[Om å være uheldig, eller skikkelig skuffet.]

I det siste har jeg tenkt mye på om flaks og uflaks egentlig finnes. Jeg har ikke havnet i en filosofisk avgrunn, det har mer vært en stille avveing for meg selv, hvor jeg har vurdert enkeltsituasjoner til om det bare skjedde, eller om jeg var veldig uheldig. Det eneste jeg har kommet frem til, er at jeg nok egentlig er rimelig heldig til å være så fordømt uheldig. Her skal jeg komme med en innrømmelse først som sist: Det irriterer meg, for det gjør at det egentlig ikke er synd på meg. Og jeg er tidvis svært tynget av selvmedlidenhet om dagen.

La meg nå gi et ekstremt, men sant eksempel: Skolen jeg skal begynne på om tre uker, er truet av en atomsky. Det vil si, dette er det ingen som vet helt sikkert, men Modern har gitt klar beskjed om at det er hennes potensielle barnebarn jeg risikerer fremtiden til, og det har foreløpig vært et ganske vinnende argument mot å dra i Casa del Venås. Jeg er heldig. Jeg har jo ikke blitt direkte berørt av dette i det hele tatt. Dessuten, klimaflyktning som jeg prøver å være, har jeg selvsagt valgt å søke meg selv til en skole helt i sør av Japan. Skolen har vært helt uberørt av jordskjelv og tsunami. Byen er utenfor kartet når de snakker om strålingsradius. Ikke nok med det, velger jeg å ikke dra, har jeg fortsatt tid nok til å finne på noe annet for neste semester før alle frister går ut. Før det har jeg jobber å gå til, og jeg har et sted å bo. Det er ingen personlig krise. Ting hadde ordnet seg, uten at jeg hadde måttet gjennomgå noen betydelige omveltninger. Dette er kanskje noe av det som er tyngst.

Allikevel, at Japan sliter med en svært potensiell atomreaktorkatastrofe kan for for meg ikke beskrives som noe annet enn skikkelig, skikkelig kjipt. En svært lite imponerende følelseskildring av en lingvist, men hva annet kan man si? Om det er aldri så lite min skyld- dette kan ikke sies å være uflaks. Atomkraft handler jo ikke om hell eller ikke hell.

Jeg bruker selvsagt ekstremt mye tid på nyheter for tiden. På torsdag måtte jeg ta stilling til om jeg skulle kjøpe busskort for en måned eller bare for en uke. Det ble det første. Jeg er dårlig i fysikk. Jeg skjønner ikke hvordan vann kan vaske bort byer. Det er ikke mulig for meg å forstå at flere hundre tusen er blitt hjemløse på grunn av radioaktivitet. Månedskortet ble derfor et personlig symbol på alvoret av situasjonen. Karen bak skranken hos Narvesen må jo ha undret seg over hvor slunken lommeboken min var, da jeg med tårer i øynene trakk kortet. På fredag ble avskjedsfesten på jobben min endret til en nesten-midtvårs-feiring, og jeg hadde lyst til å gi sjefen en klem da hun skålte med meg og sa, "Tine, thank God it's Friday". Det gjorde tristheten min litt lettere enn om hun hadde sagt at det var dumt det ikke ser ut til å bli noen tur. Lørdag flyttet jeg trillekofferten, som har stått på rommet mitt en måned, tilbake i boden. Det var med tungt hjerte, jeg hadde allerede begynt å pakke.