg, er at de har ingen oversikt.
Det var da jeg bestemte meg for at det var på tide å legge seg.
(Et raskt googlesearch dagen derpå viste at det ikke var Pål Refsdal jeg hadde vært på fest med. Tror ikke en gang de var i slekt. De er fortsatt like som to ting som er veldig like, men femten års alderforskjell og en føflekk beviste at det ikke var mulig.)
Fredag morgen sto jeg opp, sendte mail til skolen i Japan jeg begynner på i april, hvor jeg takket ja til å leie seng til hybelen min. Det var aller siste ting jeg måtte få gjort før jeg kunne begynne glede meg til avreise. Jeg trykker "Send," før jeg går ut på badet og skrur på radioen. Da kom det første sjokket: Tsunami over hele Japan. Jeg setter i et stille hyl. Dette er det ene som ikke skal skje. Jeg kan ikke gå et halvt år til å jobbe slik jeg gjør nå. Alle mine studieplaner for det neste året i ruiner. Det går ti minutter før jeg kommer over sjokket. Ti minutter hvor jeg sitter på en krakk på badet og bare lytter for å få bekreftet at det ikke gjelder det området jeg skal til. Til slutt bestemmer jeg meg for at det ikke nytter å sitte slik. Skolen min ville vel ikke sendt meg mail om utleie av sengetøy om det var en fare for å bli skylt bort av en tsunami. Dette roer meg ned til til jeg får ordnet meg og dratt på jobb.
Ti timer senere er jeg hjemme. Jeg gjør meg klar til å dra ut, etter å ha sendt utallige mailer ut for å få en oversikt over japanerne mine. De fleste er flinke til å svare raskt. Selv hun jeg ikke har møtt enda, men som skal ta seg av meg når jeg kommer ned har gode nyheter: Fukushima er langt unna her, skriver hun, og videre at de har mange jordskjelv i Japan. Hun lurer på om det er jordskjelv i Norge. Hun ønsker meg dessuten en god helg. Japanere er det høfligste folkeslaget i verden, men jeg bestemmer meg for at det allikevel er litt upassende å si det samme tilbake. Jeg svarer derfor at det er ganske få jordskjelv her, men at vi ofte sliter snøras, bare ikke akkurat der hvor jeg bor. Er jo ikke nødvendig for henne å bekymre seg mer enn nødvendig.
Så twittrer Partner in Crime at mobilen ligger igjen i andre etasje på H&M. Jeg har ikke en gang oppdaget at den har vært borte, men jeg regner med at jeg skulle klare rekke butikken før de stenger.
Roligere til sinns tar jeg derfor fatt på kvelden. Det er jo fredag. Jeg har kjøpt ny kjole, og alt er egentlig fryd og gammen, til jeg oppdager at kjolen er revnet før jeg i det hele tatt har tatt den på meg, og dessuten har jeg bare rødvin, og det er fy-fy hos de jeg skal på besøk til. Selvsagt er det tyve minutter igjen til ølsalget stenger. Jeg drar på meg en topp det vil være plass til i vesken når jeg får skiftet til den nye kjolen på H&M. Pappa og jeg kaster oss i en bil og han kjører meg til butikken.
På bussen på vei til byen blir jeg overfalt av Han Kjekke fra barneskolen som gir meg en kjempeklem. Han som var (er) så kjekk at jeg blir litt sjokkert hver gang han faktisk snakker til meg. Og han er hyggelig også. Altfor hyggelig. Han skjønner ikke hvorfor han snakker til meg, men for all del.
La oss gjøre en oppsummering her. Jeg har nyvasket hår som lukter godt. Jeg har helt ny sminke. Jeg har til og med lipgloss og rene klær hvor selv ikke strømpebuksen er raknet. Jeg snakker rolig og avbalansert med Han Kjekke som ikke har bodd på Østlandet på seks år. Noe må være veldig galt.
Det er da jeg oppdager at jeg har rett i det siste. Katastrofen: Jeg har ingen bukser på. Toppen jeg trodde rakk meg til midt på låret når meg knapt nok ned til beltenivå. Og strømpebuksene? Vel, de er ganske gjennomsiktige. Mer enn det jeg husker. Det er verdens mest kjente klisjémareritt og jeg kan ikke våkne fra det. Jeg imponerer meg selv med å ta det hele med knusende ro, og gjør det alle andre i min situasjon ville gjort: Jeg lukker igjen jakken. Den er ikke mye lengre, men det føles litt tryggere. Jeg har et tynt håp om at senebetennelsen min vil gjøre at Han Kjekke legger merke til at jeg halter mer enn at jeg har tatt lårkort til et nytt nivå.
Etter å ha fått en rask klem går jeg av i Fredriksgate med sikte for H&M i Bogstadveien. Jeg rekker akkurat å få mobilen og bytte kjolen før jeg får beskjed om at de skal stenge. Bukseløs, men med mobil og en ikke ødelagt kjole i vesken, fortsetter jeg turen til jentevors. Tilstanden er så banal at jeg må bite meg selv i kinnet for å ikke le på trikken.
Kvelden videre er ikke noen vits i å gå inn på, bortsett fra da jeg oppdaget at jeg var på fest med Pål Refsdal, freelancejournalisten som ble holdt som gissel i Afghanistan. Jeg fortalte dette til alle, bortsett fra verten. Det er jo viktig å være naturlig når man vanker med kjendiser. Selvsagt var dette veldig spennende, og jeg prøvde å peile samtalen inn på samtlige land i Midtøsten. Pussig nok hadde han merkelig få meninger om det, men jeg tenkte for meg selv at det nok bare var slik han var som privatperson. Er jo ikke alle som vil ta med seg jobben hjem.
Som ikke dette var en surrealistisk kveld allerede, kom selve kronen på verket da jeg kom hjem, og oppdaget mens jeg pusset tenner at det kan være fare for atomskyer i Japan. Det snakkes om Tjernobyl i nettavisene og det eneste de kan fortelle meg, er at de har ingen oversikt.
Det var da jeg bestemte meg for at det var på tide å legge seg.
(Et raskt googlesearch dagen derpå viste at det ikke var Pål Refsdal jeg hadde vært på fest med. Tror ikke en gang de var i slekt. De er fortsatt like som to ting som er veldig like, men femten års alderforskjell og en føflekk beviste at det ikke var mulig.)
10. mars 2011
[Om store barn.]
-Hadde jeg ikke et skoleprosjekt jeg må gjøre ferdig, hadde jeg blitt med deg på jobb i morgen, erklærte søsteren min nå nylig. Jeg ble paff, og rakk ikke svare før hun ettertenksomt fortsatte,
- Jeg tror jeg vil være Kelly. Eller kanskje Angela. Hvem er du egentlig?
Jeg er redd Benedicte faktisk helt oppriktig tror at jeg jobber deltid på The Office. Det må hun gjerne fortsette å tro. Problemet er bare at det ikke er gitt ut noen selvhjelpsbøker om hvordan forklare 16åringen at det ikke finnes noen offisiell "Bring your sister to work"-day.
Jeg ga meg selvsagt ende over hvor leit det var at det ikke lot seg gjøre denne gangen.
- Jeg tror jeg vil være Kelly. Eller kanskje Angela. Hvem er du egentlig?
Jeg er redd Benedicte faktisk helt oppriktig tror at jeg jobber deltid på The Office. Det må hun gjerne fortsette å tro. Problemet er bare at det ikke er gitt ut noen selvhjelpsbøker om hvordan forklare 16åringen at det ikke finnes noen offisiell "Bring your sister to work"-day.
Jeg ga meg selvsagt ende over hvor leit det var at det ikke lot seg gjøre denne gangen.
7. mars 2011
[Om et lite mysterium IX.]
Ny uke. Avsenderen har begynt å lage postkortene selv. Jeg liker trenden.
"真的那麼好" står det, altså, "virkelig kjempebra." Det er et ordspill på det kinesiske navnet mitt.
Nok et kort. Jeg tror at løkkeskriften er skrevet av noen andre. Jeg våger til og med påstå at dette er en gutteskrift. Kortet er fortsatt sendt fra Miami.
"Konfuciussitatet var slett ingen fornærmelse. Heller slik: 'Utfordringen er godt for intellektet.' Eller begynner du å bli lei?"
Dette er i det minste en utfordring. Kjære avsender: jeg begynner ikke bli lei. Jeg blir ALDRI lei. Kanskje litt frustrert. Tror det som sliter mest i meg er at det kommer fra Miami. I dag kan du godte deg på det.
"Konfuciussitatet var slett ingen fornærmelse. Heller slik: 'Utfordringen er godt for intellektet.' Eller begynner du å bli lei?"
Dette er i det minste en utfordring. Kjære avsender: jeg begynner ikke bli lei. Jeg blir ALDRI lei. Kanskje litt frustrert. Tror det som sliter mest i meg er at det kommer fra Miami. I dag kan du godte deg på det.
6. mars 2011
[Om å slippe dem ut av redet.]
Lillesøster og jeg skulle på teatersport på Litteraturhuset lørdag kveld. Helt tilfeldig var vi tidlig ute, og medaljeutdelingen på Universitetsplassen begynte minutter etterpå. Søsteren min er besatt av VM. Hun er fortsatt rasende på seg selv for at hun ikke var med pappa da han skulle hente bilen han hadde parkert på lørdag, for han forvillet seg plutselig inn i en gjeng med damer som hadde vunnet gull i skistafetten.
Så det ble til at vi så medlajeutdelingen på lørdag. Det vil si, søster så, jeg endte opp bak norges høyeste mann, som dessuten hadde et sett med tvillinger på skuldrene. Jeg så absolutt ingenting, og ble stående å spille spill på mobilen i stedet. Da hovedseremoinien var ferdig, kom det en gutt på rundt tjue leiende på en eldre kvinne. Vi hadde nok ikke tenkt over det en gang, før det kom klagende fra han:
"Men mamma, det er så flaut når jeg må gå og holde deg i hånden."
Så det ble til at vi så medlajeutdelingen på lørdag. Det vil si, søster så, jeg endte opp bak norges høyeste mann, som dessuten hadde et sett med tvillinger på skuldrene. Jeg så absolutt ingenting, og ble stående å spille spill på mobilen i stedet. Da hovedseremoinien var ferdig, kom det en gutt på rundt tjue leiende på en eldre kvinne. Vi hadde nok ikke tenkt over det en gang, før det kom klagende fra han:
"Men mamma, det er så flaut når jeg må gå og holde deg i hånden."
3. mars 2011
[Om et lite mysterium VIII.]
Jeg fikk selvsagt postkort på bursdagen min også. Jeg fikk ett eneste, og jeg var noe skuffet. Mest fordi jeg synes dette hadde vært en fin anledning å avsløre seg på. Litt fordi jeg føler at mine... tja, fire lesere (Hei mamma, Ingz, Han mannen i Hønefoss, Kristin og Maren!) godt kunne sendt et postkort anledning dagen også. Ha dårlig samvittighet. Det er jo det minste du kunne gjort, når jeg tilbyr deg så god underholdning.
Uansett. Postkortmotivet er en gate i New York. Tror ikke dette er et hint. Burde kanskje begynne å sette meg ned og løse bokstavsuppen forbokstavene for disse stedene utgjør, men så lenge det er så mange av stedene jeg virkelig ikke kan gjette meg til, gjør det seg ganske umulig.
Så, teksten. Fakta:
Ny håndskrift. Det synes ikke her, for jeg har sladdet de, men G'ene er forskjellige. Mistenker fortsatt Hun med Rødt Hår, men hun nekter. Vanskelig å beskylde noen for noe hyggelig, når de sier nei.
"Hvem er 那个 Liv?
兔年快樂！
年年有魚
Håper du har det fint!"
Dette betyr: "Hvem er den Liv? Godt kaninår! Må du hvert år ha fisk!"
Analyse:
Ny håndskrift. Det synes ikke her, for jeg har sladdet de, men G'ene er forskjellige. Mistenker fortsatt Hun med Rødt Hår, men hun nekter. Vanskelig å beskylde noen for noe hyggelig, når de sier nei.
"Hvem er 那个 Liv?
兔年快樂！
年年有魚
Håper du har det fint!"
Dette betyr: "Hvem er den Liv? Godt kaninår! Må du hvert år ha fisk!"
Analyse:
"Den Liv" henvises sannsynligvis til en tidligere diskusjon mot mulige mistenkte, men Denne Liv har også vært offer for mye diskusjon også før. Vi har ledd mye av uttrykket, og vedkommende som har skrevet kortet, har nok ledd mye med. Dette er en internvits av beste slag. Jeg mener at også dette gjør at det igjen peker mot Hun med Rødt Hår, hun har ledd minst like mye som meg av 那个 Liv.
Jeg er født i kaninens år. Det bør bli et godt kaninår.
Å ønske noen fisk hvert eneste år er en kinesisk nyttårshilsen. Jeg velger å si at det også er et spill på ord, i og med at jeg også er født i fiskenes tegn, men det er nok snarere en tilfeldighet.
Jeg har det fint.
Om jeg begynner å føle at noen driver gjøn med meg? Å ja.
Jeg er født i kaninens år. Det bør bli et godt kaninår.
Å ønske noen fisk hvert eneste år er en kinesisk nyttårshilsen. Jeg velger å si at det også er et spill på ord, i og med at jeg også er født i fiskenes tegn, men det er nok snarere en tilfeldighet.
Jeg har det fint.
Om jeg begynner å føle at noen driver gjøn med meg? Å ja.
1. mars 2011
[Om å bli 24.]
Jeg har bursdag i dag. Dette var dagen hvor søsteren min hadde laget prinsessecupcakes og te til frokost til meg (vi spiser aldri frokost sammen på hverdager til vanlig) og verdens beste goodie bag, jeg hadde en evindelige kjedelig dag på jobben, spiste sushi, og prøvde å bestille flybilletter til Oita, uten at det gikk noen vei. Jeg hadde dessuten nesten et lite sammenbrudd halveis gjennom dagen, da jeg kom på at jeg hadde glemt å lage bursdagsgelé, noe som var fullstendig krise, da gelé er omtrent det beste jeg vet. Jeg slo meg til ro med at sjokoladepudding ikke er så verst det heller. Spesielt fordi pudding heter 布丁 [pu-ding] på kinesisk, og det er alltid morsomt.
Jeg har også lært forskjellen på muffins og cupcakes: Muffins er noe man spiser til frokost, og er et helt annet bakverk, i følge søsteren min. Man får vel bare ta de unge på ordet. Og så har jeg oppdaget at den finske nasjonalsangen ikke er mummitrollsangen. Det siste var svært skuffende, dog ikke så altfor overraskende kanskje.
Å ja, og så har jeg fått nok et postkort uten avsender, men det kommer ikke ut før i morgen, fordi jeg føler de mystiske postkortene spiser opp bloggen min.
Jeg har også lært forskjellen på muffins og cupcakes: Muffins er noe man spiser til frokost, og er et helt annet bakverk, i følge søsteren min. Man får vel bare ta de unge på ordet. Og så har jeg oppdaget at den finske nasjonalsangen ikke er mummitrollsangen. Det siste var svært skuffende, dog ikke så altfor overraskende kanskje.
Å ja, og så har jeg fått nok et postkort uten avsender, men det kommer ikke ut før i morgen, fordi jeg føler de mystiske postkortene spiser opp bloggen min.
Abonner på:
Innlegg (Atom)